Ved hjelp av veldige under fikk egypterne sin dom av Gud, og disse samme underne brukte han til å utfri folket sitt med. Da Egypt ble hjemsøkt av de ni første plagene, ble hans eget folk spart for det vonde. Da den siste plagen satte inn, gikk dødens engel forbi alle de hjem hvor det var strøket blod fra et lam på dørbjelken og dørstolpene. Gud sparte Israels førstefødte sønner fra døden.

Ved Rødehavet delte Gud havet i to. Dermed kunne folket komme seg trygt over til den andre siden og bort fra den egyptiske hæren som jaget etter dem. Folket sang: «Jeg vil lovsynge Herren, for han er høy og herlig; hest og kriger styrtet han i sjøen. Herren er min kraft og min styrke, det var han som berget meg» (2 Mos 15,1-2). Da Israelsfolket befant seg i ørkenen og manglet mat, sørget Gud for dem med vann, manna og vaktler. Israelsfolket så med glede tilbake på den tiden da Gud gjennom sine mektige gjerninger fridde dem ut fra Egypt og frelste dem fra det vonde mens de var på vei til det lovede landet.

Frelser Gud oss fra det vonde på samme måte også i dag? Både ja og nei. Av og til opplever vi å slippe unna en ulykke eller bli befridd fra en sykdom gjennom et under. Likevel bruker ikke Gud alltid undergjerninger for å frelse oss fra det vonde. Han kan bruke dem han har satt over oss, f.eks. våre foreldre eller myndigheter. Uansett hvordan han gjør det, vil han holde løftet sitt. Han har sagt: «Ingen ting skal skade dere» (Luk 10,19).

Dette løftet betyr ikke at livet vårt kommer til å bli problemfritt. Det betyr derimot at Gud skal styre og lede problemene i livet vårt så de blir til beste for oss. Og i slike stunder vil vår gode hyrde gi oss den styrken vi behøver og trøste oss med sin kjepp og stav.

Vi vet at Gud vil frelse oss fra absolutt alt vondt den dagen han tar oss hjem til himmelen. Vi kan istemme Paulus ord om at Herren skal berge oss fra alle onde angrep og føre oss trygt hjem til sitt himmelske rike. Trygt framme ved den himmelske strand skal vi på ny synge Israels lovsang om befrielse. «Herren er min kraft og min styrke, det var han som berget meg.»

Nå la oss takke Gud med hjerte, munn og hender,
som overflødig godt så uforskyldt oss sender,
som helt fra moders liv på oss har nådig tenkt
og alt hva tjenlig er, så rikelig oss skjenkt.