Det var kommet en ny lege til byen. En av de første pasientene som kom til ham, var en mann som hadde en alvorlig hudsykdom. Den nye legen gav han rette medisiner og god behandling, og mannen ble frisk. Denne mannen fortalte naboen sin om den nye legen. Naboen fortalte det til sin hustru. Hun fortalte det til kassadamen i butikken. Kassadamen fortalte det til mannen sin som arbeidet på en fabrikk. Han fortalte det til arbeidskameratene sine. Og snart hadde nesten hele byen hørt om den nye legen som var så flink.

Hva skjer når mennesker får høre om den største av alle leger, Legen Jesus Kristus, som kan helbrede mennesker fra deres aller verste sykdom? Forteller vi det videre til andre? Eller kanskje holder vi det for oss selv? – Nå skal det innrømmes at det er en forskjell mellom å bli frisk fra en legemlig skavank og bli helbredet på sin sjel. De fleste mennesker ønsker å bli frisk fra sine legemlige sykdommer, men ingen har en naturlig trang til å bli frisk fra sin åndelige sykdom, sin synd. Derfor er det ikke mange som bryr seg om at Jesus Kristus har kommet for å helbrede deres syke sjeler.

"Høsten er stor, arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans," sier Jesus i dag. Hva mener han? Hvilken høst er det han taler om? Han taler ikke om den store kornhøsten, det forstår vi. Han taler ikke om alle eplene eller appelsinene som hang på trærne og måtte plukkes ned. Han taler om den store innhøstingen av sjeler til Gud. Han taler om det store oppdraget med å føre menneskesjeler inn i Guds rike. Dette arbeidet er stort, sier han, men arbeiderne er få. Arbeid er det nok av, men det er for få arbeidere.

Jesus taler i dag om den store innhøstingen, og han viser oss hvordan den blir utført. Tre viktige ting lære han oss om dette i dagens prekentekst:

1. Den store innhøstingen skjer ved at vi viser barmhjertighet
2. Den store innhøstingen skjer ved at vi ber
3. Den store innhøstingen skjer ved at vi forkynner Guds ord

1.

Jesus drog omkring i hele landet, i byer og landsbyer. Han lærte folket, han forkynte for dem og han helbredet syke. Under sin vandring omkring i landet så han hvordan menneskene egentlig hadde det. Og folket hadde det ikke bra. "Han syntes inderlig synd på dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten hyrde."

Menneskene på Jesu tid var "som sauer uten hyrde". De hadde ingen som kunne lede dem på rett vei, ingen som kunne gi dem mat i rett tid, ingen som kunne beskytte med mot farer utenfra, ingen som kunne holde dem sammen så de ikke ble spredt for alle vinder. Men fantes det ingen "hyrder" i Israel på Jesu tid? Hadde ikke folket ledere? Jo visst, fariseerne, de skriftlærde og prestene skulle egentlig være folkets åndelige ledere. De skulle vise mennesker til den nådige Gud, til ham som tilgir synd. De skulle hjelpe menneskene med deres åndelige problemer. De skulle ha vært hyrder, men de var det ikke.

Derfor syntes Jesus synd på folket. De var forkomne og hjelpeløse, og de hadde ingen som kunne hjelpe dem.

Hva hadde Jesus sagt om han hadde kommet til vårt land og sett vårt folk i dag? Er mennesker i Norge mindre forkomne og hjelpeløse enn de var på Jesu tid? Materielt sett er de på ingen måte forkomne og hjelpeløse. På det materielle området er vi et rikt folk som ikke trenger hjelp av noen. Vi har et kjempeoverskudd på handelsbalansen. Vi står som folk ikke i gjeld til noen. Vi har alt vi trenger.

Hva med det åndelige området? Det fins kirker og bedehus over alt. Det fins aktiviteter for alle aldre. Det fins utallige prester og predikanter. Det er bare å velge og vrake. Men hvordan er den åndelige tilstanden i folket vårt? Noen vil si at det kommer an på øyet som ser. Noen vil si at den åndelige tilstanden slett ikke er så verst. Hva ville Jesus ha sagt? De er som en saueflokk uten hyrder. De som skal være ledere i kirken og gi mennesker åndelig føde, fører mennesker bort fra Gud. Under skinn av kjærlighet fører de mennesker bort fra Guds ord. De skulle forkynne lov og evangelium. De skulle forkynne Guds ord klart og tydelig. De skulle forkynne loven så tydelig at mennesker kjente stikket i samvittigheten og ble drevet til Kristus. De skulle forkynne evangeliet så tydelig at mennesker fikk se Jesus Kristus som sin frelser fra synden. I stedet for å forkynne evangeliet om ham som alene kan frelse menneskene, forkynner de mennesketanker, ting som de selv har funnet på.

Jesus syntes synd på folket. Han hadde medfølelse med dem. Han så deres nød. Vi bør også synes synd på vårt folk, på alle dem vi kjenner som ikke har hørt evangeliet om Jesus, på alle dem som er forvirret og ikke vet hva de skal tro fordi den kirken de tilhører taler med tusen tunger. Det er synd på folket. Det er synd på alle dem som ikke tror. Det er synd på dem som sliter og ikke får ro i sin sjel og fred med Gud. For å kunne fortelle mennesker om Jesus er det viktig at vi forstår hvilken nød mennesker lever i uten ham.

2.

