Maria MagdalenaMaria Magdalena

Minnedag: 22. juli

Magdalena (dvs. «kvinnen fra Magdala», en by på vestsiden av Gennesaretsjøen, ca. 5 km nord for Tiberias), nevnes alltid først blant kvinnene som fulgte Jesus i Galilea. «Med det de eide, hjalp de Jesus og de tolv» (Luk 8,3). Flere av dem var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer, inkludert «Maria med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder hadde fart ut av» (Luk 8,2). Hun var tilstede ved Golgata da Jesus led og døde på korset, og påskemorgen var hun blant de første vitnene som fortalte apostlene nyheten om oppstandelsen, etter at Herren hadde vist seg spesielt for henne ved graven (Joh 20,11-16).

Noen århundrer senere var det, uten noen god grunn, blitt vanlig å identifisere Maria Magdalena med den ikke navngitte synderinnen i Lukas 7, som fuktet Jesu føtter med tårene sine, tørket dem med håret sitt, kysset dem og smurte dem med salve. Denne synderinnen ble igjen blandet sammen med den Maria som i Betania like før palmesøndag salvet Jesus med kostbar nardussalve (Joh 12,1-11). Tre ulike kvinner ble altså gjort til en – Magdalena. Dette er grunnen til at billedkunstnere svært ofte har fremstilt Maria Magdalena som en angrende, «sensuell» kvinne med salvekrukke og langt, vakkert hår. Det er også grunnen til at «Magdalenahjem» ble en betegnelse på redningshjem for prostituerte. Men Bibelen gir ingen antydninger om at Maria hadde noen slik umoralsk fortid.

Helt uten bibelsk og historisk grunnlag er for øvrig også den moderne, sensasjonelle forestillingen om at det skal ha vært et romantisk parforhold mellom Maria Magdalena og Jesus, slik flere filmer og bøker har presentert det. Denne ideen er f.o.f. spunnet ut fra noen gåtefulle, tvetydige formuleringer i et gnostisk skrift, Filipevangeliet, som antagelig ble skrevet så sent som ca 250-300 e.Kr.

Tor Jakob Welde

 

Tegning: Magdalena (Albrecht Dürer, 1523)

 

 


 

Hvorfor er det så viktig med læren?

La oss besvare dette med å bruke et bilde. Den kristne kirke skal være som et sykehus. I et sykehus ligger det bare syke mennesker. Der får pasientene pleie og omsorg. De får de rette medisiner og den rette behandlingen. Leger og sykepleiere gjør hva de kan for å hindre smitte i spre seg. Om nødvendig må det operasjon til for å fjerne kreftsvulster. Det er et dårlig sykehus som gir feil medisin til den syke, eller som bare klapper ham på hodet og sier at den ondartede svulsten ikke er så farlig.

Slik er det også i kirken. Den består av bare syndere, mennesker som på grunn av synden har en syk sjel. Synderen trenger riktig behandling og omsorg. Han trenger ikke få høre at det ikke er så farlig med synden. Nei, han trenger få høre at om han ikke omvender seg fra sin synd, så får det alvorlige og tragiske følger (loven).

Samtidig trenger han trøst og hjelp. Han trenger å få kraft til å leve det nye livet. Den kraften har han ikke selv. Det nytter ikke for ham å ta seg selv i nakken. Den eneste som kan hjelpe ham, er Han som allerede for 2000 år siden gjorde noe med sykdommen hans, da Han gjorde opp for alle hans synder ved å være hans stedfortreder både i liv og i død. I kirken må det aldri sluttes med å forkynne om ham som er alle syke sjelers lege, Jesus Kristus (evangeliet).

Les mer

 


Peter og Paulus

Apostlene Peter og Paulus

Minnedag 29. juni
Peter og Paulus er blant de aller mest kjente personene fra Det nye testamente. Begge led martyrdøden i Roma under keiser Neros harde kristenforfølgelse (år 64-68). Peters grav ligger med stor sannsynlighet under den nåværende Peterskirken, mens Paulus’ grav trolig befinner seg under kirken «St Paulus utenfor Murene», også i Roma.

