Når noe er gammelt, erstatter vi det med noe nytt. Når noe er utslitt, erstatter vi det med noe ubrukt. Det samme gjorde Gud. Han erstattet den gamle pakten som han inngikk med Israelsfolket i Det gamle testamentets tid, med en ny pakt. I dagens prekentekst møtes den gamle og den nye pakten. Teksten taler om det siste påskemåltidet som Jesus spiste sammen med disiplene. Og teksten taler om innstiftelsen av nattverden. Det første – påskelamsmåltidet – hørte til den gamle pakten; det andre – nattverden – hører til den nye. Den gamle paktens påskemåltid var et bilde på de velsignelser nattverden gir. Påskemåltidet hadde sitt utspring i profetienes tid. Nattverden har sitt utspring i oppfyllelsens tid.

Det gamle blir erstattet av noe nytt. Den gamle paktens påskelamsmåltid blir erstattet av den nye paktens måltid, Herrens hellige nattverd. La oss si litt i dag ved innledningen til påskeuken om disse to paktene. Vi skal si litt om hvordan Gud erstatter den gamle med den nye, men vi skal også se at det faktisk er noen viktige, sentrale punkter som de to paktene har felles.

For det første: Det fins to pakter, men bare ett gudsfolk. Det fins ikke to forskjellige gudsfolk, ett Guds folk Israel i den gamle pakt, og ett annet Guds folk Israel i den nye pakt.

Jesus Kristus er alle menneskers frelser. Det betyr at han også er Frelser for alle dem som levde i den gamle pakten. Alle de troende som levde før Jesus ble født, ventet på ham og satte sitt håp til ham. De stolte på det løftet som Gud hadde gitt dem om ham som skulle komme og kjøpe dem fri. Disse som trodde på løftet i den gamle pakten, tilhørte Guds sanne Israel. De som ikke trodde, tilhørte ikke det sanne gudsfolket. De tilhørte nok Israel rent til det ytre. De var israelitter av avstamning, men de tilhørte ikke det sanne gudsfolket som til alle tider bare har bestått av dem som tror på Guds løfter. Til alle tider gjelder dette ord i Bibelen: "Den som tror, skal bli frelst, den som ikke tror, skal gå fortapt."

Det er altså ikke slik som noen hevder, og som faktisk mange tror at vi lærer (den såkalte "erstatningsteologien"), nemlig at det fantes ett gudsfolk i den gamle pakt, nemlig Israel, og et annet i den nye, nemlig den kristne kirken. Til alle tider har det bare funnes ett gudsfolk, ett sant Israel, nemlig alle de som tror på Guds løfter om frelse i ham som er den rette Messias, Jesus Kristus, Guds Sønn og Menneskesønnen. De som trodde Guds løfter i den gamle paktens tid, tilhørte alle dette folket. De var den lille resten som ikke hadde vendt seg bort fra Herren og bøyd kne for Ba’al og de andre hedningenes avguder. Det samme er det nå i den nye pakten. De som tror Guds løfter om frelse og tilgivelse for Kristi skyld, tilhører det samme gudsfolket. Det er de som ikke har vendte seg bort fra Herren og bøyd kne for alle slags avguder, enten det nå er hedenske avguder, materialismens avguder eller tidens falske ånd.

"Det er de som tror, som er Abrahams barn," skriver Paulus i Galaterbrevet (3,7). Og han skriver videre: "Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus. Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet" (3,27-28). Med andre ord: Ett gudsfolk – enten vi er jøder eller ikke-jøder – som tilhører Kristus

De troende er altså ett – enten de tilhører den gamle eller den nye pakt. Og hvorfor? Selvfølgelig fordi det bare fins én Frelser, Jesus Kristus. Hele menneskehetens håp om frelse retter seg mot ham og ham alene. Det fins ikke frelse i noen annen. Det er ikke gitt oss noe annet navn som vi kan bli frelst ved, enn Jesu Kristi navn (Apg 4,12).

