En preken av Tor Jakob Welde, søndag før faste

Matt 28:18-20.

Prekenen vår i dag skal handle om dåpen. I dag på søndag før faste,
sier Jesus i evangelieteksten: "Se vi drar opp til Jerusalem, og alt
det som profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i
oppfyllelse." Det var ikke en tragisk ulykke, det som skjedde, at
Jesus ble arrestert, mishandlet, spyttet på og hengt på et kors.
Jesus visste hva som lå foran. Frelsesverket måtte fullbyrdes, og av
kjærlighet til oss ville han gå den tunge veien. Jesus brukte noen
ganger ordet "dåp" om det som skulle skje: (Luk 12:50) "En dåp må jeg
døpes med; hvor tynget jeg er til den er fullført!" Og en annen gang
sa han til disiplene: "Kan dere drikke det beger jeg drikker, eller
bli døpt med den dåp jeg døpes med? (Mk 10:38). Han kaller altså
lidelsen og døden som ventet ham for en dåp han måtte døpes med; det
er jo en ganske annerledes betydning av ordet dåp enn den vi er vant
med, den kristne dåpen. Men at det er en nær sammenheng her, det er
sikkert og visst. For uten Jesu lidelse, død og oppstandelse ville
det ikke vært noen kraft i vår dåp. Den kristne dåpen er en svært
kraftfull ting; dåpen frelser oss, skriver Peter (1 Pet 3:21). For
velsignelsen og nytten av alt det Jesus gjorde for oss, blir gitt oss
i dåpen som en gave.

Dåpen er ikke noe vi mennesker har funnet på, den er innstiftet av
Gud. Jesus sa: "Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor
ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til
Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt
det jeg har befalt dere" (Matt 28: 18-20). Mennesker blir altså Jesu
disipler når de blir døpt i den treenige Guds navn. Dette er
ubegripelig for vår menneskelige fornuft, og derfor har da også dåpen
ofte blitt latterliggjort og forkastet.

La meg fortelle om en episode som fant sted i det gamle Roma, omlag
tre hundre år etter Kristi fødsel. Da levde en kjent skuespiller, en
slags komiker, som hette Genesius. Han var en av keiserens absolutte
favoritter og også uhyre populær blant Romas befolkning. Dette var en
tid med store kristenforfølgelser, og det publikum likte aller best å
se på var når Genesius gjorde narr av den kristne dåpsseremonien.
Genesius og hans medskuespillere pleide å plassere et badekar midt på
scenen og gjøre alt for å få dåpen til å se fullstendig latterlig ut.
En dag skjedde det noe overraskende i teateret: Kristendommen ble som
vanlig gjort narr av på scenen, publikum stortrivdes, keiseren hadde
latterkrampe. Da stanset plutselig Genesius forestillingen og
sjokkerte publikum ved å rope ut at han selv trodde på Jesus, han
selv var blitt en kristen! Folk bare stirret rart på ham, noen
fortsatte å fnise og le, men de forstod snart at dette var alvor.
Genesius sa: "Ærede keiser, og alle dere som har ledd høyt av denne
parodien; tro meg: Kristus er den sanne Herre og Gud!" Keiser
Diokletian kunne ikke tro sine egne ører til å begynne med, men da
han forstod hva dette egentlig var for noe, gav han ordre om at
Genesius skulle rives i stykker av skarpe dyreklør og brennes som en
fakkel. Men Genesius ropte bare enda høyere: "Det finnes ingen konge
utenom Kristus!" Til slutt ble hodet hans hogget av med sverd.

Genesius må ha hørt evangeliet og kommet til tro på Jesus før dette
skjedde, og nå tok han mot til seg og bekjente troen, uansett hvilke
følger det ville få. For et inntrykk det må ha gjort på dem som var
øyenvitner!

Den romerske keiseren og folkene hans syntes nok at de kristne var
latterlige som kunne tro at det å skvette litt vann på noen i dåpen
skulle ha så stor betydning. Hvordan kan en håndfull vann, en ytre
ting, hjelpe sjelen?

Martin Luther har gitt en kort og grei forklaring på hva dåpen er for
noe, i den Lille Katekisme, hvor vi leser:

1. Hva er dåpen?
Dåpen er ikke bare vann. Den er vann som er helliget ved Guds
befaling og forent med Guds ord.

2. Hva er Guds ord og befaling om dåpen?
Vår Herre Jesus Kristus sier: "Meg er gitt all makt i himmel og på
jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere
døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer
dem å holde alt det jeg har befalt dere" (Matt 28,18-20).

