To oppfatninger om menneskets opprinnelse
Det er ingen tvil om at evolusjonsteorien dominerer den vitenskapelige tenkningen i dag. Få forskere innen naturvitenskapen tror på skapelsesberetningen i Første Mosebok 1-3. De fleste av dem vil faktisk le av den og kalle den utrolig naiv. Nesten alle naturvitenskapelige bøker presenterer teorien om at mennesket har utviklet seg fra lavere livsformer – som et bevist faktum. Denne avvisningen av skapelsen er ikke særlig overraskende, ettersom syndere har vært i opprør mot sin Skaper helt siden Adam og Eva falt i synd. Mennesket vil herske over skaperverket på sine egne premisser, uten å ta imot anvisninger fra Skaperen. For å kunne rettferdiggjøre å opphøye seg selv til guder som lager sine egne lover, undertrykker mennesker til og med den kunnskapen om Gud som er åpenbart i naturen (Rom 1,18-25).
Men det som er mer overraskende, er at så mange kristne kirker i dag fornekter Bibelens beretning om skapelsen. Til og med mange lutheranere har valgt å følge verdens teori om evolusjonen istedenfor å tro på den beretningen om menneskets opprinnelse vi finner i Skriften. I Evangelical Catechism, en europeisk luthersk katekisme (som også brukes av en del amerikanske lutheranere) står det: «Det faktum at to beretninger om skapelsen (1 Mos 1 og 1 Mos 2) fikk lov å stå side om side med hverandre i Bibelen, antyder at spørsmålet om hvordan Gud skapte verden ikke er av noen avgjørende betydning for troen. Bibelen krever ikke at vi må ha noen bestemt teori om skapelsen. Ingen av de bibelske skapelsesberetningene er historiske rapporter. I stedet sier de noe om forholdet mellom Gud, mennesker og verden ved hjelp av symbol- og billedspråk. Selv om Adam og Eva i fortellingen er personifisert som individer, er de ikke nødvendigvis enkeltpersoner, men heller representanter for menneskeheten. At kvinnen ble skapt av mannens ribben, er ikke ment å skulle forstås bokstavelig. Fortellerens poeng er at mennesker kan inngå forhold som ikke har noen paralleller i dyreverdenen.»
I motsetning til slike synspunkt kan vi lese i Wisconsinsynodens læreuttalelse Dette tror vi:
«Vi tror at universet, verden og menneskeslekten ble til i begynnelsen da Gud skapte himmel og jord og alle skapninger (1 Mos 1 og 2). Flere vitnesbyrd om dette finnes andre steder i Det gamle og nye testamente (f. eks. 2 Mos 20,11; Hebr 11,3). Skapelsen skjedde i løpet av seks etterfølgende dager av normal lengde ved kraften i Guds allmektige ord. Vi tror at Bibelen gir en sann, virkelig og historisk beretning om skapelsen. … Vi forkaster alle evolusjonsteorier som forklaring på universets og menneskehetens opprinnelse og alle forsøk på å få Skriftens skapelsesberetning til å stemme overens med slike teorier. Vi forkaster tolkninger som forvrenger de første kapitlene i 1 Mosebok til myter eller lignelser eller til poetiske beretninger som ikke skildrer en historisk virkelighet.»
Hvorfor denne forskjellen?
To syn på Bibelens opprinnelse
Hvorfor denne store forskjellen i tro blant lutheranere? Den viktigste faktoren bak denne forskjellen er to ulike tilnærminger til Skriften. Den historisk-grammatiske tilnærmingen, som bekjennelsestro lutheranere følger, leder oss til å konkludere at skapelsesberetningen i 1 Mos 1 er virkelig historie. Den historisk-kritiske metoden, på den annen side, tillater at bibelforskere nytolker skapelsesfortellingene i 1 Mos som myter eller lignelser som underviser i sannheter om menneskelige relasjoner, ikke som beskrivelser av virkelige hendelser. Vi skal vurdere hvilken av disse to metodene som er mest tro mot Skriften, ved å vende oss til skapelsesberetningen i 1 Mos 1 og la den få tale for seg selv.
