Prøv å forestille deg hvordan Jesus hadde det da han var på toppen av sin offentlige virksomhet. Han var fullt opptatt med å undervise og helbrede. Over alt hvor han gikk, var det en stor folkemengde som fulgte ham. Til stadighet søkte mennesker til ham for å få hjelp mot alle slags nød og problemer. De syke, lamme, blinde og spedalske flokket seg rundt ham og håpet at han ville gjøre et under med dem. De sensasjonshungrige og nysgjerrige presset på for å få se nye tegn og mirakler. De nedtrykte og fortvilte håpet at han ville gi dem litt trøst. De som tørstet etter fred, kom til ham for å bli fylt av det levende vannet han kunne gi. Dag og natt var han etterspurt og etterfulgt.

Det glade budskapet om Guds nåde og tilgivelse kjentes som en befrielse for alle dem som strevde under jødenes loviske gjerningslære. Noen ganger ble det så mye stress for Jesus og disiplene at de ikke en gang fikk tid til å tenke på seg selv og sine egne legemlige behov. Markus sier at ved en anledning strømmet det så mye folk til, at Jesus og disiplene ikke engang rakk å spise. Det er ingen tvil om at det konstante presset som de befant seg under, gjorde at de følte seg stresset.

Stress i Guds rike er en like stor fare for evangeliets utbredelse som angrep utenfra. Alle som arbeider trofast i Guds rike, ser den store nøden mennesker befinner seg i. De vet at evangeliet om syndenes tilgivelse for Kristi skyld er det eneste som kan frelse mennesker. De kjenner seg tvunget til å oppfylle menneskers sjelelige behov. Den som er opptatt med den offentlige forkynnelsen av Guds ord, kjenner seg presset under menneskers forventninger om stadig friskere taler og nye kreative måter å presentere budskapet på. Stadig oftere hører vi om trofaste arbeidere i Guds rike som gir opp under stresset.

Den som blir utbrent i sitt strev med å vinne hele verden eller å drive en hel kirke eller menighet på egenhånd, blir ikke noe særlig effektivt vitne for evangeliet. Han blir en hindring for evangeliet.

Når stresset i Guds rike truer med å ta fra oss entusiasmen og iveren i arbeidet for evangeliet, skal vi huske på at det ikke er vi, men Jesus Kristus, som er Herre i kirken. Det er han, og ikke vi, som skal frelse mennesker. Det er han, og ikke vi, som skal la Ordet bære frukt i menneskers hjerter. Han vil bruke oss, som bare er som skrøpelige leirkar, til å bringe Ordet ut. Men han forventer aldri mer av oss enn at vi er trofaste og utholdende i den lille tjenesten hver av oss har fått.

Nå skader det oss ikke om vi går glipp av et måltid mat eller to fordi vi er så engasjert i arbeidet for evangeliet. Men vi har ikke råd til, åndelig talt, å bli så utkjørt at vi slutter å ta til oss den åndelige føde som evangeliet gir. Når vi blir åndelig trette, nytter det ikke å slutte å ta til seg evangeliet. Bare evangeliet kan gi våre trette sjeler hvile. Evangeliet er det eneste middel mot stress i Guds rike.

Vil du lese flere andakter? Da kan du gå til vårt andaktarkiv.

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE
Hvem er vi?  Hva skjer?  Hvor finner du oss? Våre søsterkirker  Lesestoff  
Til oppbyggelse  Ukens andakt  Prekener  Foredrag  Til hovedsiden