av pastor T.J. Welde
Matteus 15,21-28
Nåde være med dere, og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen.
Vi vet at mange mødre blir forferdelig triste hvis de har en sønn eller datter som er blitt veldig syk og har det vondt; de er så glad i ungen sin at de ønsker at det gikk an å bytte plass. De tenker: «Tenk hvis jeg heller kunne få denne sykdommen, og at det kjære barnet mitt kunne få bli frisk og slippe å ha så vondt!» Jeg vet ikke om hun tenkte slik, den kvinnen vi hører om i teksten vår. Hun syntes i hvert fall fryktelig synd på datteren sin. Og det var ingen leger som kunne gi noen hjelp mot det som plaget den stakkars jenta.
Men moren hadde hørt om en mann som hun trodde kunne gjøre noe – Jesus! Selv var hun utlending; hun bodde ikke i jødenes land og var ikke jøde slik som Jesus og disiplene; hun tilhørte en av de kanaaneiske folkegruppene og bodde i et av nabolandene. Likevel hadde hun fått høre om Jesus fra Nasaret og om hvor god han var; at han gikk omkring og forkynte evangeliet om Guds rike, og at han helbredet syke. Han gjorde ikke forskjell på folk, men hjalp både fattige og rike, store og små. Og dette som hun hadde hørt om ham, hadde skapt tro i hjertet hennes, tro på Jesus, at han var Davids Sønn, frelseren for alle folk på jord. Hvis hun bare kunne få treffe ham og fortelle om den syke datteren sin, så ville han nok hjelpe henne; ja, det var hun helt sikker på at han ville!
Og så en dag kom altså Jesus og disiplene på veien, i nærheten av stedet der hun bodde. Hun sprang etter dem og ropte: «Herre, du Davids sønn, miskunn deg over meg! Min datter blir hardt plaget av en ond ånd!» En av djevelens mange onde hjelpere plaget den stakkars jenta; både kroppen, sjelen og tankene hennes var tatt til fange av den onde ånden. En forferdelig situasjon. Og det var bare Jesus som kunne hjelpe.
Men hva skjedde? Moren ropte og ba, men Jesus svarte henne ikke et ord. Det så ut som at han ikke brydde seg om henne. Han ba henne ikke gå sin vei, heller; han bare tidde helt stille. Disiplene syntes dette var ganske merkelig, for det var jo ikke slik Jesus pleide å være mot folk. Så de ba ham gjøre noe med henne. Da sa Jesus: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels folk» Og det var jo sant, for Jesus selv skulle gå omkring blant jødene, i deres hjemland, og hjelpe dem; mens det var Peter og Paulus og de andre apostlene som litt senere skulle sendes ut til andre land for å forkynne evangeliet.
Men denne kvinnen ville ikke gi opp. Hun kom og kastet seg ned for Jesus og sa: «Herre, hjelp meg!» Han svarte: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» Hva mente han med det? Jo, at det var jødefolket, barna, Israels barn, som måtte få hjelpen fra Gud først, ikke de andre – «hundene», som han sa.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg ville ha følt det hvis det var meg Jesus hadde sagt dette til. Kanskje ville jeg ha begynt å tenke på at «nå er det visst på tide å gi opp og gå hjem, dette nytter ikke; Jesus har visst helt bestemt seg for at han ikke vil hjelpe meg; her ble jeg til og med kalt for en hund…! Men denne kanaaneiske kvinnen ville ikke gi opp nå heller! Hun visste at hun ikke var verdig til å få hjelp, hun hadde ikke fortjent å få noe godt fra Gud, en synder som hun var. Og ikke var hun jøde heller. Men: hun trodde likevel på Jesus, at han er frelseren for alle mennesker i hele verden, ikke bare for jødene.
Derfor ga hun ikke opp, men tenkte hardt på de ordene Jesus hadde sagt. Og akkurat det bør også vi alltid gjøre når vi er i nød: tenke på hva Jesus har sagt til oss i sitt ord. Det han sa til henne var altså: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» Ja, svarte hun, «det er sant, Herre, men hundene får jo spise smulene som faller fra bordet hos herrene deres.» Hun mente altså: Hunder, som jeg kan sammenlignes med, får jo vanligvis litt mat de også!
Jesus ble glad for dette svaret, og han sa til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk i samme stund, står det. Det skjedde, fordi Guds egen Sønn sa at det skulle skje; da blir det alltid slik. Og det var av bare nåde, helt ufortjent, fordi Gud er god. Jesus hadde hatt lyst til å hjelpe henne hele tiden, men han ville først sette troen hennes på en prøve. Gjennom denne prøvelsen ble troen hennes enda sterkere enn før.
