Kristne blir ofte fordømt som moralister. Mennesker betrakter oss som fordømmende og ukjærlige. "Kirken er så fordømmende," er det mange som sier. Og det er nok sikkert mange ganger riktig at kristne kan virke moralistiske og fordømmende. Ofte snakker de kristne veldig mye om hva vi ikke må gjøre og hvordan vi må leve. Spesielt i vår tid når debatten om homofili raser, blir kristne som gjerne vil følge Guds ord og rette seg etter det Gud sier om homoseksualitet, sett på som moralistiske og fordømmende.

Men sann kristendom har egentlig ingenting med moralisme å gjøre. Faktum er at sann kristendom er stikk motsatt av moralisme. For mens moralister bare preker lov og bud og krav til mennesker, består sann kristendom først og fremst i kjærlighetens og tilgivelsens evangelium. Vi skal i dag feste oppmerksomheten på dette forholdet mellom moralisme og kristendom. Med utgangspunkt dagens prekentekst der vi møter Jesus i konfrontasjon med datidens moralister, fariseerne og de skriftlærde, skal vi se hvordan kristendommen er totalt forskjellig fra moralismen.

Kapittel 23 hos Matteus, som dagens prekentekst er hentet fra, inneholder en tale av Jesus som i sin helhet retter seg mot Israels åndelige lederskap, fariseerne og de skriftlærde. Jesus har allerede ved flere anledninger vist at disse lederne ikke var så store ledere som de trodde om seg selv. Han har vist at de egentlig ikke hadde så mye å fare med når det gjaldt åndelig veiledning av folket. Vi kan for eksempel tenke på Bergprekenen hvor han avslører fariseernes og de skriftlærdes falske og overflatiske tolkning av loven. I Bergprekenen viser Jesus at fariseerne og de skriftlærde overhodet ikke har forstått hva Guds lov egentlig dreier seg om, nemlig den fullkomne kjærligheten til Gud og til nesten.

Her i teksten vår advarer Jesus igjen mot disse lederne og avslører deres falskhet. Like etter teksten vår, fra det 13. vers og ut resten av kapitlet, forkynner han et sjufoldig "ve!" over dem på grunn av deres hykleriske iver for loven, deres falske fromhet og deres egenrettferdighet, og han avslutter så hele talen med å forkynne dommen som skulle ramme Jerusalem som en følge av deres trass og uvilje mot Gud og de som Gud hadde sendt til dem. Profetene hadde de steinet, sier Jesus, og utsendingene hadde de slått i hjel (vers 37).

Det som utgjør selve utgangspunktet for Jesu domsord over de skriftlærde og fariseerne, er deres selvpåtatte myndighet til å undervise mennesker og legge nye krav på dem. Jesus sier at de "sitter på Mose stol". Å sitte på en persons stol er et billedlig uttrykk for å fylle vedkommende persons plass. Fariseerne og de skriftlærde satt på Mose stol, dvs. de fylte hans plass. De underviste offentlig i Mose lov, og på den måten mente de at de førte hans embete videre.

Men den myndigheten fariseerne og de skriftlærde hadde over folket, hadde de tatt seg. Den myndighet Gud hadde gitt Moses, hadde de overført til seg selv. Og det hadde de gjort i god tro. For de mente om seg selv at de var meget ydmyke. De kom slett ikke med egne påfunn. De sa aldri noe i sitt eget navn. Jesus, derimot, sa ofte: "Jeg sier dere…". Han talte som om han hadde fullmakt. Men fariseerne og de skriftlærde mente om seg selv at de bare underviste i Mose navn, aldri i sitt eget navn. De studerte og lærte det Gud hadde åpenbart for Moses, ingenting annet.