Ifølge den historisk-grammatiske metoden for bibeltolkning, avgjør vi hvorvidt et tekstavsnitt i Bibelen skal forstås bokstavelig eller billedlig, ved å se på sammenhengen. Vi tror for eksempel at beretningene om Jesu undergjerninger beskriver virkelige, historiske hendelser, fordi evangeliene rapporterer at disse gjerningene ble gjort på bestemte tider og steder for virkelige mennesker. På den annen side forstår vi at Jesu lignelser kanskje ikke forteller om hendelser som virkelig fant sted, ettersom de er beretninger som ble fortalt for å illustrere et poeng. Og evangeliene gir oss også ofte tolkningen av disse fortellingene (f.eks. Matt 13).
Vi tror at Johannes’ Åpenbaring er en bok som gjør bruk av symboler for å illustrere virkelige hendelser, ettersom boken selv sier at den gjør bruk av symboler (Åp 1,2 på gresk), og den tolker også en del av symbolene for oss (Åp 1).
Historie eller myte?
Hva lærer vi når vi bruker denne testen på sammenhengen i Første Mosebok? Vi ser at 1 Mos presenteres som det første historieavsnittet i Guds frelsesplan. De første elleve kapitlene i 1 Mos, som forteller om verdens tidligste historie, leder direkte fram til Israels tidligste historie i 1 Mos 12-50. De etterfølgende fire Mosebøkene og de øvrige historiske bøkene i Det gamle testamente er en fortsettelse av den samme historien. Disse bøkene følger Guds frelsesplan fra Eden til Egypt, til Jerusalem, til fangenskapet i Babylon og tilbake til Jerusalem igjen. Frelsesplanens historie gjenopptas og avsluttes senere med evangeliene og Apostlenes gjerninger. Hendelsene fra 1 Mos til og med Apg utgjør en eneste sammenhengende historie. Første Moseboks historie flyter av gårde som en eneste uavbrutt fortelling fra Adam og Eva, via Noa til Abraham, Isak og Jakob, Israels patriarker. Det fins ingenting i teksten som indikerer at vi skal oppfatte noen av disse personene som mytiske eller symbolske karakterer.
Resten av Skriften forstår også hendelsene i 1 Mos 1-3 som virkelige historiske hendelser. Disse hendelsene utgjør bakgrunnen for mange av Guds gjerninger i historien. Sabbaten i Det gamle testamente var en ihukommelse av den sjuende dagen av skapelsesuken (1 Mos 20,11). Det nye testamentets undervisning om ekteskap og skilsmisse baserer seg på antakelsen at Gud innstiftet ekteskapet akkurat slik 1 Mos 1 og 2 sier (Matt 19 og Ef 5). Paulus baserer sin undervisning om den rette rolledelingen mellom menn og kvinner i kirken, på den relasjonen mellom mann og kvinne som Gud grunnla ved skapelsen (1 Kor 11,14; 2 Tim 2). Jesu slektstavle i Luk 3 fremstiller Adam som Jesu virkelige forfader. I Rom 5 og i 1 Kor 15 viser Paulus den nødvendige sammenhengen mellom den første Adams synd og den betalingen for synd som Kristus kom med, han som er den andre Adam. Ifølge Det nye testamente, går Salme 8 – som taler om velsignelsen som ble gitt til Adam ved skapelsen – i oppfyllelse først med Kristus, den andre Adam. Hele Guds frelsesplan i Kristus er knyttet til det historiske faktum at Adam og Eva var virkelige personer, noe som gjorde Kristi komme nødvendig. Skriftens vitnesbyrd er helt samstemt når det gjelder å betrakte 1 Mos 1-3 som virkelig historie.
Men hvis Første Mosebok er det første kapitlet i menneskehetens historie, hva sier den oss om begynnelsen av denne historien? Og hvilken relevans har dette for vår vurdering av evolusjonen som mulig forklaring på menneskets opprinnelse?