3. Hva gagn har vi av dåpen?
Dåpen gir forlatelse for syndene, frelser fra døden og djevelen, og
gir evig salighet til alle som tror det som Guds ord og løfte sier.

4. Hv er det for Guds ord og løfte?
Vår Herre Jesus Kristus sier: "Den som tror og blir døpt, skal bli
frelst. Men den som ikke tror, skal bli fordømt" (Mark 16,16)

5. Hvordan kan vann gjøre så store ting?
Vann gjør det ikke, men Guds ord som er forent med vannet, og troen
som stoler på dette ordet. Uten Guds ord er vannet bare vann og ingen
dåp, men med Guds ord er det en dåp, et nådens bad til gjenfødelse
ved Den Hellige Ånd.

6. Hvor står det skrevet?
Apostelen Paulus sier: "Gud frelste oss ved badet til gjenfødelse og
fornyelse ved Den Hellige Ånd" (Titus 3,5).

Luther fremhever at dåpen er ikke bare vanlig vann; nei, Guds ord er
forenet med vannet. Guds ord er Guds ord, ikke menneskeord; Guds ord
er fullt av kraft: "Bli lys!" sa Gud, og det ble lys (1 Mos
1:3). "Bli ren!" sa Jesus, og den spedalske mannen ble frisk fra
sykdommen sin (Luk 5:13). "Lasarus, kom ut!" ropte Jesus (Joh 11:43),
og Lasarus, som hadde ligget død i graven i fire dager, kom gående
ut, lys levende igjen. Det som gjør at dåpen virker er Guds mektige
ord og løfte.

I dåpen overrekker Gud oss en stor gave, en ubegripelig skatt; han
gir oss velsignelsen og nytten av Jesu liv, lidelse, død og
oppstandelse for oss. Gud overrekker gaven og vi tar imot ved troen.
Troen er som en tom hånd som Gud fyller med gaven, evangeliet. I
dåpen vasker Gud oss rene fra all synd og skyld og åpner himmelen for
oss.

Det at voksne mennesker og ungdommer kan tro på evangeliet og så be
om å få bli døpt, det er relativt greit å forstå, synes de fleste.
Men små barn da? De kan vel ikke tro og ta imot denne store gaven?
Jo, små barn kan faktisk også tro, sier Bibelen. For eksempel advarer
Jesus mot å føre på villspor "en av disse små som tror på meg" (Matt
18:6). I dåpen skaper Gud den troen som tar imot evangeliet. Gud den
Hellige Ånd føder mennesket på ny, gir det åndelig liv: Gud gjør oss
til sine barn, tar oss inn i sin familie, gir oss sitt navn, Faderens
og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Da tilhører vi ham; vi blir hans
og han blir vår.

Det er viktig å understreke at det ikke er vi som gjør noe når vi
døpes, vi er passive, Gud er den aktive. Derfor blir det litt feil
hvis noen sier: "Jeg gikk og døpte meg," eller "jeg har tenkt å gå og
ta dåpen." Dåpen er Guds gjerning.

Barnedåpen er egentlig et mektig vitnesbyrd om at frelsen er av nåde
alene uten menneskers anstrengelser og gjerninger. Allerede før jeg
kunne begynne å tenke på Gud, har Gud tenkt på meg! Allerede før jeg
ville komme til ham, kom han til meg og gjorde meg til sitt barn i
dåpen. Gud krever ingenting av oss først. Han gir oss sin frelse helt
gratis, uten betingelser.

Vi må snakke mer om barnedåpen. Jesus ble jo ikke døpt før han var
voksen, så er det ikke bedre at vi også venter til vi er blitt store
og kan bestemme selv hva vi vil? Til dette må det først sies at ingen
kan bestemme seg selv for å bli troende, uansett hvor gamle vi er;
det er alltid Gud som gjør et menneske til en troende.

