Dette tror vi

 

 

Innledning

«Hver den som bekjenner meg for menneskene, ham skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen» (Matt 10,32). Med disse ordene viser Jesus at han vil at de kristne åpent skal bekjenne hva de tror i sine hjerter.

Dette tror vi er én av mange måter som vi har valgt til å bekjenne vår tro på Kristus. Dokumentet gir en offentlig sammenfatning av vår kirkes viktigste lærer.

Dette tror vi er en oversettelse av This We Believe, utgitt av Wisconsin Evangelical Lutheran Synod i USA, en kirke som Den lutherske bekjennelseskirke står i kirkefellesskap med. Skriftet ble første gang publisert i 1967. En mindre revisjon ble gjort i 1980. I samråd med Wisconsinsynodens kirkestyre avsluttet kommisjonen for mellomkirkelige forhold (CICR) den foreliggende revisjonen i 1999. I denne andre revisjonen har man forsøkt å forenkle språket og lagt til noen viktige lærepunkter som ikke var med i de to første utgavene. Den har ikke kommet til som en følge av læremessige forandringer i forhold til de tidligere utgavene.

Dette dokument gjør ikke krav på å behandle alle Skriftens lærer fullt og helt. For en mer fullstendig redegjørelse for Skriftens lærer henvises leserne til andre kilder, deriblant skriftet Doctrinal Statements of the WELS (Northwestern Publishing House, 1997).

Det bør også sies at Dette tror vi ikke er ment først og fremst som et verktøy for å nå ut til ikke-kristne mennesker, men mer som et utgangspunkt for læresamtaler med andre kirkesamfunn og mennesker som har mer kunnskap om emnene.

Det er vår overbevisning at Dette tror vi gjennom årene har vært til stor velsignelse for kirken. Denne omarbeidede utgave legges fram med en inderlig bønn om at den skal fortsette å tjene Kristi kirke til hans navns ære og hans rikes vekst.

 

 

I. Gud og hans åpenbaring

1. Vi tror at det bare fins én sann Gud (Jes 44,6). Han har gjort seg selv kjent som den treenige Gud, én Gud i tre personer. Dette framgår av Jesu befaling til sine disipler at de skal døpe «i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn» (Matt 28,19). Enhver som ikke tilber denne Gud, tilber en falsk gud, en gud som ikke fins. Jesus sa: «Den som ikke ærer Sønnen, ærer heller ikke Faderen som har sendt ham» (Joh 5,23).

2. Vi tror at Gud har åpenbart seg i naturen. «Himmelen forteller Guds ære, hvelvingen forkynner hans henders verk» (Salme 19,2). «For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelsen av. Det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning» (Rom 1,20). Det fins derfor ingen unnskyldning for ateister. Fordi lovens krav er skrevet i menneskers hjerter, vitner også menneskers samvittighet om at det fins en Gud som de står ansvarlig for (Rom 2,15). Naturen og samvittigheten gir likevel bare en ufullstendig gudsåpenbaring, en som ikke kan vise veien til himmelen.

3. Vi tror at Gud har gitt oss den fulle åpenbaring av seg selv i sin Sønn, Herren Jesus Kristus. «Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne Sønn, som er Gud, og som er i Faderens favn, han har vist oss hvem han er» (Joh 1,18). I Jesus har Gud åpenbart seg som frelsens Gud, som «elsket verden så høyt at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Joh 3,16).

4. Vi tror at Gud også har gitt alle mennesker en skriftlig åpenbaring i den hellige Skrift. Hans åpenbaring i Bibelen har to hovedbudskap, loven og evangeliet. Loven sier hva som er rett og galt, og den truer med Guds straff over synden. Evangeliet framstiller Guds kjærlighet som han framfor alt har vist ved å gi frelse fra synden gjennom Jesus Kristus.

5. Vi tror at hele Bibelen handler om Kristus. I Det gamle testamente lover Gud om og om igjen å sende en guddommelig frigjører fra synd, død og helvete. Det nye testamente forkynner at denne frigjøreren som var lovet, er Jesus fra Nasaret. Jesus sier selv om Det gamle testamente: «Disse [skriftene] er det som vitner om meg» (Joh 5,39).

6. Vi tror at Gud gav Skriften gjennom menn som han utvalgte, og brukte deres språk og skrivestil. Han brukte Moses og profetene til å skrive Det gamle testamente på hebraisk (noen avsnitt på arameisk), og evangelistene og apostlene til å skrive Det nye testamente på gresk.

7. Vi tror at Gud Den Hellige Ånd på en overnaturlig måte, som overgår menneskers forstand, har inspirert mennesker til å skrive ned hans Ord. «Drevet av Den Hellige Ånd talte mennesker ord fra Gud» (2 Pet 1,21). Det de forkynte, talte de «ikke med ord som menneskelig visdom har lært, men med ord som er lært av Ånden» (1 Kor 2,13). Hver tanke de ga uttrykk for og hvert ord de brukte, fikk de av Den Hellige Ånd. Paulus skriver til Timoteus: «Hele Skriften er inspirert av Gud» (2 Tim 3,16). Kirken kaller denne overnaturlige prosessen inspirasjon, som betyr «innånding». Ettersom hvert ord i Skriften ble inspirert, kaller vi dette også for verbalinspirasjon eller ord-for-ord-inspirasjon. Dette må ikke likestilles med et mekanisk diktat. Den Hellige Ånd veiledet forfatterne når de brukte sitt eget ordforråd og sin egen skrivestil.

8. Vi tror at Skriften er en samstemmig helhet, sann og uten feil i alt den sier, for Frelseren sa: «Skriften kan ikke gjøres ugyldig» (Joh 10,35). Den er derfor den ufeilbare autoritet og veileder for alt vi tror og gjør.

