Denne søndagen er den siste i kirkeåret. Temaet for denne søndagen er derfor naturlig nok den ytterste dagen, dommens dag. Det blir verdenshistoriens siste dag. Likesom det var en første dag i verdenshistorien, den dagen da Gud skapte himmel og jord, skal det komme en siste dag. Den dagen skal den gamle jorden tilintetgjøres, og Gud skal skape en ny himmel og en ny jord.

"Dommedag er avlyst," leste jeg i en avisartikkel en gang for noen år siden. Det var like etter at vi hadde gått inn i år 2000, og alt hadde gått fint i den teknologiske verden. Det hadde ikke manglet på dommedagsprofetier i tiden fram til årtusenskiftet om hvordan datamaskiner skulle slutte å virke og føre til problemer med strømleveranser osv. Men alt gikk fint, og dommedag ble avlyst. Likeså har det funnes nok av dem innenfor det religiøse området som har villet forutsi nøyaktig dato for dommedag. Det er nok å nevne Jehovas Vitners mange forsøk på å forutsi dommedag. Men saken er den som vi alle vet, at ingen vet når den ytterste dagen kommer. Den kommer som en tyv. Ingen venter at den skal komme når den kommer.

Dommedag er nok ikke avlyst. Den kommer en gang slik Gud har planlagt. Bibelen taler mye om den dagen. Den sier at Jesus skal komme igjen på den dagen for å dømme levende og døde. For dem som går fortapt, er det en tragisk dag. For dem som blir frelst, er det en gledens dag. Ja, Bibelen kaller det for en forløsningsdag, en dag da vi skal løses fra alt det vonde som omgir oss her i tiden og bli frigjort fra vår gamle natur som hele tiden plager oss.

Den dagen markerer slutten på alle ting. Da tar alle livets lidelser og plager slutt. Da er striden til ende. Da skal vi slippe å kjempe mot alle troens fiender, alle dem som ønsker at vi skal slutte å tro på Jesus, vår Frelser, enten det er vår gamle, selvopptatte natur, eller Satan med alle hans listige forsøk på å få oss til å vende Jesus ryggen, eller denne verden som lokker og frister oss til å falle fra og slutte å følge Jesus. Da er det slutt på alle anfektelser og fristelser, all tvilen og nøden, alt det som gjør oss så utmattede og sorgfulle, åndelig talt. Da skal Jesus tørke bort hver tåre og gi oss himmelriket i evig eie.

"For Guds folk er hvilen tilbake," heter det i en sang. Da er det slutt på all strid. Da gjenstår for alle dem som har satt sin lit til Herren Jesus, til hans nåde og barmhjertighet, bare en evig hviledag, en evig fred og glede. Tenk hvilken dag det skal bli! Tenk hvilken gledens dag det skal bli for alle som tror på Herren Jesus!

Men for dem som har snudd ryggen til ham og forkastet evangeliet om Guds nåde og barmhjertighet, for alle dem som ikke har hatt bruk for den frelse som Jesus har vunnet ved sin død på korset, for dem er det den evige fortapelsen som gjenstår. De har ikke noe håp. De vil ikke kunne bestå på dommens dag. På den dagen, sier Paulus, skal Gud lønne enhver etter det han har gjort: "De som utrettelig gjør det gode og søker ære, herlighet og uforgjengelighet, skal få evig liv. Men de som bare tenker på seg selv, som lar seg lede av uretten og er ulydige mot sannheten, har vrede og harme i vente" (Rom 2,6-8).

Dagens evangelium handler om denne siste dagen når Jesus skal komme igjen for å dømme levende og døde. Teksten beskriver hvordan det skal gå til på den dagen. Like før denne teksten finner vi to lignelser som begge har som tema at vi skal være forberedt til Jesu gjenkomst. Både lignelsen om de fem kloke og fem uforstandige brudepikene og lignelsen om talentene er en formaning til oss kristne om å våke, om å stå faste i troen på vår Frelser. For vi vet ikke dagen eller timen da Jesus skal komme igjen. Ingen vet når han kommer. Men når tiden er inne, skal Menneskesønnen komme i sin herlighet sammen med alle sine engler og sette seg på sin trone. "Og alle folkeslag skal samles foran ham," leste vi.

