Preken over Matt 12,14-21 - Kristi Åpenbaringsdag

Lesetekster: Rom 3,23-31, Matt 2,1-12.

Prekenteksten: Men fariseerne gikk ut og la planer om å få ryddet ham av veien. Da Jesus fikk vite det, drog han derfra. Mange fulgte da med ham, og han helbredet dem alle. Men han bød dem strengt at de ikke måtte gjøre ham kjent. Slik skulle det som er talt ved profeten Jesaja, gå i oppfyllelse: Se, min tjener som jeg har utvalgt, han som jeg elsker og har behag i. Jeg vil legge min Ånd på ham, og for folkeslagene skal han kunngjøre hva rett er. Han skal ikke trette og ikke rope, og ingen skal høre hans røst i gatene. Han skal ikke knuse et knekket siv og ikke slokke en rykende veke, inntil han har ført retten fram til seier. Og til hans navn skal folkeslagene sette sitt håp (Matteus 12,14-21).

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen. 

Fariseerne var rasende, Jesus hadde nettopp helbredet en mann på sabbaten, og for dem var dette en dødelig forbrytelse, slik de tolket sabbatsbudet. Det var derfor de nå begynte å legge planer om å få ryddet ham av veien. Og da drog Jesus altså derfra, etter han hadde forklart dem at det naturligvis var tillatt å gjøre godt på sabbaten.

Jesus var nemlig ikke kommet for å stå og trette og krangle med noen, som Jesaja hadde profetert: ”Han skal ikke trette og ikke rope, og ingen skal høre hans røst i gatene.” Det ordet som her er oversatt med ”rope” ble ofte brukt om en hund som gjødde, en ravn som skrek, eller en full mann som snakket usammenhengende. Det var slett ikke meningen at Jesus skulle stå og brøle og krangle bittert med jødefolkets ledere, for å prøve å få dem til å skjønne hvem han var. Dette er en fremgangsmåte som også vi skal unngå, for det er nytteløst å prøve å krangle eller argumentere mennesker inn i Guds rike. Jesus stod heller ikke på gater og torg og hoiet for å prøve å egge opp en stemning blant folk. Nei, han forkynte bare sannheten, rett fram, med saktmodighet. Både hans ord og gjerninger var fylt av Guds Ånd og kraft, og vitnet klart om hvem han var.

Nå trakk han seg altså litt tilbake, drog derfra, bort fra fariseerne. Ikke fordi han var så redd for dem, men fordi hans time ennå ikke var kommet. ”Mange fulgte da med ham, og han helbredet dem alle.” Alle som var syke og i nød tok han seg av. Han viste barmhjertighet og medlidenhet, ingen ble vist bort som kom til Jesus for å få hjelp. ”Men han bød dem strengt at de ikke måtte gjøre ham kjent” - fordi hans time ikke var kommet, og fordi Guds utvalgte tjener ikke var kommet for å bli kjendis, for å vekke oppsikt. Han søkte aldri berømmelse, hadde ikke noe ønske om å bli kjent som en mirakelmann først og fremst. Han var jo kommet for å utføre enda viktigere ting enn dette å helbrede fysisk syke mennesker.

Enda viktigere var budskapet han hadde å forkynne. ”For folkeslagene skal han kunngjøre hva rett er.” Jesus forkynte det som mennesker av alle folkeslag og tungemål trenger å høre: lovens budskap, sannheten om oss selv, at vi i oss selv mangler all rettferdighet. For her er det ingen forskjell på oss, vi har alle syndet, og har ingen del i Guds herlighet (Rom 3, 23). Og ikke minst kunngjorde Jesus også det vi alle behøver å få åpenbart når det gjelder evangeliet om Guds rike, budskapet om nåden, syndsforlatelsen, Guds rettferdighet som gis oss helt gratis, ufortjent og for intet, på grunn av ham, Herrens utvalgte tjener. Faderen elsker Sønnen, har behag i ham; Jesus er fullkommen i både kjærlighet og hellighet. Som vår alles stedfortreder var han alltid fullkomment lydig mot Guds bud og vilje. Paulus skriver: ”I tidens fylde sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne og født under loven. Han skulle kjøpe dem fri som stod under loven, så vi kunne få barnekår” (Gal 4,4). Guds Sønn ”gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik. I sin ferd var han som et menneske, han fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja, korsets død.” (Fil 2,7-8), for å sone alle våre synder og ta vekk skyldbrevet vårt, stryke det ut.