9. Vi tror at Bibelen er helt tilstrekkelig, og at den tydelig lærer mennesker alt de trenger å vite for å komme til himmelen. Den gjør dem vise til frelse ved troen på Kristus Jesus (2 Tim 3,15), og den gjør dem rustet til «all god gjerning» (2 Tim 3,17). Ettersom Guds frelsesplan fullkomment er åpenbart i Bibelens kanoniske bøker, trenger vi ikke flere åpenbaringer, og vi forventer oss heller ikke noen flere (Hebr 1,1-2). Kirken er bygd på apostlenes og profetenes undervisning (Ef 2,20).

10. Vi tror og tar imot Bibelen på dens egne vilkår ved å betrakte som historie det den framstiller som virkelig historie, og som billedspråk det som åpenbart er det. Vi tror at Skriften må tolke seg selv ved at vi lar klare steder kaste lys over dem som ikke er like lette å forstå. Vi tror at ingen autoritet, verken menneskelig fornuft, vitenskap eller forskning, får sette seg til doms over Skriften. Sunn forskning skal trofast forske i Skriftens sanne mening og ikke sette seg til doms over den.

11. Vi tror at den opprinnelige hebraiske teksten i Det gamle testamente og den greske teksten i Det nye testamente er Guds inspirerte Ord. Oversettelser fra hebraisk og gresk som nøyaktig gjengir den opprinnelige tekstens mening, formidler Guds sannhet til mennesker og kan med rette kalles Guds Ord.

12. Selv om de opprinnelige manuskripter er gått tapt, tror vi at Herren ved sin nåde omsorgsfullt har bevart de hebraiske og greske tekstene i de mange håndskrevne kopier som fins. Selv om det fins mindre forskjeller eller «varianter» i de ulike håndskrifter, forårsaker disse varianter ingen læremessige forandringer.

13. Vi tror at de tre allmennkirkelige trosbekjennelsene (den apostoliske, den nikenske og den athanasianske) og de lutherske bekjennelsesskriftene som er samlet i Konkordieboken av år 1580, uttrykker Skriftens sanne lære. Ettersom de lærer som de bekjenner, bare er hentet fra Skriften, er vi bundet til dem i vår tro og vårt liv. Derfor må all forkynnelse og undervisning i våre forsamlinger og skoler stemme overens med disse bekjennelsesskrifter, og vi forkaster alle de vranglærer som de forkaster.

14. Vi forkaster all gudstjeneste som ikke retter seg til den treenige Gud slik han er åpenbart i Bibelen. Vi forkaster all bruk av kvinnelige navn og pronomen for Gud ettersom Gud har åpenbart seg i Skriften som Fader og Sønn. Vi forkaster den oppfatning at alle religioner fører til den samme Gud.

15. Vi forkaster alle tanker som går ut på at bare en del av Skriften er Guds Ord eller som regner med muligheten for at det fins saklige feil i Skriften, selv om det skulle gjelde såkalte ikke-religiøse emner som historie eller geografi. Vi forkaster alle de oppfatninger som sier at Skriften bare er en menneskelig beskrivelse av Guds åpenbaring i møtet med menneskeheten gjennom historien og derfor inneholder menneskelige feil og mangler.

16. Vi forkaster en slik betoning av Jesus som Guds personlige Ord (Joh 1,1) som medfører at Skriftens rolle som Guds skrevne Ord får mindre betydning (Rom 3,2).

17. Vi forkaster alle forsøk på å innskrenke bekjennelsesskriftene som fins i Konkordieboken til bare å være historiske dokumenter som ikke har bindende betydning for kirkens bekjennelse i dag. Vi forkaster likeså alle påstander om at kirken bare er bundet til slike lærer i Skriften som blir særskilt behandlet i disse bekjennelsesskrifter.

Dette er hva Skriften lærer om Gud og hans åpenbaring. Dette tror, lærer og bekjenner vi.

 

 

II. Skapelsen, mennesket og synden

1. Vi tror at universet, verden og menneskeslekten ble til i begynnelsen da Gud skapte himmel og jord og alle skapninger (1 Mos 1 og 2). Flere vitnesbyrd om dette finnes andre steder i Det gamle og nye testamente (f. eks. 2 Mos 20,11; Hebr 11,3). Skapelsen skjedde i løpet av seks etterfølgende dager av normal lengde ved kraften i Guds allmektige ord.

2. Vi tror at Bibelen gir en sann, virkelig og historisk beretning om skapelsen.

3. Vi tror at Gud skapte Adam og Eva i sitt eget bilde (1 Mos 1,26-27), dvs. hellige og rettferdige. Deres tanker, ønsker og vilje var i full harmoni med Gud (Kol 3,10; Ef 4,24). De fikk dessuten oppgaven å legge Guds skaperverk under seg (1 Mos 1,28) og ansvar for å passe på det (1 Mos 2,15).

4. Vi tror at Gud skapte mange gode engler. En gang etter skapelsen gjorde flere av disse englene opprør mot Gud under ledelse av en av dem, han som kalles Satan eller djevelen (2 Pet 2,4). Fra da av har disse onde englene kjempet mot Gud og hans folk (1 Pet 5,8).

5. Vi tror at Adam og Eva mistet sitt guddommelige bilde da de ga etter for Satans fristelser og var ulydige mot Guds bud. De førte over seg Guds dom: «Du skal visselig dø» (1 Mos 2,17). Fra da av blir alle mennesker unnfanget og født med synd (Salme 51,7), og deres hjerters tanker er onde (1 Mos 8,21). «Det som er født av kjødet, er kjød» (Joh 3,6). Fordi alle mennesker av naturen er åndelig døde og skilt fra Gud (Ef 2,1), kan de ikke selv forsone seg med Gud ved egne anstrengelser og gjerninger.

