-

Bønn – troens hjerteslag

Bønnen er “troens hjerteslag” eller “troens åndedrett”, som Martin Luther kalte den. Begge disse uttrykkene forteller noe viktig om bønnen, nemlig at den er en helt vital del av det kristne livet. Bønnen er uadskillelig knyttet til en troendes åndelige liv. Likesom kroppen ikke kan leve uten at hjertet slår, kan heller ikke troen eksistere uten bønnen. På samme måten som skriket er det første tegnet på liv hos en nyfødt baby, er bønnen det første tegnet på en gjenfødt kristen. Straks etter at Saulus var blitt omvendt på veien til Damaskus, står det: “Se, han ber!”.

Overalt i Bibelen fortelles det om mennesker som ber. Patriarkene som venter på at Gud skal oppfylle sine løfter, samler sitt folk rundt alteret. De bærer fram offer, og de ber. Moses som har fått det tunge ansvaret å lede et hjemløst folk gjennom ørkenen til det lovede landet, ber Herren om ledelse og støtte gjennom alle kriser. Og så har vi ikke minst David, den unge sauehyrden, den utvalgte kongen, den landflyktige, den store og mektige herskeren, den angrende og gjenopprettede synderen. I sine salmer viser han at bønnen hører med i alle livets situasjoner. Daniel, som er bortført sammen med sitt folk til et fremmed og hedensk land, risikerer sin karriere som statsmann, ja, han setter sitt eget liv på spill ved å knele tre ganger pr. dag for å be med ansiktet vendt mot Jerusalem.

Og framfor alt, Frelseren selv, ber. Hos ham som er vår stedfortreder, ser vi virkelig hvilken betydning bønnen har i den troendes liv. Gang på gang trakk han seg tilbake i ensomhet og stillhet opp i fjellene eller ut i ørkenen for å be til sin himmelske Far. Vi hører ham be i Getsemane når han er fylt med angst over det som skal komme. Og i hele det 17. kapitlet hos Johannes kan vi lese hans yppersteprestelige bønn, der han ber for apostlene og for alle dem som gjennom apostlenes ord skulle komme til tro på ham, dvs. for oss. I tillegg forteller Bibelen oss at han nå også som den oppstandne og opphøyde Frelseren hele tiden lever og går i forbønn for oss.

Slik ser vi ved utallige eksempler i Bibelen at bønnen er en viktig del i de troendes liv. En person som er blitt et Guds barn, har lyst til å snakke med og samtale med sin Far i himmelen. “Dere har fått barnekårets Ånd som gjør at vi roper: ´Abba, Far!´ (Rom 8,15).

Bønnens form

På hvilken måte skal vi be? Det fins ingen forskrifter for dette i Bibelen. Tvertimot finner vi eksempler på alle former for bønn. Vi kan be ved hjelp av tydelige ord med munnen, enten ved at vi synger bønnen eller bare sier den fram. Men også tanker, meditasjoner og ønsker i hjertet er bønner. “Ta vel imot de ord jeg taler,” sier David til Herren i den 19. salmen, “la mitt hjertes tanker komme fram for deg, Herre, min klippe og min gjenløser!” (19,15). Eller han sier i den 10. salmen: “Herre, du hører hva de hjelpeløse ønsker, du vender øret til og gir dem mot” (10,17).

Vi kan på en måte si at selv om en kristen ikke hele tiden er bevisst at han ber, har han likevel hele tiden bønnens ånd. Han er alltid takknemlig for den nåde og miskunn Gud har vist ham. Han er alltid avhengig av Guds hjelp. “Legg alt fram for Gud! Be til enhver tid, i Ånden!” (Ef 6,18). Som kristne har vi fått den Hellige Ånd i våre hjerter, og den Hellige Ånd, sier Bibelen, kommer oss til hjelp i vår svakhet, når vi ofte ikke vet hva vi skal be om eller hvordan vi skal be for å be rett. “Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord” (Rom 8,26).

Bønnens innhold

Hva er så innholdet i en troendes bønn? I våre bønner takker og priser vi Gud for alle de store velsignelsene vi har mottatt. En viktig del av en kristens bønn er lovprisning og takksigelse. Som kristne vet vi hvilke store ting Gud har gjort mot oss. Vi vet om hans store kjærlighet. Vi vet om hans tilgivelse for Kristi skyld. Ja, uten Guds tilgivelse og nåde ville vi ikke ha vært troende. Derfor er en troendes bønn en bønn fylt med takknemlighet.

