Har du noen gang vært i et fjøs? Tenk deg et lite mørkt fjøs, med kyr, sauer, griser, høy, hevd, fluer, spindelvev osv. Forsøk å se det for deg og kjenne på lukten og ta på skitten. Kunne du tenke deg å sove der? Neppe. Kunne du tenke deg å holde fødselsdagsselskap der? Tvilsomt. Kunne du tenkt deg å føde et barn der? Aldri i livet!

Men Jesus ble født i et slikt fjøs eller kanskje det var en stall. "Hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe. For det var ikke plass til dem i herberget." I et skittent fjøs ble han som er verdens Frelser født. I en skitten krybbe ble han som er skapningens Herre lagt.

Hvem er han som ble født i dette fjøset i Betlehem? Juleevangeliet lærer oss ganske mye om det. Englene sa at han var en Frelser. Men han er en meget spesiell Frelser. Og vi skal en liten stund stanse opp ved tre viktige egenskaper hos ham.

Når vi forsøker å forestille oss Jesu fødsel, har vi lett for å glorifisere. Selv om vi vet at han ble født under fattigslige omstendigheter, har vi lett for å gjøre det hele litt romantisk og finslig. Vi vet at han ble født i en stall, men vi tenker oss at det må ha vært en spesielt fin stall. Vi vet at han ble lagt i en krybbe, men vi tenker oss at det var en spesielt fin krybbe. Hvorfor gjør vi det? Fordi vi ikke helt klarer å ta inn over oss at Jesus – han som er vår Frelser – ble virkelig født under ekstremt fattigslige kår. Vi som lever i det rike Norge, har overhode ingen evne til å forestille oss hvor fattigslig det var.

Men det var virkelig et skittent fjøs han ble født i. Det var kaldt og guffent. Det var skittent og vemmelig. Lukten og stanken var uutholdelig.

Hvorfor gjør han dette? Hvorfor fornedrer han som er herlighetens Herre og Gud seg slik? Ganske mange i vår tid mener at Jesus ble et så fornedret menneske for å solidarisere seg med alle fattige og elendige på jorden. Og selvfølgelig er det til stor trøst for alle fattige å vite at Gud blir som en av dem. Men det er jo ikke noen særlig hjelp i at en som er rik solidariserer seg med den fattige og blir som ham. Om Kjell Inge Røkke solidariserte seg med den fattigste uteliggeren i Oslo, ville han nok få store oppslag i media. Men den fattige ville ikke få det bedre. Den fattige ville bare ha fått det bedre om Røkke - eller for den slags skyld, vi andre rike - hadde delt med den fattige av våre rikdommer. Den fattige kan bare få det bra om han blir rikere. Og det er nettopp det Jesus gjør. Han som er så rik, blir fattig - ikke for å solidarisere seg med de fattige - men for å gjøre de fattige rike (Fil 2,8). Han vil gjøre dem virkelig rike, ikke på penger og jordisk gods, men rike for Gud, rike på herlighet og ære, rike på rettferdighet.

Når Jesus blir så fattig, viser han oss hvor alvorlig synden vår er. Samtidig viser han oss hvor ufattelig stor Guds kjærlighet er. Vår synd gjør oss usigelig fattige for Gud. Hele denne verden som vi bor i, er for Gud som et skittent fjøs. Den ser ikke vakker ut i hans øyne. Lukten som stiger opp fra oss, er ikke god. Alle våre tanker, ord og gjerninger er som skitne og fillete klær for Gud. Til denne verden stiger Gud selv ned og blir et menneske som oss. Han blir født i et skittent fjøs for å hjelpe oss ut av vår usigelige fattigdom i forhold til Gud.

Det var derfor han kom. "Jesus ble fattig, og jeg er blitt rik," sang vi. Og vi sang videre: "Fra krybben til korset gikk veien for deg." Fra krybben til korset – ikke fra krybben til slottet, men fra krybben til lidelsen og døden på korset. Der gikk han veien "for deg" – for deg og meg og alle mennesker! For på korset sonte han all synd som du og jeg og alle mennesker hadde gjort mot Gud. Krybben og korset henger nøye sammen. Det er umulig å skille dem fra hverandre. For begge er en viktig del i hans frelsergjerning. Han ble født som et fattig lite barn for å lide og dø på korset for våre synder. Så ser vi hvilken fattig Frelser dette barnet er. Men Gud være takk: Fordi han ble fattig, er du og jeg blitt rike!

Det er bare noen få av oss her i dag som er gamle nok til å huske da den engelske statsministeren Neville Chamberlain kom hjem til London etter et møte med Hitler i 1938 og forkynte for all verden: "Fred i vår tid!" Mindre enn ett år senere hadde den samme Hitler utløst en av verdenshistoriens aller verste kriger. Og slik har historien gjentatt seg så altfor ofte. Mennesker har trodd at nå er det fred, bare for å måtte innse at menneskene fortsetter å krige mot hverandre.