Vi skal merke oss at det står alle folkeslag. Mange mennesker tror sikkert at de skal unnslippe dommen, eller de tror ikke at det fins noen dommedag. Men ifølge Bibelen er det ingen tvil: Alle skal måtte stå fram for dommeren på den ytterste dagen. Paulus skriver til de kristne i Roma: "Vi skal alle fram for Guds domstol, for det står skrevet: Så sant jeg lever, sier Herren, for meg skal hvert kne bøye seg, og hver tunge skal love Gud. Så skal altså hver enkelt av oss avlegge regnskap for seg selv" (Rom 14,11-12). Intet menneske kan altså selv velge om det vil underkaste seg dommen eller ikke. Ingen av oss vil kunne unnslippe på den dagen. Alle må vi møte for Kristi domstol.

Men sier ikke Jesus et annet sted at "den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, har evig liv og kommer ikke for dommen" (Joh 5,24)? Motsier Skriften seg selv her? Sier den ikke i det ene tilfellet at alle mennesker, også de troende, skal for dommen, og i det andre tilfellet at de troende ikke kommer for dommen? Hvordan skal vi forstå dette?

Før vi går nærmere inn på dette, la oss slå fast følgende: Skriften sier at grunnlaget for dommen, den norm Kristus skal gå etter når han dømmer, er våre gjerninger. Det er hva vi har gjort, hva vi har tenkt og sagt vi skal dømmes etter. Paulus skriver: "For vi skal alle fram for Kristi domstol, for at hver og en skal få igjen for det han har gjort i sitt liv i legemet, enten godt eller ondt" (2 Kor 5,10).

Men det er en annen sannhet som er like klar og tydelig i Skriften, og det er at de troende – eller Skriften kaller dem ofte for de "rettferdige" – bare blir dømt etter sine gode gjerninger. Hva kommer dette av? De troendes gjerninger er et bevis på at de tror på Jesus. De er frukt av troen, et direkte resultat av den Hellige Ånds gjerning i dem. Også de troende synder hver eneste dag, og det kommer de til å gjøre så lenge de lever her på jorden. Årsaken til dette er at også de troende har sin gamle svake natur som de aldri vil bli kvitt her i livet, og som hele tiden frister dem til fall. Men ved troen på Kristus er de likevel rettferdige for Gud. En kristen er på samme tid rettferdig og synder.

På dommens dag blir ikke de troendes onde gjerninger, deres synder, dradd fram i lyset og anklaget. De blir ikke en gang nevnt, noe vi ser av Jesu ord til de rettferdige som har stilt på sin høyre side. Bare de gode gjerningene til de rettferdige taler Jesus om: "Jeg var sulten, og dere gav meg mat; jeg var tørst, og dere gav meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var uten klær, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg" (vers 35-36). Se, hvilke fine gjerninger Jesus nevner her, gjerninger som virkelig kan kalles kjærlighetsgjerninger. Ikke én synd nevner Jesus når det gjelder de troende, bare gode gjerninger.

Men hvorfor nevner han ikke de rettferdiges synder? Fordi de har fått sine synder tilgitt. Profeten sier at Herren har kastet alle våre synder ned i havets dyp (Mika 7,19). Så langt som øst er fra vest har han tatt våre synder bort fra oss (Salme 103,12). Vi har dermed ingen synder vi skal straffes for. Visst har vi syndet! Men Jesus Kristus har sonet straffen i vårt sted ved å ofre sitt eget legeme og blod for oss. Han er blitt straffet for oss, derfor går vi fri! Og hver den som tror på ham, har tilegnet seg hans gjerning for vår skyld, og er ren og rettferdig, himmelen verdig.