6. Vi tror at Gud i sin nådige omsorg rikelig og daglig sørger for alle menneskers kroppslige behov (Salme 145,15-16). Dessuten beskytter han de troende mot all fare ved å holde det onde borte fra dem (Salme 121,7), eller ved å la det tjene til deres beste (Rom 8,28).

7. Vi forkaster alle evolusjonsteorier som forklaring på universets og menneskehetens opprinnelse og alle forsøk på å få Skriftens skapelsesberetning til å stemme overens med slike teorier.

8. Vi forkaster slike tolkninger som forvrenger de første kapitlene i 1 Mosebok til myter eller lignelser eller til poetiske beretninger som ikke skildrer en historisk virkelighet.

9. Vi forkaster alle teorier som hvisker ut forskjellen mellom mennesker og dyr ettersom bare menneskene har en udødelig sjel og er ansvarlig for Gud.

10. Vi forkaster alle teorier som hvisker ut forskjellen mellom Gud og hans skapning (panteisme).

11. Vi forkaster alle oppfatninger om at mennesket av naturen i bunn og grunn er godt og at dets naturlige lyster bare er svakheter som ikke er syndige, eller som ikke vil erkjenne menneskets totale åndelige fordervelse og udyktighet til å behage Gud (Rom 3,9-18).

Dette er hva Skriften lærer om skapelsen, mennesket og synden. Dette tror, lærer og bekjenner vi.

 

III. Kristus og gjenløsningen

1. Vi tror at Jesus Kristus er Guds evige Sønn som fra evighet er ett med Faderen (Joh 1,1-2). Da tiden var inne, tok han på seg en sann og fullstendig, men syndfri, menneskelig natur (Gal 4,4) da han ble unnfanget som et hellig barn i jomfru Maria ved et under av Den Hellige Ånd (Luk 1,35). Guds engel vitnet: «Det som er unnfanget i henne, er av Den Hellige Ånd» (Matt 1,20). Jesus Kristus er unik, for i ham er den sanne Gud og en sann menneskenatur forenet i én person, det hellige Gudmennesket. Han kalles Immanuel som betyr «Gud med oss» (Matt 1,23).

2. Vi tror at Jesus alltid eide hele guddommens fylde med all guddommelig makt, visdom og herlighet (Kol 2,9). Hans guddom viste seg da han gjorde under (Joh 2,11). Men mens han levde på jorden, sto han fram som tjener og fornedret seg ved å avstå fra å gjøre fullstendig bruk av sine guddommelige egenskaper. I løpet av denne tiden levde han som et menneske blant mennesker, måtte tåle lidelse og fornedret seg like til den skamfulle døden på korset (Fil 2,7-8). Vi tror at Kristus steg ned til helvetet for å forkynne sin seier over Satan (1 Pet 3,18-19). Vi tror at han stod opp igjen fra graven med et forherliget legeme og for opp til himmelen der han er opphøyd og regjerer med makt over verden, med nåde i sin kirke og med ære i evighet (Fil 2,9-11).

3. Vi tror at Jesus Kristus, Gudmennesket, ble sendt av Faderen for å gjenløse alle mennesker, dvs. kjøpe dem fri fra skylden og straffen for synden. Jesus kom for å oppfylle loven (Matt 5,17) slik at alle mennesker på grunn av hans fullkomne lydighet skulle bli regnet som hellige (Rom 5,18-19). Han kom for å bære «den skyld som lå på oss alle» (Jes 53,6) og kjøpe alle mennesker fri ved sitt offer for synden på korsets alter (Matt 20,28). Vi tror at han er Guds utvalgte stedfortreder for alle mennesker. Hans rettferdighet, hans fullkomne lydighet, blir godkjent av Faderen som vår rettferdighet, og hans død for synden som vår død for synden (2 Kor 5,21). Vi tror at hans oppstandelse gir oss full forsikring om at Gud har tatt imot den løsepenge som han har betalt for alle (Rom 4,25).

4. Vi tror at «Gud var i Kristus og forsonte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser» (2 Kor 5,19). Vi tror at Jesus er «Guds lam som bærer verdens synd» (Joh 1,29). Guds barmhjertighet og nåde omfatter alle. Forsoningen i Kristus gjelder alle. Syndenes forlatelse er et fullbyrdet faktum som gjelder alle mennesker. På grunn av det Kristus gjorde i deres sted, har Gud rettferdiggjort alle mennesker, dvs. Gud har erklært dem ikke skyldige. Dette utgjør den faste, objektive grunnen for at synderen kan være sikker på sin frelse.

5. Vi forkaster enhver lære som på en eller annen måte begrenser Kristi gjenløsningsverk. Vi forkaster enhver lære som sier at Kristus tok på seg straffen bare for en del menneskers synder. Vi forkaster enhver lære som sier at Jesus bare delvis betalte for våre synder.

6. Vi forkaster den oppfatning at evangelienes beretninger bare er fromme historier som de første kristne utviklet for å uttrykke sine tanker om Jesus, og ikke en sann beretning om virkelige historiske hendelser. Vi forkaster alle forsøk på å framstille visse hendelser i Jesu liv, som f. eks. jomfrufødselen, underne eller den legemlige oppstandelse, som uviktige eller rett og slett tvilsomme og historisk usanne. Vi forkaster forsøket på å betone «et møte med den levende Kristus» på en slik måte at Jesu gjenløsningsverk, som beskrives i Skriften, mister sin betydning.

Dette er hva Skriften lærer om Kristus og gjenløsningen. Dette tror, lærer og bekjenner vi.

