Forsoning og rettferdiggjørelse

I sin store nåde mot oss syndere har Gud sendt Jesus Kristus som verdens gjenløser og har fremstilt ham som en «nådestol» (gresk hilastärion) (Rom 3,25). På denne grunn har han erklært synderne rettferdige, og denne rettferdiggjørelse kommer den enkelte synder personlig til del når han hører evangeliet om hva som har skjedd for hele verden og tar imot den tilbudte gaven, syndenes forlatelse.

Forløsningen, befrielsen (apolytråsis) innebærer at Kristus har kjøpt oss fri fra synd, skyld og straff og fra Guds vrede i det han har betalt gjelden, gitt «løsepenge» (lytron). Kristus selv forsikrer at han er kommet for å «gi sitt liv til en løsepenge (lytron) for mange» (Matt 20,28; Mark 10,45). «Mange» betyr her «alle» (se 1 Tim 2,6).

Kristus måtte betale en høy pris for å kjøpe fri de syndige menneskene fra deres syndeskyld. Prisen var hans eget liv, eller – hvilket er det samme – hans eget blod (Rom 3,24; Ef 1,7). Guds sønns blod, ja, Guds blod, Guds lidelse, Guds død – det er betalingen, løsepengen for hele verden. Dette er et fullbyrdet faktum, en avsluttet handling «en gang for alle» (Hebr 7,27).

Når Rom 3,25 beskriver Kristi gjenløsningsverk slik at Kristus fremstilles som hilastärion – nøyaktig oversatt «nådestol» – er dette en henvisning til GT. Hilastärion er nemlig det greske ord for det hebraiske kappårät = nådestol, lokket på paktsarken hvor lovens tavler var lagt, og stedet hvor øverstepresten brakte forsoning for folket. Nådestolen i GT er således et forbilde på Kristus og hans gjenløsningsverk. Det hebraiske verbet for «å bringe forsoning» er kipper = «dekke over, forlate, sone synden». Grunntanken med ofrene i GT var den stedfortredende fyllestgjørelse. På den store forsoningsdagen ofret øverstepresten til Gud for å bringe folket forsoning, «for å rense dere, så dere blir rene for Herren fra alle deres synder» (3 Mos 16,30). Betalingen, løsepengen (kåfär) for menneskenes liv var brakt til veie. Gjennom det stedfortredende offeret ble synden fjernet og synderen erklært ren. Jfr. Jesu ord: «Var det ikke ti som ble renset? Hvor er da de ni?» (Luk 17,17). I kraft av Jesu ord var alle ti blitt rene, også de som ikke i tro tok imot denne frie gave og som derfor ikke kom tilbake og takket.

Ved at sonofferbukken ble slaktet og blodet utgytt, var synden tatt bort. Forsoning var brakt. Herren erklærte folket fri fra skyld og dermed rettferdig. Dette skjedde i kraft av Kristi fullkomne offer som de gammeltestamentlige offer var forbilder på (Hebr 9,13-14).

Kristus er i én person så vel offeret som presten og nådestolen. Gud har i sin frie nåde forordnet og gitt oss sin Sønn som menneskenes mellommann og forsoner i det han tilregnet ham alle våre synder (Jes 53,6). «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss» (2 Kor 5,21). Og Kristus har selv frivillig tatt våre synder på seg og sett dem som sine egne. Slik har han ofret seg for oss og «en gang for alle» sonet hele verdens skyld, og vendt Guds vrede til velbehag. Bestenkt med sitt blod står han som den rette, nytestamentlige nådestol mellom de syndige menneskene, lovovertrederne, og den hellige Gud, og dekker over alle våre synder for Guds øyne, så Gud ikke lenger ser dem eller tilregner oss dem (2 Kor 5,19; Salme 32,5). Dette er hva uttrykket «ham som Gud stilte til skue i hans blod som en nådestol ved troen» betyr (Rom 3,25).

Les mer

 

 

 

Kirkemøte 2019

Program

 


Biblicum-dag i Stavanger


Gratis eBøker

Klikk her