Guds tilgivelse - og vår

PREKEN OVER MATT 18,21-35 – 22. søndag etter Treenighet

"Hvor mange ganger skal jeg tilgi min bror?" Dette spørsmålet stilte Peter en gang til Jesus. Hvor mange ganger skal jeg tilgi? Hva synes du selv? Hva ville du ha svart Peter? Hvor mange ganger skal en annen kunne gjøre deg noe vondt og du likevel tilgi ham? En gang? To ganger? Tre ganger? Jødene hadde fått lære seg at det var nok å tilgi tre ganger. Om så den andre gjorde noe vondt mot meg den fjerde gangen, behøvde jeg ikke tilgi. Så Peter syntes nok han var veldig storsinnet når han foreslo for Jesus at han kanskje burde tilgi sju ganger.

Hva svarte Jesus? "Ikke sju ganger," svarte han, "men jeg sier deg: sytti ganger sju." Sytti ganger sju - for den som er flink i matematikk, går det fort å regne ut at det blir 490 ganger. Om altså min bror synder mot meg hver eneste dag i 490 dager, i nesten 1 1/2 år, skal jeg likevel tilgi ham hver eneste gang. Det Jesus med andre ord vil fortelle oss er at det skal overhode ikke være noen grense for hvor mange ganger eller hvor mye jeg skal tilgi. Vår tilgivelse skal være uten grense. Og for å gjøre det helt klart for Peter og oss alle hva han mente, fortalte Jesus lignelsen om denne tjeneren som fikk ettergitt en så skyhøy gjeld av sin herre, men som ikke ville ettergi sin medtjener en ussel, liten gjeld.

Ved denne lignelsen vil Jesus lære oss hvordan vi skal tilgi hverandre: 1. Vi skal tilgi betingelsesløst. 2. Vi skal tilgi alt. 3. Vi skal tilgi av hjertet.

1.

Vi synder ofte mot hverandre. Vi kan ikke leve i en familie, i en forsamling, i et arbeidsfellesskap, i en kameratflokk uten at vi synder mot hverandre. Til og med i vår lutherske bekjennelseskirke gjør vi slike ting mot hverandre. Det er vel ingen som tror at det ikke finnes syndere i LBK. Vi sier stygge eller sårende ord. Vi gjør vonde ting mot hverandre. Vi tenker dårlige tanker om hverandre. På grunn av vår svake, syndige natur synder vi mot hverandre. Slik er det bare, og slik kommer det alltid til å være. Derfor er det helt nødvendig at vi lærer oss å tilgi, tilgi betingelsesløst, tilgi alt, tilgi av hele vårt hjerte.

Det er ofte vanskelig å tilgi. Noen ganger synes vi at andre har vært så stygge mot oss og gjort oss så mye vondt at vi nesten ikke klarer å tilgi. Noen ganger kan vi høre mennesker si: "Dette kan jeg aldri tilgi!" Det koster å tilgi. Av naturen søker vi bare vårt eget, det som vi selv kan dra fordeler av og få nytte av. Vi står alltid på vår rett. Vi vil ikke for noe i verden tilgi noe som gjør at vi må oppgi vår gode rett. Vi vil ikke la oss krenke.

For å kunne tilgi hverandre må vi oppgi alt dette. Vi må glemme de sårende ordene og krenkende handlingene. Vi må legge alt dette bak oss og betrakte det som ugjort og aldri mer trekke det fram igjen. Dette koster. Det svir i vår gamle, stolte natur. Av og til klarer vi det rett og slett ikke. Men det er vår plikt å tilgi. Sytti ganger sju! Betingelsesløst, fullkomment, av hele vårt hjerte!

Jesus begynner i lignelsen med å vise hvordan Gud har tilgitt oss. Kongen i lignelsen er jo et bilde på Gud, mens tjenerne er et bilde på oss. Legg merke til at Jesus begynner med å vise oss hvordan Gud har tilgitt. Guds handlinger med oss syndere er grunnlaget og utgangspunktet for den kristne broderkjærligheten. Kongen i lignelsen ettergav sin tjener en gjeld på 10.000 talenter. Dette var en enorm gjeld. Den var faktisk helt umulig å betale tilbake. For 1 talent var det samme som 6000 denarer, og 1 denar var en vanlig daglønn for en arbeider på den tiden. Så for den som er god i hoderegning blir det dermed lett å regne ut at 1 talent var det samme som 6000 daglønner, dvs. ca. 20 års arbeid! Tjenerens gjeld var på hele 10.000 talenter, med andre ord en ubetalelig gjeld. Dette er bildet på din og min gjeld til Gud! En slik enorm gjeld er det vi har samlet oss med alle våre synder. Vi kan ikke betale den. Men Bibelen sier at denne gjelden har Gud ettergitt. Han har strøket ut hele gjelden, hvert øre! All vår skyld har han tilgitt. På vårt gjeldsbrev står det: "Betalt". I vårt regnskap fins det ingen røde tall. Vi er gjeldfrie – helt og fullt. Hvorfor? Hvordan kan Gud slik uten videre tilgi oss? Han gjør det ikke uten videre. "Skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham," sier profeten (Jes 53,6). Hvem han? Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn og vår Frelser. Vår skyld lot Gud ramme ham. Han har tatt på seg vår skyld da han led og døde på korset. Derfor er vi gjeldfrie. Paulus skriver: "Gjeldsbrevet som gikk imot oss på grunn av lovens bud, strøk han ut og tok det bort ved å nagle det til korset" (Kol 2,14). Der henger altså gjeldsbrevet vårt, på korset!