De som levde i den gamle pakt, før Jesus kom, hadde ingen annen Frelser i vente enn nettopp ham som skulle lide og dø for folkets overtredelser. Profeten Jesaja hadde sagt hvordan det skulle gå til (Jes 53). Han skulle bære folkets smerter (v 4). Han skulle bli såret for folkets overtredelser og knust for deres misgjerninger (v 5). Han skulle straffes for at de skulle få fred. Ved hans sår skulle de få legedom (v 5). Skylden som alle hadde, skulle komme over ham (v 6). Han skulle bli mishandlet, føres bort som et lam for å slaktes (v 7). Enda han ikke hadde gjort noen urett og det ikke fantes svik i hans munn, skulle han regnes blant overtredere og måtte dø (v 9 og 12). Han skulle gi sitt liv til soning (v 10).

Jesus kom, og han oppfylte helt og fullt alt det profeten i den gamle pakt hadde sagt skulle skje. Og alle vi som lever i den nye pakt, har dermed heller ingen annen Frelser, ingen annen vi kan sette vårt håp til og vår lit til enn denne Herrens lidende tjener, som gav sitt liv for alle mennesker, ofret sitt legeme og blod som et fullkomment sonoffer for alle menneskers synder.

Dermed ser vi at likesom han var det eneste håpet for alle de troende som levde i den gamle pakten, er han også vårt eneste håp, vi som lever i den nye pakten. Disse to paktene som Gud har inngått med menneskene, den gamle og den nye pakten, møtes i ham, Jesus Kristus, vår Frelser. Begge to paktene sikter mot hans stedfortredende lidelse og død.

Også når det gjelder det som loves, nemlig frelse eller befrielse, er det egentlig ingen forskjell på den gamle og den nye pakten. Vi har lett for å tenke oss at i den gamle pakten gjaldt løftet om befrielse og frelse først og fremst det ytre Israels jordiske befrielse fra sine jordiske undertrykkere. Det var jo slik de aller fleste jødene på Jesu tid forestilte seg det. De forventet at når Messias skulle komme, skulle han befri folket fra romerne og sette seg på sin trone i Jerusalem og herske med verdslig makt. Men Jesus sa til dem: "Mitt rike er ikke av denne verden."

Israelittene skulle feire påske og spise påskemåltidet for å minnes den dagen da Herren gikk forbi israelittenes hus og sparte deres førstefødte, mens de gikk inn i egypternes hus og slo i hjel alle førstefødte blant egypterne i hele landet. Ved å feire påskehøytiden skulle minnet om befrielsen fra slaveriet i Egypt alltid holdes levende blant jødene. Dette var hensikten med påskefeiringen i den gamle pakt. De skulle minnes befrielsen fra det jordiske slaveriet i Egypt.

Men også dette var et bilde. Slaveriet i Egypt var et bilde på det åndelige slaveriet som alle mennesker, jøder og ikke-jøder, befinner seg i slik vi er av naturen. Og befrielsen fra Egypt var et bilde på den åndelige befrielse som alle mennesker får ved troen på Kristus. Også i den gamle pakten var det først og fremst tale om en åndelig befrielse fra et åndelig slaveri under synden og vantroen. Gjennom profeten Jesaja forkynte Herren frelsen fra synden og folkets mange misgjerninger. Han sa: "Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø; om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull" (Jes 1,18). Og han ropte ut til et folk som var undertrykt av sin synd og vantro: "Trøst, ja trøst mitt folk! sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem, og rop ut til henne at hennes strid er endt og hennes skyld betalt, at hun har fått fra Herrens hånd dobbelt for alle sine synder" (Jes 40,1-2).

Alle troende, både i den gamle og den nye pakten, tror på den befrielsen fra synden og den frelsen fra det åndelige slaveriet under synden, dødens og djevelens makt, som Gud har lovet å gi oss i Kristus. Vi tror ikke at Kristus kom for å gi oss en jordisk frigjøring fra jordiske undertrykkere. Vi tror at han kom for å frelse oss fra synden og syndens konsekvenser, som er døden og dommen. "Når vi nå er blitt erklært rettferdige ved Kristi blod, hvor mye mer skal vi ikke da gjennom ham bli frelst fra vreden!" sier Paulus (Rom 5,9).

