Den rette pris

«Gud sendte sin Sønn… for å kjøpe dem fri som stod under loven» (Gal 4,4-5).

Apostelen Peter skriver: «Dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra det tomme liv dere arvet fra fedrene; det var med Kristi dyrebare blod» (1 Pet 1,18-19). Johannes skriver: «Jesu, hans Sønns blod renser oss for all synd» (1 Joh 1,7). Og Paulus skriver: «I ham har vi forløsningen som ble vunnet ved hans blod, tilgivelse for syndene» (Ef 1,7). Og vi leser i Luthers lille katekisme: «Han har gjenløst meg… ikke med gull eller sølv, men med sitt hellige, dyrebare blod.»

I de siste tiårene har politisk korrekte kirkeledere og liberale bibeloversettere funnet denne «blodteologien» i Bibelen så usmakelig at de faktisk har forandret visse steder i bibeloversettelsene. De har erstattet ordet «blod» med ordet «død». Det er vanskelig nok for dem å snakke om å være kjøpt fri ved Guds Sønns død, enda vanskeligere er det for dem å snakke om å være kjøpt fri ved Guds Sønns blod.

Men den rette prisen for vår gjenløsning var likevel ingenting mindre enn Guds Sønns blod. Vi kan ikke fjerne blodteologien fra Bibelen. «Gud sendte sin Sønn… for å kjøpe dem fri som stod under loven,» og den loven er uløselig knyttet til blod.

I hele den loven som Kristus kom for å oppfylle, tales det om blod. Vi leser om blodet som ble malt på dørstolpene under den første påsken, likeså om blodet som skulle stenkes på prestenes klær og på alle dem som deltok i gudstjenesten, og som skulle helles over alteret. Og vi hører om den blodige slaktingen av offerlammet. Det gammeltestamentlige prinsippet var at «livet er i blodet» og «uten at blod blir utøst, blir ikke synd tilgitt».

Vi trenger ikke bli sjokkert over dette. Vi lever i en blodig verden, fra blodsutgytelsene på abortklinikkene til blodsutgytelsene på slagmarkene. I vår tid forstår vi meget godt at synden fører med seg blodsutgytelser, og at noen ganger må noen betale med sitt blod på slagmarken for at frihet og fred skal kunne gjenopprettes.

Den rette prisen for vår gjenløsning – Guds løsepenge som han betalte for å kjøpe oss fri fra syndens, dødens og helvetets slaveri – var ingenting mindre enn Jesu blod. Men denne høye prisen viser samtidig hvor dyrebare vi er. Og den viser hvor elsket vi er av Gud.

Just som jeg er – så syk og trett,
i synd og skam, i mørke tett,
la blodet rense bort hver plett!
Jeg kommer, o Guds Lam, til deg.

 


Polykarp av Smyrna

Polykarp ble født ca. år 69 e.Kr. Han ble døpt som barn, og i ungdommen ble han elev av evangelisten Johannes. Da Polykarp ca. år 96 ble innsatt som biskop av Smyrna (i dag: Izmir i Tyrkia), skal Johannes ha vært den som foretok selve vigslingen. Et brev fra Johannes til Polykarp er bevart. Det er også Polykarps brev til menigheten i Filippi i Makedonia. Han kjempet iherdig mot gnostikerne Markion og Valentins falske lære, og var i mange år en viktig kristen leder i det vestlige Lilleasia helt til han som gammel mann led martyrdøden ca. år 155.

Martyrdøden var ikke uvanlig blant de tidlige kristne, helt siden Stefanus’ tid hadde de blitt forfulgt på grunn av sin tro. Menigheten i Smyrna beskrev i et eget skrift kalt Polykarps Martyrium hva som hendte. Da keiseren satte i gang nye kristenforfølgelser, ble Polykarp arrestert og ført til amfiteatret i Smyrna, hvor den romerske stattholderen forhørte ham og sa: «Avlegg en ed ved keiserens skytsånd og avsverg Kristus». Polykarp svarte: «I 86 år har jeg tjent Herren, og aldri har han gjort meg noe ondt – hvordan skal jeg kunne svikte min konge og frelser?»