Evolusjon eller skapelse?
Dersom noen ville forsøke å skrive en skapelsesberetning med det særskilte formål å avvise evolusjonsteorien som forklaring på menneskets opprinnelse, er det vanskelig å tenke seg at noen kunne klare å gjøre dette grundigere enn det 1 Mos 1-3 faktisk gjør. 1 Mos 1-3 avviser evolusjonsteorien punkt for punkt, den gjør det gjentatte ganger og ettertrykkelig! La oss se nærmere på noen av hovedpunktene i 1 Mos 1-3:
Er døden en naturlig og god ting – eller et unaturlig onde?
1 Mos sier om og om igjen at alt Gud skapte var godt. Det fantes ingen vold og ingen død i verden. Døden kom inn i verden som en unaturlig forbannelse over synden. Men evolusjonister ser på døden som noe naturlig og godt. Ja, døden og de best tilpassedes overlevelsesevne («survival of the fittest») spiller en avgjørende rolle for at evolusjonsprosessen skal gå fremover.
Utvikling fra ett slag – eller skapelse av mange slag?
1 Mos sier gang på gang at Gud skapte alt levende «hvert etter sitt slag». Gud trakk tydelige grenser mellom planter og dyr, og også mellom ulike «slag» av planter og dyr. Fortsatt i dag ser vi at planter ikke kan krysses med hverandre utenfor sine slag. Dyr kan ikke pare seg utenfor sitt eget slag. Dyr og planter kan «utvikle» seg innenfor sitt eget slag. Mennesker kan for eksempel utvikle nye trekk, til en viss grad, noe som gir etniske forskjeller og ulikheter når det gjelder hudfarge. Men de kan ikke forandre seg til å bli fugler. Grensene mellom de ulike «slag» ligger fast. Men evolusjonister hevder at høyere livsformer har utviklet seg fra lavere former, til tross for at noen forandring fra et slag til et annet aldri har vært observert i naturen.
Menneske eller dyr?
Evolusjonismen lærer at mennesket ikke er vesentlig forskjellig fra de andre dyrene. Ja, ifølge evolusjonen skal mennesket ha samme stamfar som visse andre dyr. 1 Mos gjør derimot et svært tydelig skille mellom dyrene og mennesket. Det engelske ordet «animal» (dyr) kommer fra det latinske ordet anima som betyr en skapning som puster. I den forstand er menneskene dyr, ettersom de og andre dyr har livsånde. Men i andre henseender er mennesket skarpt adskilt fra dyrene. Mannen og kvinnen ble skapt i Guds bilde, i motsetning til dyrene. Mannen og kvinnen ble skapt som moralske, åndelige vesener som kunne forholde seg til Gud ved troen, og som kunne gjøre opprør mot ham ved synd. Dyrene derimot, har ikke noe moralsk ansvar. De har ikke fått noen morallov. De lever etter instinkter. Mannen og kvinnen ble gitt herrevelde over verden. Dyrene fikk ikke det. Adams annerledeshet i forhold til dyrene, fremheves ved at han ikke kunne finne noen livsledsager blant dem. Mennesker består av to deler: en materiell kropp og en ikke-materiell sjel eller ånd som overlever når kroppen dør. Dyrene har pust, men de har ingen sjel.
Lang prosess eller skapelse på et øyeblikk?
Evolusjonsteorien lærer at universet og de livsformene som finnes her har utviklet seg gjennom langsomme prosesser som tok millioner av år. 1 Mos fremhever gjentatte ganger at hvert steg i skapelsen skjedde på bare et øyeblikk. Gud talte, og det ble slik!
Dager eller lange tidsperioder?