 

 

IV. Rettferdiggjørelsen av nåde ved troen

1. Vi tror at Gud har rettferdiggjort alle syndere, dvs. han har erklært dem rettferdige for Kristi skyld. Dette er Skriftens sentrale budskap som hele kirkens eksistens er avhengig av. Det er et budskap som angår mennesker til alle tider og på alle steder, av alle folkeslag og samfunnsslag, for «én manns fall ble til fordømmelse for alle mennesker» (Rom 5,18). Alle trenger syndenes forlatelse fra Gud, og Skriften forkynner at alle er blitt rettferdiggjort, for «én manns rettferdige gjerning [førte] til frifinnelse og liv for alle» (Rom 5,18).

2. Vi tror at hvert enkelt menneske mottar denne frie forlatelse som en gave, ikke på grunn av sine egne gjerninger, men bare ved troen (Ef 2,8-9). Rettferdiggjørende tro er å stole på Kristus og hans gjenløsningsverk. Denne tro rettferdiggjør ikke på grunn av en iboende kraft, men bare på grunn av frelsen som Gud har beredt i Kristus og som troen tar imot (Rom 3,28; 4,5). På den andre siden sier Skriften at selv om Jesus døde for alle, skal «den som ikke tror, bli fordømt» (Mark 16,16). De vantro går glipp av den forlatelse som Kristus har vunnet for dem (Joh 8,24).

3. Vi tror at mennesker ikke av seg selv kan skape denne rettferdiggjørende tro eller tillit i sine hjerter, for «et naturlig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. Det er en dårskap for ham» (1 Kor 2,14). Virkeligheten er at «kjødets attrå er fiendskap mot Gud» (Rom 8,7). Det er Den Hellige Ånd som gir mennesker tro slik at de bekjenner at «Jesus er Herren» (1 Kor 12,3). Den Hellige Ånd skaper denne tro ved evangeliet (Rom 10,17). Vi tror derfor at et menneskes omvendelse helt og holdent er et verk av Guds nåde. Dersom noen forkaster evangeliet, er det likevel den vantros egen feil (Matt 23,37).

4. Vi tror at syndere blir frelst bare av nåde. Nåde er Guds ufortjente kjærlighet til syndere. Denne kjærlighet gjør at Gud gir syndere alt de trenger for å bli frelst. Alt er en gave fra Gud. Mennesker kan ikke gjøre noe for å fortjene den (Ef 2,8-9).

5. Vi tror at Gud allerede før verden ble skapt, utvalgte dem som han i tiden skulle omvende ved Kristi evangelium og bevare i troen til evig liv (Ef 1,4-6; Rom 8,29-30). Denne utvelgelse til tro og frelse skyldes på ingen måte noe i mennesket, men viser at frelsen helt og holdent er av nåde alene (Rom 11,5-6).

6. Vi tror at sjelene til dem som tror på Kristus, umiddelbart i dødsøyeblikket kommer til Herren i himmelens glede på grunn av Kristi forsoningsverk (Luk 23,43). Sjelene til dem som ikke tror på Kristus, kommer til den evige pine i helvetet (Luk 16,22-24).

7. Vi forkaster enhver lære som hevder at mennesket på en eller annen måte må bidra til sin frelse. Vi forkaster troen på at mennesket av egen kraft kan medvirke til sin omvendelse eller ta en avgjørelse for Kristus (Joh 15,16). Vi forkaster troen på at de som blir omvendt, har gjort mindre motstand mot Guds nåde enn de som forblir uomvendt. Vi forkaster alle forsøk på å framstille troen som en betingelse som mennesker må oppfylle for at deres rettferdiggjørelse skal bli fullkommen. Vi forkaster alle forsøk som syndere gjør, for å rettferdiggjøre seg selv for Gud.

8. Vi forkaster enhver påstand om at læren om rettferdiggjørelsen ved troen ikke lenger gir noen mening i dag.

9. Vi forkaster læren at de troende aldri kan falle fra troen («en gang frelst, alltid frelst»), ettersom Bibelen sier at det mulig for de troende å falle fra troen (1 Kor 10,12).

10. Vi forkaster den falske og bespottelige slutning at de som går fortapt, er forutbestemt eller utvalgt av Gud til å bli fordømt, for Gud vil at alle mennesker skal bli frelst (1 Tim 2,4; 2 Pet 3,9).

11. Vi forkaster universalismen, dvs. troen på at alle mennesker blir frelst selv om de ikke tror på Kristus (Joh 3,36). Vi forkaster pluralismen, dvs. troen på at det fins andre veier til frelse ved siden av troen på Kristus (Joh 14,6; Apg 4,12). Vi forkaster enhver lære som sier at det ikke spiller noen rolle hva man tror, så lenge man tror på en gud.

Dette er hva Skriften lærer om rettferdiggjørelsen av nåde ved tro. Dette tror, lærer og bekjenner vi.

 

 

V. Gode gjerninger og bønn

1. Vi tror at troen på Jesus Kristus alltid får en troende til å gjøre gjerninger som behager Gud. «Slik er det også med troen: Dersom den ikke har gjerninger, er den død i seg selv» (Jak 2,17). Som en gren på vintreet Kristus, bærer en kristen god frukt (Joh 15,5).

2. Vi tror at gjerninger som behager Gud, er kjærlighetsgjerninger, for «kjærligheten er lovens oppfyllelse» (Rom 13,10). Troen setter imidlertid ikke opp egne normer for å avgjøre hva som er kjærlighetsfullt (Matt 15,9). Sann tro gleder seg over å gjøre bare det som er i overensstemmelse med Guds hellige vilje. Denne Guds vilje er åpenbart i Bibelen, spesielt i Guds ti bud slik som innholdet i dem blir gjengitt i Det nye testamente. Når den kristne kjemper med aktuelle moralske problem, søker han derfor svar i Guds lov.

