-

Ny vin i nye sekker

Overskriften for dette kapitlet er hentet fra Jesu ord i Mark 2,22: «Ingen fyller ny vin i gamle skinnsekker. For da vil vinen sprenge sekkene, og både vinen og sekkene blir ødelagt. Nei, ny vin i nye skinnsekker!» Disse ordene finner vi også igjen i Matt 9,17 og Luk 5,37-38.

Allerede i den gamle paktens tid gjorde Herren det klart ved sin profet Jeremia, at den gamle pakten skulle erstattes av en ny pakt. Denne nye pakten skulle ikke være som den gamle, «ikke som den pakten jeg sluttet med fedrene deres». Slik profeterte Jeremia: «Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg slutter en ny pakt med Israels hus og Judas hus, ikke som den pakten jeg sluttet med fedrene deres» (Jer 31,31f). Den nye pakten er ny, og ny vin fyller man i nye sekker. Hebreerbrevet kommenterer: «Når Gud taler om en ny pakt, har han dermed sagt at den første er foreldet» (Hebr 8,13). I og med den lovede Frelserens ankomst og stedfortredende godtgjørelse, har de kommet, de dagene profeten Jeremia profeterte om.

 

Skillemuren mellom jøder og hedninger er revet ned

Den gamle pakts seremoniallov med alle sine bestemmelser om ulike slags offer og renselser, har fått sin oppfyllelse og ende. «Jesus har for alltid båret fram et eneste offer for synder» (Hebr 10,12). «Der det er tilgivelse for syndene, trengs det ikke lenger noe offer for synd» (Hebr 10,18). «Derfor er den også så mye bedre, den pakten Jesus går god for» (Hebr 7,22). Ved troen på Kristus og hans syndoffer en gang for alle, finnes ikke lenger noen skillemur mellom jøder og hedninger. «For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus. Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én (kropp) i Kristus Jesus» (Gal 3,26-28). «For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og rev ned den muren som skilte, fiendskapet. Ved sin kropp har han opphevet loven med dens bud og forskrifter. Slik stiftet han fred da han av de to skapte ett nytt menneske i seg. I én kropp forsonte han dem begge med Gud da han døde på korset og slik drepte fiendskapet» (Ef 2,14-16). «For Kristus er lovens ende og mål, så hver den som tror, skal bli rettferdig» (Rom 10,4).

Teokratiets (gudsstatens) tid med dets nasjonale rettsregler og de mange offerlovene, seremoniene, renselsesforskriftene og hellighetsreglene for den gamle paktens gudsfolk, skapte en skillemur mellom Israel og alle andre folkeslag. Men gjennom Kristus og den nye pakten er teokratiets tid slutt.

  

Egenrettferdighet istedenfor rettferdigheten fra Gud

Mange av det gammeltestamentlige gudsfolket forsto ikke at offerlovene og hellighetsreglene vitnet om den stedfortredende godtgjørelsen som skulle få sin fullbyrdelse ved Messias’ ankomst og den nye pakten. Paulus skriver: «De kjenner ikke Guds rettferdighet, men vil bygge opp sin egen rettferdighet» (Rom 10,3). Fremdeles den dag i dag blir Jesaja 53 ikke lest i synagogen.

For bedre å kunne adlyde Guds regler og forskrifter og gjennom dem bygge opp sin egen rettferdighet, presiserte jødene Guds vilje i 613 bud og forbud. Den lovtolkningen man der ga uttrykk for, fikk hard kritikk av Jesus: «Ve dere, blinde veiledere, som sier: Å sverge ved tempelet betyr ingen ting, men å sverge ved gullet i tempelet, det forplikter. Blinde dårer! Hva er størst, gullet eller tempelet som gjør gullet hellig? Og videre sier dere: Å sverge ved alteret betyr ingen ting, men å sverge ved offergaven som ligger på alteret, det forplikter. Så blinde dere er! Hva er størst: offergaven eller alteret som gjør gaven hellig? Derfor, den som sverger ved alteret, sverger både ved det og ved alt som ligger på det. Og den som sverger ved tempelet, sverger både ved det og ved ham som bor i det. Og den som sverger ved himmelen, sverger ved Guds trone og ved ham som sitter på den. Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere gir tiende av mynte og anis og karve, men forsømmer det som veier mer i loven: rettferdighet, barmhjertighet og troskap» (Matt 23,16-23). Ytterligere et eksempel på hvordan befalinger i Mosebøkene kunne bli tolket: Budet «Du skal ikke koke et kje i morens melk», som henspiller på en magisk seremoni blant hedningene, ble ikke bare et forbud mot magisk overtro, men: Du får ikke lov å blande melke- og kjøttprodukter.