Av dagens evangelium forstår vi at å tilgi, er det samme som å ettergi gjeld eller skyld. Slik tilgir Gud synderen. Han ettergir ham all skyld. Han krever ingenting av skyldneren, ingen betaling, ingen egenandel, ingen løsepenge. Gud tilgir oss av bare nåde, for intet. Han krever ingen annen løsepenge enn den som han selv rekker fram og som han selv har betalt, sin Sønns blod. Og slik må det være, for mennesket står selv så dypt i skyld at det ikke har et rødt øre å betale med. Men Gud ettergir oss hele gjelden.

Nå er det mange som ikke bryr seg om denne tilgivelsen. De forsmår den løsepenge som rekkes fram. De er ikke klar over hvilken enorm gjeld de står i til Gud, og dermed bryr de seg heller ingenting om tilgivelsen. De trenger den ikke. De føler seg ikke som noen gjeldsslaver. De har det egentlig godt som de har det. Sånn sett har tjeneren i lignelsen vår i alle fall kommet et steg videre enn mange mennesker i dag som ikke ser at de har gjort noe som de behøver å få tilgivelse for. For tjeneren i lignelsen forstod i alle fall at gjelden hans var enorm og at han ikke hadde noen mulighet til å betale den.

Det er noen som har sagt at dersom du har en gjeld til banken på 1 million kroner, har du et problem. Har du derimot en gjeld på 100 millioner kroner, er det banken som har et problem. På det åndelige området er det helt annerledes. Der står vi alle i en bunnløs gjeld til Gud og vi har et kjempeproblem, enten vi vil innrømme det eller ikke. Vi kan gjerne fornekte at vi står i gjeld til Gud. Vi kan gjerne prøve å skyve bort de skyldbetyngede tankene og tenke som så at det går sikkert godt uansett. Men det gjør det ikke – ikke om vi ikke får slettet gjelden.

Bare den som er tynget under sin egen syndebyrde og nedbøyd av skyld, som ber om ettergivelse og som med glede griper den løsepenge som rekkes ham, nemlig at en annen har betalt for ham, bare den tar imot og har syndenes forlatelse. Fordi han ikke kan betale en gang en liten del av gjelden selv, ber han om ettergivelse. Fordi han ikke selv har noe han kan komme med for å løse ut sin sjel, griper han det Kristus har gjort for ham og den løsepenge han har betalt i stedet for ham. Det er altså Gud som for sin egen skyld, sitt eget navns skyld, og for Jesu Kristi skyld, tilgir syndene og ettergir gjelden. Gud tilgir av bare nåde. Tilgivelse består med andre ord i at gjelden blir ettergitt uten at det kreves betaling.

Slik tilgir Gud. Han ettergir hele vår gjeld. Slik skal vi tilgi vår bror eller søster! sier teksten vår. Vi skal ikke kreve løsepenge. Vi skal ikke kreve noen motytelser. Dette er virkelig tilgivelse. Vi skal ikke vente med å tilgi slik at synderen først kan bli skikkelig knust og trygler oss om tilgivelse. Vi skal ikke kreve å få noe igjen for det. For da er det ingen ekte tilgivelse lenger. Nei, det er vår himmelske Fars alvorlige vilje at vi skal tilgi for intet en bror som ber oss om tilgivelse. Slik som Gud har tilgitt oss og tilgir oss, slik skal også vi tilgi hverandre.

2.

Men Guds eksempel har mer å lære oss. Vi skal ikke bare tilgi betingelsesløst, vi skal tilgi alt, selv den største skyld. For slik har Gud tilgitt. Kongen i lignelsen ettergav hele tjenerens gjeld, alle de 10.000 talentene, ikke bare en viss del av den. Slik er Guds nåde og tilgivelse. Gud tilgir oss alt, selv de største synder og misgjerninger. Selv det mennesket som ikke bare for de kristne, men også for verden, regnes for å være den verste av alle forbrytere, selv en slik får tilgivelse hos Gud. Jesus trøstet ikke bare de vanlige "småsynderne" i verden. Også tollere, tyver, bedragere, horer, ekteskapsbrytere, røvere og mordere har han gjort opp for da han døde på korset. Det fins ikke én synd som er for stor til at Jesus ikke kan tilgi den. Han har med sitt eget blod strøket ut hele verdens synd. Slik tilgir Gud, og slik skal vi tilgi. Også de største fornærmelser som er gjort mot oss, skal vi tilgi.

