«Vi klarte ikke å overtale ham og slo oss til ro og sa: Herrens vilje skje!» (Apg 21,14).

Det Paulus virkelig trengte, var ikke vennenes gråt og klage, men deres oppmuntring. De forsøkte å få ham til å la være å dra opp til Jerusalem, for de var redd for at han skulle bli fengslet og drept når han kom dit. Men i stedet for å få ham til å unnslippe trengslene, skulle de heller ha styrket ham og gitt ham sin støtte. De skulle ha påminnet ham om hvordan Herren har lovet at han skal være med sine troende venner alle dager – uansett hva som skulle hende.

I stedet var det Paulus som styrket dem. Paulus var ikke redd for Herrens vilje. Han visste at Jesus elsket ham så mye at han hadde ofret sitt eget liv for å frelse ham fra helvete. Paulus hadde erfart hvordan Jesus i mange år hadde hatt omsorg for ham og gitt ham styrke i all nød og trengsel. Han var nå rede til å lide døden for sin Herres skyld.

Da vennene hans innså at de ikke klarte å overtale Paulus til å forandre sine planer om å dra opp til Jerusalem, slo de seg til ro. I stedet lærte de noe av hans eksempel, og de sa: «Herrens vilje skje!» Etter dette ble det ikke sagt noe mer. Det behøvdes ikke. Selv om de hadde vært engstelige og var redde for å miste Paulus, overlot de saken i Herrens allmektige hender. De var villig til å la hans vilje skje.

Det var ingen fatalistisk holdning disse kristne i Cæsarea inntok. De sa ikke: «Det får skje, det som skjer.» I stedet sa de: «Herrens vilje skje!» Å underkaste seg Herrens vilje er ikke det samme som å underkaste seg en uviss skjebne. Selv om de ikke visste hva Herren ville gjøre, stolte de på at han ville gjøre det som var til det beste både for dem selv, for Paulus, og ikke minst for Guds rike. Paulus lærte dem å tro slik han selv skrev i brevet til romerne: «Vi vet at alle ting tjener til det gode for dem som elsker Gud» (Rom 8,28). Paulus var ikke redd for det som skulle skje. Nå hadde også de troende i Cæsarea lært å legge alt i Herrens hender.

Når vi ber: «La din vilje skje!» er vi samtidig beredt til å akseptere alt det Gud måtte gi oss i livet, enten det nå er fremgang eller motgang, gleder eller sorger. Vi har sett Guds store og trofaste kjærlighet til oss. Han har ofret sin egen Sønn for å frelse oss fra vår aller verste skjebne, den evige fortapelsen. Når vi overlater alt til hans nådige vilje, vet vi at han bare kan gi oss det som er til det beste for oss. Om vi så må lide døden for hans skyld, vet vi at hans vilje er god. Hans vilje skje!

Min Gud og Far, gjør meg sterk, og hjelp meg til å legge alt i dine hender. La din vilje skje! Amen.