Og Jesus gir også deres undervisning den anerkjennelse at når de lærte og underviste Mose lov, skulle folket gjøre etter det de sa. For Mose lov var Guds åpenbarte vilje. Guds Ord skulle de jo følge uansett hvem det var som forkynte det. Vi mennesker er ikke fri til å la være å følge Guds ord om vi ikke liker det mennesket som forkynner det. Guds ord skal vi alltid rette oss etter, og det skulle også folket på Jesu tid gjøre. De skulle følge Guds ord selv om det var fariseerne og de skriftlærde som forkynte det. Så lenge de ikke kom med sine egne, selvoppdiktede forskrifter og falske tolkninger av Mose lov, skulle folket høre på dem. "Alt det de sier, skal dere derfor gjøre og holde. Men det de gjør, skal dere ikke rette dere etter," sier Jesus. Folket skulle altså lære seg å skille mellom det fariseerne sa og det de gjorde. Det de sa, skulle de følge, så lenge de talte det som stod skrevet, men deres gjerninger skulle de ikke ta etter. "For de sier ett, og gjør noe annet," sier Jesus.

Det har funnes mange slike opp gjennom tidene som har bekjent Guds ord med munnen, men som ikke har rettet seg etter det selv. De har advart mot alskens vranglære i kirken, og det har de gjort med rette, men de har ikke fulgt Guds tydelige formaninger om å holde seg unna dem som farer med vrang lære. De har advart mot statskirkeprestenes villfarelser, men samtidig har de ikke villet bryte med de samme prestene, men latt både seg selv og andre bli utsatt for vranglærens surdeig. De sier ett, men gjør noe annet.

Og vi skal heller ikke glemme at det fins de som er verre enn fariseerne og de skriftlærde, for fariseerne og de skriftlærde ville i det minste ikke sette sin autoritet opp mot Mose autoritet. I dag fins det nok av dem som vet bedre enn både Moses og Jesus, og som setter sin autoritet over Guds ords autoritet. De mener at Guds ord må tolkes inn i tiden, som de sier, og at deres tolkning er den rette. Men Guds ord skal ikke tolkes tiden. Guds ord skal ikke tilpasses mennesker. Det er menneskene som må tilpasse seg Guds ord og underordne seg under Guds ord. Guds ord er et evig ord med evige sannheter som ikke forandrer seg med tiden.

Folket skulle altså følge fariseerne og de skriftlærde så lenge de underviste Guds ord. "Alt det de sier, skal dere gjøre og holde. Men det de gjør, skal dere ikke rette dere etter." Fariseerne og de skriftlærde skulle ikke være folkets forbilder når det gjaldt det de gjorde. Hvorfor ikke? Hva var galt med fariseernes gjerninger? For eksempel denne fariseeren, som vi hørte om i dagens evangelietekst fra Luk 18, takket Gud for at han ikke var som andre mennesker, "som snyter, gjør urett og bryter ekteskapet" (Luk 18,11). Og det var jo bra, eller? Vi skal jo ikke snyte andre, gjøre urett og bryte ekteskapet. Så hva var galt med fariseernes gjerninger? De hadde jo virkelig mange flotte og storartede gjerninger å vise til.

Det som var galt med fariseernes gjerninger, var at selv om de i det ytre var fine gjerninger, sprang de ikke ut av et godt hjerte. Fariseernes gjerninger behaget ikke Gud fordi de ikke sprang ut av tro. Bibelen sier at bare det som springer ut av tro, behager Gud. "Uten tro er det umulig å behage Gud" (Hebr 11,6).

Fariseerne gjorde alle sine fine gjerninger for å bli sett av mennesker og få ære og berømmelse av andre. "Alle sine gjerninger gjør de for at folk skal se det," sier Jesus. "De gjør sine bønneremmer brede og sine minnedusker store; de elsker å ha hedersplassene i selskaper og sitte fremst i synagogene og vil gjerne at folk skal hilse dem på torget og kalle dem rabbi" (vers 5-7). Fariseerne utførte sine gjerninger for å få noe igjen for det. De ville få lønn både her i tiden og i evigheten. Her i tiden ventet de å få belønning i form av menneskers berømmelse. Av Gud ventet de å få belønning i form av evig liv.

Og fordi de var så opptatt av å utføre gjerningene sine perfekt til det ytre, glemte de hva som var lovens egentlige oppfyllelse og hensikt, nemlig kjærligheten. De forstod ikke at gode gjerninger er en frukt av et hjerte som elsker Gud og sin neste. De forstod ikke at gode gjerninger er bare virkelig gode når de er gjort i kjærlighet til Ham som elsket dem først og gav seg selv for dem for å frelse dem fra all synd. Selv om fariseernes gjerninger til det ytre var aldri så fine og prektige, var de likevel ikke gode fordi de ikke sprang ut av et troende, ydmykt og kjærlig hjerte.