Guds tilgivelse har ingen grenser. Han barmhjertighet og nåde dekker alle synder. Han har ikke bare tilgitt oss én gang, men han tilgir oss daglig og rikelig. Gud blir ikke trett av å tilgi. Hans "miskunn er ikke forbi, hans barmhjertighet tar ikke slutt. Den er ny hver morgen" (Klag 3,22-23). Han "er barmhjertig og nådig, langmodig og rik på nåde og sannhet" (Salme 86,15). Hvor lenge hadde vel ikke Jesus tålmodighet med disiplenes svakhet og vantro. Gud blir ikke irritert om du gang på gang kommer til ham og angrer og bekjenner den samme synd.

Blant mennesker er det annerledes. De kan nok også tilgi en og annen synd, men de setter likevel grenser for tilgivelsen. Peter spurte Jesus om han skulle tilgi sin bror så mange ganger som sju. Merk dere dette: "Så mange som sju?" Han syntes det fikk være nok. Der fikk grensen gå. Slik tenker vi mennesker. Om vi har tilgitt vår bror tre, fire, ja, kanskje hele sju ganger, får det være nok. Det får være grenser, tenker vi. Vi skal være glade og takknemlig for at Gud ikke tenker slik som oss, at han ikke setter grenser for tilgivelsen. For om Gud hadde satt grenser for tilgivelsen, hadde det vært ute med oss. Vi synder mye hver eneste dag, og derfor trenger vi daglig og rikelig Guds tilgivelse. Og vi synder daglig mot hverandre. Derfor er det nødvendig at vi daglig og uten stans tilgir hverandre. Å tilgi synder er ikke noe vi bare gjør når vi er i et riktig godhjertet lynne. Å tilgi synder er en regel i kristenlivet. "Vær gode mot hverandre, og vis medfølelse, så dere tilgir hverandre slik Gud har tilgitt dere i Kristus" (Ef 4,32).

3.

Det tredje vi lærer om tilgivelse i dag, er at vi skal tilgi av hjertet. Jesus legger særlig stor vekt på dette. I det siste verset vi leste, står det: "Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke helhjertet tilgir sin bror." Gud tilgir helhjertet. Det er hans lyst å tilgi. Det kostet ikke kongen noen stor overvinnelse å la den gjeldsbetyngede tjeneren sin få gå med ettergitt gjeld. Han gjorde det gjerne, ja, det står at han syntes synd på tjeneren. Det var egentlig en merkelig handling av en konge. Han lot den skyldige gå fri. Slik handler Gud også. Så merkelig og dåraktig i verdens øyne handler Gud med menneskene. Det er ikke noe han heller vil enn å tilgi synderen. Det er hans største lyst å tilgi. Derfor sendte han sin egen kjære Sønn til jorden. Det var altså mye om å gjøre for Gud at synderen fikk tilgivelse.

Slik skal det også være hos oss. Slik skal også vi tilgi vår bror, inderlig, av hele vårt hjerte. Vi skal glemme alt og ikke bære på gammelt nag mot hverandre. Gud har glemt våre synder. Jesus har tilintetgjort dem på korset. Så er også vi skyldig å glemme vår nestes synd og tilgi ham.

Jeg sa at vi skal være glade og takknemlige for at Gud ikke setter grenser for sin tilgivelse. For om han gjorde det, var vi alle fortapt. Men Bibelen sier at om synden er stor, er nåden ennå større. Guds kjærlighet og nåde dekker over alle våre synder. Vi kan av og til tenke slik at nå er visst synden min for stor; nå kan ikke Gud tilgi meg lenger. Nå vil han visst ikke ha meg til sitt barn lenger. Jeg er for umulig. Jeg er for dårlig. Jeg er for ulydig. Jeg faller for ofte. Men Guds nåde er alltid større enn våre synder. Hele tiden rekker han ut sin tilgivende hånd til oss.

Dermed er det ikke sagt at Gud unnskylder synden, at han ikke synes den er så alvorlig. Nei, på korset ser vi hvor alvorlig vår synd er. Der henger Guds egen Sønn i stedet for oss og soner vår straff. Og vi ser også i livet vårt hvor mye nød og elendighet synden fører med seg. Men likevel står det urokkelig fast: Gud tilgir oss alt, absolutt alt. I sin store nåde og kjærlighet, fordi han er så usigelig glad i hver eneste en av oss, og for sin Sønns Jesu Kristi skyld, tilgir han oss alt. Han ettergir hele vår gjeld. Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)



DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE

Hvem er vi?
  Hva skjer?  Hvor finner du oss? Våre søsterkirker  Lesestoff  
Til oppbyggelse
  Ukens andakt  Prekener  Foredrag  Til hovedsiden


Tilbake til prekenarkivet