3. Vi tror for eksempel at det femte bud lærer at hvert menneskeliv er en gave fra Gud. Dette budet taler mot abort, selvmord og eutanasi («barmhjertighetsdrap»).

4. Vi tror at det sjette bud gir normene for ekteskap og familie. Gud innstiftet ekteskapet som en livslang forening mellom en mann og en kvinne (Matt 19,4-6). Ekteskapet er den eneste rette rammen for seksuelt samliv og det å få barn. Et ekteskap kan brytes uten synd bare dersom Gud bryter det ved at den ene ektefellen dør. Likevel kan en kristen skille seg dersom ektefellen har brutt ekteskapet ved hor (Matt 19,9) eller har forlatt sin ektefelle (1 Kor 7,15). Det sjette bud forbyr alt seksuelt samliv utenfor ekteskapet, også homoseksualitet (1 Kor 6,9-10).

5. Vi tror at hvert enkelt menneske er fri til å ta egne avgjørelser i slike saker som verken er forbudt eller påbudt i Guds ord (adiafora). Men mennesker må være forsiktige slik at deres bruk av denne friheten ikke leder andre til synd.

6. Vi tror at gode gjerninger som er frukter av troen, må skjelnes fra de gjerninger en vantro gjør i en borgerlig rettferdighet. Selv om de vantro kan gjøre mye som ser godt og rett ut, er disse gjerninger ikke gode for Gud, for «uten tro er det umulig å behage Gud» (Hebr 11,6). Vi erkjenner verdien av slike gjerninger i samfunnet, men vi vet at de vantro ikke kan gjøre sin plikt mot Gud ved den borgerlige rettferdighetens gjerninger.

7. Vi tror at i denne verden er også de kristnes beste gjerninger besmittet med synd. Enhver kristen har fortsatt en syndig natur. Derfor mislykkes de kristne ofte i å gjøre det gode som de vil, og fortsetter å gjøre det onde som de ikke vil (Rom 7,18-21). De må bekjenne at alle deres rettferdige handlinger er som «skittent tøy» (Jes 64,5). Men på grunn av Kristi gjenløsning blir disse ufullkomne forsøkene til de kristne betraktet som hellige og velbehagelige av vår himmelske Far.

8. Vi tror at Den Hellige Ånd gir enhver kristen mulighet til å gjøre gode gjerninger som frukter av troen (Gal 5,22-25). Den Hellige Ånd gir alle troende en ny natur, eller et «nytt menneske», som samarbeider med Den Hellige Ånd i å gjøre gode gjerninger. Den Hellige Ånd bruker evangeliet til å motivere de troende til å gjøre gode gjerninger.

9. Den Hellige Ånd utruster også kirken med alle de åndelige gaver som den trenger til sitt velbefinnende (1 Kor 12,4-11). I begynnelsen av den nytestamentlige tiden ble det gitt spesielle karismatiske gaver til kirken, for eksempel tegn, under og tungetale. Disse gavene var forbundet med apostlenes tjeneste (2 Kor 12,12). Det fins i Skriften ikke noe bevis for at vi i dag skal kunne forvente oss en fortsettelse av disse karismatiske gavene.

10. Vi tror at et liv i bønn er en frukt av troen. I tillit og tro på sin Frelser vender de kristne seg til sin himmelske Far med bønner og lovprisninger. De legger fram for ham sine egne og andres behov, og de takker ham (1 Tim 2,1). Slike bønner behager Gud, og han svarer på dem i sin visdom (Matt 7,7-8; 1 Joh 5,14).

11. Vi forkaster alle tanker om at de kristnes gode gjerninger på noen som helst måte fortjener eller bidrar til å skape et rett forhold til Gud og til å vinne frelsen i himmelen.

12. Vi forkaster alle forsøk på å avskaffe Guds uforanderlige morallov som i Bibelen blir åpenbart som den uinnskrenkede norm for hva som er rett og galt.

13. Vi forkaster den oppfatning at mennesker selv kan bestemme hva som rett og galt uavhengig av Guds ord. Vi forkaster ethvert misbruk av ordet «kjærlighet» for å unnskylde en atferd som strider mot Guds ord. Vi mener at slike argument er Satans listige forsøk på å fordunkle kunnskapen om Guds hellige vilje og undergrave syndserkjennelsen.

14. Vi forkaster alle oppfatninger som hevder at bønnen er et nådemiddel. Gud gir visselig gode gaver til de troende som svar på deres bønner, men han gir sin tilgivende nåde og styrker troen bare gjennom Ordet og sakramentene. I tillegg forkaster vi alle oppfatninger som mener at bønnen er nyttig bare for å hjelpe den som ber, til å forbedre seg.

15. Vi forkaster den oppfatning at alle bønner behager Gud, og vi hevder at bønner som blir bedt av dem som ikke tror på Kristus, er tomt prat som er rettet til falske guder (Matt 6,7).

Dette er hva Skriften lærer om gode gjerninger og bønn. Dette tror, lærer og bekjenner vi.

 

 

VI. Nådemidlene

1. Vi tror at Gud gir alle åndelige velsignelser til syndere ved spesielle midler som han har innstiftet. Det er nådemidlene, evangeliet i ord og sakrament. Vi definerer et sakrament som en hellig handling innstiftet av Kristus, der Ordet forbundet med et jordisk element gir syndenes forlatelse.

2. Vi tror at Den Hellige Ånd ved evangeliet, det glade budskapet om Kristi forsoningsoffer for syndere, skaper tro i menneskers hjerter som av naturen er fiendtlige mot Gud (1 Pet 1,23). Skriften lærer at «troen kommer av budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord» (Rom 10,17). Denne tro som Ånden har skapt, virker en fornyelse hos syndere og gjør dem til arvinger av det evige livet i himmelen.

