Betlehem – 2009. Foto: KP Bakken.

Av Seth Erlandsson

Det er ikke lett å datere Jesu fødsel med hundre prosent sikkerhet. Tidspunktet som vår nåværende tidsregning utgår fra, baserer seg på upålitelige beregninger gjort av munken Dionysius Exiguus på 500-tallet e.Kr., og han daterer Kristi fødsel minst fire år for sent. Jeg skal her forsøke å sammenfatte det som har betydning for tidsbestemming av Jesu fødsel og hvordan en slik tidsbestemming kan se ut.

Tidspunktet for Herodes den stores død

Vi vet at Herodes den store døde like før påske i år 4 før vår tidsregning. Ifølge den jødiske historieskriveren Flavius Josefus (37 – ca 100 e.Kr.) falt den 15. Nisan (påskehøytidens første dag) dette året den 12. april (Antiquitates 17,8.1 og 17,9.3), og like før Herodes’ død inntraff en måneformørkelse (Ant. 17,6.4) som ifølge astronomer fant sted natten mellom den 12. og 13. mars (jfr Ant. 17,8.1). Herodes har altså dødd i slutten av mars eller begynnelsen av april. Da var Jesus allerede født. Ettersom Jesu omskjærelse, hans frambæring i tempelet, besøket av østerlandske stjernetydere, flukten til Egypt og mordene på uskyldige barn i Betlehem fant sted mellom Jesu fødsel og Herodes’ død omkring den 1. april år 4 før vår tidsregning, kan Jesus senest ha blitt født i begynnelsen av år 4 f. Kr. Jeg tror at han ble født i slutten av år 5 f.Kr. (se nedenfor).

Tidspunktet for døperen Johannes’ fødsel

Ifølge Lukas 1,5 tjenestegjorde døperen Johannes’ far Sakarja i Abias prestegruppe. Prestene var ifølge 1. Krønikeboks kapittel 24 inndelt i 24 skift som alle tjenestegjorde i tur og orden to ganger per år, en uke om gangen. Abias vaktskift var ifølge 1 Krøn 24,10 det åttende i ordningen. Ifølge Talmud (jødenes store etterbibelske skriftsamling) var Jojarib, det første presteskiftet (1 Krøn 24,7), i tjeneste da tempelet ble ødelagt den 9. i måneden Ab år 70 e.Kr., dvs. den 4. august. Takket være denne informasjonen er det mulig å regne ut at Abias prestegruppe i år 6 f.Kr. var i tjeneste den 17.-23. april og senere den 3.-9. oktober. Dermed ble Johannes sannsynligvis til mot slutten av april eller i midten av oktober år 6 f.Kr., ettersom Sakarjas hustru Elisabet ble med barn «en tid etter» (Luk 1,24). Nå forteller Lukas (1, 26) at da Elisabet var i «sjette måneden» ble jomfru Maria gravid med Jesus. Altså ble Maria med barn da Elisabet hadde vært gravid i minst fem måneder, dvs. enten i oktober år 6 f. Kr. eller i april år 5 f.Kr. Johannes ble født 3-4 måneder senere, dvs. enten i begynnelsen av januar eller i begynnelsen av juli år 5 f.Kr. Jesus, som ble født 5-6 måneder senere, bør dermed ha blitt født enten i slutten av juni eller i slutten av desember år 5 f.Kr.

Det er altså fullt mulig at Jesus ble født den 25. desember. Hvis så er tilfelle, skjedde Jesu omskjærelse den 1. januar i år 4 f.Kr. og 33 dager senere, den 3. februar samme år, ble Jesus båret fram i tempelet i Jerusalem (Luk 2,22ff. 3 Mos 12,3-4). Senere en gang, kanskje i midten av februar, kom de østerlandske stjernetyderne og spurte etter «jødenes konge som nå er født» (Matt 2,1ff). Nå bodde Maria og Josef ikke lenger i stallen der Jesus ble født og der de fikk besøk av hyrdene, men i et hus (Luk 2,11). Like etter stjernetydernes besøk flyktet Josef med Maria og Jesus til Egypt for å unngå den rasende Herodes’ udåd. I forsøket på å drepe Jesus lot Herodes myrde alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år og yngre (Matt 2,16ff).

Oppholdet i Egypt ble kortvarig. Allerede rundt 1. april døde Herodes, og Josef kunne nå ta med seg Jesus og Maria og vende tilbake til Israels land. Men ettersom Arkelaus, som var svært grusom og den mest beryktede av alle Herodes’ sønner, overtok makten i Judea, våget ikke Josef å vende tilbake til Betlehem, men flyttet tilbake til Nasaret i Galilea (Matt 2,19ff).