Paulus skriver at han, før han lærte Kristus å kjenne, var en «lovlydig fariseer, en brennende ivrig forfølger av kirken, uklanderlig i min rettferdighet etter loven» (Fil 3,5-6). Etter å ha lært Kristus å kjenne bekjenner han: «Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uavhengig av loven. Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror. Her er det ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus» (Rom 3,21-24). «Så forstår dere at det er de som tror, som er Abrahams barn. Skriften forutså at Gud ville rettferdiggjøre hedningene ved tro, og den forkynte på forhånd dette gode budskapet til Abraham: I deg skal alle folkeslag velsignes. Derfor blir de som tror, velsignet sammen med den troende Abraham. Men de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse» (Gal 3,7-10).

 

«Ytre forskrifter fram til tiden for den rette ordningen»

«Den første pakten hadde sine forskrifter om gudstjeneste, og den hadde sin jordiske helligdom… Akkurat som reglene om mat og drikke og om alle slags renselser er dette bare ytre forskrifter. De skulle gjelde fram til tiden da den rette ordningen ble innført» (Hebr 9,1.10). Det finnes en del grupper som vil være kristne, men som mener at den gamle paktens forskrifter om gudstjenesten må følges også i den nye pakten. De mener at kristne bør holde lørdagen hellig som sabbatsdag og feire den på jødisk vis. De mener også at kristne bør holde fast på den jødiske festkalenderen, dvs. bl.a. feire løvhyttefesten om høsten og de usyrede brøds høytid om våren etter Mosebøkenes forskrifter. Men dette er å fylle oppfyllelsens vin, den nye vinen, i gamle skinnsekker. Gjør man det, kommer den nye vinen til å sprenge sekkene, så den renner ut og blir ødelagt. «Nei, ny vin i nye skinnsekker!» Den gamle paktens forskrifter var «ytre forskrifter som skulle gjelde fram til tiden da den rette ordningen ble innført». Jeremia profeterte om den nye pakten: den er «ikke som den pakten jeg sluttet med fedrene deres» (Jer 31,32).

Det finnes også grupper som mener at kristne skal holde fast ved den gamle paktens forskrifter om hva som er ren og uren mat. Men Jesus har slått fast at all mat er ren. «Skjønner dere ikke at ingen ting som kommer inn i mennesket utenfra, kan gjøre det urent? Det kommer jo ikke inn i hjertet, men bare ned i magen, og går ut og dit det skal.» Dermed slo han fast at all mat er ren» (Mark 7,18-19). Jesus fylte ikke den nye vinen i de gamle sekkene.

Den gamle paktens mange forskrifter har Kristus oppfylt og fullendt en gang for alle. Alle dens krav har han tatt bort og naglet til korset, skriver Paulus. «La da ingen dømme dere når det gjelder mat og drikke, høytider, nymånedag eller sabbat. Dette er bare skyggen av det som skulle komme, men kroppen tilhører Kristus» (Kol 2,14.16-17). «Loven inneholder bare en skygge av alt det gode som skulle komme,» skriver Hebreerbrevets forfatter (Hebr 10,1).