Det er sant at Bibelen ikke nevner spesielt at vi skal døpe små
spedbarn, men det står heller ingenting om at vi skal la det være.
Grunnen til at barnedåp ikke er nevnt spesielt, er nok at det var en
selvfølge at dåpen er for alle. Hvordan kan vi si det? Jo, helt siden
Abrahams tid hadde omskjærelsen vært tegnet på nådepakten mellom Gud
og hans folk, og Jesus hadde, i likhet med alle andre jødiske gutter,
blitt omskåret da han var bare åtte dager gammel. Men nå, etter at
Jesus har fullført frelsesverket og den nye paktens tid er kommet, er
omskjærelsen blitt erstattet av dåpen. Hør bare hva apostelen Paulus
skriver: (Kol 2:11-12) "I ham ble dere omskåret, ikke med
menneskehånd, men med Kristi omskjærelse, da dere la av det legeme
som er under synden. For i dåpen ble dere begravet sammen med ham, og
i den ble dere også reist opp med ham, ved troen på den Guds kraft
som reiste Kristus opp fra de døde." Herrens egen apostel kaller
altså dåpen en ny omskjærelse; og siden den gamle omskjærelsen fant
sted allerede etter åtte dager, følger det nesten av seg selv at også
den nye omskjærelsen, dåpen, er for små barn.

"La de små barn komme til meg," sa Jesus, "og hindre dem ikke, for
Guds rike hører slike til (Mk 10:14). Han ble sint da noen av
disiplene avviste mødrene som kom med småbarna sine til ham. Guds
rike er ikke bare for de voksne; nei, også for små barn. Vi må ikke
hindre dem, men bære dem til Jesus i dåpen.

Da Peter på pinsedagen talte til en stor folkemengde, sa han: "Vend
om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere
får tilgivelse for syndene, og dere skal få Den Hellige Ånds gave.
For løftet gjelder dere og deres barn" (Apg 2:18-19).

Og vi kan lese i Det nye testamente om folk som ble døpt sammen med
hele sin familie. Om purpurhandleren Lydia fra byen Filippi i
Makedonia står det: "Sammen med hele sin familie ble hun døpt" (Apg
16:15). Og om en fangevokter fra samme by står det at han "ble døpt
med alle sine… Han gledet seg med hele sin familie over å ha fått
troen på Gud" (Apg 16:33-34). Det står ingenting om at barna ikke ble
døpt; og vi kan være helt trygge på at dersom det hadde vært feil å
døpe barn, ville det i det minste stått én advarsel mot det i Det nye
testamente. Men ingen slike advarsler finnes. Og kirkehistorikere fra
det andre og tredje århundret etter Kristus forteller oss at dåp av
spedbarn var en helt vanlig praksis på den tiden.

Men hvordan kan små barn egentlig tro? Det er naturlig for oss å
tenke at troen forutsetter at vi kan tenke aktivt, være bevisste og
forstå saker og ting med fornuften, at troen krever en viss alder og
modenhet. Men hvis dette er absolutt nødvendig, hva da med mennesker
som er sterkt psykisk utviklingshemmede, eller sterkt hjerneskadet,
eller folk med Alzheimers sykdom? Nåden er ikke bare for de friske
eller de med en viss intelligens. Frelsen er for alle mennesker, både
syke og friske, de med lite fornuft og de med mye, og for både gamle,
unge og nyfødte. For Gud er vi alle syndere som trenger frelse. Troen
er et stort Guds under, og på en måte som vi ikke forstår skaper Gud
tro i de små dåpsbarna, slik at de kan ta imot dåpens gave.

Men de små nyfødte babyene er jo så skjønne og uskyldige! De har vel
ikke gjort noe galt? Synd er faktisk ikke bare noe vi gjør, sier
eller tenker. Synden er fremfor alt en tilstand i oss. Etter at
synden kom inn i verden svært tidlig i menneskehetens historie, fødes
vi alle med arvesynd. David skriver i en salme: "Jeg kom til verden
med skyld, med synd ble jeg til i mors liv" (Sal 51:7). David mente
ikke med dette at han var født utenfor ekteskap, eller at hans mor og
far var mer syndige enn andre. Nei, det var arvesynden han tenkte på,
en tilstand vi er født i. Det er ikke noe som viser utenpå i første
omgang. Tvertimot ser de jo bare så herlige ut, de små babyene, de er
til å spise opp, sier vi. Men når vi venter ett års tid, ser vi at
det av og til kan gå ganske brutalt for seg; da kan de sitte og slå
hverandre i hodet med ranglene sine, de vil ikke dele med andre: "Den
er min!" De brøler og skriker hvis de ikke får viljen sin, og vi
synes vel ikke det er noe særlig herlig og fredelig ved akkurat det.
Hvor kommer dette fra? Er det noe de har lært seg av å se på mamma og
pappa? Eller har ett-åringene sett for mye vold på TV og video? Nei,
dette er noe som ligger i oss, arvesynden. Synden skiller oss fra
Gud, og derfor trenger spedbarn å bli døpt, så de kan bli født på ny
til et åndelig liv i samfunn med Gud.

