«Derfor er det glede i mitt hjerte og jubel i min sjel; ja, også min kropp kan være trygg. Du overgir meg ikke til graven.» (Salme 16,9-10)

Ingen frykt og usikkerhet er større enn den vi føler for døden. Når vi hører om dødsfall blant venner eller i familien, blir vi på ny minnet om at også vi én dag helt sikkert skal dø. Selv om vi er unge, vet vi ikke sikkert om dagen i dag kanskje blir vår siste her på jorden. Døden er ikke noe naturlig, men et resultat av syndens forbannelse. Derfor er dødsfrykten både noe uunngåelig og riktig. Gud skapte kropp og sjel for at de skulle være sammen, men døden skiller disse fra hverandre. Døden er en fiende som må beseires og overvinnes, ja, døden er faktisk både den siste og den verste fiende vi skal konfronteres med.

Men Gud være takk! Selv ikke denne grusomste fienden skal overvinne oss, for ettersom Kristus har overvunnet både Satan, synden og døden, har døden ikke lenger noen makt over oss. Den kan ikke gjøre ende på oss. Døden kan ikke skille oss fra Gud og hans kjærlighet. Selv i døden er kroppen og sjelen vår i trygt forvar inntil disse igjen skal forenes på oppstandelsens dag. Både kropp og sjel skal bli berget, men på ulike måter.

Når vi dør, går sjelen vår tilbake til Gud, som har skapt den. De vantros sjeler går til helvete i vente på dommens dag, mens de troendes hjerter kommer til himmelen der de skal få leve trygt i Guds nærhet. Skriften sier ikke så mye om hva sjelene i himmelen føler eller opplever i tidsrommet mellom døden og oppstandelsens dag, men vi vet at de skal ha det trygt og godt, og at de får nyte en fredfull hvile sammen med Gud.

Selv om kroppen vår skal brytes ned og gå tilbake til jorden, som den ble skapt av, kan vi beskrive kroppens død lik en søvn. Poenget med denne sammenligningen er at når vi hver kveld legger oss for å sove, regner vi med å våkne opp neste morgen. Når vi legger en livløs kropp i graven, gjør vi det i fortrøstning om at Jesus skal oppvekke denne kroppen på oppstandelsens dag. Ved sin allmakt er han i stand til å gjenreise kroppen, i hvilken forfatning den så enn måtte være. Når vi nå eier denne kunnskapen, skal ikke en gang dødsfrykten kunne klare å overvelde oss.

Men visst eg veit, ein morgon renn
då dødens natt skal enda.
Min lekam opp or gravi stend
og evig fryd får kjenna.