Jesus visste alt som skulle skje fremover, og han hadde allerede tre ganger fortalt disiplene om dette, men de hadde ikke forstått hva han snakket om. Da Jesus senere ble salvet med olje av Maria under festen i Betania, ble budskapet hans ytterligere forsterket med ordene: «Hun har på forhånd salvet kroppen min til gravferden» (Mark 14,8). Jesus hadde aldri brukt tomme høflighetsfraser for å unngå å vekke ubehag, men sa alltid sannheten – også på denne festen.
Etter dette får vi følge hvordan Judas Iskariot forberedte sitt forferdelige svik. Kjærligheten til penger, mangelen på kjærlighet til sin Frelser og hans motvilje mot å ta inn over seg hva Jesus hadde kommet for å gjøre for alle mennesker, inkludert Judas, gjorde at djevelen fikk en lett oppgave med å forlede ham til å forråde Jesus. Dersom vi lukker ører og hjerter for Jesus, venter det oss samme skjebne som Judas møtte etter døden: en tilværelse i helvete med en lidelse som aldri tar slutt.
Men det er helt unødvendig at noe slikt skal skje. For Jesus er Guds eget Lam som tar bort verdens synd – han har båret alt ondt vi og hele verden noensinne har gjort. Påskelammet som ble spist i den øvre salen, var bare et forbilde på det sanne Påskelammet, nemlig Jesus selv. Guds ord inviterer oss til i tro å ta imot denne vidunderlige gaven: at din synd er tatt bort. Derfor er det helt unødvendig at det skal ende for oss slik det gjorde for Judas.
Jesus ville også gi oss en vidunderlig avskjedsgave som forteller om dette: Han ville gi oss av seg selv ved å innstifte nattverden, der han innbyr oss å spise av brødet med ordene: «Dette er min kropp, som er for dere. Gjør dette til minne om meg!» 25 På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod. Hver gang dere drikker av det, gjør det til minne om meg!» (1 Kor 11,24-25). Når Jesus gir oss av seg selv – ikke bare gjennom sitt ord som vi hører, men også ved at vi kan kjenne ham med flere av våre sanser – blir vi på en spesiell måte forsikret om at han elsker oss.
Denne kjærligheten gir oss kraft til å overvinne stoltheten i hjertene våre. Mot slutten av den første akten gir Jesus oss også et eksempel på hvordan vi, i stedet for å være hovmodige, skal være mot hverandre – da han vasket disiplenes føtter. Å vaske skitne føtter var arbeidsoppgaven til enkle tjenere, og ingen av disiplene ville nedverdige seg til å ta denne rollen. Tvert imot hadde de kranglet om hvem av dem som var størst. Vi kan synes at det er uverdig av dem å krangle om noe slikt i en så alvorlig stund – akkurat som vi foreldre noen ganger blir skuffet når barna våre krangler om hvem som skal få mest eller få først. Men om vi er ærlige, ser vi at den samme stoltheten bor i våre egne hjerter, selv om vi ofte betrakter oss selv som for voksne til å vise den åpent.
Jesus viser oss hvordan han vil det skal være, ved å ydmyke seg selv og bli alles tjener: «Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange» (Mark 10,45). Jesu handling med å vaske disiplenes føtter hadde dessuten en dypere betydning: Han har vasket oss rene fra all synd. Takk, kjære Frelser!
Anders Einarsson