Hva med små barn som dør før de er blitt døpt? Kristne foreldre blir
ekstra bedrøvet dersom de ikke rakk å bære barnet sitt fram til Jesus
i dåpen. Må man ikke være døpt for å bli frelst? Legg merke til hva
Jesus sa: "Den troende og døpte (direkte oversatt) skal bli frelst,
men den ikke troende skal bli fordømt" (Mk 16:16). Han sa altså ikke
at den udøpte skal bli fordømt, men at den ikke troende skal bli det.
Den ene forbryteren som ble korsfestet sammen med Jesus rakk såvidt å
komme til tro, men han rakk ikke å bli døpt. Likevel fikk han høre
Jesus si ordene: "Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg
i Paradis" (Luk 23:43). Men den som ikke vil bli døpt, den som
nekter, etter å ha fått undervisning om dåpens gave, han viser jo
forakt for dåpen og Jesu befaling, og viser derfor samtidig at han er
en ikke troende. Fariseerne var slike som ikke ville la seg døpe av
døperen Johannes i Jordan-elven, og det var derfor Jesus sa til
nettopp fariseeren Nikodemus: "Den som ikke blir født på ny av vann
og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike" (Joh 3:5). Kristne foreldre
som ikke fikk mulighet til å bære barnet sitt til Jesus i dåpen, skal
få lov å overlate sitt barn i den himmelske Faders hånd og vilje. Han
er barmhjertig. Selv om Gud har bundet oss til dåpen, er det ikke
dermed sagt at Gud selv er bundet av den. Gud har gjerne andre måter
han kan handle med de små, selv om han ikke har åpenbaret noe om
dette for oss i sitt ord.

"Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner
ikke, den skryter ikke, er ikke hovmodig, gjør ikke noe usømmelig,
søker ikke sitt eget, blir ikke oppbragt, og gjemmer ikke på det
onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten.
Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt" (1 Kor
13). Det høres så vakkert ut, men eksisterer denne kjærligheten noe
sted? Jeg må jo bare bekjenne at den ihvertfall ikke er å finne hos
meg; jeg er jo ofte så utålmodig, og kan lett bli misunnelig. Jeg vil
gjerne fremheve meg selv og søker ofte mitt eget beste istedet for
min nestes; jeg vil jo så gjerne "realisere meg selv." Jeg utholder
ikke alt, tåler ikke alt, nei jeg tåler faktisk heller ganske lite.
Jeg tåler dårlig at folk baksnakker meg, kommer med falske anklager
mot meg og behandler meg urettferdig.

Denne fullkomne kjærligheten som Paulus beskriver, finner vi blant
mennesker kun hos Jesus, Guds sønn. Han var tålmodig, velvillig,
misunte ikke, gjorde ikke noe usømmelig, søkte ikke sitt eget, gjemte
ikke på det onde, utholdt alt, tålte alt. Folk kom med falske
anklager mot ham, han ble sviktet av sine venner, men han tålte det.
Han tålte brutal mishandling og å bli straffet uskyldig, ved
korsfestelse. Han tålte alt dette for vår skyld, av kjærlighet til
oss syndere. Hans kjærlighet har overvunnet døden. Jesus tok straffen
vi hadde fortjent, slik at vi får gå fri. Hans syndfrie hellige liv
og fullkomne kjærlighet blir overrakt til oss i evangeliet, og settes
inn på vår konto i dåpen.