Men i bønnen ber vi også om ting som vi trenger både til legeme og sjel. Vi vet at han er vår himmelske Far som har lovet å sørge for oss. Vi vet at han hele tiden våker over oss og kjenner alle våre bekymringer og all vår nød. Han vet om våre mange spørsmål. I denne visshet kan vi trygt legge fram for ham alt det vi har på hjertet. La oss aldri glemme at han er vår gode og kjærlighetsrike Far og vi er hans egne barn som han elsket så høyt at han gav sin enbårne Sønn i døden for at han skulle frelse oss. Derfor oppfordrer Guds ord oss: “Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har å be om, fram for Gud i bønn og påkallelse med takk!” (Fil 4,6). Vi trenger ikke gå og bære på alle våre bekymringer selv, men i bønn overlate dem trygt i Guds hender.

 

Bønnens grunnvoll

Bønnens grunnvoll er ikke noe i oss. Vår bønn har ikke sin grunn i våre følelser eller i våre gjerninger. Bønnens grunn er Guds nåde i Kristus Jesus. Vissheten om at Gud er nådig mot oss og at han tilgir oss alle våre synder for Jesu Kristi skyld, er forutsetningen for all kristen bønn. Uten denne visshet ville vi ikke ha våget å gå til Gud med alle våre bønner. Uten Jesus og hans frelsesverk hadde Gud bare vært for oss den hellige og rettferdige dommeren, men for Jesu skyld vet vi at han ver vår nådige Far. Ja, Bibelen lærer oss meget klart at det er bare de bønner som bes i Jesu navn som blir hørt. Dersom vi ikke tror at Gud er nådig mot oss for Jesu skyld, hører ikke Gud våre bønner. Det er for Kristi skyld at vi kan tre fram for Gud i bønn og legge alle ting fram for ham. “Hvis dere ber Faderen om noe i mitt navn, skal han gi dere det,” sa Jesus (Joh 16,23). “I mitt navn,” sier han, for uten denne stedfortrederen, uten denne mellommannen, Jesus Kristus, kan vi ikke komme til Gud. Ingen kan komme til Faderen uten gjennom ham (Joh 14,6).

Derfor er de vantros bønner, uansett hvor alvorlig ment de måtte være, uansett hvor oppriktige de måtte være, nytteløse. Uansett hvor mye hedningene skriker og jamrer seg og plager seg selv, om de så aldri så mye vender seg fem ganger pr. dag til Mekka, om de gjør aldri så mange knebøyninger og kneler til jorden, om de tar av seg skoene, om de barberer av seg alt håret på hodet, om de tenner en masse lys eller røkelse, om de sitter og mediterer i timesvis hver eneste dag, om de ramser opp et mantra om igjen og om igjen, så er likevel alle deres bønner uten kraft. Eller om de vender seg til Maria eller helgener eller drar på pilegrimsferd til såkalte hellige steder, så nytter deres bønnen ingenting. Ja, om de så forsaker alle denne verdens fornøyelser ved å trekke seg tilbake i kloster og ofre hele sin tid for kirken, så er bare alle deres tidebønner hver eneste dag som babbel for Gud dersom de ikke bes i Jesu Kristi navn og i troen på Guds nåde i Kristus.

Bibelen sier: “Når noen vender øret bort og ikke vil høre på rettledningen, da er selv hans bønn en styggedom” (Ordspr 28,9). Det er en meget grunnleggende sannhet i Bibelen at uten tro er det umulig å behage Gud (Hebr 11,6). Uten tro på Jesus Kristus er det umulig å behage Gud, uansett hva vi gjør, uansett hvordan vi ber. “Hvordan kan de påkalle en de ikke tror på?” spør Paulus (Rom 10,14). Dette betyr at en som ikke er omvendt, kan ikke be. Han kan ikke en gang be om å bli omvendt.

Hvem ber vi til?

En kristen ber til Gud, dvs. til den ene, sanne Gud, han som i Bibelen blir åpenbart som den treenige Gud, Fader, Sønn og Hellige Ånd. Dette betyr ikke at alle tre personene må bli nevnt særskilt hver gang vi ber. I Fadervår, f.eks., retter vi vår bønn til den første personen, Faderen. Den kanaaneiske kvinnen som det fortelles om i Matt 16, rettet sin bønn til Jesus (16,22). Det samme gjorde den blinde Bartimeus utenfor Jeriko (Luk 18,37). Også den Hellige Ånd kan vi rette våre bønner til, slik som vi f.eks. gjør i mange salmer (eks.: “Kom, Hellige Ånd, med skapermakt” eller “Ånd over ånder kom ned fra det høye”). Men det er uansett alltid den samme Gud vi retter våre bønner til.