De to hadde svært ulik bakgrunn og ulik personlighet, men begge ble kalt av Jesus til å tjene ham og hans rikes sak. Fremdeles den dag i dag tjener de kirken gjennom skriftene de forfattet, ved Den Hellige Ånds inspirasjon. Peter skrev de to brevene som bærer hans navn, og han regnes også som den apostoliske autoriteten bak Markusevangeliet (Det er alminnelig enighet om at Markus gjengir Peters forkynnelse). Paulus skrev tretten av brevene i Det nye testamente og regnes som den apostoliske autoriteten bak Lukasevangeliet og Apostlenes gjerninger (Lukas var Paulus’ nære medarbeider).

Simon, sønn av Johannes, var fisker av yrke, fra Betsaida, men bosatt i Kapernaum ved Gennesaretsjøen da han ble kalt til apostel. Han var gift, og ifølge en tidlig kilde hadde han også barn. Av Jesus fikk han det arameiske tilnavnet Kefas, som betyr «stein» eller «klippe», på gresk: Petros (Peter). Evangelieberetningene fremstiller ham imidlertid som en som tenker og snakker impulsivt og brått, på sett og vis en ustabil og upålitelig person. Da Herren snakket om at han snart skulle dø i Jerusalem, ga Peter seg til å irettesatte ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg» (Matt 16,22). Dette (litt typiske) utbruddet refset Jesus ham strengt for. Selv om Peter var først blant disiplene til å bekjenne klart og frimodig «Du er Messias, den levende Guds Sønn» (Matt 16,16), hadde han ingen klar forståelse av hva som var Jesu oppdrag. Når Jesus sier «Du er Peter (Petros), og på denne klippen (petra) vil jeg bygge min kirke» (Matt 16,18), sikter han ikke til Peters person som noen grunnvoll å bygge på, men på den guddommelige åpenbaringen Peter hadde tatt imot og nettopp gitt uttrykk for med sin bekjennelse.

Peter tilhørte Jesu innerste krets. Ildfull, virksom, djerv og snar var han, en leder i disippelflokken, men også den som tre ganger fornektet sin herre.

Etter Jesu oppstandelse og himmelfart, sto Peter fram som en viktig talsmann for det tidlige kristne samfunnet. Troen hans hadde virkelig modnet, og han var en modig, solid og trofast leder i kirkens første tid. Han ble ikke sjalu da Paulus fikk en sentral rolle etter sin omvendelse og misjonærkallet. Paulus forteller at da Peter, Johannes og Jakob «forsto hvilken nåde jeg hadde fått, ga de meg og Barnabas hånden som tegn på fellesskap. Vi skulle gå til hedningfolkene, de skulle gå til de omskårne» [dvs. jødefolket] (Gal 2,9).

Paulus (inntil sin omvendelse kjent som Saulus) var spesielt utvalgt til nettopp å være hedningfolkenes apostel. Peter var først ute med å døpe en omvendt ikke-jøde (offiseren Kornelius, Apg 10), men Paulus ble raskt lederen i arbeidet med å nå ut til den gresk-romerske verden med evangeliet. Herren Jesus befalte Ananias å døpe Saulus, «for jeg har utvalgt ham som mitt redskap til å bære mitt navn fram for hedningfolk og konger og for Israels folk» (Apg 9,15).

Bakgrunnen til Paulus hadde satt ham spesielt godt i stand til denne oppgaven. Han var født og oppvokst i Tarsus, universitetsby og gresk-romersk kultursentrum i Lilleasia (i dag Tyrkia). Fra sin jødiske far av Benjamins stamme hadde han arvet romersk statsborgerskap. Dette ga ham innpass i Romerriket og en viss rettssikkerhet, og god forståelse for romersk samfunn og kultur. Han lærte seg teltmakerhåndverket. I tillegg hadde han fått utdannelse i Jerusalem under rabbi Gamaliel, fariseernes fremste lærer. Dette hadde gitt Paulus stor kunnskap om Skriften. Den flerkulturelle bakgrunnen og utdannelsen skinner igjennom i brevene hans, sammen med en brennende iver for Jesus Kristus og evangeliet.