Evangelisten Matteus gjengir altså, ved Den Hellige Ånds inspirasjon, profetien fra Jesaja 42 slik: ”Se, min tjener som jeg har utvalgt, han som jeg elsker og har behag i. Jeg vil legge min Ånd på ham, og for folkeslagene skal han kunngjøre hva rett er. Han skal ikke trette og ikke rope, og ingen skal høre hans røst i gatene. Han skal ikke knuse et knekket siv og ikke slokke en rykende veke, inntil han har ført retten fram til seier. Og til hans navn skal folkeslagene sette sitt håp.”

Bildet om et knekket siv og en rykende veke er vel for de fleste av oss ganske lett å kjenne seg igjen i. Det er et bilde på et menneske som er nedbrutt av sorger, bekymringer, synd, tvil. Vi kan iblant føle oss så åndelig svake og utmattet, som om vi slett ikke orker mer. Vi vakler, det kjennes som om det er like før vi går til grunne. Jesus vil ta seg av slike skrøpelige og svake stakkare. Han skal ikke knuse et knekket siv og ikke slokke en rykende veke. Når det i gammel tid i Midtøsten kom røyk fra en veke, var det som regel fordi den veken stod i en oljelampe som var i ferd med å gå tom for olje. Men når det så ble fylt ny olje på lampen, var det ikke lenger noen rykende veke å se, men en fin lysende flamme. Jesus vil at vi stadig skal komme og la ham få fylle ny olje på lampen vår, gjennom nådens midler, evangeliet i ord og sakrament. ”Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile,” sier han. Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jesus kom ikke for å kalle rettferdige, men svake, dårlige og hjelpeløse syndere. Dem vil han ta seg av, på sykehuset sitt, i sin kirke. Der vil han gi oss den medisin og pleie vi trenger. Han gir oss den fred som ikke verden kan gi, en fred som overgår all forstand.

Her i Guds hus i dag lar han oss på ny få høre sitt livgivende evangelium. Og vi skal igjen få feire nattverden, der han forsikrer oss om syndenes tilgivelse på en så helt spesiell måte. Gamle Simeon i tempelet syntes det var stort å få holde Jesusbarnet i armene sine og få se den etterlengtede frelseren med sine egne øyne; nå kunne han fare herfra i fred, sa han. Men vi - vi får i den hellige nattverden motta den samme Jesus, som er sann Gud og sant menneske i én person; han forener seg med oss på en så inderlig måte, gir oss sitt eget sanne legeme og blod å spise og drikke, under brød og vin, som en fast forsikring om syndsforlatelsen han har vunnet for oss på korset. Om våre synder er som purpur, gjør han dem hvite som snø. Ved sitt ord og sakrament renser han oss fra all urettferdighet. Her har vi kraftkilden vår. Nattverden er et styrkemåltid for alle knekkede siv og rykende veker. Gud gir oss ”manna i ørkenen”, så vi skal orke å gå videre på veien, en vei som ofte består av motbakker og vanskelige strekninger. Og gjennom sitt ord viser han oss hvor vi kan sette foten videre på stien.

”Når jeg er svak er jeg sterk,” skriver Paulus. Gud hadde sagt til ham: ”Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.” Derfor vil jeg helst rose meg av min svakhet, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. Og derfor er jeg for Kristi skyld ved godt mot når jeg er svak, blir mishandlet, er i nød, forfølgelser og vanskeligheter. For når jeg er svak, da er jeg sterk (2 Kor 12,9-10). Ja, når vi føler oss som et knekket siv eller en rykende veke, skjønner vi bedre at vi i oss selv er hjelpeløse; da er Jesus og hans ord alt håp vi har. Han vil gjøre oss sterke, i hans veldige kraft, gjennom ordet (Ef 6,10).

