-

«Skje din vilje, ikke min»

«Han har overgitt sin sak til Herren. Nå får han utfri og berge ham, for han har ham jo så kjær!» Ja, du dro meg fram av mors liv og la meg trygt ved hennes bryst. Fra fødselen av ble jeg overlatt til deg, fra mors liv har du vært min Gud. (Salme 22,9-11)

En av de vanskeligste bønnene å be er den som Jesus bad i Getsemane: «Ikke som jeg vil, bare som du vil». Når vi har lagt planer for noe eller håper på noe som betyr spesielt mye for oss, er det veldig vanskelig å måtte skrinlegge dette. Vi blir kanskje til og med fornærmet på Gud for at han ikke ser saken fra vår synsvinkel.

Jesus, Guds lam, bad slik: «Min Far! Er det mulig, så la dette beger gå meg forbi». Tanken på all den sjelekval han måtte gjennomgå, var nesten uutholdelig. Det kunne likevel ikke bli gjort på noen annen måte! Når verdens synder skulle betales, var forutsetningen at sonofferet var Guds eget lam.

Takk Gud for at Frelseren klynget seg til Gud i tro midt i denne fortvilte situasjonen! Jesus visste at han hadde en spesiell posisjon i Guds plan for menneskene. Helt fra fødselen av hadde Gud merket ham til en spesiell tjeneste. At Gud hadde ført ham til korset, forandret ikke på noe. Det var en del av den evige planen om å frelse syndere. Derfor stolte han på at til tross for at han ble forlatt, var han likevel av største betydning for sin Far. Selv om han ble forkastet av Gud, søkte han likevel å holde seg nær til ham og innså at han var den eneste Hjelperen hans. Da han oppgav ånden, gjorde han det i full tillit til at Gud fremdeles gav ham støtte. Derfor sa han: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd».

Jesus var sikker på at Guds vilje var god og nådig. Vi har samme overbevisning når vi reflekterer over Kristi død. Selv om verken intet liv eller arbeid kunne endt på en mer vanærende eller katastrofal måte, vet vi likevel at det ikke var noen katastrofe. Det er derfor vi synger: «Til ditt kors jeg klynger meg.» Kristus var trofast inntil enden. Slik var Kristus ikke bare Frelseren vår, men også en forbilde for oss.

Når bønnesvarene blir annerledes enn vi hadde forventet, og det målet vi har strukket oss etter, sklir ut av hendene våre, er dette egentlig ikke verdens ende. Vi stoler på at Gud har tenkt ut noe for oss som er visere og som gagner oss bedre, så sant vi også forblir trofaste inntil enden, slik Frelseren var det.

Hvor Gud meg fører, er i tro 
og håp mitt hjerte stille; 
i meg hans egen kraft vil bo, 
hva kan fra ham meg skille? 
Så fatter jeg et trøstig mot, 
for Herrens vei er alltid god, 
ja, visst den aller beste!