Litt senere, da han ble ført til bålet, tok Polykarp av seg ytterklærne, løsnet beltet om tunikaen og tok av seg skoene, slik man gjorde når man kom hjem. Og mens bødlene tente på, ba han:

«Herre Gud, du allmektige, Jesu Kristi Far. Jeg priser deg fordi du har funnet meg verdig denne dagen og timen til å bli regnet blant martyrene og få drikke Kristi beger for å oppstå til evig liv med kropp og sjel i Den Hellige Ånds udødelighet. Måtte jeg i dag bli mottatt blant dem for ditt åsyn – som et rikt og velbehaglig offer, slik som du på forhånd har gjort i stand, åpenbart og fullført, du trofaste og sanne Gud.»

I mange kirker feires 23. februar som Polykarps minnedag.

Tor Jakob Welde

 

Illustrasjon: St. Polykarp. Detalj fra gammelt mosaikkbilde (ca år 500) i kirken Sant’Apollinare Nuovo i Ravenna, Italia.

 


 

Hold fast ved Ordet

«Herre, du vil bevare oss, alltid verne oss mot denne slekt.» (Salme 12,8)

Gud, lat di lære lyse rein
her i di kristne kyrkje!
Når falske ånder valdar mein,
lat Ordet ditt oss styrkje!
Lat aldri lygn få råderom
og gudlaust folk få herredom,
men hald oss fast i trua!

Dette verset tilhører en Luthersalme. Luther ber her om at Gud må bevare sin menighet fra samtidens falske profeter og all den urett som de så sprer om seg med så stor arroganse. Denne bønnen passer virkelig godt inn vår tid. Det fins en overflod av ondskap overalt. Falsk lære og praksis omgir oss på alle kanter. Den lille flokken som vil holde seg til Guds Ords fulle og hele sannhet synes å være håpløst få, og de blir stadig færre.

Likevel trenger vi ikke fortvile. Herren er vår frelse. Han vil kjempe for oss og bevare oss, om vi bare holder fast ved hans Ord. Tenk på Gideon og de 300 mennene Gud sendte for å kjempe mot midianittenes hær på 135 000 mann (Dommerne kap. 7). De var sannelig en liten flokk, en ytre sett liten og ubetydelig hær med en umulig oppgave framfor seg. Men Gud var med dem og gav dem seieren. Tenk på de tre mennene i den brennende ovnen (Daniel kap. 3). Ut fra et menneskelig synspunkt så også deres situasjon håpløs ut, men de klynget seg til Herren i tro, og han fridde dem ut fra fiendens hånd. Eller tenk på Paulus. Han stod nesten helt alene mot en hel verden i sitt misjonsarbeid for Kristus, men i tillit til Herren og hans styrke og frelse seiret kristendommen over hedenskapen gjennom ham.

På samme måte skal også vi, ved Guds nåde, vinne seier. For selv om det å ta et fast standpunkt for sannheten og samtidig mot alt som ikke er helt på linje med denne sannhet, skulle medføre at vi er i mindretall, står vi likevel ikke alene. Da har vi nemlig Herren på vår side, og vi har ingenting å frykte. Apostelen Paulus trøster oss slik: «Er Gud for oss, hvem er da imot oss?» (Rom 8,31).

Må vi derfor i denne ytterste tiden med så mye fortvilelse holde fast ved Herren som er vår frelse, og ved Guds Ords sannheter, i tillit til at han vil velsigne og bevare oss og føre oss trygt frem til vårt evige hjem!

Guds ord, det er min hjelp i nød
fra dåpens dag og til min død,
mitt håp tross synd og brøde,
min trøst i sorg, min fred i strid,
mitt brød, min vin i nødens tid,
min sol, min morgenrøde!

 


 

Rettferdiggjørelsen

– en trøsterik sannhet for alle

Læren om rettferdiggjørelsen er «den læren kirken står eller faller med» (M. Luther). Av helt sentral betydning for den lutherske reformasjonen for 500 år siden – og for kristen tro i dag.

Foredrag av pastor Tor Jakob Welde:

 

 

G U D S T J E N E S T E R

16. februar

Fastelavnssøndag (Søndag Quinquagesima).

Kristus, Guds offerlam

GT: Jes 53,1-7
Epistel: Ef 5,25-27
Evangelium: Luk 18,31-43
Prekentekst: Joh 1,29-34

Stavanger:
Familiegudstjeneste 11.00   Kirkekaffe
Egil Edvardsen

Avaldsnes:
Familiegudstjeneste 11.30
David Edvardsen

 


Kirkemøte 2017

Program klikk her


 

 

Om kristent fellesskap

Les foredraget

 


 

 

Gi en gave til
LBKs arbeid