-

Enighet og splittelse i Skriftens lys

Når vi taler om enighet, tenker vi vanligvis først på vårt forhold til mennesker. Men ifølge Skriften må vi først og fremst tenke på vårt forhold til Gud om vi vil oppnå en rett enighet med våre medmennesker. Før syndefallet var det enighet og fellesskap med Gud. Mennesket levde et liv i overensstemmelse med Guds gode ordninger. Det var i harmoni med Gud og hadde Guds fred. Men etter syndefallet er enigheten med Gud brutt, og som en følge av dette er også enigheten og fellesskapet mellom mennesker ødelagt. Det er viktig å huske på at splittelsen mellom mennesker er en følge av opprøret mot Gud. At dette er grunnleggende i Skriften, framgår blant annet av alle de steder som taler om hvordan splittelsen skal overvinnes.

Vi kan som et eksempel gå til Joh 17, et kapittel som stadig blir sitert når det gjelder enigheten, men det blir sjelden sitert i sin helhet. Ofte møter vi bare denne tankegangen ut ifra Joh 17,21: “Jeg ber at de alle må være ett… for at verden skal tro.” Ettersom det nå fins splittelse, må vi gjøre et krafttak og forsøke å holde sammen. Vi skal ikke komme fram med det som de andre ikke kan akseptere, men i stedet forsøke å skape forståelse for ulike oppfatninger…

Omtrent slik resonnerer man. Men hele denne tankegangen bygger på en misforståelse av bibelverset. Jesus ber nemlig om den enhet eller enighet som har sin grunn i enigheten med Gud: “Jeg ber at de alle må være ett, likesom du Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg.” Derfor bygger denne bønnen på det grunnleggende element, nemlig at disiplene skal holde fast ved og leve i Sannhetens ord: “Hellige dem i sannheten; ditt ord er sannhet” (vers 17), “bevar dem i ditt NAVN” (vers 11), “jeg har gitt dem ditt ord. Men verden har lagt dem for hat, for de er ikke av verden” (vers 14).

Det dreier seg altså ikke om enighet med verden, en enhet for enhver pris. Etter syndefallet utelukker enighet med Gud og hans Ord en enighet med verden. Vi må bli omvendt bort fra verden og kjødets vei til Guds vei. Derfor er det både unyansert og feil å si at all splittelse er synd. Splittelse fra Gud og hans Ord er synd. Splittelse, derimot, fra kjødets vesen, fra verden, er ikke synd, men noe som er nødvendig. Jesus sa: “Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd” (Matt 10,34). Dette innebærer strid med verden, djevelen og vårt eget kjød: “Jeg er kommet for å sette skille: Sønn står mot far, datter mot mor, svigerdatter mot svigermor…” (Matt 10,35). Det er spørsmål om et evig fiendskap mellom Guds rike og verdens rike, mellom kvinnens avkom og slangens avkom (1 Mos 3,15).

Når dette ikke er klart, kommer man på ville veier slik som i den moderne økumenismen. Der ser man ikke at grunnen for enighet ligger i at man vender tilbake til Guds Ord. Man begynner i feil ende og arbeider først og fremst for en menneskelig enhet. Dette betyr ikke at det er galt å forsøke å forstå hverandre, å rive ned falske hindringer og forsøke å være saklig. Alt dette er verdifullt. Men enighet og splittelse må ses i lys av Skriften. Ropet om omvendelse rettes i Skriften ikke bare til dem som står utenfor menigheten, men til menigheten selv, for eksempel menigheten i Efesos (Åp 2,1ff). Metanóeson, vend om! sier Herren til menigheten (vers 5). Det er den samme formaning som Gud gang på gang rettet til Israel. Kjødet får så lett makt over mennesket, også gjennom falske lærere og lærer, og det blir som en surdeig i menigheten. Apostlene formaner og advarer stadig mot dette. Paulus henviser her til den formaning som er som en kardinalregel i Det gamle testamentet: “Få da den onde bort fra dere!” (1 Kor 5,13). Dette stedet kan sammenlignes med Rom 16,17: “Jeg formaner dere, brødre: Hold øye med dem som skaper splittelse og fører andre til fall ved å gå imot den lære dere har tatt imot. Hold dere unna dem.”

Ofte er det blitt slik at den som avslører den bibelstridige læren får skylden for splittelsen. Men ifølge apostelen er det den undervisning som er i strid med Guds Ord som forårsaker splittelse, og når den falske læren blir avslørt, bør menigheten være takknemlig for det. Den formanes til å prøve åndene: “Vokt dere for de falske profeter! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver” (Matt 7,15). “Mine kjære, tro ikke enhver ånd! Prøv åndene om de er av Gud! For det er gått mange falske profeter ut i verden” (1 Joh 4,1). “Slokk ikke Ånden, forakt ikke profetord, men prøv alt og hold fast på det gode” (1 Tess 5,19-21). Prøvesteinen er Guds Ord. Derfor er det så alvorlig når prinsippet om “Skriften alene” (sola Scriptura) rokkes. Menneskelige spekulasjoner vil stadig sette seg over Guds Ord. Derfor ba Jesus i sin yppersteprestelige forbønn: “Hellige dem i sannheten; ditt ord er sannhet” (Joh 17,17). Vi har mange eksempler på ytre, organisatorisk enhet, for eksempel den romersk-katolske kirken eller Den norske kirke. Men likevel framstår disse kirker ikke med den enhet som Jesus taler om “for at verden skal tro”. Ved at Guds Ord blir så ofte foraktet og falske lærer og lærere ikke blir avvist, mangler den ytre enheten indre dekning. Hvordan skal vi da kunne oppnå både ytre og indre enhet? Gjennom omvendelse, tilbake til enheten med Gud og hans Ord og tilbake til splittelse med verden, djevelen og vårt eget kjød.

Av Seth Erlandsson, fra Tidskriften Biblicum 2/1972.