3. Vi tror at Den Hellige Ånd også ved dåpens sakrament anvender evangeliet på syndere ved å gi dem nytt liv (Tit 3,5) og rense dem fra all synd (Apg 2,38). Herren peker på dåpens velsignelse når han lover: «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst» (Mark 16,16). Vi tror at dåpens velsignelse gjelder alle mennesker (Matt 28,19), også spebarn. Barn blir født som syndere (Joh 3,6) og trenger derfor å bli født på ny, dvs. ledes til tro ved dåpen (Joh 3,5).

4. Vi tror at alle som deltar i nattverdens sakrament, tar imot Kristi sanne legeme og blod i, med og under brød og vin (1 Kor 10,16). Dette er sant ettersom Herren, da han innstiftet dette sakrament, sa: «Dette er mitt legeme… Dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse» (Matt 26,26.28). Vi tror at det er Kristi innstiftelsesord og ikke noen menneskelig handling som virker det sanne nærværet (realpresens). Når de troende tar imot hans legeme og blod, tar de også imot syndenes forlatelse (Matt 26,28), trøst og forsikring om at de virkelig tilhører ham. De vantro tar også imot Kristi legeme og blod, men det blir dem til dom (1 Kor 11,29).

5. Vi tror at Herren hadde en hensikt med å gi oss sitt Ord og dåpens og nattverdens sakrament. Han befalte sine etterfølgere: «Gå derfor ut og gjøre alle folkeslag til mine disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere» (Matt 28,19-20). Ved Guds ord og sakramenter bevarer og utbrer han den hellige kristne kirke over hele verden. De troende skal derfor flittig og trofast bruke disse guddommelig innstiftede nådemidler både for sin egen del og i arbeidet med å nå ut til andre. Det er de eneste midler som kan føre udødelige sjeler til tro og liv i himmelen.

6. Vi forkaster alle oppfatninger som går ut på at vi skal søke åpenbaringer om Guds nåde og frelsen utenfor det evangelium som vi har i Skriften. Vi forkaster alle oppfatninger som forventer at Den Hellige Ånd skal skape tro utenom nådemidlene. Likeså forkaster vi den oppfatning at loven er et nådemiddel.

7. Vi forkaster den oppfatning at spebarn ikke skal døpes og at de ikke kan tro på Kristus (Luk 18,15-17). Vi forkaster den oppfatning at dåpen må skje ved full neddykning.

8. Vi forkaster all undervisning som hevder at alterets sakrament ikke er noe annet enn tegn og symboler på Kristi offer og dermed fornekter at Kristi sanne legeme og blod tas imot i nattverden. Vi forkaster den oppfatning at de som spiser Kristi legeme i sakramentet, bare mottar Kristus på en åndelig måte ved troen. Vi forkaster den oppfatning at vantro og hyklere ikke får Jesu sanne legeme og blod i sakramentet.

9. Vi forkaster transsubstansiasjonslæren som innebærer at substansen i brødet og vinen helt og holdent blir forvandlet til Kristi legeme og blod. Skriften lærer at alle nattverdsgjester både får brød og vin og Kristi legeme og blod (1 Kor 10,16).

10. Vi forkaster alle forsøk på å bestemme det nøyaktige tidspunkt under nattverdsfeiringen når Kristi legeme og blod blir nærværende. Vi forkaster derfor den oppfatning at vi må tro at Kristi legeme og blod er nærværende så snart innstiftelsesordene er lest, og likeså den oppfatning at vi må tro at Kristi legeme og blod bare blir nærværende i det øyeblikk vi spiser og drikker.

Dette er hva Skriften lærer om nådemidlene. Dette tror, lærer og bekjenner vi.

 

 

VII. Kirken og embetet

1. Vi tror at det fins én hellig kristen kirke som Guds tempel (1 Kor 3,16) og Kristi legeme (Ef 1,23; 4,12). Medlemmer i denne ene kirke er alle de som er «Guds barn ved troen på Kristus Jesus» (Gal 3,26). Kirken består altså bare av troende eller hellige, som Gud ser som hellige på grunn av Jesu rettferdighet som han har tilregnet dem (2 Kor 5,21). Disse hellige er spredt over hele jorden. Alle mennesker som tror at Jesus er deres Frelser fra synden, er medlemmer i den hellige, kirken, uansett hvilket folkeslag, hvilken nasjon eller kirke de tilhører.

2. Vi tror at denne hellige kristne kirke er en virkelighet selv om den ikke er en ytre, synlig organisasjon. Fordi «mennesket ser på det ytre, men Herren ser på hjertet» (1 Sam 16,7), er det bare Herren som «kjenner sine» (2 Tim 2,19). Medlemmene av den hellige kristne kirke er bare kjent av Gud. Vi kan ikke skille mellom sanne troende og hyklere. Den hellige kristne kirken er derfor usynlig og kan ikke identifiseres med noe enkelt kirkesamfunn eller med det totale antall medlemmer i alle kirker.

3. Vi tror likevel at det er mulig å erkjenne den hellige kristne kirkes nærvær. Hvor som helst der evangeliet blir forkynt og sakramentene forvaltet, fins den hellige kristne kirke, for det er gjennom nådemidlene at sann tro blir skapt og bevart (Jes 55,10-11). Nådemidlene blir derfor kalt kirkens kjennetegn.

4. Vi tror at det er Herrens vilje at de kristne skal samles regelmessig for å oppbygge hverandre ved å bruke nådemidlene (Hebr 10,24-25) og arbeide for å spre evangeliet i hele verden (Mark 16,15). Fordi disse synlige sammenkomster (f. eks. menigheter og kirker) bruker nådemidlene, kalles de kirker. De bærer likevel dette navnet bare på grunn av de sanne troende som fins der (1 Kor 1,20).