Bønn er en tilbedelseshandling som Gud bare vil vi skal rette mot ham. “Herren din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du tjene”. Vi skal ikke be til noen annen enn til ham, ikke til Maria, ikke til helgener, ikke til avguder, ikke til mennesker. Bare ham, den ene sanne Gud, skal vi be til. For bare Han og Han alene kan og vil høre våre bønner. Ingen andre kan høre bønn. Ingen andre kan hjelpe slik som han. I Bibelen kalles han en Gud “som hører bønner” (Salme 65,3), i motsetning til hedningenes avguder som ikke kan høre. Kanskje husker dere fortellingen om profeten Elia og Ba´als profeter på Karmel (1 Sam 18,17ff). Ba´als profeter ropte og skrek på guden sin. De hinket omkring alteret som de hadde reist, uten at noe skjedde. De rispet seg med sverd og spyd, og ropte høyere og høyere. “Men det kom ikke en lyd; det var ingen som svarte og ingens om enste dem,” står det (18,29). Men da profeten Elia ropte til ham som er den ene, sanne Gud, svarte han straks, og sendte ild som fortærte offeret. “Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg,” sier han (Salme 50,15). Ja, for han alene kan høre. Han alene er Gud.

I Johannes´ Åpenbaring kap. 19 ville Johannes kaste seg ned for å tilbe Herrens engel. Men engelen svarte ham: “Gjør ikke det! Jeg er en tjener sammen med deg og de brødre, de som har Jesu vitnesbyrd. Gud skal du tilbe!” (19,10). Verken engler eller helgener, uansett hvor fromt og fint de måtte ha levd, kan hjelpe oss. Bare Herren kan. “Du, Herre,” sier profeten, “er vår far, fra gammel tid er ditt navn vår forløser” (Jes 63,16).

Men dermed kan vi trygt si at det bes mange nytteløse bønner i verden, fordi de ikke rettes mot ham som alene kan hjelpe, den ene, sanne Gud.

Hva er det som får oss til å be?

Det er flere ting som beveger oss til å be. Først og fremst ber vi fordi Gud så nådig og vennlig innbyr oss å be. Gud vil så gjerne at vi skal komme til ham med alt vi har på hjertet. Og overalt i sitt Ord har han vist at det er dette han aller mest vil. “Dere skal søke mitt åsyn,” sier han (Salme 27,8). “Kall på meg på nødens dag,” oppfordrer han oss. Så vi trenger aldri være i tvil om Gud vil at vi skal be eller ikke. Vi trenger ikke være redd for å plage ham med alle våre bønner. Vi trenger ikke føle oss for uverdige, for for Kristi skyld er vi virkelig verdige å komme fram for Gud. Tolleren i templet følte seg ikke noe særlig i egne øyne. Han var skamfull på grunn av sin synd. Han våget ikke en gang å løfte øynene sine mot himmelen. Likevel bad han: “Gud, vær meg arme synder nådig” (Luk 18,13-14). Og vi vet jo at det var tollerens bønn Gud hørte i motsetning til en egenrettferdige fariséerens bønn.

Som foreldre forstår vi jo dette godt. Vi er glade når barna våre kommer til oss med det som plager dem. Vi har ikke lyst at de skal gå for seg selv med sine bekymringer og med alt det som er vondt. Vi vil gjerne at de skal spørre oss om hjelp og råd. Slik er vår himmelske Far også. Han vil vi skal spørre ham om hjelp og råd. Han vil at vi skal bekjenne alle våre synder for ham. Han vil at vi skal be ham om tilgivelse og nåde, og han vil gi oss det for Kristi skyld.

Det andre som bør få oss til å be, er alle Guds løfter om at han vil høre oss. Vi vet jo så godt hva han har sagt i sitt Ord: “Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, blir det lukket opp for” (Matt 7,7-8). “De gudfryktiges ønsker oppfyller han, han hører deres rop og frelser dem” (Salme 145,19). “Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg” (Salme 50,15). Guds løfter er ikke tomme løfter. Gud driver ikke gjøn med sine barn. En egenskap ved Gud som gang på gang slås fast i Bibelen, er at han er en trofast Gud. Han er ingen sviker, ingen bedrager. Men han er troverdig i alt det han gjør og i alle det han lover. Det han har lovet, vil han holde.