Et spørsmål som har skapt strid blant kristne, er om dagene i 1 Mos 1 kan være lange tidsperioder der Gud gjorde bruk av langsomme evolusjonsprosesser for å skape verden. Det påstås iblant at «dag» kan bety en tidsperiode, tilsvarende uttrykket «in the day of the dinosaurs» («på dinosaurenes tid») eller «in the day when God made heaven and earth» («da Herren hadde skapt himmelen og jorden»). Dette kan stemme på mange språk, også hebraisk, men språkbruken i 1 Mos utelukker helt tydelig denne muligheten. Seks ganger står det at skapelsesdagene besto av en kveld og en morgen, som sammen utgjør en dag. Dessuten, når «dager» er nummererte, er de normalt dager, og ikke tidsaldre. Hvordan kunne beretningen på en tydeligere måte ha understreket at skapelsesdagene var vanlige dager, ikke lange tidsperioder?
Kan vi akseptere både Første Mosebok og evolusjonslæren?
Det er rett og slett umulig å forene evolusjonslæren med Første Mosebok. Redegjørelsen i 1 Mos strider imot evolusjonsteorien på alle punkter. Selv om vi skulle gå med på at dagene i 1 Mos var lange tidsperioder, hvordan skulle dette hjelpe oss å forene evolusjonsteorien med skapelsesberetningen? Dersom dagene var lange tidsrom, ville skapelsesberetningen i så fall ha sagt at plantene eksisterte lenge før solen ble til. Den ville fremdeles ha hevdet at dyrene ble til hvert etter sitt slag. Den ville fortsatt ha påstått at mann og kvinne ikke stammer fra laverestående dyr, men ble til ved Guds spesielle skapelsesgjerning. Dersom evolusjonen foregikk samtidig med skapelses-«dagene», måtte døden ha eksistert i verden før syndefallet og kan i så fall ikke ha vært en konsekvens av synden. Nei, det fins ingen mulighet for å forene 1 Mos 1-2 med evolusjonslæren. Dette er et spørsmål om enten – eller, vi kan ikke velge begge.
Kristne som ønsker å finne en måte å forene Bibelen med evolusjonismen, påstår ofte at 1 Mos ikke forteller om hvordan Gud skapte verden, men bare at han skapte verden og hvorfor han gjorde det. Men dersom dette er sant, er det virkelig merkelig at redegjørelsen i 1 Mos bruker så mye tid på å beskrive hvordan Gud skapte verden. «Og Guds Ånd svevde over vannet.» Sju ganger i beretningen står det at Gud sa at «det skal bli…». «Og det ble slik.» Redegjørelsen forteller om at Gud ved en spesiell skapelsesgjerning formet mannen av støv fra jorden og blåste livspust inn i nesen på ham. Gud skapte deretter kvinnen av mannen. Skapelsens «hvordan» er slett ikke uviktig. Det faktum at Gud skapte ting av ingenting, ved ganske enkelt å si et ord, er en demonstrasjon av hans allmakt. Dette er den samme skaperkraften som Gud bruker for å skape nytt åndelig liv i oss som var døde i synd. «For Gud, som sa: «Lys skal stråle fram fra mørket», han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram» (2 Kor 4,6). Det faktum at Gud skapte mennesket på en spesiell måte, forskjellig fra hvordan dyrene ble skapt, peker på menneskets helt spesielle plass i skaperverket. Og det faktum at Gud laget kvinnen av mannen lærer oss et viktig prinsipp om deres forhold til hverandre. Skapelsesberetningen lærer oss virkelig at Gud skapte verden. Den lærer oss også hvorfor Gud laget verden (hans godhet og kjærlighet). Men den lærer oss også hvordan han skapte verden med alt som fins i den.
Én beretning eller flere motstridende beretninger?