Disse minneduskene som Jesus nevner, var befalt i Moseloven (4 Mos 15 38). Det var noen dusker som ble festet til kappene de hadde på seg. Hensikten med minneduskene var god. De skulle hjelpe til å minne folket om Guds lov. Men det var ingen god gjerning fariseerne gjorde ved å gå rundt med minneduskene, for de gjorde det ikke av kjærlighet til Gud og loven, men bare for å bli sett av mennesker. Det viser de ved at de gjorde sine minnedusker ekstra store. Det var som om de vil fortelle resten av folket hvor ekstra fine og fromme de var ved å gå med noen ekstra store og flotte minnedusker. Heller ikke brydde Gud seg om fariseernes almisser og lange bønner, for de ble gjort i en egenrettferdig ånd, dvs. for å oppnå rettferdighet hos Gud.

Bibelen sier at kjærlighet er lovens oppfyllelse (Rom 13,10), kjærlighet til Gud og nesten. Men kjærlighet er en frukt av troen på Kristus. "Vi elsker, fordi han elsket oss først" (1 Joh 4,19). Derfor er det bare den som gjennom troen på Kristus har fått Guds nåde og syndenes forlatelse, som kan gjøre gjerninger som behager Gud. "Alt som ikke skjer i tro, er synd," skriver Paulus (Rom 14,23). Og han sier: "I Kristus… gjelder bare tro, virksom i kjærlighet" (Gal 5,6).

Fariseernes gjerninger var ikke gode i Guds øyne fordi de ikke sprang fram av kjærlighet til Gud. Hadde de elsket Gud, hadde de også elsket ham som Gud hadde sendt, Jesus Kristus. Men de gjorde det ikke. Tvert imot, de stod ham imot av all kraft og forsøkte hele tiden å få ryddet ham av veien. Derfor sier Jesus at folket ikke skulle gjøre det fariseerne gjorde, for alt de gjorde sprang ut av vantro og forakt for ham som Gud hadde sendt dem for å frelse dem.

Jesus uttrykker dette videre ved å beskrive hvordan fariseernes og de skriftlærdes undervisning virket på folket. Han sier: "De binder tunge bører og lesser på folks skuldrer, men selv vil de ikke løfte en finger for å flytte dem" (vers 4). Hvorfor var deres undervisning en så tung bør å bære for mennesker? Fordi den bare inneholdt bud og krav, og ingenting annet. Det at fariseerne lesset sine selvlagde byrder på folkets skuldrer, er et bilde på den samvittighetsangst og skyldfølelse de fylte folket med. For alle som ikke klarte å oppfylle alle reglene og forskriftene til punkt og prikke, fikk en veldig dårlig samvittighet. De trodde jo at det var Guds forskrifter fariseerne forkynte, ettersom fariseerne jo satt på Mose stol. Når de derfor ikke klarte å oppfylle alle disse forskriftene, trodde de at de stod under Guds vrede.

En undervisning som bare forteller oss hva vi skal gjøre eller ikke gjøre, hvordan vi skal være og oppføre oss eller hvordan vi ikke skal være og oppføre oss, er det vi kaller for moralisme. Men det er ikke bare fariseerne som har begått den store synden å forkynne moralisme. Vi finner også andre eksempler på dette i kirkehistorien, for eksempel den katolske kirke med alle dens botsøvelser og hele det romerske læresystemet om rettferdighet av gjerninger, eller innenfor deler av pietismen hvor man laget lange syndekataloger som ikke finnes i Bibelen – "ta ikke, spis ikke, drikk ikke" osv.

Fariseernes undervisning var moralisme fordi de la tunge byrder på folks skuldrer ved alle sine bud og forskrifter – og det var som oftest også bud og forskrifter som de selv hadde funnet på og lagt til Guds bud. Ved å forkynne alle budene og forskriftene bandt de menneskers samvittigheter og gjorde livet tungt å leve. De lesset tunge byrder på menneskene. Men de gjorde ingenting mer. De prøvde ikke å hjelpe mennesker å bære byrdene.