Men det som nok for de aller fleste av oss framfor alt får oss til å be til Gud, er våre egne eller andres problemer og nød. Når vi er i vanskeligheter, søker vi etter hjelp. Derfor: problemer lærer oss å be. Og dette er ikke galt. “Kall på meg på nødens dag, ” sier jo vår Gud. Våre egne problemer, enten de er store eller små, enten de er kroppslige plager, slik som hos de ti spedalske i Luk 17, eller åndelig nød, slik som hos tolleren i templet i Luk 18, skulle få oss til å kalle på den allmektige og nådige Gud, han som vet alt og som kan gjøre mye mer enn det vi kan begripe og forstå. Men også vår nestes nød skulle oppmuntre oss til å be for ham, slik som Abraham som bad for de få rettferdige i den ugudelige byen Sodoma (1 Mos 18,23-32) eller som den romerske offiseren som bad for sin syke tjener (Matt 8,5-6). Å be for “alle de hellige”, dvs. for alle de troende, er noe Bibelen poengterer veldig sterkt. Men vi kan også be for ikke-kristne, mennesker som gjennomgår vanskelige tider eller har mye smerter og lidelser. Kort sagt: Vi kan gå til Gud med alt vi har på hjertet, med alt som plager oss selv og mennesker vi kjenner.

Hva kan vi be om?

Vi kan be om alt. Jesus sier: “Alt det dere ber om i bønnene deres – tro at dere har fått det, og dere skal få det” (Mark 11,24). Og vi har tidligere sitert det Paulus skriver i Fil 4,6: “Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har å be om, fram for Gud i bønn og påkallelse med takk!” Alt kan vi be om, kort og godt. Uansett hva det er som bekymrer oss eller gjør oss fortvilet, skal vi ikke la oss tynge av det, men bære det til Gud i bønn. Kanskje vi noen gang synes at det vi ber om er for smått for Gud, for lite, for trivielt, for jordnært etc. Men vi får faktisk lov til å be også om det lille.

Det eneste vi ikke skal be om, er ting som er imot Guds vilje og Guds ære. Det er blasfemi å be Gud om hjelp og beskyttelse dersom vi er i ferd med å begå en synd, eller dersom vi med vilje utsetter oss for en fristelse. Vår bønner må være i overensstemmelse med Guds vilje og hans løfter i Ordet. “Denne frimodige tillit har vi til ham at han hører oss når vi ber om noe som er etter hans vilje” (1 Joh 5,14). “Skje ikke min vilje, men din vilje” – dette vil alltid være en kristens bønn. Han vet at Gud ikke vil gjøre noe som er imot hans egen vilje. Derfor vil en kristen heller ikke be om det.

Men vet vi da hva Gud vil vi skal be om? Ja visst, Bibelen er meget klar. Gud har uttrykkelig lovet oss at han vil gi oss all åndelig velsignelse (Luk 11,13). Det er hans høyeste ønske å tilgi oss, frelse oss, gi oss fred og glede, gi oss håp og trøst, gi oss evig liv. Derfor kan vi uten å nøle be Gud om disse ting. Vi vet helt sikkert at dette er en bønn som er etter hans vilje. Det er helt sikkert en bønn som han hører.

Likeså kan vi be om alt det vi trenger til livets opphold, noe vi jo gjøre hver gang vi ber den fjerde bønnen i Fadervår, “… gi oss i dag vårt daglige brød”. Denne bønnen er en altomfattende bønn som omfatter alt det vi trenger for vårt liv her på jorden. Bare les Luthers forklaring til denne bønnen i den lille katekismen, så vil du se at denne bønnen omfatter alle ting.

Men når vi ber om jordiske ting som Gud ikke uttrykkelig har lovet å gi oss i sitt Ord, må vi overlate til Guds egen visdom å avgjøre om han vil gi oss det eller ikke, slik som den spedalske i Matt 8. Han bad Jesus: “Herre, om du vil, kan du gjøre meg ren.” Det som ikke står uttrykkelig nevnt i Guds ord, kan vi ikke være sikker på om Gud vil gi oss. Derfor ber vi: Som du vil Herre, ikke som jeg vil (jfr Luk 22,42). Likevel trenger vi ikke be om slike ting med et tvilende hjerte, men vi kan være sikker på at som vår kjære himmelske Far vil han også høre disse bønner, men han vil besvare dem på en slik måte som han ser er til det beste for oss. For Jesu skyld vet vi at han alltid hører oss, men vi vet også at han alltid vil det beste for oss. Derfor kan vi trygt hvile i den vissheten at Gud besvarer våre bønner så det blir til velsignelse for oss.