Stjernekonjugasjonen år 7 f.Kr.

År 7 f.Kr. skjedde det noe uvanlig. Planetene Jupiter og Saturn strålte sammen i stjernebildet Fiskene ikke mindre enn tre ganger (i mai, oktober og desember). Mange har forbundet dette fenomenet med stjernen som de østerlandske stjernetyderne hadde sett gå opp og tolket som et tegn på at en konge skulle fødes til jødefolket. I sin bok «The Life and Times of Jesus the Messiah» (3. utg. 1886, s. 211f) nevner Alfred Edersheim bl.a. følgende: Jødisk forventning om en Messias var forbundet med en merkelig og spesiell stjernekonjugasjon som skulle finne sted før Messias’ fødsel. I en av de mindre midrasjene, som inngår i 6-bindsverket publisert av Jellinek med tittelen «Beth ha-Midrash» (Leipzig og Wien 1853-1878), står det at en stjerne i øst skal vise seg to år før Messias’ fødsel (vol. III, s.8). Bo Reicke skriver i «Svenskt Bibliskt Uppslagsverk», vol. II, col. 1406: «Antikke planetkalendere viser at Jupiter i Orienten ble betraktet som verdensherskerens stjerne, Saturn som Palestinas stjerne, og Fiskenes stjernebilde som tegnet for de siste tider.»

Matteus forteller at Herodes i all hemmelighet kalte til seg stjernetyderne og «spurte dem ut om tiden da stjernen hadde vist seg» (2,7). Da Herodes senere forsøkte å drepe Messias, som han tydeligvis oppfattet som en jordisk konkurrent, lot han drepe alle gutter i Betlehemsområdet som var «to år og yngre» (2,16). Men hvorfor lot han drepe gutter på opp til to år, når han bare var ute etter jødenes nyfødte konge, «jødenes konge som nå er født»? Er den store marginen bare et vitnesbyrd om Herodes’ hensynsløse grusomhet? Eller kan det være at stjernetyderne har fortalt ham om hva de hadde sett to år tidligere? Kan stjernetydernes ankomst til Jerusalem to år etter Jupiters og Saturns samstilling tyde på at de kjente til den jødiske forventningen om at Messias skulle fødes to år etter en merkelig stjernes tilsynekomst? Vi vet ikke sikkert. Men så mye kan vi si: Den stjernen som plutselig viste seg for stjernetyderne da de var på vei til Betlehem (2,9) og som de setter i forbindelse med stjernen de hadde sett tidligere, har ingen naturlig forklaring. Om stjernen de hadde sett tidligere eventuelt var stjernekonjugasjonen Jupiter-Saturn, så var den stjernen som nå viste seg en overnaturlig hjelp fra Gud. Ikke bare gikk den foran dem, men den stanset også over Betlehem, så de kunne finne ham de lette etter, «jødenes konge som nå er født», den lovede Messias.

Tidspunktet for manntallsinnskrivningen

Jesus ble født samtidig med en romersk manntallsinnskrivning som fant sted da Kvirinius var keiser Augustus’ spesielle representant i den østlige delen av Romerriket. Ifølge Josefus foregikk det en manntallsinnskrivning i Judea år 6 e.Kr., og vi vet fra andre kilder at Kvirinius var keiserlig legat i Syria år 6-9 e.Kr. Mener Lukas, når han nevner Kvirinius i forbindelse med fødselsfortellingen i Lukas 2, at Jesus ble født først i år 6 e.Kr.? Slett ikke. Denne senere manntallsinnskrivningen nevner Lukas i Apostlenes gjerninger 5,27, og han er nøye med å adskille den fra innskrivningen da Jesus ble født. Han skriver nemlig om innskrivningen som foregikk ved Jesu fødsel: «Denne første innskrivning» (Luk 2,2). Kvirinius var etter alt å dømme i tjeneste både ved den første og andre innskrivningen. Ifølge den romerske historikeren Tacitus (Annales 3,48) ble Kvirinius valgt til konsul over Syria allerede i år 12 f.Kr. Omkring år 7 f.Kr. ble han utnevnt til keiserlig legat i Syria sammen med Varus. Etter en del andre oppdrag f.o.m. år 1 f.Kr. ble han på ny utnevnt som legat i Syria år 6 e.Kr.

Fra boken Vem är han? Den verklige Jesus från Nasaret. (Bokforlaget XP Media, 2007)