Av Martin Luther

Han tok de tolv til side og sa til dem: «Se, vi går opp til Jerusalem, og alt det som profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse. Han skal overgis til hedningene og bli hånt og mishandlet og spyttet på, og de skal piske ham og slå ham i hjel. Og den tredje dagen skal han stå opp.» Men de skjønte ikke noe av dette. Meningen var skjult for dem, og de forsto ikke det han sa (Luk 18,31–34).

Kristus snakker til de tolv apostlene om sin lidelse. Her finner vi de ordene som englene på påskedags morgen sa til kvinnene ved graven: «Husk hva han sa til dere mens han ennå var i Galilea: ‘Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp.’»  (Luk 24,6-7). Herren Jesus var jo akkurat nå på vandring fra Galilea til Jerusalem, der han ble arrestert og korsfestet. Om denne forutsigelsen sier evangelisten hele tre ganger, at disiplene ikke forsto den. De trodde nemlig at han talte noen merkelige ord med hemmelig betydning. Derfor virket det som om de hørte et fremmed, ukjent språk, som de ikke forsto et eneste ord av.

Og derfor tenkte de: Denne mannen gjør så mange under, han oppvekker døde, han gjør slik at blinde kan se. Så vi forstår jo at Gud er med ham. Og derfor kommer han med tiden til å bli en stor hersker, og vi, hans tjenere, skal vel også bli fyrster og store herrer. For hvem skulle vel kunne skade en så mektig mann, som med ett ord kan helbrede og drive døden og alle plager på flukt? Derfor tenkte de: Gud har så stor omsorg for ham at han ikke vil la ham lide noe vondt. Ordene hans, som høres ut som om de handler om lidelse og død, må ha en helt annen betydning. Så uforstandige var de kjære apostlene.

Alle Guds gjerninger er av en slik natur at de er ubegripelige i forveien, før de skjer. Men når de har skjedd, da forstår man dem. Dette forteller jo også Johannes om mange steder, at disiplene først etterpå forsto hva han hadde snakket med dem om. Altså hører Guds ord og troen sammen. Gud taler ikke om andre ting enn slike som langt overgår vår fornuft og som vi derfor ikke kan forstå. Derfor skal vi tro det. For ved troen erfarer vi at det er sant, og ved den forstår vi det rett.

For å ta et eksempel, så lærer Guds ord oss om de dødes oppstandelse. Denne læren kan fornuften ikke forstå. Derfor ser vi at de lærde håner oss og regner oss som dårer, fordi vi tror på noe slikt og er overbevist om at det fins et liv etter dette. Like lite forstår fornuften at Gud er blitt menneske og fødtes til verden av en jomfru. Dette må alltid bli trodd inntil vi kommer så langt at vi kan se det og si: «Nå forstår jeg, ja, jeg ser til og med at det som jeg tidligere trodde på, er sant.» På samme måte virker det ganske merkelig for fornuften at vi i dåpen med vannet får Guds mildhet og nåde i gave uten noen som helst egen fortjeneste, og at vi i avløsningen får syndenes tilgivelse. Fornuften regner altså de kristne som dårer, som kan tro noe slikt.

Slik tenker nemlig fornuften: Skal Gud bli forsonet, så må det noe større og bedre til, nemlig gode gjerninger som koster oss anstrengelser og strev. Slik holder man seg til pavens eksempel, når han i sin preken henviser menneskene til deres egen fortjeneste. Fornuften vil nemlig ikke tro at det som har med salighet å gjøre kan ordnes bare gjennom dåpen og troen på Kristus. Man ser jo at Ordet er noe smått og uanselig og at han som står der og taler det er en fattig og skrøpelig synder. Det virker urimelig at et menneske skal bygge livet sitt for all evighet på et slikt ord. Selv om man altså taler Guds ord aldri så klart og tydelig, går fornuften likevel ikke med på det og tror heller ikke på det.  Derfor får også det kjære evangeliet navn på seg for å være en djevelens lære som man forfører mennesker med og lærer dem å ikke gjøre gode gjerninger. På noen annen måte kan ikke fornuften bedømme det.

Lær dere derfor å tro enkelt og enfoldig på Guds ord og si i hjertene deres: «Selv om jeg ikke ser, merker og føler at det er slik, så hører jeg likevel at Gud sier det. Og han er jo så mektig, at han kan gjøre det sant. En gang skal jeg forstå det, selv om jeg ikke forstår det nå.»

Dette ser man også på Skriftens eksempler. Før David angriper Goliat tror han at han skal slå og drepe ham. Han sier til Saul: «Både løve og bjørn har din tjener felt, og det skal gå denne uomskårne filisteren som dem; for han har hånt den levende Guds hær.»

David sa videre: «Herren, som har berget meg fra løve og bjørn, han skal også berge meg fra denne filisteren.» Da sa Saul til David: «Gå, måtte Herren være med deg!» (1 Sam 17,36-37). Og til filisteren selv sier han i vers 46: «I dag vil Herren gi deg i min hånd. Jeg skal slå deg i hjel og hugge hodet av deg.»