Hvem skal vi be for?

Røveren på korset, tolleren i templet, de ti spedalske hadde alle det til felles at de bad for seg selv. Det skal vi også. Vi skal også be for oss selv. Det har ingenting med egoisme å gjøre å be Gud om hjelp med egne problemer. – Men vi skal også be for andre. “Nå formaner jeg dere framfor alt å bære fram bønner og påkallelse, forbønner og takk for alle mennesker,” skriver Paulus (1 Tim 2,1). Vi skal be for våre foreldre og for våre barn, for vår ektefelle, for våre slektninger, for våre venner. Vi skal be for myndigheter og for vårt eget land og folk. Vi skal be for pastorer og lærere i kirken, for alle dem som forkynner evangeliet for mennesker. Vi skal be for alle dem som er i nød. Ja, til og med for våre egne fiender, “dem som står ditt Ord imot”, skal vi be for, slik vi gjør i kirkebønnen i søndagens høymesseliturgi, og slik Jesus har sagt: “Elsk deres fiender og be for dem som forfølger dere” (Matt 5,44). Er det noen vi ikke skal be for? Vi skal ikke be for de døde, fordi Gud har verken befalt slike bønner i sitt Ord, eller lovet å høre slike bønner. Vi skal gjøre godt mot mennesker og be for dem mens de lever. Når de er døde, blir verken våre gjerninger eller våre bønner for dem til noen nytte for dem. Den katolske kirkens sjelemesser for de døde har altså ikke Guds Ord eller løfter med seg.

Hvordan skal vi be?

Også dette svarer Bibelen på:

  1. Vi skal vokte oss for å tankeløst babbel. Vi tror ikke at det fins noe magisk med våre bønner, slik at om vi bare ramser om noen spesielle bønneord, så blir bønnene våre hørt. Det nytter ikke om vi sier eller synger “Halleluja” og “Amen” tusen ganger. Gud hører ikke mer dersom det bare gjøres i tankeløshet eller bare for å drive fram en viss følelsesstemning. Vi må vite hva vi gjør, og mene hva vi sier. “Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord” (Matt 6,7). Verdien av våre bønner avhenger ikke av lengden, heller ikke av antallet, heller ikke av språket eller noe annet ytre. Men den troendes bønn er en bønn som kommer fra hjertet og som er alvorlig ment. Det står i Salme 145,18: “Herren er nær hos alle som kaller, hos alle som ærlig (eller som det også kan oversettes: “i sannhet”) kaller på ham.” Våre bønner kan godt være korte. De kan godt bestå av stotrende og stammende ord. Kommer de fra et troende hjerte, blir de likevel hørt.
  2. Bibelen lærer at vi skal be med et rent hjerte. Det betyr at vi ikke kan be Gud om hjelp samtidig som vi i vårt hjerte er opptatt av å gjøre ondt, eller samtidig som vi har onde og hatefulle tanker mot vår neste. “Jeg vil at mennene på ethvert sted der de holder bønn, skal løfte rene hender, uten sinne og strid,” formaner Paulus (1 Tim 2,8). Og Jesus sier: “Når dere står og ber og har noe å anklage en annen for, da tilgi ham, for at dere kan få tilgivelse hos deres Far i himmelen for det dere selv har forbrutt” (Mark 11,25). – La oss bare som en liten parentes si at å løfte opp våre hender når vi ber, er en ytre gestus som symboliserer at vi er klar til å ta imot det Gud vil gi oss som svar på våre bønner. Å folde hendene og bøye hodet mens vi ber, betyr at vi ydmykt erkjenner at vi i oss selv ikke er verdig noe av alt det vår gode Far i himmelen vil gi oss. – Uansett hvordan våre ytre bevegelser er, er det vårt hjertes stilling det kommer an på. Ber vi med et hatefullt, bittert og syndig hjerte, blir ikke våre bønner hørt, uansett hvilke fromme fakter og prektige kroppsbevegelser vi gjør. Vi må aldri glemme at når vi ber til vår himmelske Far, ber vi til ham som kjenner våre hjerter like til bunns. Vi ber til ham som ingenting er skjult for.
  3. Vår bønn må være etter Guds vilje. Som vi allerede har vært inne på, er Guds vilje med oss også samtidig det beste for oss. Selv om vi av og til kan synes at våre egne tanker og våre egne løsninger er de beste, er det ikke sikkert Gud synes det. Derfor vil vi alltid underordne vår egen vilje under Guds vilje. Vi vil be som Frelseren selv bad i Getsemane: “La din vilje skje, ikke min.”
  4. En troendes bønn er alltid en bønn i Jesu navn. “Det dere ber om i mitt navn, vil jeg gjøre, så Faderen skal bli forherliget gjennom Sønnen. Dersom dere ber om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det,” sa Jesus til disiplene sine (Joh 14,13-14). En troende ber aldri i sitt eget navn, eller noen andre menneskers navn. Det vil si: Han ber aldri om at Gud må høre hans bønner fordi han selv har gjort seg fortjent det ved egne gjerninger. Han ber ikke at Gud med gjøre det og det for ham fordi han selv har gjort det og det for Gud. En kristen ber alltid i erkjennelsen av at han selv ikke har gjort seg fortjent noe som helst av alt det han ber om. Han vet at det bare er for Kristi skyld Gud vil høre ham. Profeten Daniel sier til Herren: “For det er ikke i tillit til våre rettferdige gjerninger at vi bærer våre ydmyke bønner fram for deg, men i tillit til din store barmhjertighet. Herre, hør! Herre, tilgi! Herre, gi akt på vår bønn! Grip inn, dryg ikke – for din egen skyld, min Gud!” (Dan 9,18-19). – Dersom vi kommer til Gud med den tanken at Gud skylder oss noe, f.eks. på grunn av alt det vi selv har gjort og strevd, eller på grunn av alt det vi har kjempet og lidt, da krenker vi Gud med vår bønn. For Gud hører oss ene og alene for Kristi skyld. Ingenting annet enn hans nåde i Kristus beveger ham til å høre våre bønner. Og det er denne nåden vi må stole på når vi ber, ja, vi har ingenting annet å stole på enn dette. Derfor: Når vi ber til vår himmelske Far, da ber vi i Jesu navn.
  5. Gud vil også at vi skal be med et troende hjerte. Det betyr at vi ikke skal tvile på om Gud vil høre våre bønner eller ikke. Vi skal tro fullt og fast at våre bønner blir hørt hos vår Far i himmelen. Jakob skriver i sitt brev at den som ber, “må be i tro, uten å tvile. For den som tviler, ligner en bølge på havet, som drives og kastes hit og dit av vinden. Ikke må et slikt menneske vente å få noe av Herren” (Jak 1,6-7). En slik tro grunner seg på vissheten i Guds løfter. Guds løfter er sikre. Gud er en trofast Gud. Han lyver ikke. Han bedrar ikke. Han svikter oss ikke. Fordi han har lovet å høre oss, vil vi tro fullt og fast at han gjør det. “Derfor sier jeg dere: Alt det dere ber om i bønnene deres – tro at dere har fått det, og dere skal få det” (Mark 11,34). – Mange av våre bønner er nytteløse fordi vi tviler når vi ber dem. I stedet for å være fullt overbevist om at Gud helt sikkert vil høre oss, tenker vi noen ganger som så at vi kan vel alltid prøve en bønn eller to i tilfelle Gud skulle ønske å høre oss og hjelpe oss. Dersom vi f.eks. har opplevd tidligere at våre bønner ikke ble besvart på en slik måte som vi ventet det eller ønsket det, er vi tilbøyelige til å tenke at bønnene heller ikke vil hjelpe i framtiden. Men vi skal huske på at vi kan ikke vente at Gud vil høre våre bønner dersom vi selv tviler på om han vil gjøre det.

 

Når og hvor skal vi be?

Vår bønn blir ikke mer virkekraftig om den bes på en særskilt plass eller i et særskilt hus. Det er altså ikke mer sannsynlig at Gud vil høre oss dersom vi ber i en stor og vakker katedral eller ute i skogen, enn om vi ber hjemme ved kjøkkenbenken eller ved kontorpulten eller arbeidsbenken. Vi trenger ikke dra til Jerusalem for at våre bønner skal bli hørt. Vi trenger ikke bøye oss for et krusifiks eller ved et alter. “Be stadig (uavlatelig),” sier Paulus til tessalonikerne (1 Tess 5,17). Uansett hvor vi befinner oss, kan vi alltid be til ham. Bønnens ånd er noe vi som kristne kan ha uansett hvor vi er og uansett i hvilken situasjon vi befinner oss. Vi kan alltid be i visshet om at han vil høre oss. Vi kan alltid be i takknemlighet over hans store velsignelser. Selv om en kristen ikke alltid ber bevisst, har han likevel alltid bønnens ånd. Han føler seg alltid avhengig av Guds hjelp. Han vet alltid at han trenger Guds nåde og velsignelse. Midt i hverdagens strev og mas er en kristen klar over at han trenger Gud, at han ikke kan leve uten Gud. Og ut av denne erkjennelsen springer så hans bønner til Gud.