La oss også lære av Jesus å være mot andre slik som han er mot oss. Heller ikke vi vil knuse et knekket siv eller slokke en rykende veke, men i stedet vise barmhjertighet og medlidenhet, behandle andre med tålmodighet og ydmykhet, hjelpe og støtte og styrke den som er svak og i nød, gi vennlig formaning og oppmuntring og gjøre alt som kan være med å bygge opp.

Fariseerne og de skriftlærde på den tiden var svært nidkjære og ivrige når det gjaldt Den hellige Skrift og den rette lære, og det vil jo også vi være. Men i deres tilfelle var det visst slik at det å vise barmhjertighet, det å ta imot og hjelpe sjeler i nød, hadde havnet helt i bakgrunnen. Deres troskap mot Skriften hadde sporet av, den var så fiksert på alle lovens krav (hvorav svært mange detaljer var oppdiktet av dem selv), slik at de ikke så lovens formål – å rydde veien for syndernes frelser, Messias (Kristus), Herren. Jesus måtte minne dem om at ”sabbaten ble til for menneskets skyld, ikke mennesket for sabbatens skyld” (Mark 2,27). De manglet den rette innsikten, kjente ikke rettferdigheten fra Gud, men strevde etter å få i stand sin egen rettferdighet, gjennom lovgjerninger. Også Paulus var slik på villspor, inntil Jesus fikk åpnet øynene hans.

”Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti,” står det i salme 119. Dette er veldig fint billedspråk. Men for de vise menn fra Østen ble Guds ord nesten bokstavelig en lykt for deres fot og et lys på deres sti. De må ha kjent til de hellige profetiene om kongen som skulle bli født, sannsynligvis også ordene fra Bileams munn: ”En stjerne stiger opp fra Jakob, en kongsstav løfter seg fra Israel” (4 Mos 24,17). Løftene om frelserkongen var blitt kjent i ”Østerlandet” gjennom profeter som Daniel og Esekiel, og denne kunnskapen var tydeligvis ikke gått tapt, selv flere hundre år etter jødenes hjemkomst fra fangenskapet i Babylon. Det var altså Guds ord, Messias-profetiene, som hadde drevet vismennene av sted, sammen med denne klare stjernen som jo var en del av profetienes oppfyllelse.

Men profeten Mikas bok kjente de visst ikke til. For der var det beskrevet nøyaktig hvor Messias skulle bli født. Så da vismennene etter sin lange og strabasiøse reise nådde fram til Judea, havnet de i første omgang på villspor. Det var rimelig å tenke seg at en ny og viktig konge ville være omringet av pomp og prakt og stor festivitas, og de satte kurs for hoved-staden Jerusalem, hvor kongene pleide å holde hoff. Slik går det når noen vil finne Sannheten, finne Jesus, ved hjelp av sin fornuft, ved å gå etter hva som virker rimelig. Da havner vi feil. Som vi synger i salmen: ”Vår formørkede forstand kan jo ikke sannhet kjenne uten din den gode Ånd vil sitt lys i oss opptenne” (NoS 584). Uten Guds ords lys famler vi i åndelig mørke.

Men der ved hoffet i Jerusalem fikk de ny veiledning. Det ble sitert fra Mika: ”Du Betlehem i Juda land er slett ikke den ringeste av fyrstene i Juda. For fra deg skal det komme en høvding, som skal være hyrde for Israel, mitt folk.” Dermed hadde Guds ord pekt ut kursen for dem på ny, og de begav seg på veien mot Betlehem. ”Og se!” står det videre i den greske grunnteksten av Matteusevangeliet, ”Og se! Stjernen som de hadde sett gå opp, gikk foran dem, inntil den ble stående over stedet der barnet var.” På en helt usedvanlig og forunderlig måte ble de ledet til riktig sted. ”Da de så stjernen, ble de fylt av glede.”

