Av Rebecca DeGarmeaux
13. juni 1525 var definitivt en dag for historiebøkene. Martin Luther og Katharina von Bora ble gift i Svarteklosteret i Wittenberg, Tyskland. Som skikken var på den tiden, giftet de seg på en tirsdag. Pastor Johannes Bugenhagen sto for selve vielsen, i en liten og privat seremoni. Bare noen svært få utvalgte gjester var til stede som vitner: Kunstneren Lucas Cranach (som representant for bystyret) og hans kone Barbara, teologen Justus Jonas, og juristen Johann Apel fra byens universitet. Luther håpet at han ved å la være å offentliggjøre vielsen på forhånd kunne klare å redusere flommen av stygge rykter til et minimum. Men dessverre førte hemmelighetskremmeriet hans bare til ekstra mye vill spekulasjon om Martin og Katharinas forhold. (At en munk plutselig var gift med en ung rømt nonne, ble av svært mange ansett som helt skandaløst. Philipp Melanchthon, Luthers nære medarbeider, var derfor urolig for at dette giftermålet kom til å bli ødeleggende for hele reformasjonsbevegelsen.) En offentlig seremoni og feiring skulle finne sted to uker senere.
Tirsdag 27. juni var Wittenberg vitne til en festlig bryllupsfeiring, som fulgte mange av datidens skikker. Denne gang var langt flere gjester invitert. De nygifte startet dagen med å gå i en stilig prosesjon fra «Svarteklosteret», deres hjem, fram til Wittenbergs bykirke, Mariakirken, der de høytidelig gjentok ekteskapsløftene sine og ble velsignet foran folkemengden som hadde samlet seg. En ny prosesjon tok dem gjennom byen tilbake til Svarteklosteret, der det ble holdt en stor «bryllupsfrokost».
Etter festfrokosten beveget brudeparet og de inviterte gjestene seg til byens torg for en tradisjonell bryllupsdans. Senere på dagen trakk de seg igjen tilbake til Svarteklosteret for et bedre måltid, med vilt på menyen. Bystyret hadde for anledningen donert tønner og fat med Einbeck-øl og frankisk vin. Blant de mange middagsgjestene var Martins foreldre, Hans og Margarethe Luther, hans venner Philipp Melanchthon, Georg Spalatin og Nikolaus von Amsdorf, og Leonhard Koppe, kjøpmannen fra Torgau som hadde hjulpet Katharina og de andre nonnene å flykte fra klosteret, med sin kone Audi.
Rebecca DeGarmeaux er direktør for Ottesen Museum (Evangelical Lutheran Synod’s historiske museum), i Mankato, Minnesota, USA. Hun skriver også jevnlig for Facebook-siden Katie Luther, der dette stykket er hentet fra.