Alle mennesker er av naturen ufrie. De er slaver under synden. Bibelen sier: "Den som gjør synd, er syndens trell" (Joh 8,34). Og Bibelen sier at med synden kom døden: "Og døden rammet alle mennesker fordi alle syndet" (Rom 5,12). Hele menneskeheten befinner seg dermed hjelpeløst i trelldom under døden og forgjengeligheten (Rom 8,21). Fra dette slaveriet kan intet menneske frigjøre seg selv, enten de er jøder eller ikke-jøder. De trenger en frigjører, en som er sterkere enn mørkets makter. Denne frelseren er Jesus Kristus. "Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?" utbryter Paulus når han har fått se hvordan synden henger så fast ved ham og så lett får ham til å falle. Og han sier: "Gud være takk, ved Jesus Kristus vår Herre!" Han er befrieren fra syndens og dødens elendige slaveri. Med sitt dyrebare blod som han utøste på korset, har han kjøpt oss fri fra alt dette.

Også når det gjelder offeret for synden, fins det egentlig bare ett eneste offer for synd, nemlig Kristi offer. La oss først tenke på lammet som slaktes. Ifølge 2 Mos 12 skulle husfaren hvert år velge ut et årsgammelt og lyteløst værlam, ett lam for hver husstand om den var stor nok, og så skulle de slakte lammet og stryke noe av blodet på dørstolpene. Deretter skulle de steke og spise kjøttet samme natten som det ble slaktet. Seinere ble dette forandret til at man brakte lammet til tempelplassen hvor det så ble slaktet av levittene, og prestene stenket blodet på alteret. Deretter ble deler av lammet brent som brennoffer for Herren, mens resten ble stekt over ilden. Når dette var gjort, bar hver familie sitt lam hjem til seg selv hvor de spiste påskemåltid. Dette ritualet, slaktingen og etingen av påskelammet, skulle utføres hvert år én gang i året.

Men alt dette, likesom alt annet i den gamle pakt, var bare et bilde på det som skulle komme. Påskelammet i den gamle pakt pekte fram mot Ham som skulle slaktes for folkets synder, Jesus Kristus. Han er det Guds lam som bærer verdens synd (Joh 1,29), og dermed også dine og mine. Han var Guds lam, det vil si at han var Guds egen Sønn, utsendt av Gud for å forsone oss med ham. Og likesom den gamle paktens påskelam skulle være uten lyte, uten feil, var også den nye paktens påskelam uten feil. Peter skriver om ham: "Dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra det tomme liv dere arvet fra fedrene; det var med Kristi dyrebare blod, blodet av et lam uten feil og lyte" (1 Pet 1,18-19). Ja, et slikt lam var det Jesus var. Han var "hellig, god og ren, skilt ut fra syndere og opphøyd over himlene" (Hebr 7,26). Han hadde ikke gjort noe urett. Det fantes ikke svik i hans munn. Og dermed var han også i stand til å gjøre fullkomment soning for alle menneskers synder. Han behøvde ikke slik som den gamle paktens øversteprester, å bære fram offer hver dag, først for sine egne og deretter for hele folkets synder. Nei, offeret bar han fram én gang for alle da han ofret seg selv, sitt eget legeme og blod (Hebr 7,27).

Hva ble resultatet av dette fullkomne sonoffer som Kristus brakte? Resultatet ble at han som er det rette påskelammet med sitt offer har avskaffet den gamle paktens offer. De behøves ikke mer for nå er det utført et fullkomment offer for alle menneskers synder. Dette fullkomne offer pekte de gammeltestamentlige ofrene fra imot. Og det var bare i kraft av Kristi fullkomne offer de gammeltestamentlige ofrene hadde noen verdi. Det var bare fordi de var et bilde på hans offer at de kunne gi tilgivelse for syndene. Så vi ser at også i den gamle pakten var det Kristi fullkomne offer som gjaldt. Ingenting annet dugde til å ta bort menneskenes synder. Ja, for ingenting av det vi mennesker kan bringe Gud, enten det nå er forskjellige slags offer, vår anger og våre tårer, våre bønner og våre gode gjerninger, duger til å ta bort synden. Bare ett offer er godt nok, nemlig Kristi offer, og bare én gjerning er god nok, nemlig Kristi stedfortredende gjerning. Øversteprestenes offer var bare gyldige fordi de pekte fram mot det fullkomne offeret – Guds lams offer for verdens synd.

Den gamle og den nye pakten møtes i Kristus. I ham blir den gamle avløst av den nye. Den gamle pakten gjaldt bare for en viss tid, nemlig inntil Kristus kom. Etter at han nå har kommet og har fullført sitt verk, er den gamle pakten til ende. Den er forbi. Den er blitt avløst av en ny pakt som skal vare for all evighet.