 

Problemer med den nye friheten

Som jøder, oppdratt og opplært i den gamle paktens mange forskrifter, var det ikke alltid så lett å forstå at disse forskriftene hadde fått sin ende i og med Kristi fullbrakte forsoningsverk. Dermed kan den nye vinen ikke fylles i de gamle sekkene. Peter er et eksempel på dette problemet. Han var vant med å skille nøye mellom rent og urent etter den gamle pakts lover. Hedningene ble regnet som urene, og hvordan skulle Peter nå kunne ta imot en invitasjon til hedningen Kornelius’ hus? Peter trengte en økt med grundig undervisning. Da han skulle spise, fikk han et syn fra Gud: «Han så at himmelen hadde åpnet seg, og at noe dalte ned; det så ut som en stor duk som ble firt ned mot jorden etter de fire hjørnene. I den var alle slags firbeinte dyr og krypdyr som lever på jorden, og alle slags fugler under himmelen. Og en stemme sa til ham: «Stå opp, Peter, slakt og spis!» Men Peter svarte: «Det kan jeg ikke, Herre! For jeg har aldri spist noe vanhellig og urent.» For andre gang talte stemmen til ham: «Det som Gud har sagt er rent, må ikke du kalle urent.» Dette hendte tre ganger, og så ble duken tatt opp til himmelen igjen» (Apg 10,11-16).

Paulus forteller i Galaterbrevet om hvordan han måtte kjempe for å forsvare friheten fra den gamle pakts bestemmelser. «Falske brødre» «hadde sneket seg inn for å spionere på den friheten vi har i Kristus Jesus, så de kunne gjøre oss til slaver. Men ikke et øyeblikk ga vi etter og bøyde oss for dem. For vi ville at evangeliets sannhet skulle stå fast hos dere» (Gal 2,4-5). Den nye vinen måtte ikke ødelegges. «Men da Kefas kom til Antiokia, sa jeg ham imot like opp i ansiktet, for hans opptreden hadde dømt ham. Før det kom noen fra Jakob, holdt han måltid sammen med de hedningkristne. Men da de kom, trakk han seg tilbake og holdt seg unna, fordi han var redd for de omskårne. Også de andre jødekristne hyklet sammen med ham, så til og med Barnabas ble revet med av hykleriet deres. Men da jeg så at de ikke gikk rett fram etter evangeliets sannhet, sa jeg til Kefas i alles nærvær: «Når du som er jøde, ikke lever etter jødisk, men etter hedensk skikk, hvordan kan du da tvinge hedningene til å leve som jøder?» (Gal 2,11-14).

Paulus skiller mellom det jordiske Jerusalem, som er under et trelldomsåk, og det nye Jerusalem: «Det nåværende Jerusalem … lever i trelldom med sine barn. Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, og det er vår mor» (Gal 4,25-26). Han formaner de kristne: «Stå derfor fast og la dere ikke igjen tvinge inn under trelldommens åk. Jeg, Paulus, sier dere: Hvis dere lar dere omskjære, vil ikke Kristus gagne dere det minste. Jeg erklærer igjen at enhver som lar seg omskjære, er forpliktet til å holde hele loven. Dere som vil bli rettferdige for Gud ved loven, er skilt fra Kristus, dere er falt ut av nåden» (Gal 5,1-4). Allerede i den gamle paktens tid profeterer Jesaja om friheten i Kristus. Gjennom profetens ord taler den lovede Befrieren: «Herren har sendt meg … for å rope ut frihet for fanger og frigjøring for dem som er i lenker» (Jes 61,1). «Til frihet har Kristus frigjort oss,» understreker Paulus (Gal 5,1).

 

En «erstatningsteologi»?

Paulus sammenligner Israel med et oliventre (se Rom 11,17-24). Vantro israelitter og jøder sammenlignes med greiner som er blitt «brukket av» og troende fra hedningfolkene med greiner som er blitt «podet inn». Bare troende fra Israels hus og Judas hus og troende fra hedningfolkene tilhører «det gode oliventreet». De troende fra hedningfolkene har altså ikke erstattet Israel, men er sammen med troende jøder det sanne Israel. De er blitt podet inn på det ekte, gode oliventreet og kan kalles for sanne jøder. «Rett jøde er ikke den som er jøde i det ytre, og den rette omskjærelse skjer ikke i det ytre, på kroppen. Jøde er den som er jøde i det indre, og omskåret er den som er omskåret på hjertet, ikke etter lovens bokstav, men ved Ånden» (Rom 2,28-29). «For ikke alle israelitter tilhører virkelig Israel» (Rom 9,6). «Det er de som tror, som er Abrahams barn» (Gal 3,7).