Jesus er meget klar og tydelig i dette at vi ikke skal gjøre et nummer ut av våre bønner. “Når dere ber, skal dere ikke gjøre som hyklerne: De liker å stå i synagogene og på gatehjørnene og be for å vise seg for folk. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn” (Matt 6,5). Når du ber, skal du i stedet, sier Jesus, “gå inn i ditt rom og lukke din dør og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg” (Matt 6,6). Husk: Vår bønn er en samtale mellom oss og vår himmelske Far. Det er ikke en samtale mellom mennesker. Det er ikke for å fortelle andre mennesker noe, vi ber. Det er for å fortelle Gud noe, og be ham om noe.

Likevel sier Bibelen også at vi skal be sammen med hverandre, slik vi gjør det når vi kommer sammen i offentlige gudstjenester og andre sammenkomster. I gudstjenesten ber vi mange bønner til Gud sammen. Vi ber om tilgivelse for alle våre synder. Vi ber vårt Kyrie eleison – Herre, miskunn deg over oss. Vi lovpriser Gud og takker ham for alle hans velgjerninger. Vi ber for andre mennesker. Vi ber for myndighetene våre og landet vårt. Vi ber for hjem og familie, for de ufødte i mors liv, for barn og unge. Vi ber for kirken og for alle dem som bringer ut evangeliet. Vi ber for dem som står imot Guds ord. Vi ber for dem som er syke og ensomme, for dem som sørger, for dem som strir med døden. Ikke minst ber vi ofte den bønnen som Frelseren selv har lært oss, Fadervår. Alt dette er ting vi er blitt enige å be om. Men vi ber hele tiden til Gud. Det er hele tiden en bønn fra hver enkelt troende til Gud. Det står om apostlene etter at Jesus hadde faret opp til himmelen at de holdt sammen “og var utholdende i bønn” (Apg 1,14). Det samme står det om den første kristne menighet i Jerusalem: “Trofast holdt de seg til apostlenes lære og samfunnet, til brødsbrytelsen og bønnene” (Apg 2,42). Dette vil vi også gjøre. Trofast vil vi komme sammen for å be til vår himmelske Far.

Men vi vil ikke be sammen med vantro. Vi kan ikke være med i samlinger der hedninger ber til sin avgud, mens vi ber til vår Gud. Vi kan f.eks. aldri være sammen med muhammedanere som ber til Allah, mens vi ber til Gud, eller med katolikker som ber til Maria, mens vi ber til ham som er Marias sønn og Guds Sønn, Jesus Kristus. Det er umulig. På samme måten er det umulig for oss å be sammen med falske lærere, med slike som lærer i strid med Skriftens ord, eller som tolererer at falsk lære får eksistere iblant dem. Dette er umulig for oss, fordi Bibelen så klart har sagt at vi skal vokte oss for de falske profeter (Matt 7,15), og at vi skal holde oss unna “dem som skaper splittelse og fører andre til fall” ved å gå imot den lære vi har tatt imot (Rom 16,17).

Når skal vi så be? Vi har allerede sett at Paulus oppfordrer oss til å be uavlatelig. Vi kan altså be hvilken tid som helst. Men spesielt i vanskelige tider vil vi be. Spesielt når vi har det vondt og trenger særskilt styrke og trøst, vil vi be. For Gud har sagt: “Kall på meg på nødens dag, og jeg vil utfri deg” (Salme 50,15). Og selv om vi kan be når som helst, er det en god vane å sette av spesielle tider på dagen til bønn og bibellesning, f.eks. om morgenen eller om kvelden før en skal legge seg, eller andre tider på døgnet som passer oss best.