5. Vi tror at Gud befaler de troende å uttrykke enhet i troen med andre kristne som har en trosbekjennelse som underordner seg alle Skriftens lærer (Joh 8,31; 1 Tess 5,21-22). Vi tror også at hver enkelt ved sitt medlemskap i et kirkesamfunn tar stilling til sin kirkes lære og praksis. Å hevde at det fins enhet uten enighet i bekjennelsen, er å anta at en kan se inn i menneskers hjerter. Bare Gud kan se inn i menneskers hjerter. Det er derimot ikke nødvendig at alle kristne er enige når det gjelder ritualer og kirkelige ordninger. Det nye testamente gir ingen befalinger om slike ting (Rom 14,17).

6. Vi tror at de som har en trosbekjennelse som viser at de er enige i Skriftens lærer, skal gi uttrykk for sitt fellesskap i Kristus når det gis anledning til det (Ef 4,3). De kan vise sitt fellesskap ved å feire gudstjeneste sammen, forkynne evangeliet sammen, holde nattverd sammen, be sammen og drive felles kirkelig arbeid. Gud befaler de troende at de ikke skal utøve religiøst fellesskap med dem som i bekjennelse og handling avslører at de lærer, tillater, støtter eller forsvarer falsk lære (2 Joh 10-11). Når falsk lære oppstår i kirken, skal de kristne forsøke å bevare fellesskapet ved tålmodig å formane dem som lærer falskt i håp om at de vil vende seg bort fra sin falske lære (2 Tim 2,25-26; Tit 3,10). Men Herren befaler de troende at de ikke skal utøve kirkefellesskap med mennesker som fortsetter å lære eller holde fast ved trossetninger som er falske (Rom 16,17-18).

7. Vi tror at enhver kristen er en prest for Gud (1 Pet 2,9). Alle troende har direkte og lik adgang til nådens trone gjennom mellommannen Kristus (Ef 2,17-18). Gud har gitt nådemidlene til alle troende. Alle kristne skal prise ham som har kalt dem fra mørket til sitt underfulle lys (1 Pet 2,9). I denne betydning er alle kristne innehavere av evangelieforkynnelsens embete, dvs. evangeliets tjenere. Gud vil at alle kristne skal dele budskapet om frelsen med andre mennesker (Matt 28,19-20; 10,32).

8. Vi tror at Gud også har opprettet Ordets offentlige embete (Ef 4,11), og det er hans vilje at kirken i god orden (1 Kor 14,40) skal kalle kvalifiserte personer til dette offentlige embete (1 Tim 3,1-10; 1 Kor 9,14). Disse gjør da tjeneste i et offentlig embete, dvs. ikke fordi de som enkeltpersoner innehar det allmenne prestedømme, men fordi de er blitt bedt om å gjøre dette i sine medkristnes navn (Rom 10,15). Disse personer er Kristi kalte tjenere og innehavere av evangelieforkynnelsens embete. De skal ikke være herrer over Guds forsamling (1 Pet 5,3). Vi tror at når forsamlingen eller kirken kaller personer til dette offentlige embete, er det Gud selv som handler gjennom dem (Apg 20,28). Vi tror at kirken er fri til å opprette tjenester av forskjellig omfang innenfor rammen av dette ene Ordets embete, f. eks. pastorer, kristendomslærere og menighetstjenere. I kristen frihet avgjør kirken i sitt kall både stedet for tjenesten og tjenestens innhold og rekkevidde.

9. Vi tror at kirkens oppdrag er å tjene mennesker med Ordet og sakramentene. Denne tjeneste blir vanligvis utført i lokalmenigheten. Vi betrakter pastorstjenesten som den mest omfattende formen av Ordets offentlige embete. En pastor er utdannet og kalt til å ha dette omfattende åndelige tilsynet med en menighet for å samle og ha omsorg for sjelene (1 Pet 5,2).

10. Vi tror at kvinner kan inneha tjenester og utføre oppgaver innenfor det offentlige embete bortsett fra når dette arbeid innebærer autoritet over menn (1 Tim 2,11-12). Det betyr at kvinner ikke kan tjene som pastorer eller delta i kirkens eller menighetens møter på en slik måte at de råder over mennene (1 Kor 11,3; 14,33-35).

11. Vi forkaster alle forsøk på å identifisere den hellige kristne kirke med en ytre organisasjon. Vi forkaster alle krav om at kirken må fungere i verden bare gjennom bestemte organisasjonsformer.

12. Vi forkaster som falsk økumenikk alle oppfatninger som søker kirkens sanne enhet i noen form for ytre eller organisatorisk sammenslutning, og vi motsetter oss alle forsøk på å opprette en slik enhet på bekostning av en klar bekjennelse til alle Skriftens lærer. Vi forkaster påstanden at religiøst fellesskap kan utøves uten enighet i lære og praksis. Det må finnes enighet i bekjennelsen til Skriftens lærer, og man må også i handling eller praksis vise at vranglære ikke blir tolerert.

13. Vi forkaster all deltakelse eller medlemskap i organisasjoner som har religiøse innslag som strider mot den kristne troen, som f. eks. de fleste ordensselskap (losjer).

Dette er hva Skriften lærer om kirken og embetet. Dette tror, lærer og bekjenner vi.

 

 

VIII. Kirken og staten

1. Vi tror at ikke bare kirken, men også staten, dvs. all regjerende myndighet, er innsatt av Gud. «Det finnes ingen øvrighet som ikke er av Gud, og den som er, er innsatt av Gud» (Rom 13,1). De kristne skal derfor for samvittighetens skyld lyde den øvrighet som er satt over dem (Rom 13,5) såfremt denne øvrighet ikke befaler dem å være ulydig mot Gud (Apg 5,29).