Det er åpenbart at skapelsesberetningen i 1 Mos ikke er forenlig med evolusjonslæren. Kristne evolusjonister forsøker likevel å undergrave dette faktum ved å påstå at det fins andre skapelsesberetninger i Skriften som motsier 1 Mos 1-2. Et læredokument i bruk innen ELCA (Evangelical Lutheran Church of America) hevder at det i Bibelen fins femten ulike teologier om skapelsen. Det hevder at en rekke ulike trosoppfatninger om skapelsen, som er blitt til på ulike tidspunkt og som ikke stemmer overens med hverandre, har fått lov å stå side om side i Bibelen. Deretter behandles skapelsesberetningen i 1 Mos som en av mange myter fra oldtiden. Ifølge dette synet, ble skapelsesberetningen i 1 Mos komponert på 500-tallet f. Kr (1000 år etter Moses’ tid) av en forfatter som sammenstilte flere ulike kilder. Derfor er denne beretningen ikke av noen større betydning enn andre steder i Bibelen der skapelsen blir nevnt. Dette er noe som er typisk for den historisk-kritiske metoden, at kritikere setter ett sted i Skriften opp mot et annet, i et forsøk på å undergrave tilliten til dem begge. La oss ganske kort se på hvordan denne fremgangsmåten blir brukt på den bibelske læren om skapelsen.
Bibelen nevner skapelsen mange ganger, men det finnes bare en skapelsesberetning. Første Moseboks kapittel 1 og 2 utgjør sammen den eneste skapelsesberetningen i Bibelen. Denne beretningen er grunnlaget for alle andre henvisninger til skapelsen vi finner i Bibelen. Kritikere liker å behandle 1 Mos 1 og 2 som to uavhengige tolkninger av skapelsen som motsier hverandre. Men disse to kapitlene er tvert imot to ulike deler av en og samme rapport. 1 Mos 1 tjener som en kort innledning til hele Første Mosebok ved å gi en kort sammenfatning av de seks skapelsesdagene. Deretter begynner 1 Mos 2 med den første av ti «fortsettelseshistorier» (hebr.: toledoth) som Første Mosebok består av. Denne fortellingen i 1 Mos 2-4 handler om skapelsen og menneskeslektens utvikling. Så 1 Mos 2 er ganske enkelt en mer detaljert beskrivelse av det som var det viktigste punktet i 1 Mos 1, nemlig skapelsen av mennesket. Denne mer detaljerte beskrivelsen av skapelsens høydepunkt var nødvendig, fordi Bibelen er fortellingen om hvordan Gud handler med menneskeslekten, ikke om hvordan han handler med stjerner, planter og dyr. Vi kan ikke forstå resten av Bibelen dersom vi ikke forstår hvor menneskene kommer fra og hvordan de havnet i sin nåværende kompliserte situasjon. Etter at 1 Mos 2-4 har gitt oss denne grunnleggende informasjonen, begynner den andre «fortsettelseshistorien» med 1 Mos 5,1 og følger menneskeslekten fra Adam til Noah. I de øvrige åtte fortellingene fortsetter frelseshistorien fram til og med at Israel kommer til Egypt. Resten av bøkene i GT fører historien fram til Kristus. Skapelsen nevnes mange andre steder i Bibelen. Men ingen av disse stedene inneholder en skapelsesberetning. I de fleste tilfellene priser de Gud for ulike deler av skaperverket hans. For eksempel Salme 104 priser Gud for hvordan han har skapt verden til nytte og gagn for menneskene. Denne salmen følger samme rekkefølge som skapelsesdagene i 1 Mos 1 og viser hvordan det som ble skapt på hver og en av de seks dagene er til nytte for mennesker i dag.
Job 38 er en poetisk hyllest av visdommen og makten Gud viste da han skapte verden. Her er de ulike delene av skaperverket ikke ordnet i noen spesiell rekkefølge, ettersom kronologisk rekkefølge ikke er nødvendig for å uttrykke det som er hensikten med dette diktet. Det faktum at hymner og salmer som priser Gud for hans skaperverk gjør bruk av poesi og billedspråk for å beskrive skapelsen, betyr ikke at 1 Mos 1-2 er et billedspråklig dikt, like lite som det billedrike språket i Åpenbaringsboken 21-22 betyr at «en ny himmel og en ny jord» bare er et bilde. Noen få steder, for eksempel Salme 74,13-17, beskriver skapergjerningen med språk lånt fra mytologi, men dette forandrer ikke 1 Mos 1-2 til en myte, akkurat som ordet «drage» brukt om Satan i Åp 12 heller ikke gjør 2 Pet 2,4 til en myte («Gud skånte ikke engler som hadde syndet, men styrtet dem ned i avgrunnen, hvor de holdes i varetekt med mørkets lenker til dommen»).