De ble nok også overrasket over ham de fant der ved målet for reisen: ”Uten spir og kongekrone, der kun satt en fattig kone, vugget barnet i sitt skjød” (NoS 93,5). Var det dette de hadde reist så langt for å finne? Var dette virkelig kongen de søkte? For fornuften tok det seg svært merkelig ut. Men de trodde likevel at dette var den rette kongen, og falt på kne og hyllet ham. Guds ord og stjernen hadde ikke ledet dem feil. Dette barnet var født for å være også deres konge og herre. ”Ordet er den rette stjerne og skjønne sol,” sier Luther. Den som følger Skriftens klare ord, farer ikke vill, men når fram til Sannheten.

De vise menn bar også fram gaver til barnet. Fine, kostbare gaver - gull, røkelse og myrra. Men han som de ga gaver til var han som de hadde fått alt fra, som hadde gitt dem livet, kropp og sjel, alle sanser og alle eiendeler. Det var Guds Sønn som nå var kommet til jord som menneske, for å gi seg selv for oss mennesker, ofre seg selv, både leve og dø for oss.

”Til hans navn skal folkeslagene sette sitt håp,” står det i teksten vår. Jesus er den eneste frelseren, folkeslagenes eneste håp; uten ham og hans ords lys vandrer vi alle i mørket. 

De vise mennene var blant de aller første fra hedningefolkene som fikk møte Jesus og satte sitt håp til ham. Gud åpenbarte ham for dem gjennom sitt Ord og altså en egen stjerne som sendte sitt lys langt ute fra verdensrommet. Med dette viste Gud klart at Jesus ikke var født bare for jødefolket, men også for alle andre mennesker på jord. Han hadde ingen ytre herlighet og glans, verken den gangen eller da han ble eldre, og var heller ikke kommet til jord for å vinne seg berømmelse og et kjent navn. Men til hans navn har mennesker av alle folkeslag satt sitt håp, gjennom århundrene som har gått.

I et hyggelig julebrev jeg mottok for noen uker siden fortalte en familie jeg kjenner om ett av høydepunktene fra året som gikk, en reise til Bangladesh, ved påsketider. I hovedstaden Dhaka ble de vitne til at i dette muslimske landet med muslimske lover fikk de kristne likevel lov å holde gudstjeneste påskemorgen klokken 06 foran parlamentsbygningen. Tusenvis av kristne sang av full hals om sin oppstandne herre Jesus Kristus, som er frelseren for alle folkeslag uansett hudfarge, språk eller nasjonalitet. Vi gleder oss over at evangeliet også i vår tid har fremgang blant mange folkeslag. Enten det er store menneskemengder eller bare to-tre som er forsamlet i hans navn – Jesus er midt iblant oss, lyser for oss gjennom sitt ord, og lærer oss å sette vårt håp til ham.

Som de vise mennene fra Østen kan også vi få være med og gi våre gaver til Jesus og arbeidet i hans rike, i takknemlighet over alt det gode vi selv har mottatt fra ham. Gavene våre kan brukes til å drive misjon blant folkeslag langt borte, og i tjenesten for evangeliet her hjemme i vårt eget land. Selv om vi gjerne kan synes at det mørkner når det gjelder den åndelige situasjonen i Norge, vil vi med Guds hjelp arbeide for at også nye generasjoner og stadig flere mennesker her i nord må få lære å kjenne Jesus Kristus, han som er verdens lys og vårt eneste håp. Amen.

(Preken av Tor Jakob Welde)

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE
Hvem er vi?  Hva skjer?  Hvor finner du oss? Våre søsterkirker  Lesestoff  
Til oppbyggelse  Ukens andakt  Prekener  Foredrag  Til hovedsiden

Tilbake til prekenarkivet