Bønnens virkning

La oss til sist si litt om den virkning vår bønn kan ha. Det er noen som har sagt at bønnen kun har en subjektiv verdi. De hevder at våre bønner ikke har noen annen virkning enn at de får oss til å føle at Gud vil hjelpe oss. Nå er det selvfølgelig riktig at bønnen har en slik virkning eller verdi også. Den virker beroligende og styrkende på urolige hjerter. Men årsaken til det er at Gud har lovet å høre våre bønner. Han har lovet å høre sine barns bønner. “Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg”. Slik taler Gud i sitt Ord om den virkning vår bønn har. Han sier: “De gudfryktiges ønsker oppfyller han, han hører deres rop og frelser dem” (Salm 145,19). Det er derfor Jakob skriver i sitt brev: “Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye” (Jak 5,16). Av dette er det klart at bønnen ikke bare er som et sovemiddel eller en beroligende pille som roer oss ned når vi er opprørt. Gud svare virkelig våre bønner.

Da profeten Elia bad om at det ikke skulle regne over landet, så regnet det ikke på tre år og seks måneder. Da han bad om at det skulle regne igjen, gav himmelen regn igjen. Dette var ikke bare noe som Elia innbilte seg, men det var et objektivt faktum. Det regnet virkelig ikke etter at han hadde bedt, og det begynte virkelig å regne etter at han bad på ny. Vi må huske på at når vi ber, så ber vi til den levende Gud, den allmektige, himmelens og jorden Skaper. Vi ber til ham som både kan og vil hjelpe sine barn.

Men – og det er det viktig å ha klart for seg – Gud hører våre bønner og besvarer dem i sin time. Ofte kan han si til oss som Jesus sa til Maria: “Min time er ennå ikke kommet” (Joh 2,4). Han kan holde hjelpen tilbake en stund for å få oss til innse enda mer hvor hjelpeløse vi er i oss selv, og for å lære oss til å kalle på ham enda mer. Dette kan vi finne flere eksempler på i Bibelen, f.eks. i fortellingen om da Jesus stillet stormen på Genesaret-sjøen i Mark 4, eller som i beretningen om den kanaaneiske kvinnen i Matt 15. I begge tilfeller ville han lære mennesker å kalle enda mer på ham. Men til slutt vil han vise sin miskunn mot oss, om vi så skal måtte vente helt til den ytterste dagen før han besvarer noen av bønnene våre.

Gud besvarer også våre bønner på sin måte. Det er ikke alltid han gjør det på vår måte eller slik vi hadde tenkt det. Tre ganger bad Paulus om at Herren måtte ta fra ham hans torn i legemet. Men Gud tok den ikke bort. I stedet gav han Paulus kraft til å bære dette korset, idet han sa til Paulus: “Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet” (2 Kor 12,9). Derfor vil vi verken fortelle Gud når han skal høre oss, eller hvordan han skal høre oss. Vi vil overlate dette trygt i den vise Guds hender.

Men er det da slik at våre bønner faktisk påvirker Gud slik at han forandrer mening? I 2 Mos 32 fortelles det at Gud ville gjøre ende på Israels folk. Men da Moses gikk imellom og bad for folket, “oppgav Herren sin plan og førte ikke ulykke over folket, slik han hadde tenkt”. Det som er viktig å huske på i denne sammenheng er at en kristen setter aldri i sine bønner sin vilje opp imot Guds vilje, men underordner sin vilje under hans vilje. Også Moses forbønn for Israels-folket var en bønn etter Guds vilje. I bønnen påminner Moses Gud om løftet som han hadde gitt til Abraham, Isak og Jakob, løftet om å gjøre Abrahams ætt til en ætt så tallrik som stjernene på himmelen. Dermed viser Moses i sin bønn at den er i overensstemmelse med Guds eget nådeløfte.

Den samme lærdom finner vi i Jesu lignelse om ufruktbare fikentreet i Luk 13,6-9. Fordi gartneren bad for treet, omgjorde eieren sin plan om å hogge det ned, og det fikk stå enda ett år.

Men la oss likevel ikke spekulere i hvordan våre bønner kan påvirke Gud. Vi vil holde oss til det som er klart og tydelig i Skriften, nemlig at Gud virkelig hører våre bønner, og at han har lovet å hjelpe oss i all vår nød.

“Han som virker i oss med sin kraft, og kan gjøre uendelig mye mer enn alt det vi ber om og forstår, ham være ære i menigheten og i Kristus Jesus gjennom alle slekter og i alle evigheter! Amen” (Ef 3,20).

 

(Foredrag av pastor Egil Edvardsen, St Lukas ev-luth forsamling, Stavanger)