Paulus siterer profetenes ord om at hedninger skal komme til tro og kalles Herrens folk og at bare en rest av Israel skal bli frelst: «Slik sier han (Gud) det hos Hosea: Dem som ikke er mitt folk, vil jeg kalle mitt folk, … Og Jesaja roper ut over Israel: Om Israel var så tallrikt som havets sand, skal bare en rest bli frelst» (Rom 9,25-27). Samtidig advarer han de kristne mot å ha for store tanker om seg selv. Forherdelsesdommen over Israel er ikke total (Rom 11,25). En rest av den gamle paktens gudsfolk skal bli frelst. Gud har ikke bare makt til å tenne tro hos hedninger og pode dem inn på det gode oliventreet. Han har også makt til å tenne tro hos frafalne jøder, ved evangeliet om løftenes sanne oppfyllelse, og slik på nytt pode dem inn på det gode oliventreet. «Brødre, av hele mitt hjerte ønsker jeg og ber til Gud at de må bli frelst. For det vitnesbyrd må jeg gi dem at de brenner for Guds sak, men uten forstand. De kjenner ikke Guds rettferdighet, men vil bygge opp sin egen rettferdighet, og derfor har de ikke bøyd seg under rettferdigheten fra Gud» (Rom 10,1-3).

En del forkynnere protesterer mot at Det gamle testamentes løfter anvendes på den nye paktens gudsfolk. De kaller det for en ubibelsk «erstatningsteologi». Men her foreligger det en misforståelse. Ifølge Bibelen finnes det bare ett ekte gudsfolk, de troende, og én eneste vei til Guds rike, til fellesskapet med Gud, nemlig den som går gjennom Herrens stedfortredende frelsesverk. «Ingen kommer til Faderen uten ved meg,» sier Jesus Kristus. De kristne har ikke erstattet Israel. Sammen med de troende jødene utgjør de det sanne Israel. De er podet inn på samme tre. Det gode oliventreet er ikke blitt erstattet.

 

Løftet om å få komme tilbake til Jerusalem og Herrens land

Profetene taler på flere steder om en redning fra bortførelse og fangenskap og en hjemvending til Jerusalem og Herrens land. Hjemkomsten fra det babylonske fangenskapet var et viktig vitnesbyrd om Herrens store makt og kjærlighet. «Det er vel ikke min vilje at den urettferdige skal dø, sier Herren Gud. Nei, jeg vil at han skal vende om fra sine veier og leve» (Esek 18,23). «Kast fra dere alle syndene dere gjør, og skaff dere et nytt hjerte og en ny ånd! Hvorfor vil dere dø, israelitter? Jeg krever ikke at noen skal dø, sier Herren Gud. Vend om, så skal dere leve!» (Esek 18,31-32).

At de fortrengte og spredte blir berget og får komme tilbake til Herrens land er helt og holdent Guds frelsesverk. «Se, jeg vil selv lete etter sauene mine og ta meg av dem. Som en gjeter tar seg av sauene sine og er med dem den dagen de blir spredt, slik vil jeg ta meg av sauene mine og berge dem fra alle stedene de kom til da de ble spredt, på den mørke og skytunge dagen» (Esek 34,11-12). «Jeg vil sette én gjeter over dem, og han skal gjete dem, min tjener David, han skal gjete dem, han skal være deres gjeter. Jeg, Herren, skal være deres Gud, og min tjener David skal være fyrste blant dem» (Esek 34,23-24).

Det er ikke vanskelig å se at dette handler om frelsen ved Messias.  Med «min tjener David» menes Messias, han som er den gode hyrden. Freden og tryggheten som Messias skaper er skildret med billedspråk: «Jeg slutter en fredspakt med dem. Jeg utrydder villdyrene i landet, så folk kan bo trygt i ørkenen og sove i skogene» (Esek 34,25). Profeten gjør det enda klarere hvor gjennomgripende frelsen er, og at den helt og holdent er et Herrens under: «Jeg stenker rent vann på dere, så dere blir rene. Jeg renser dere for all urenhet og for alle avgudene. Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet» (Esek 36,25-26). «Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg oppfyller det gode løftet jeg ga til Israel og Juda. I de dager og på den tid lar jeg det spire fram en rettferdig spire for David. Han skal gjøre det som er rett og rettferdig i landet. I de dager skal Juda bli frelst, og Jerusalem skal bo trygt» (Jer 33,14-16).

