”O sorg og nød! Vår Gud er død!” Slik heter det i en gammel pasjonssalme. Ordene inneholder et av langfredagens store mysterier: Hvordan kan vi si at den evige og udødelige Gud døde? Det er ubegripelig for fornuften. Og samtidig som svaret på dette spørsmålet tar oss forbi grensen for menneskelig fatteevne, gir det også Guds folk den aller største trøst.
La oss først huske på hvem Jesus er. Kristi person består av to naturer, en guddommelig og en menneskelig. Jesu guddommelige natur er fullt og helt Gud, allmektig, evig og hellig. Jesu menneskelige natur er et komplett menneske med kropp og sjel, menneskelige behov og menneskelige følelser. Likevel er de to naturene ikke to atskilte deler av Kristus. Den guddommelige og den menneskelige naturen i Kristus er ett med hverandre på et unikt vis, forenet i personen Jesus Kristus. Og derfor eksisterer og arbeider ikke de to Kristi naturer atskilt fra hverandre. Jesus er hele tiden fullt og sant guddommelig og fullt og sant menneskelig. For i ham bor hele guddommens fylde legemlig (Kol 2,9). Når Jesus utfører sitt frelsesverk, gjør han det både etter sin guddommelige og sin menneskelige natur. Så når Jesus lider og dør på korset er det altså som Gud-mennesket.
Bibelen taler slik om Jesu død. I 1 Kor 2,8 sier Paulus at dersom denne verdens herskere virkelig hadde visst hvem Jesus var, «ville de ikke ha korsfestet herlighetens Herre». I Romerne 5,10 sier han at vi ble forsonet med Gud ved hans Sønns død. Det er ikke bare Kristi menneskelige natur som gir sitt liv på Golgata; det er hele Jesu Kristi person. Også når Jesus dør, når sjelen hans blir skilt fra kroppen, slutter han ikke å være Gud-mennesket!
Men her må vi være forsiktige, så vi ikke spekulerer og går ut over Skriften. Når Kristi person utfører sitt frelsesverk, gjør hver av naturene det som tilkommer dem, altså det som er deres oppgaver. Så når hele Kristi person lider og dør, er det ikke selve den guddommelige naturen som lider. Kristi person får kjenne Guds vrede over verdens synder, men dette gjør han etter sin menneskelige natur. Gud, den andre personen i treenigheten, dør på korset — etter sin menneskelige natur. Det betyr likevel ikke at den guddommelige naturen har dratt sin vei! Den guddommelige naturen er fortsatt forent med den menneskelige naturen, til og med i døden, og gir Jesu lidelse en uendelig stor verdi.
Det var derfor vi behøvde at Jesus døde som Gud-mennesket. Dersom en syndfri Jesus led og døde bare som menneske, kunne han ikke ha frelst noen andre. Martin Luther skrev: ”Om jeg trodde at bare den menneskelige natur hadde lidd for meg, da er Kristus en dårlig frelser, ja, da trenger han virkelig selv en frelser” (Konkordieboken, red. Mæland, s. 509). Jesus trengte å være sann Gud slik at hans lidelse og død skulle kunne betale for verdens synder. Som sant menneske og sann Gud gjenløste Jesus ved sin død hele verden fra synd, død og helvete! Du og jeg har den aller største trøst av å vite at Jesu blod har vasket bort hver eneste synd, fordi det er nettopp Guds egen Sønns blod!
En del tar anstøt av og stritter imot hele tanken om at Gud kunne lide. Andre liker ikke tanken på at det kan finnes noe som overgår den menneskelige fornuft. Derfor forsøker de å slite Jesu to naturer ifra hverandre slik at det bare blir Jesu menneskelige natur som gikk veien til korset på langfredag. Men ved å gjøre dette berøver de dessverre seg selv forsikringen om Guds tilgivelse.
Hvordan kan en død og begravet menneskenatur fortsette å være forent med den guddommelige naturen i Jesu Kristi person? Ja, den som kunne forklare det! Uansett, på grunn av den personlige foreningen mellom den guddommelige og den menneskelige naturen i Kristus kan vi hvile i vissheten om at ”Jesu, hans Sønns blod, renser oss for all synd” (1 Joh 1,7).
Pastor Van Kampen (fra Lutheran Sentinel Mars-April 2020)