Barna og gudstjenesten

Har barna noen glede av gudstjenesten? Er den ikke for vanskelig å forstå? Dette er spørsmål som kan dukke opp av og til når vi som foreldre går hjem fra kirken etter nok en høymesse der ett av barna har vært urolig og ”forstyrret”. Prekenen har vi glemt, for da måtte vi så godt som mulig prøve å holde orden på de små. Iblant undrer vi oss over om det hadde vært bedre å bli hjemme.

 

Les mer

 

 


 

 

Barn som er elsket

«Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss: Vi får kalles Guds barn, og vi er det» (1 Joh 3,1).

En søndagsskolelærer spurte en gang barna om hva de syntes var det mest fantastiske med Gud. En liten gutt svarte: «Gud vet alt om meg, og likevel er han glad i meg.» Ja, Guds kjærlighet til oss er virkelig forunderlig. Han vet alt om oss. Han vet om alle våre store og små synder. Han vet om våre ukjærlige tanker og uvennlige ord. Han vet om våre onde gjerninger. Han kjenner oss til bunns. Han vet at vi fortjener hans vrede. I stedet elsker han oss. Han elsker oss så mye at han sendte sin egen Sønn for at han skulle dø for våre synder.

Johannes skriver at Faderens kjærlighet til oss er stor. Den er så stor at vi får kalles Guds barn, ja, ikke bare det, vi er hans barn.

Det faktum at vi er Guds barn, er et bevis på at Gud er glad i oss. Vi fortjener ikke å være hans barn. Vi har forspilt våre privilegier som Guds barn ved våre synder. Men i sin kjærlighet til oss har Gud likevel gjort det mulig for oss å være hans barn. I sin Sønn har han Faderen selv oppfylt det som skulle til for at vi igjen skulle få være hans barn. Og ved sin Hellige Ånd har han ført oss til tro på Kristus. Ved denne troen eier vi Kristi rettferdighet. For Guds øyne ser vi derfor hellige og rettferdige ut. Og dermed kan Gud akseptere oss som sine barn. Vi skal få arve det riket som vår himmelske Far har gjort i stand for oss.

Det er godt å vite at vi er elsket av Gud selv om han kjenner oss. Det fins tider da våre samvittigheter fordømmer oss. Vi synes vi er så dårlige kristne og så fulle av synd. Vi tenker at Gud nok aldri vil ha noe med oss å gjøre. Og får vi problemer i livet, føler vi at Gud ikke lenger bryr seg om oss. I slike tider er det godt å høre Guds ord på ny: «Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss: Vi får kalles Guds barn, og vi er det.» Det er ikke våre følelser eller vår samvittighet som kan gi oss trøst i tunge stunder. Da er det bare evangeliet om Jesus vår Frelser og Guds kjærlighet til oss. For evangeliet lyver ikke. Guds ord tar aldri feil.

Det er sant at vi er syndere. Det er sant at vi fortjener ingenting annet enn Guds vrede. Likevel elsker Guds oss. Kristus betalte for våre synder. Vi er Guds barn. Himmelen tilhører oss. Dette er et faktum. Guds ord, som ikke kan ta feil, sier det.

O Jesus, åpne du mitt øye,
så jeg kan se hvor rik jeg er!
Jeg har en Fader i det høye
som faderomhu for meg bær,
som faderomhu for meg bær.

 

 

 


 

En Sønns lydighet

De fleste foreldre har det til felles at de føler at barna deres vokser og utvikler seg så raskt. Litt for raskt! Skulle ønske at tiden ikke gikk så fort! Plutselig er de kjære, søte små blitt tolv år og bryr seg ikke lenger om å sitte på fanget og kose slik som før: De er allerede i ferd med å bli voksne, de ønsker å løsrive seg fra mor og far og bli uavhengige. Og en dag vil de fly ut av redet. Disse tingene er ikke alltid så greit for foreldre å takle. Slik var det nok også for Maria, Jesu mor. Den gutten hun hadde båret inni seg i ni måneder og som hun hadde født, gitt melk, skiftet bleier på og gitt så mye omsorg; han var nå blitt tolv år gammel. Han vokste og utviklet seg så fort, syntes hun.

 

Les mer

 

G U D S T J E N E S T E R

22. januar

2. søndag etter Kristi åpenbaringsdag

Kristus tar imot syndere

GT: 1 Mos 1,26-31
Epistel: 1 Kor 1,26-31
Evangelium: Joh 2,1-11
Prekentekst: Luk 19,1-10

Stavanger:
11.00 Høymesse
12.15 Bibeltime: Rettferdiggjørelsen
Tor Jakob Welde

Avaldsnes:
Gudstjeneste med nattverd 17.00
Tor Jakob Welde

 

 

 

 

 

At de alle må være ett
Bibelens lære om kirkens enhet 

av Seth Erlandsson.

Les tredje kapitlet