Hvordan ble det da etter hjemkomsten fra det babylonske fangenskapet? Var folket preget av stor glede og takknemlighet mot Herren? Levde de i fred og trygghet og med nye hjerter? Ble profetien om den nye pakt oppfylt: «Jeg legger min lov (undervisning) i deres sinn og skriver den i deres hjerte. Jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt folk. Da skal ingen lenger undervise sin neste og sin bror og si: «Kjenn Herren!» For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren. For jeg vil tilgi skylden deres og ikke lenger huske synden» (Jer 31,33-34)? Nei, synd og troløshet fortsatte, og tryggheten i Jerusalem og Juda lyste med sitt fravær.

 

Staten Israel

Hvordan forholder det seg så med staten Israel som ble grunnlagt 1948? Er staten Israel en oppfyllelse av profetiene som handler om hjemkomst og frelse? Visst er det en merkelig hjemkomst som har funnet sted. Men profetiene taler om en hjemkomst til Herren av mennesker som har blitt renset fra synd og fått nye hjerter, en hjemkomst gjennom Messias til et land hvor det hersker fred og trygghet takk være den gode hyrdens omsorg for sin hjord. De fleste innbyggerne i staten Israel tror ikke på Herren og syndenes tilgivelse ene og alene på grunn av Messias’ stedfortredende forsoningsverk. De fleste er rasjonalister eller ateister, og mange lever i lovtrelldom. Daglig rapporteres det om ufred og utrygghet i Israel og Jerusalem.

De ultraortodokse jødene i Mea Sharim (det gamle jødekvarteret i Jerusalem) anerkjenner ikke staten Israel. Hvorfor? Fordi staten Israel ikke er grunnlagt av Messias og ikke styres av Messias men av en politiker. Dessuten mangler det gamle tempelet og offertjenesten som de hevder må gjenopprettes.

Ifølge Bibelen er tempelet allerede blitt bygget opp igjen. Messias er tempelet. «I førtiseks år har de bygd på dette tempelet, og du vil reise det opp igjen på tre dager?» sa de. «Men det tempelet han talte om, var hans egen kropp» (Joh 2,20-21). Fullendelsen av den gamle paktens offertjeneste har også funnet sted i og med den nye pakten gjennom Messias. Til Jerusalem og Herrens land har alle troende kommet, selv om de bor langt borte fra staten Israel, og i dette Jerusalem hersker fred og trygghet: «Dere er kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem» (Hebr 12,22). Hebreerbrevet gir de troende en klargjørende og grundig undervisning om hva den nye pakten innebærer. Med Herrens lovede land menes Guds rike, hvor ingen kommer inn uten å være født på ny av vann og Ånd. (Joh 3,3-5).

Om det sanne Jerusalem, som er helt forskjellig fra det jordiske Jerusalem, taler allerede Jesaja: «Min godhet skal aldri vike fra deg, min fredspakt skal ikke vakle, sier Herren, som viser deg barmhjertighet. Du hjelpeløse og forblåste som ikke finner trøst! Se, jeg legger en grunnvoll for deg av edelstener og bygger grunnmuren din med safirer. Murtindene gjør jeg av rubiner, portene dine av krystaller og hele ringmuren av kostbare steiner. Alle dine barn skal læres opp av Herren; stor blir freden for barna dine. Ved rettferd skal du være grunnlagt, langt borte fra undertrykkelse. For du skal ikke være redd, og ødeleggelse skal ikke nå deg» (Jes 54,10-14).

 

Fra “Israel som Guds tjener” av Seth Erlandsson.

Heftet kan bestilles hos Forlaget Scriptura.  E-post: egil.edvardsen@luthersk-kirke.no