En tidligere prostituert jeg hørte om, en ganske ung kvinne, fortalte
om hvordan hun en dag satt i badekaret og følte seg så skitten og
ekkel, så ussel og elendig; det var så vemmelig og motbydelig det hun
hadde gjort. Så hun skrubbet seg, skrubbet og skrubbet, til vannet
ble farget helt rosa av blod. Det hjalp dessverre ingenting, hun
følte seg ikke noe renere. Men ved Guds nåde kom hun senere til tro
på ham som renser oss fra all vår synd og skyld, Jesus, Guds lam som
bar hele verdens synder. Vanlig vann fra springen kan ikke vaske vekk
vår synd og skyld og skam. Men i dåpens bad har Gud tatt vekk alt
dette.

Vi har snakket mye om barnedåpen. Hva da med de voksne som døpes? De
kommer til dåpen etter at de har hørt forkynnelsen; Gud har allerede
tent troens gnist i dem ved evangeliet, og han sier til dem at de
skal la seg døpe. I dåpen styrker Gud den nye spede troen deres på en
mektig måte. For i dåpen sier Gud til både store og små som
døpes: "Jeg tilgir nettopp deg, jeg elsker akkurat deg, ikke bare
alle mennesker i verden generelt; men for deg var det jeg gav meg
avsted mot Jerusalem den gangen, nettopp din synd og skyld vasker jeg
vekk her i dåpens bad, akkurat du får være mitt barn. Himmelen er nå
åpen for deg."

Gud vet jo godt hvor vanskelig det ofte er for oss å tro på ham, hvor
ofte vi tviler. Derfor gir han oss dette nådemidlet, dåpen, for at vi
skal få hente ekstra styrke og trøst der. Dåpen er en freds- og
kjærlighetspakt Gud har opprettet med nettopp deg. Den pakten vil han
aldri bryte. I dåpen har du derfor et segl på frelsen, en garanti fra
Guds side om at hans løfter om nåde og tilgivelse virkelig gjelder.
Det er ikke en 3 måneders eller 3 års garanti, men en garanti som er
gyldig hele ditt liv.

Hvis vi glemmer den store gaven Gud gav oss i dåpen, har vi jo ingen
som helst glede og nytte av den. Det er mange som har mistet troen og
forkastet gaven. Trenger de å døpes om igjen da? Nei, hvis vi ble
døpt med vann i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn er det en
rett dåp, uansett om vi ikke har brydd oss om den. Guds løfter i
dåpen står fast fremdeles, og han kaller oss tilbake til seg: "kom
tilbake, tro på løftene du fikk i dåpen! Tro evangeliet!"

Luther hadde litt mer å si om dåpen i sin lille katekisme:

7. Hva betyr det å bli døpt med vann?
Det betyr at den gamle Adam i oss skal druknes og dø med alle synder
og onde lyster ved at vi daglig angrer og vender oss bort fra vår
synd. Og det betyr at hver dag skal et nytt menneske stå opp og leve
evig for Gud i rettferd og renhet.

8. Hvor står dette skrevet?
I Romerbrevet sier Paulus: Vi ble begravet med Kristus da vi ble døpt
med denne dåp til døden, for at vi skal leve det nye livet, likesom
Kristus ble reist opp fra de døde ved Faderens veldige kraft (Rom
6,4).

Når vi er blitt døpt, vil Gud at vi skal leve det nye livet, i
kjærlighet og fred, daglig øve oss i gode gjerninger, bære frukt for
ham, og kjempe mot synden, synden som fortsetter å eksistere i oss så
lenge vi lever her på jorden. Vi skal få komme til Gud daglig og
bekjenne våre synder, og få tilgivelse for dem. Da er det som om
syndene våre blir dukket under i døpefonten og druknet. Gud gir oss
en daglig fornyelse, så vi ikke behøver å gå rundt med tynget
samvittighet; vi får laste av oss og gå videre i livet med blanke ark
og begge hendene frie. Dåpspakten han har opprettet med oss er noe vi
skal leve med og tro på hele livet. Når vi iblant har problemer med å
tro at det kan være tilfelle at Gud tilgir meg, står dåpspakten der
så trygt og fastere enn noe fjell. "For fjellene kan vel vike, og
haugene rokkes, men min miskunnhet skal ikke vike fra deg, og min
fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, han som forbarmer seg over
deg" (Jes 54:10). Amen.

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE
Hvem er vi?  Hva skjer?  Hvor finner du oss? Våre søsterkirker  Lesestoff  
Til oppbyggelse  Ukens andakt  Prekener  Foredrag  Til hovedsiden

Tilbake til prekenarkivet