I noen av de senere bibelstedene som nevner skapelsen, finner vi opplysninger som ikke uttrykkelig kommer fram i 1 Mos. For eksempel i Joh 1 fortelles det at Kristus var delaktig i hele skapelsesgjerningen. Ikke noe av denne tilleggsinformasjonen motsier det som står i 1 Mos 1-2. Og ingen av disse ytterligere henvisningene til skapelsen som vi finner i Bibelen gir noen grunn til å forkaste Første Moseboks historiske pålitelighet.
Men spiller dette noen rolle?
Vi har sett at Bibelen ikke gir oss noen grunn til å tvile på at 1 Mos 1-3 er historisk korrekt. Men en del kristne har påstått at det ikke er viktig for kirken å holde fast ved den historiske læren om skapelsen. De mener at evolusjonen kan aksepteres som en sann beskrivelse av menneskehetens opprinnelse uten at det skader den kristne troen. Men er dette riktig?
Grunnen til at en del kristne forkaster 1 Mos 1-3 som virkelig historie, er ikke at teksten er uklar. Teksten er svært tydelig og klar. Problemet er at den nåværende naturvitenskapelige forskningen ikke aksepterer 1 Mos 1-3. Dette fører til at mennesker aksepterer det naturvitenskapen påstår framfor hva Guds ord sier. Dersom man forkaster redegjørelsen i 1 Mos, tillater man menneskelig visdom å sette seg til doms over Guds ord. Dette er avgudsdyrkelsens synd. Når vi begynner å velge ut hvilke deler av Bibelen det er fornuftig å tro på, hvilken kristen lære blir da trygg mot angrep? Når kirken endrer sin lære om skapelsen for å gjøre den akseptabel for verden, hvordan kan vi da bevare læren om korset som for verden er den største anstøtssteinen av alle (1 Kor 1)?
Vi vet av erfaring at dersom man forkaster skapelsesberetningen som virkelig historie, fører det direkte til at andre lærer i Bibelen undergraves og går tapt. Det nye testamentes lære om ekteskap og skilsmisse hviler på oppfatningen at Gud skapte ekteskapet akkurat slik 1 Mos sier (Matt 19,4-6 og Ef 5,30). Når mennesker forkaster ekteskapets guddommelige opprinnelse og ser på ekteskapet bare som en menneskelig institusjon som har utviklet seg, er det da noe merkelig at skilsmisse har blitt en epidemi i dagens samfunn?
Paulus baserer sin undervisning om menns og kvinners roller her i livet på det forholdet mellom kjønnene som Gud fastsatte ved skapelsen (1 Kor 11,3-12 og 14,34; 1 Tim 2,11-14). Kan det komme som noen overraskelse at samfunnet er så forvirret når det gjelder mannens og hustruens rolle i ekteskapet og at det råder så stor forvirring i kirken vedrørende ordinasjon av kvinner til pastorer – når skapelsesberetningens historisitet er blitt forkastet?
Dersom syndefallet er en myte, er læren om arvesynden også en myte. Læren om arvesynden sier oss at Adams første synd ble tilregnet hele menneskeheten (Rom 5,12). Når vi blir født inn i denne verden er vi allerede skyldige. Dersom det ikke var noe syndefall, hadde ikke Gud noen rett til å belaste oss med Adams synd. Dersom man avviser at 1 Mos 3 er historisk, forkaster man også læren om gjerningssynd, ettersom 1 Mos 3 slår fast prinsippet om at synd er enhver overtredelse av Guds bud.
Jesu slektstavle i Luk 3 beskriver Adam som Jesu virkelige stamfar. Hvis vi ikke tror at Gud laget Adam og Eva ved en virkelig skapelsesakt, hvor lenge kommer vi da til å tro at Den Hellige Ånd forårsaket at Jesus ble født av jomfru Maria? Dersom det ikke fantes noen Adam, er Kristi rolle som hele menneskehetens stedfortreder ren diktning.