Disse ordene hørte alle at David sa, men de regnet dem for å være kun løgn og hån. Og det er sant at dersom de bare hadde vært Davids ord og ikke Guds ord, så hadde de ikke betydd noe. Men nå var de Guds ord. David trodde på dem før han erfarte sannheten i dem.  Derfor gikk det også slik som ordene hadde sagt. Det hadde ingen betydning at andre syntes det var dårskap og at de ikke kunne tro at det virkelig skulle gå slik. For fornuften var det helt utrolig at David, som sammenlignet med Goliat var en bitteliten mann, skulle kunne slå ned og felle en så stor og sterk kjempe med bare en stein. Men David trodde og utførte det. Og da kunne man jo se og virkelig erfare det, at det var sant og ikke oppdiktet. Men tidligere, da man bare hadde ordet som David sa: «Herren vil gi deg i min hånd», da virket det som en grov løgn, ja, som en absolutt umulig ting.

Fornuften tenker jo slik som Saul: David er en unggutt, en sauegjeter som aldri har deltatt i krig, og nå kommer han her med en stav og slynge. Goliat håner ham midt opp i ansiktet og sier: «Tror du jeg er en hund, siden du kommer mot meg med kjepper?» Kjempen kommer med rustningen sin og et langt spyd. Er det ikke da latterlig at den lille, unge skytteren David skal gjøre det som ingen mann i hele leiren har våget? David så ikke dette selv, men han trodde at Gud skulle bestraffe fiendens spott og hjelpe ham. Slik skjedde det også.

Slik går det til i verden fortsatt. Man holder Guds ord og gjerninger for å være umulige før de skjer. Og når de skjer, går det nokså lett og enkelt for seg. Men før de settes i verk, kreves det ikke at man skal forstå det. Man skal bare ganske enkelt tro det. Fornuften kan aldri fatte at synden blir vasket bort i dåpen og at vi skal stå opp fra de døde på den ytterste dag. Og særlig når en ser at mange fromme menneskers kropper blir spist opp av rovdyr eller brent til aske og asken kastet på vannet, slik det gikk med den fromme Johan Hus. Da tenker fornuften: «Hvordan skal Herren Gud finne igjen kroppen?» Men Gud sier: «Jeg sier det. Det er mitt ord. Det virker ikke bare utrolig, men helt umulig. Men tror du det, så skal det bli virkelighet, for jeg er allmektig og kan lage alt av ingenting.»

Derfor er de noen store dårer, de som vil bedømme Herrens ord og gjerninger etter fornuften. Fordi jeg ikke kan oppvekke døde, skal da heller ikke Gud kunne gjøre det? Vi må passe oss for å bedømme Guds ord og evner etter oss selv og våre egne evner. Dersom vår fornuft kunne fatte og begripe alle ting, så hadde jo Herren vår Gud bare kunnet tie stille. Men fordi han taler, så er det et tegn på at vår fornuft ikke vet eller forstår alt, og at Guds ord er over og imot vår fornuft. Dette viser jo også erfaringen oss.

Når jeg tilsier deg syndenes forlatelse og avløser deg på Kristi befaling, hører du ordet. Men når du har hørt det og er avløst fra synden, merker du likevel ikke at Gud og hans engler smiler til deg. Du vet ikke om den gleden som Herren taler om: Englene i himmelen gleder seg over en synder som vender om.

På samme måte har du fortsatt den samme huden og kjøttet når du er blitt døpt som det du hadde før dåpen. Skulle da disse to, avløsningen og dåpen, ikke bety noe? Lær deg derfor å si: Gud har gitt meg dåpen. Gud har gjennom sitt ord avløst meg. Selv om jeg ikke ser og føler det, tror jeg likevel fullt og fast at Gud smiler til meg og kaller meg sitt barn, at min Herre Kristus kaller meg sin bror og at de kjære englene gleder seg storlig over meg. Dette tror og sier jeg. Jeg har ingen som helst tvil om det. Om andre ikke vil tro det, betyr ingenting. Jeg vil likevel tro det, for Gud kan ikke lyge for meg i sitt ord.

Disiplene kunne ennå ikke den kunsten, for ellers ville de ikke ha sagt imot eller vært forundret så lenge. De ville isteden ha konkludert: Slik han sier, slik skal det bli. Denne mannen kan ikke lyge.

Vi skal ikke ta anstøt av Guds ord selv om det kan virke underlig, urimelig og umulig. Vi skal holde fast ved dette: Har Gud sagt det, så må det også skje. Vi skal ikke spørre om det er mulig, men bare se etter om Gud har sagt det. Har Gud sagt det, så er han så mektig og sannferdig at han også kan gjøre det. Derfor skal vi tro det. Den som ikke vil tro det, han spotter Gud i høyeste grad. Vi bør vokte oss godt for dette, så vi ikke tviler på Guds ord, hvor urimelig det enn kan virke.

For det Gud taler, er virkelig sant. Slik har vi Guds ord i dåpen, i nattverden, i avløsningen og i forkynnelsen. Der taler Gud selv med oss og frikjenner oss fra synden. Dette skal vi tro og holde for sant, og ikke tvile på det.

Fra Luthers Huspostille, preken på Fastelavnssøndag