-

Skaperen og hummerteinen

Hvordan er det ikke med sommerfuglen? Hva er her ikke for et innbyrdes samspill mellom humlen og blomsten, mellom mulden og treet? Hvor er det ikke vidunderlig ordnet med vinden og solen og regnet og alt? Men enda all denne orden er til, enda så finnes her hoder, som mener at her ingen ordner har vært. Her er intet opphav, her er ingen skaper, den største frembringelse har ingen frembringer. Om derimot de samme hoder får en usselig hummerteine, så tviler de ikke et øyeblikk på at her har vært en mester for den. De tar på ingen måte ha sett ham, teinen er mere enn godt bevis for at han virkelig må ha vært til. Se, hvor den er fornuftig innrettet, her er åpne masker og spiler, så vannet og lyset får fritt spill. Og dertil er her to kalver for gjesten, to aldeles patente dører, som nok lar ham komme inn når han vil, men vanskelig slipper ham ut igjen. De er gjort med et makeløst snille, hele teinen er bare snille og vidner om opphavets kløkt og forstand. Teinen har sikkert nok sin frembringer, en teine kan vel ikke gjøre seg selv? Det kloke hode smiler og spør.

Og hva er så en teine mot verden? Lite grann hyssing og lite grann spiler ordnet isammen med knuter og stifter, det har sitt opphav utenfor tvil. Men jorden og stjernene, allnaturen, livet som lever, tilværelsen selv – det er derimot opphavsløst. Det har ingen som helst frembringer, det er blitt til uten plan og forstand, uten hensikt og mening, uten vilje og ånd. Det er et spill av tilfeldigheten, det er naturlig og ingenting mere. Derimot teinen, se det er noe annet. Den har tydeligvis sitt formål og er uttenkt med omhu og kløkt, den er beregnet å tjene sitt opphav – her står så utvilsomt en mester bak den. Det små, det fattelige, det simple – det har sin herre og byggmester bak. Det store, det gåtefulle, det høye – det er ikkun blindt spill. Snusfornuften forstår ikke verket, følgelig er ingen skaper til. Det største hus har ingen byggmester, den største lov har ingen lovgiver. Forstår hummeren hvorfor den fanges? Nei, det forstår hummeren ikke, men like godt så er fangeren til…

(Fra «Kilden» av Gabriel Scott)