I dagens tekst ser vi hvordan den gamle paktens påskemåltid blir erstattet av den nye paktens måltid. Som allerede nevnt, skulle det slaktede påskelammet spises samme kveld som det ble slaktet. Til dette påskemåltidet hørte også usyret brød og bitre urter. Det usyrede brødet skulle minne israelittene om at de ikke fikk tid til å syre brødet da de drog ut av Egypt, mens de bitre urtene skulle minne dem om trengslene de måtte gjennomgå i fangenskapet. I tillegg hadde de under påskemåltidet en stor kalk fylt med druevin som gikk på rundgang blant alle dem som satt til bords.

Dette påskemåltidet var det Jesus feiret denne siste kvelden sammen med apostlene. Og så ser vi at straks etter at han har avsluttet den gamle paktens påskemåltid, innstifter han sitt nye og herlige måltid, den ny paktens måltid, sin hellige nattverd. Han tar brødet som ligger på bordet, påskemåltidets usyrede brød, og velsigner det ved at han ber takkebønnen over det. Deretter bryter han det og gir hver enkelt i det han sier: "Ta dette og ét det! Dette er mitt legeme." Han sier ikke: "Dette symboliserer mitt legeme", eller: "Dette er et bilde på mitt legeme," man han sier: "Dette er mitt legeme." Når disiplene altså tar imot og spiser dette brød, tar de samtidig imot og spiser Jesu eget sanne legeme, det legemet som han gav for dem til et sonoffer for alle deres synder.

Deretter tar han kalken med druevin og gir til dem og sier: "Drikk alle av den! For dette er mitt blod, paktens blod, som utøses for mange til syndenes forlatelse." Han sier ikke at vinen i kalken er et bilde på hans blod, eller at den symboliserer hans blod, men at den er hans blod. Når disiplene dermed gjør som han sier og drikker av kalken som han rekker dem, drikker de samtidig hans sanne blod, det blod som han utøste for dem og for oss til syndenes forlatelse.

Dette nye paktens måltid har de troende fortsatt å holde like til denne dagen. For Jesus sa da han innstiftet sin nattverd: "Gjør dette til minne om meg!" (Luk 22,19). Ved å gjøre som han sa, minnes vi alt det han har gjort for å skaffe til veie en full og hel tilgivelse for alle våre synder. Men ikke bare det! I kraft av denne første innstiftelse av nattverden er Jesu legeme og Jesu blod virkelig til stede og tas imot av alle nattverdgjestene "i, med og under" brødet og vinen hver gang vi kristne feirer nattverd.

Dette er et mysterium, et under som ingen av oss kan fatte med vår fornuft. Det er som Thomas Kingo sier det i sin fine nattverdsalme: "Hvordan det skjer, er skjult for meg, her har han ikke vist oss vei; min sans så høyt vil aldri nå, jeg har hans ord å lite på" (NoS 636,8). I stedet for å begynne å spekulere i mysterier, takker vi Gud for nattverdens store gaver, vår Frelsers Jesu Kristi eget legeme og blod, det legemet som ble hengt på korset, og det blodet som rant på korset for våre synders skyld. Og i takknemlighet og tro tar vi imot brødet og vinen i nattverden i visshet om at Kristi sanne legeme og blod ble gitt og utøst for oss.

Så ser vi altså at i den time da Jesus satte seg ned for å spise den gamle paktens påskemåltid, var den gamle pakt til ende. Den hadde ingen mening lenger. Hebreerbrevet sier: "Han opphever altså det som først er nevnt, for å la det andre gjelde. I kraft av denne vilje er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle." Ja, den gamle pakten med alle dens offer for synder hvert eneste år, er opphevet. Jesus har båret fram ett eneste offer for verdens synd, sitt eget legeme og blod. Dermed er vi fri. Dermed er vi befridd fra slaveriet under synden og døden. Og dermed har vi en nådig og forsonet Gud, en Gud som sier til oss: "Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø; om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull." Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE
Hvem er vi?  Hva skjer?  Hvor finner du oss? Våre søsterkirker  Lesestoff  
Til oppbyggelse  Ukens andakt  Prekener  Foredrag  Til hovedsiden

Tilbake til prekenarkivet