Rom 5,19 trekker en direkte parallell mellom det at Gud belaster hele menneskeheten med Adams synd og at Gud tilregner hele menneskeheten Kristi rettferdighet. Den ene handlingen er like virkelig som den andre. I 1 Kor 15,22 peker Paulus på den nødvendige forbindelsen mellom den første Adams synd og betalingen for synden som Kristus, den andre Adam, ordnet med: «For slik alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus.»
Salme 8 handler om velsignelsen som ble gitt til Adam ved skapelsen, og i 1 Kor 15,27 og Hebr 3,5-9 får vi vite at denne salmen får sin oppfyllelse i Kristus, den andre Adam. Hele Guds frelsesplan ved Kristus er knyttet til det historiske faktum at det fantes en virkelig Adam og Eva som gjorde frelsesplanen nødvendig.
Den historiske oppfatningen av 1 Mos 1-3 gir altså det nødvendige fundamentet for hele frelsesplanen som omtales i Skriften. Så snart beretningen om syndefallet reduseres til en myte som kun symboliserer at noe er dårlig med menneskets natur, reduseres også frelseshistorien snart til en myte som viser hvordan mennesker kan komme i kontakt med Gud igjen, hvem eller hva han (eller hun eller det) nå kan være.
Den sørgelige tilstanden innen dagens lutherdom er et tydelig bevis på hvilken dødelig virkning den historisk-kritiske metoden og tapet av skapelsestroen (som er en naturlig følge av den historisk-kritiske metoden) uunngåelig har på kirkens lære. Læren om en spesiell og mirakuløs skapelse er en dårskap for verden. Men Gud har ikke gitt oss noen befaling om å endre på læren vår for at den skal være tiltalende for verden. Han har tvert imot sagt at vi skal forandre verden ved å undervise om alt hans Ord forkynner.
Bevis eller tro?
Til slutt spør vi: Hvorfor må vi lutheranere tro at Gud virkelig skapte Adam og Eva slik 1 Mos sier? Svaret er svært enkelt: Fordi Guds ord sier at det er slik.
Det fins bare en test når vi bestemmer om vi er villige til å tro på en rapport fra historien. Den er: «Stoler jeg på vitnene som har etterlatt denne rapporten? Er de troverdige eller ikke?» Skapelsen er historie, ikke naturvitenskap. Dvs. skapelsen kan ikke underkastes en naturvitenskapelig undersøkelse i strikt betydning. Vi kan undersøke den naturvitenskapelige påstanden «Vann er H2O» ved å gå inn i et laboratorium, dele vannet opp i sine bestanddeler og se at vi får hydrogen og oksygen. Men vi kan ikke gå inn i et laboratorium og verifisere Bibelens påstander om skapelsen ved å reprodusere resultatene i et reagensrør. Men evolusjonismen er heller ikke virkelig naturvitenskap, for den kan ikke verifiseres ved eksperimenter. Det meste evolusjonismen kan tilby, er teorier som ikke kan testes i et laboratorium.
Evolusjonslæren kan ikke bevises, for ingen kan gå tilbake i historien og sjekke om det virkelig skjedde. Skapelsen kan ikke bevises (selv om det finnes tydelige bevis for skaperens hånd, til tross for syndens konsekvenser). Når vi bekjennelsestro lutheranere besvarer spørsmålet hvorfor vi tror på skapelsen, må vi lene oss på det svaret Skriften gir: «I tro forstår vi at verden er skapt ved Guds ord, og at det vi ser, har sitt opphav i det usynlige» (Hebr 11,3). Troen på skapelsen er et trosspørsmål, og «troen er visshet om ting en ikke ser» (Hebr 11,1). Overbevisning om skapelsen handler om tro – den troen som skapes av det samme Guds ord og den samme Guds Ånd som har ført oss til den frelsende troen på Kristus. Ved tro er lutheranere som tar Gud på ordet overbevist om at universet ble formet på Guds befaling.