Jesu undervisning var totalt forskjellig fra fariseernes. For Jesus gav ikke mennesker nye byrder å bære. I stedet sa han til dem: "Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder. Jeg vil gi dere hvile" (Matt 11,28). I stedet for å lesse nye byrder på mennesker, gjør Jesus det stikk motsatte. Han løfter av de tunge byrdene som mennesker går og bærer på. Ved sin død på korset soner han straffen for alle menneskers synder og tar dermed bort den store og uutholdelige syndebyrden som mennesker går og bærer på. Det som derfor kort og godt manglet i fariseernes undervisning og alle moralisters forkynnelse, er evangeliet om syndenes tilgivelse. Om evangeliet ikke blir forkynt, men bare lov og krav og bud, havner vi i moralisme. Og moralismen gjør ingenting annet enn å tynge mennesker ned. Moralismen har ingen evne til å løfte byrdene av menneskene.

Fordi mennesket ikke kan holde loven fullkomment og ikke kan leve et fullkomment liv, vil all forkynnelse som bare inneholder lov og bud og krav om korrekt livsstil og livsførsel, bare føre til at mennesket blir stadig mer nedtrykt. Den eneste som kan løfte byrdene av dine og mine og alle menneskers skuldrer, er Jesus, han som sa: "For mitt åk er godt og min byrde lett." Jesus gjør helt annerledes enn fariseerne og alle moralister. Han legger et godt åk og en lett byrde på oss.

Hvorfor er hans byrde lett? Fordi den tunge byrden for oss mennesker er å måtte oppfylle alle lovens bud for at vi skal kunne vinne frelsen. Men Jesus har gjort det som skal til for at vi skal bli frelst. Han har selv tatt på seg den tunge byrden med å oppfylle loven for oss. Og han har båret den tyngste av alle byrder da han bar våre og alle menneskers synder opp på korset og sonet straffen for dem. Derfor trenger ikke vi holde budene for å bli frelst. Frelsen er et fullbrakt og objektivt faktum uavhengig av om vi holder budene eller ikke. Av bare nåde får vi frelsen. Gud krever ikke ytterligere oppfyllelse av loven fra vår side. Det er ikke slik at Jesus har gjort det meste, og så må vi gjøre resten. Jesus, Guds egen Sønn, har allerede oppfylt loven fullkomment for oss.

Så derfor er hans byrde lett. Det vil si, fordi vi har fått frelsen av bare nåde, vil vi gjerne følge Guds bud. Vi vil med glede gjøre det Gud sier at vi skal gjøre, og prøve å leve slik han vil at vi skal leve. I takknemlighet til ham som elsket oss først, vil vi gjerne elske ham igjen. Vissheten om at vi er "frelst og salig fordi Sønnen har gjort oss virkelig fri", som vi synger i salmen, fyller oss med en stor glede og en dyp fred i hjertet. Et slikt liv blir ikke tungt og trist. Det blir ikke en tung byrde å følge Guds bud når vi vet at Gud allerede har tilgitt oss av bare nåde for Kristi skyld.

Som vi forstår, er det en stor forskjell mellom moralisme og kristendom. Ja, faktum er at moralisme og kristendom står i skarp motsetning til hverandre. Mens moralistene bare forkynner lovens krav og bud, forkynner den sanne kristendom frelsen av nåde alene ved troen på Kristus, uten lovens gjerninger. Evangeliet om Kristus er selve kjernen i kristendommen. Den som oppfatter kristendommen som en lovreligion, dvs. en religion som lover frelse på betingelse av at mennesket oppfyller loven, har ikke forstått hva kristendommen innebærer. For kristendommen lover ikke frelse på betingelse av noe som helst i oss mennesker. Gud venter ingenting av oss. Men alt det som skulle til for at vi skulle bli frelst, har Gud selv gjort i sin egen Sønn, Jesus Kristus. For hans skyld er vi frelst. Av bare nåde, det vil si ufortjent og uten betingelser, er vi frelst. Amen.