Dommeren bryr seg ikke om en eneste av alle våre mange synder. Han ser bare vår nye klesdrakt, den klesdrakt som heter Kristi rettferdighet, og som vi har kledd oss i ved troen på ham. Så lenge en kristen vet på hvem han tror, vet han også på hvilken side han kommer til å stå på dommens dag. Kristi rettferdighet, hans fullkomne lovoppfyllelse i vårt sted, hans lidelse og død for vår skyld, hans fullbrakte frelsesverk, er den egentlige grunnen, den faste og sikre grunnen for vår rettferdiggjørelsesdom.

Et annet viktig moment i teksten vår som understreker dette, er at på dommens da skal Jesus si til de rettferdige: "Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta det rike i eie som er gjort i stand til dere fra verdens grunnvoll ble lagt" (vers 34), eller som det egentlig står i grunnteksten: "… arve det riket som var gjort i stand til dere…". Vi skal arve himmelen. En arv er ikke en lønn. En arv er ikke noe vi får fordi vi har fortjent den ved våre gjerninger. En arv er noe vi får uforskyldt og gratis.

I tillegg sier Jesus at det riket de rettferdige skal arve, er gjort i stand til dem fra verdens grunnvoll ble lagt. Før de altså var født, før de hadde hatt noen sjanse til å gjøre verken godt eller ondt, var riket gjort i stand til dem. Vi ser med andre at riket som de rettferdige skal få, himmelen som de skal arve på dommens dag, har ingenting med deres gjerninger å gjøre. Det er alene Guds nåde og Kristi rettferdighet som er årsaken til de rettferdiges frifinnelsesdom.

Men hvorfor nevner da Jesus alle de gode gjerningene de har gjort? Hvorfor kommer han med hele denne lange listen av gode og fine gjerninger som de har gjort i livet? Legg merke til at listen består av en mengde gjerninger som er gjort i kjærlighet til mennesker som har vært i en eller annen slags nød. Det dreier seg om enkle barmhjertighetsgjerninger gjort i medlidenhet til dem som har det vondt. Det dreier seg ikke om store, flotte gjerninger som avisene skriver om og TV og radio lager ekstra nyhetssendinger om. Det som er typisk for alle disse gjerningene som Jesus ramser opp her, er at de slike gjerninger som verden så sjelden legger merke til.

Ja, de er så "små", at ikke en gang de rettferdige selv har tenkt på dem som noe stort. De spør Jesus når de har gjort alt dette som han ramser opp for dem. De husker det ikke. "Herre, når så vi deg sulten og gav deg mat, eller tørst og gav deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller uten klær og kledde deg? Og når så vi deg syk eller i fengsel, og kom til deg?" sier de til Jesus. Men Jesus har husket dem, for han svarer dem: "Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg" (vers 37-40).

For å forstå dette er det viktig å tenke på hva Bibelen lærer om forholdet mellom tro og gjerninger. Gode gjerninger som de troende gjør, er et bevis på den troen som de har hjertene sine. Gode gjerninger er en synlig frukt av en usynlig tro. Paulus skriver: "For i Kristus Jesus kommer det ikke an på om en er omskåret eller uomskåret; her gjelder bare tro, virksom i kjærlighet" (Gal 5,6). Derfor er alle de "små" gjerningene som de rettferdige har gjort, store for Gud, for de er gjort i kjærlighet til ham og til andre mennesker.

En tro som ikke har gjerninger, er en død tro. Dette er det Jakobs brev handler så mye om, og som så mange har misforstått. De forstår ikke hvorfor Jakob framhever gjerningene så mye, og ikke taler så mye om troen. Men Jakobs brev handler ikke om frelsen som er av nåde alene, ved troen på Jesus Kristus. Jakobs brev handler om livet, det nye livet i Kristus. Den handler om det som mennesker ser. "Hva hjelper det om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger?" spør Jakob (Jak 2,14). Og han svarer: "Har den (dvs. troen) ikke gjerninger, er den rett og slett død" (2,17).