«Herre, miskunn deg over meg!» ropte den kanaaneiske kvinnen. Og akkurat de samme ordene er det jo vi også sier til Gud hver gang vi kommer til gudstjeneste i kirken: «Kyrie eleison – Herre, miskunne deg over oss,» sier vi. For vi vet at vi har problemer, at vi er skrøpelige og svake, og at vi ikke har fortjent noe godt fra Gud, slik som vi er. Men vi ber om at Gud må være nådig og hjelpe oss. Vi vet at vi har en alvorlig tilstand omtrent som en sykdom, – synden som bor i oss. Og vi ber om at Gud må rense oss, ta vekk all vår synd og skyld, og tilgi oss. For hvis ikke, er vi fortapt.
Og så får vi høre evangeliet, om at Gud elsker oss så høyt at han ville bytte plass med oss; han ville ta på seg vår sykdom, all vår synd og skyld, slik at vi skulle få gå fri. Det var jo dette som skjedde da Jesus døde for oss på korset. Der berget han oss fra synden, djevelen og døden. Hos profeten Jesaja i Det gamle testamente står det om Jesus: «Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han… Han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom» (Jesaja 53). Jesus byttet plass med oss, og på den måten frelste han oss. På grunn av ham får vi full tilgivelse for alle våre synder.
Vi kan lære oss noe viktig av den kanaaneiske kvinnen – nemlig å aldri gi opp, aldri slippe taket i Jesus og hans ord, ikke slutte å tro og håpe på ham, uansett hva som skjer i livet vårt. Vi møter jo ofte motgang og problemer. Kanskje blir vi alvorlig syke, eller noen i familien vår blir det. Eller andre triste ting skjer. Da folder vi hendene og ber til Jesus om at han må hjelpe oss i vår nød. Og vi venter på hjelp. Men så kan det være at det ikke skjer noe selv om vi ber. Kanskje sykdommen eller familieproblemene bare blir verre! Da synes vi at det nesten kan virke som om Gud ikke bryr seg, at han har glemt oss eller ikke vil høre på bønnene våre. Hva skal vi gjøre da? Skal vi bare gi opp å be, og slutte å vente noe godt fra Gud? Nei, da skal vi ikke slippe taket, men klynge oss til Gud og løftene han har gitt oss i sitt ord! Han har jo lovet å høre oss når vi ber. Han vil at vi skal be til ham og ikke holde opp med det. Og vi kan være helt sikre på at han bryr seg om oss og vil oss bare vel. For det har han jo sagt! Gud kan ikke lyve!
I tunge motgangstider blir troen vår prøvet, og da kan den få vokse seg sterkere. For i slike tider må vi bare klamre oss til Jesus og hans ord, til tross for alt det vi føler og det vi ser i oss og rundt oss. De store løftene han har gitt oss i dåpen og i sitt ord – de står fast, og dem kan vi alltid stole på.
Alle småbarnsforeldre vet at dersom vi skulle kjøpe og gi til barna alle ting de peker på og som de helst vil ha akkurat nå med en gang, da kom det ikke til å gå særlig bra. For vi vet jo at det finnes mye barna kan få lyst på som egentlig ikke er noe sunt for dem. Samtidig er det klart at vi ofte og med glede gir dem en del av det de ønsker seg. Men visse ting er det best at de venter noen år med å få. Slik er det også med Gud og oss. Heller ikke Gud gir sine barn absolutt alt de ønsker seg og peker på, og innen veldig kort tid. For han vet bedre enn oss hva som er til vårt beste. «La din vilje skje» er en bønn vi trenger å lære oss å be. La din vilje skje, kjære Gud! Jeg bøyer meg for din vilje, led meg slik du vet er best for meg, selv om jeg ofte ikke skjønner helt hvordan du leder.
I Bibelen sammenlignes Gud med en mor som elsker sitt barn. Først står det, i Jesaja 49,14, «Sion sier: «Herren har forlatt meg, min Gud har glemt meg.» Men så svarer Gud: «Kan en kvinne glemme sitt diende barn og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte? Og selv om en mor kan glemme, så vil jeg aldri glemme deg.» Jeg vil aldri glemme deg – dette er Guds ord til deg og meg også.
Så dersom vi av og til føler at Gud er taus og ikke svarer oss, og det dukker opp en tanke om at han ignorerer oss og ikke bryr seg, da er jo dette egentlig helt feil. Han har ikke sluttet å bry seg, og han er heller ikke taus; han taler til oss i sitt ord og har så mye å si oss der. Bibelen inneholder hjelp og trøst og veiledning for alle livets situasjoner, og gjennom sitt ord holder Den Hellige Ånd oss oppe i troen og gir oss stadig ny styrke. Gud være takk og lov.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og skal være én sann Gud fra evighet til evighet. Amen.