2. Vi tror at Gud har gitt kirken og staten sine bestemte ansvarsområder. Kirken har av Herren fått ansvaret å kalle syndere til omvendelse, forkynne tilgivelse ved Kristi kors og oppmuntre de troende i deres kristenliv. Hensikten er å føre Guds utvalgte til evig frelse ved troen på Kristus. Staten har Herren gitt oppgaven å bevare god orden og fred, straffe lovbrytere og ordne alle borgerlige anliggender i samfunnet (Rom 13,3-4). Hensikten er at vi skal kunne «leve et stille og rolig i liv i all gudsfrykt og ærbarhet» (1 Tim 2,2).

3. Vi tror at de eneste midler Gud har gitt kirken for å kunne oppfylle sin hensikt, er Ordet og sakramentene (Matt 28,19-20). Mennesker blir omvendt av Den Hellige Ånd bare ved forkynnelsen av lov og evangelium, synd og nåde, Guds vrede over synden og Guds barmhjertighet i Kristus. Vi tror at de midler staten har fått for å fullføre sitt oppdrag, er den borgerlige loven med dens straff og belønning, forordnet og brukt etter fornuften (Rom 13,4). Til fornuftens lys hører også den naturlige kunnskapen om Gud, den naturlige kunnskapen om loven, og samvittigheten.

4. Vi tror at et rett forhold mellom kirken og staten bare blir opprettholdt når de holder seg innenfor sine Gud-gitte områder og bruker de midler som Gud har gitt dem. Kirken skal ikke bestemme i borgerlige ting eller blande seg inn i det som staten har fått ansvar for. Staten skal ikke bli en forkynner av evangeliet eller blande seg inn i kirkens forkynneroppdrag. Kirken skal ikke forsøke å bruke sivil lov og makt for å føre mennesker til Kristus. Staten skal ikke forsøke å regjere ved hjelp av evangeliet. På den annen side kan kirken og staten samarbeide om ulike tiltak så lenge hver forblir innenfor sitt ansvarsområde og bruker sine betrodde midler.

5. Vi tror at kristne er borgere i begge disse to riker og tjener Gud ved trofast å oppfylle sine plikter i begge rikene (Rom 13,6-7).

6. Vi forkaster ethvert forsøk av staten på å innskrenke religionsfriheten.

7. Vi forkaster alle oppfatninger som anser at kirken skal instruere og påvirke staten direkte i utførelsen av dens oppgaver.

8. Vi forkaster alle forsøk fra kirkens side på å få finansiell hjelp fra staten til å utføre sin frelsesoppgave.

9. Vi forkaster alle oppfatninger som går ut på at borgere er frie til å la være å lyde slike lover i samfunnet som de ikke liker personlig.

Dette er hva Skriften lærer om kirken og staten. Dette tror, lærer og bekjenner vi.

 

 

IX. Jesu gjenkomst og dommen

1. Vi tror at Jesus, sann Gud og sant menneske, som oppsto fra de døde og for opp til Faderens høyre side, skal komme igjen. Han skal komme tilbake synlig, på samme måte som hans disipler så ham fare opp til himmelen (Apg 1,11).

2. Vi tror at ingen kan vite det nøyaktige tidspunkt for Jesu gjenkomst. Denne kunnskap er skjult til og med for englene i himmelen (Matt 24,36). Men vår Herre har gitt dem som tror på ham, tegn for å holde dem i en stadig forventning på hans gjenkomst (Matt 24,4-14). Han har sagt til dem at de skal være beredt og våke slik at den dagen ikke skal komme uventet over dem (Luk 21,34).

3. Vi tror at den nåværende verden skal ta slutt ved Jesu gjenkomst. «Men vi venter etter hans løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor» (2 Pet 3,13).

4. Vi tror at når Jesus kommer tilbake og hans røst høres over hele jorden, skal alle de døde stå opp, dvs. deres sjeler skal gjenforenes med deres legemer (Joh 5,28-29). Sammen med dem som ennå lever, skal de som har stått opp igjen, tre fram for hans domstol. De som ikke tror, skal dømmes til en evighet i helvetet. De som ved troen er renset i Kristi blod, skal bli forherliget og for alltid leve med Jesus og være salige hos Gud i himmelen (Fil 3,21).

5. Vi forkaster læren om at Kristus skal regjere på jorden i et ytre, jordisk rike i tusen år. Denne lære, kiliasmen, har ingen grunn i Skriften og gir de kristne falske forhåpninger om et jordisk Kristusrike (Joh 18,36). Vi forkaster som ubibelske alle påstander om at de kristne skal føres bort legemlig eller opprykkes fra jorden før dommens dag. Likeså forkaster vi som ubibelske alle påstander om at alle jøder skal bli omvendt i den ytterste tiden.

6. Vi forkaster læren om at de kristne kan vente seg en person som i den ytterste tiden skal stå fram som den store Antikrist. Antikrists kjennetegn, som beskrives i Skriften, er oppfylt og oppfylles i pavedømmet (2 Tess 2,4-10). Vi forkaster oppfatningen at identifiseringen av pavedømmet som Antikrist bare er en historisk bedømmelse som bare gjaldt på reformasjonstiden.

7. Vi forkaster all fornektelse av en legemlig oppstandelse og av at helvetet er en virkelig og evig. Vi forkaster læren om at de dødes sjeler kommer tilbake til jorden i andre kropper (reinkarnasjon) (Hebr 9,27).

8. Vi forkaster alle forsøk på å tolke Det nye testamentes beskrivelse av Jesu andre komme, tidens ende og dommen bare som bilder på hendelser som skjer, ikke ved tidens ende, men under verdenshistoriens gang.

Dette er hva Skriften lærer om Jesu gjenkomst og dommen. Dette tror, lærer og bekjenner vi.