Dermed forstår vi også hvordan Skriften på ett sted sier at alle mennesker må framfor dommen, og på et annet sted sier at de troende ikke blir dømt. Fordi det bare er de rettferdiges gode gjerninger som kommer i betraktning på dommens dag, og ikke deres synder, kan det stå i Joh 3,18: "Den som tror på ham, blir ikke dømt." Den som tror på Jesus, har allerede fått sine synder tilgitt, og den som har fått sine synder tilgitt, dømmes ikke etter loven, men etter evangeliet. Og evangeliet dømmer ingen, men gir liv og salighet.

Det er veldig viktig at vi ikke betrakter dommens dag som en lang rettssak som går over et langt tidsrom, slik som mange rettssaker gjør i vårt rettssystem. Slike saker kan jo ta mange år før de blir avgjort. Nei, dommens dag er ikke som en rettssak der det til slutt felles en endelig dom om hvem som får være med til livet og hvem som går fortapt. Ifølge vers 32 i teksten vår blir folkeslagene delt i to aller først, før det har funnet sted noen forklaring eller diskusjon. Menneskenes evige skjebne er allerede avgjort i og med deres holdning til evangeliet om Guds nåde. Den som i vantro har forkastet Guds nåde, blir stilt til venstre, mens den som i tro har grepet evangeliets gave, blir stilt til høyre og får av Jesus høre de nåderike ordene: "Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta det rike i eie som er gjort i stand til dere fra verdens grunnvoll ble lagt."

Hva sier altså Skriften om dommen? Den sier at alle mennesker skal samles foran tronen. Og den sier at på dommens dag er det bare de gode gjerningene til de troende som kommer i betraktning. Jesus har kjøpt dem fri fra synden ved sin lidelse og død.

Dette går også klart fram dersom vi studerer hva som blir sagt når det gjelder dem som kongen skal plassere på sin venstre side. Jesus framhever her framfor alt deres mangel på gode gjerninger. Han sier til dem: "Jeg var sulten, men dere gav meg ikke mat; jeg var tørst, men dere gav meg ikke drikke; jeg var fremmed, men dere tok ikke imot meg; jeg var uten klær, men dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, men dere så ikke til meg" (vers 42-43). Deres mangel på gode gjerninger beviser deres mangel på tro. Hvor det ikke fins kristne gjerninger i et menneskes liv, fins det heller ingen kristen tro i hjertet. Jakob skriver i sitt brev at "tro er til ingen nytte uten gjerninger" (Jak 2,20). Den som ikke tror, har heller ikke Kristi rettferdighet. Og Kristi rettferdighet er den eneste rettferdighet det nytter å komme med framfor Guds domstol. Ingen annen rettferdighet duger, for ingen menneskelig rettferdighet er fullkommen for Gud.

Vi kan være aldri så fromme og fine mennesker. Men uten Kristi rettferdighet står vi fullstendig nakne på dommens dag. Det nytter ikke hvor mange fine gjerninger i verdens øyne vi har gjort i livet. Også de vantros synder har Jesus dødt for. Han døde for alle synder. Også deres synder er tilgitt. "Gud var i Kristus og forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger," sier Skriften (2 Kor 5,19). Men den som forkaster Guds nåde i Kristus, fører seg selv i fortapelsen. Derfor sier Jesus at "den som ikke tror, skal bli fordømt" (Matt 16,16).