"Høsten er stor, men arbeiderne få," sa Jesus til disiplene. Men hva skal vi gjøre da? tenkte de kanskje med seg selv. Ja, hva skulle de gjøre? De var jo bare tolv stykker. De var bare en bitte liten flokk av enkle mennesker. Var ikke oppgaven som lå foran dem altfor stor? Hvordan skulle tolv mennesker kunne bringe evangeliet ut i verden?

Hva med oss? Vi i Den lutherske bekjennelseskirke er heller ikke mange. Vi er også bare en liten flokk av enkle mennesker. Er ikke oppgaven altfor stor for oss også? Hva skal vi gjøre? Hva kan vi gjøre? "Be," sier Jesus. Alle kan be. Alle kan folde sine hender og be sin himmelske Far om nåde og hjelp, om kraft og frimodighet, om frelse for vårt folk. Adgangen inn til nådens trone er fri. For Jesu skyld kan vi frimodig tale til vår himmelske Far om alle ting. Framfor alt kan vi legge over på hans skuldre alle de mennesker vi kjenner, som ikke kjenner Jesus og er forkomne og hjelpeløse.

"Be," sier Jesus. "Be høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans". Ja, for grøden kan ikke selv samle seg inn. Frukten på trærne kan ikke plukke seg selv ned. Det trengs arbeidere til å gjøre det. Ingen mennesker kan komme inn i Guds rike av seg selv. Det trengs arbeidere. Det trengs prester og lærere, det trengs evangelister og misjonærer. Det trengs offervillige lekmenn og -kvinner som synes inderlig synd på alle dem som ikke har hørt evangeliet om Jesus og som kan føre dem til ham. Det trengs mennesker som kan hjelpe til med både små og store oppgaver i forsamlingen.

Og om ikke annet: Fortsett å be! Be til ham som er høstens herre at han må sende ut flere arbeidere. Det kan være en "farlig" bønn å be, for det kan hende at han vil sende nettopp meg ut, at nettopp jeg skal gå til dem som er forkomne og hjelpeløse og gi dem evangeliet om frelseren.

"Be høstens herre sende ut arbeidere." Ja, for Herren må sende arbeiderne ut. Det er han som kaller. Det var han som kalte apostlene. Og nå kaller han stadig på ny prester og lærere gjennom sin kirke på jorden. Fortsatt er høsten stor. Det er ennå mange som ikke har hørt evangeliet. Den åndelige tilstanden i folket blir ikke bedre, tvert imot. Derfor trenger vi fortsatt be Gud om at han må sende ut mange flere.

3.

Jesu bønn ble fulgt av handling. For like etter at Jesus hadde sagt dette, kalte han de tolv apostlene. "Først Simon, som ble kalt Peter, og hans bror Andreas, så Jakob, sønn av Sebedeus, og hans bror Johannes, så Filip og Bartolomeus, Tomas og tolleren Matteus, Jakob, sønn av Alfeus, og Taddeus, Simon seloten og Judas Iskariot, han som forrådte ham." Hva skulle de gjøre? Fulgte det noen arbeidsinstruks med utsendelsen? Han sendte dem ut og sa til dem: "Der dere kommer, skal dere forkynne: Himmelriket er nær!"

De behøvde ikke tvile på hva som var arbeidsinstruksen. Innhøstingsarbeidet skulle begynne. Og det skulle skje på en eneste måte: De skulle forkynne! De skulle forkynne at himmelriket var kommet nær. Det vil med andre ord si: De skulle forkynne evangeliet om ham som hadde brakt Guds rike nær.

Vi vet jo hvordan apostlene fullførte oppdraget, for etter at Jesus hadde gitt dem misjonsbefalingen, og etter at han selv hadde fart opp til himmelen og apostlene var blitt utrustet på pinsedagen, drog de ut over alt og forkynte evangeliet om Jesus.

Og slik har evangeliet fortsatt å bli forkynt i generasjon etter generasjon i 2000 år helt til det nådde oss her i Stavanger. Og det må ikke stoppe opp hos oss. Det må gå videre ut, for høsten er fortsatt stor. Fortsatt er det mange mennesker som er forkomne og hjelpeløse, som sauer uten hyrder.

For det er ingen nytte i å bare synes synd på alle dem som ikke har hørt evangeliet, om vi ikke også forkynner det for dem. Evangeliet er en Guds kraft til frelse. Det er i seg selv en Guds kraft. Vi trenger ikke spe på med noe av oss selv. Det er en stor misforståelse dersom vi tror at vi kan tilføre evangeliet litt ekstra kraft, litt ekstra saft. Kanskje er det heller motsatt. Dersom vi forsøker å tilføre evangeliet noe av oss selv, vil vi hindre det i å nå sitt mål. Vi trenger ikke tenke på om evangeliet bærer frukt eller ikke. Vi skal bare fortsette å forkynne og hjelpe til at det blir spredt. Vi skal bare fortsette å gjøre som såmannen i lignelsen vi hørte i evangelieteksten, så ut evangeliet med rund hånd, så skal Gud selv gi vekst og frukt i sin tid. La oss bare være trofaste, og ikke gi opp. Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE
Hvem er vi?  Hva skjer?  Hvor finner du oss? Våre søsterkirker  Lesestoff  
Til oppbyggelse  Ukens andakt  Prekener  Foredrag  Til hovedsiden

Tilbake til prekenarkivet