På gamle norske primstaver er 25. januar «Pålsmesse», som ble feiret til minne om Paulus omvendelse ved Damaskus. Han som tidligere hadde søkt å utrydde den kristne menigheten (Apg 8,1-3), ble en av kirkens viktigste ledere. Han fikk det strabasiøst, stadig på reise, i fare på elver og blant røvere, blant landsmenn og utlendinger, i fare i byer, i ørkenen, på havet, blant falske søsken, i slit og strev, ofte i nattevåk, i sult og tørst, ofte fastende og uten klær i kulden (2 Kor 11,26-27). Mot slutten: «Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen. Nå ligger rettferdighetens seierskrans klar for meg» (2 Tim 4,7-8). Alt av nåde.

Tor Jakob Welde

Maleri av El Greco.

 

 

 


 

Bibelens lære om kirkefellesskap

Dette er første kapitlet av boken At de alle må være ett – Bibelens lære om kirkens enhet av Seth Erlandsson, som utkom på norsk første gang i 1977. Boken er  fortsatt svært aktuell og publiseres nå i år som gratis e-bok i en språklig oppdatert utgave.

 

1. Fra synder til helgen

Kirken i egentlig betydning er de som har en sann tro på Jesus Kristus. Hvordan har denne kirken blitt til? Hvordan blir en fortapt synder et medlem av denne kirken? Et medlem som for Kristi skyld kalles “hellig” eller “helgen” samtidig som han er en synder?

Kirken er Kristi kirke. Paulus skriver til efeserne at “Kristus elsket kirken (forsamlingen) og ga seg selv for den, for å gjøre den hellig og rense den med badet i vann, i kraft av Ordet. Slik ville han selv føre kirken fram for seg i herlighet, uten den minste flekk eller rynke. Hellig og uten feil skulle den være” (Ef 5,25-27).

På grunn av Kristi hellige liv, lidelse og død har Gud erklært hele verden rettferdig og er nå forsonet med hver eneste synder, som Paulus vitner om: “For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss” (2 Kor 5,19).

Dette er gode nyheter eller evangelium for en fortapt synder, og dette evangeliet går nå ut til syndige mennesker med nådig innbydelse: “Ånden og bruden sier: «Kom!» Og den som hører det, skal si: «Kom!» Den som tørster, skal komme, og den som vil, skal få livets vann som gave” (Åp 22,17).

Det er gjennom evangeliet i ord og sakrament Kristus oppsøker og kaller synderen, ved å fortelle ham at hans synder er tilgitt. Alle som angrer og tror evangeliet, er rettferdiggjort og har denne tilgivelsen som sin personlige eiendom. “For vi hevder at mennesket blir rettferdig ved tro, uten lovgjerninger(Rom 3,28). Som Guds barn har den kristne fred med Gud (Rom 5,1).

Denne troen, ved hvilken man tar imot syndenes tilgivelse og barnekåret hos Gud, er Guds verk og Guds gave, skapt og gitt oss gjennom Guds rene evangelium. “Dere var en gang døde på grunn av misgjerningene og syndene deres … For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv” (Ef 2,1.8-9).

Gud, Den Hellige Ånd, skaper og bevarer troen i den kristne gjennom evangeliet i Ordet, dåpen og nattverden. Siden det er ved disse midlene – og bare ved dem – Gud gir sin nåde til menneskene og gjør dem til slike som nyter godt av denne nåden ved troen, kaller vi Ordet og sakramentene for nådemidler.

 

Les mer

 

 

Gudstjenester

9. søndag etter Treenighetsdag

24. juli 2016

Den utro forvalteren

GT: 2 Mos 32,1-14
Epistel: Rom 4,9-25
Evangelium: Luk 16,1-9
Prekentekst: Luk 12,42-48

Stavanger:
11.00  Fellesgudstjeneste sammen med medlemmer fra Evangelisch-Lutherische Freikirche, Tyskland.
Preken ved pastor Holger Weiss, Tyskland. Liturgi: Egil Edvardsen.

Avaldsnes:
Ingen gudstjeneste