La oss til sist stanse litt til opp ved svarene som henholdsvis de rettferdige og de vantro gir Jesus, for disse svarene er ganske avslørende. Etter at Jesus har ramset opp deres gode gjerninger, sier de rettferdige: "Herre, når så vi deg sulten og gav deg mat, eller tørst og gav deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller uten klær og kledde deg? Og når så vi deg syk eller i fengsel, og kom til deg?" Hva forteller dette svaret oss? Det forteller oss at de troende har gjort gode gjerninger uten å tenke over dem og huske på dem. De har gjort sine små og store kjærlighetsgjerninger drevet av en brennende kjærlighet til ham som har elsket dem først. Men de har ikke gått rundt og husket på dem. De har ikke speilt seg i dem. De har ikke gjort dem for å få ære og berømmelse av mennesker. Likevel er ikke en eneste av deres selvoppofrende gjerninger glemt. Herren har skrevet dem opp. Han har ikke glemt en eneste av dem. For de er gjort i tro og kjærlighet til ham som led og døde for dem.

De vantros svar, derimot, avslører dem skrekkelig. Med all tydelighet bretter de ut hva som egentlig bor i hjertene deres. De vil ikke høre tale om noen forsømmelse fra sin side. De unnskylder seg med at de har jo ikke fått anledning til å gjøre slike gjerninger. "Når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller uten klær eller syk eller i fengsel uten å hjelpe deg?" spør de Jesus. Det er som om de legger skylden på Jesus. Han har ikke åpenbart seg selv for dem på en slik måte at de kunne følge ham eller tjene ham eller gjøre godt mot ham. Deres svar inneholder egentlig en grov anklage av Gud. Om seg selv mener de at de er syndfrie. I alle fall har de ikke gjort noe som de kan dømmes for.

Hva er dommen disse skal få høre? "Gå fra meg," skal Jesus si til dem. Og bare disse tre ordene er nok til å fylle mennesker med redsel og gru. For hva er vel frykteligere et menneske enn når det ikke får være med i Guds nærhet og fellesskap? Og Bibelen er meget tydelig når den taler om den evige fortapelsen. Jesus kaller den her for "den evige ild, som er gjort i stand for djevelen og hans engler". Det er nytteløst å spekulere i hvordan det ser ut i helvetet, slik mange mennesker har gjort. Men vi vet at det er en forferdelig tilstand, skilt fra Guds åsyn.

På dommens dag duger ikke fariseernes egenrettferdighet. På dommens dag duger ikke din og min egenrettferdighet. På den dagen duger bare en rettferdighet som langt overgår den, nemlig Kristi rettferdighet. Men den som ved troen på Jesus er ikledd denne rettferdighet, skal på dommens dag få høre – ikke: "Gå fra meg" – men: "Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta det rike i eie som er gjort i stand til dere fra verdens grunnvoll ble lagt."

Tenk hvilken dag det skal bli for hver den som tror på Jesus! Ingen som tror, trenger frykte for den dagen. Han vet hvilken side han skal stå på. Han vet hvilke ord han skal få høre. Våger jeg å tro at jeg skal få høre dette? Våger du å tro det? Får vi lov å tro det? Får vi lov å være sikre på det, eller er det ikke best å være litt usikker? Vi får lov og vi kan være helt sikre på det, ikke fordi våre liv er så mye å være stolte av, heller tvert imot. Men vi kan vite dette fordi Jesus har dødt for alle synder, og dermed også for våre. Hele vårt dårlige liv har han gjort opp for ved sin lidelse og død på korset.

I alle rettssaker er det alltid en som anklager den mistenkte. Hvem skal anklage oss på dommens dag? Paulus skriver: "Hvem kan anklage den som Gud har utvalgt? Gud er den som frikjenner, hvem kan da fordømme? Kristus Jesus døde, ja, mer enn det, han stod opp og sitter ved Guds høyre hånd og han går i forbønn for oss" (Rom 8,33-34). Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE
Hvem er vi?  Hva skjer?  Hvor finner du oss? Våre søsterkirker  Lesestoff  
Til oppbyggelse  Ukens andakt  Prekener  Foredrag  Til hovedsiden

Tilbake til prekenarkivet