Når vi ser tilbake på år 2002, har vi hatt nok et år fylt med konflikter, kriminalitet og krig. Fins det fred på jord? Nei, men likevel var det nettopp det englene erklærte for hyrdene på marken. Etter at hyrdene hadde fått vite at Frelseren var født i Betlehem, viste det seg en engleskare som lovpriste Gud og sang: "Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden…" Fred på jorden? Hvordan kunne englene forkynne dette? Tok de feil? Nei, for han som profeten Jesaja kalte Fredsfyrsten, var født.

Men vi tar feil dersom vi tror at den freden englene sang om, bare var fred på jord og fred mellom mennesker. Som historien har vist oss, er alt dette snakket om en jordisk fred en utopi. Det er en fred som ikke kan vare så lenge denne verden består.

Natten før Jesus forlot disiplene sine, sa han til dem: "Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet" (Joh 14,27). Hva er Jesu fred? Hva er den freden han gir? Det er fred med Gud. På grunn av synden er vi mennesker fiender til Gud. Vi har gjort opprør mot ham, og ligger i strid med ham. På grunn av dette kunne Gud lett ha fordømt oss alle for evig i helvetet. Men han gjør det ikke. Hvorfor? Fordi Jesus har kommet og stiftet fred med Gud. Han er fredsskaperen som gir oss en evig fred.

Jesus tok på seg vår skyld. Han sonet villig straffen vi skulle hatt. Han oppfylte all rettferdighet ved sitt eget liv. Vi sang at veien hans gikk fra krybben til korset. Men den endte ikke på korset. Korset var ikke det endelige målet. For den tredje dagen sto han seirende opp fra de døde. Korset er tomt, og graven er tom. Og som den oppstandne Frelseren hilser han sine troende venner: "Fred være med dere!" (Joh 20,19.21.26).

Betyr det at livet bare blir fredelig og lykkelig og herlig fra nå av? Betyr det at det er slutt på alle stridigheter og konflikter i livene våre? Nei, det gjør ikke det. Men det betyr at vi på tross av alt dette vonde som ennå henger så fast ved livene våre, likevel har fred med Gud. Han tilgir oss våre synder selv om vi ikke alltid har så fredelige følelser. Han har vunnet fred med Gud for oss selv om livet fortsatt kan være plagsomt mange ganger. Uansett hva vi føler inni oss eller hvilken ytre tilstand vi befinner oss i, har vi likevel fred med Gud. For vår Frelser har kommet til jorden, og han har ved sitt liv og sin død og oppstandelse skapt fred med Gud.

Vi liker å ta vare på de gode minnene. Vi tar bilder eller videofilm av de store dagene i livet vårt og i våre barns liv. Noen av oss kanskje skriver minnene ned i en minnebok som vi tar godt vare på og blar i av og til. Det er godt å gjenoppfriske de gode minnene og de kjekke stundene. Spesielt i forbindelse med barnefødsler fins det mye som blir festet på film eller skrevet ned.

Maria bevarte også minnet om denne spesielle fødselen. Hvordan? Det står at hun "gjemte alt dette i sitt hjerte og grunnet på det". Hun la seg på hjertet alt det som hadde skjedd denne spesielle natten da hun fødte sin førstefødte. Og hun grunnet på det som hadde skjedd. Hun tenkte ofte på det. Hun visste hvem barnet hennes var, for det hadde allerede engelen Gabriel fortalt henne. Han hadde sagt at barnet som hun skulle føde, skulle være stor og kalles den Høyestes Sønn (Luk 1,32). Engelen hadde også sagt at barnet skulle hete Jesus, det betyr: "Herren frelser" (Matt 1,21; Luk 1,31). Så hun visste hvem han var. Hun visste at det var Frelseren som var født. Derfor gjemte hun alt i sitt hjerte og grunnet på det.

Hva gjør du og jeg med denne fødselen? Hva gjør du og jeg med denne Frelseren? Gjemmer vi det vi har hørt i dag i hjertene våre? Grunner vi på det? Eller har vi hørt det så ofte at vi rett og slett ikke legger merke til det fantastiske under som her skjer? Vi gjør rett i å gjøre som Maria. Vi bør ta evangeliet til hjertene våre og grunne på det. For han som ligger i krybben, er vår mest dyrebare skatt.

Jeg sa at vi pleier å huske de gode minnene. Fins det noe bedre som har skjedd oss i livet enn at vi har fått høre om Jesus? Går det an å tenke seg noe bedre i livet enn å ha en Frelser som blir fattig for å gjøre oss rike, som stifter fred med Gud ved sin død på korset, som soner våre skyld og straff og gjøre oss evig rike? Eller er vi blitt så blaserte at vi ikke ser storheten i det som fortelles oss i juleevangeliet?

Nå ser vi fram til julekvelden med god mat, fine presanger og godt fellesskap. Vi gleder oss til alt dette. Men vår fineste presang, vår mest dyrebare skatt, finner vi julens evangelium. Det er Jesus Kristus, han som frelser oss fra våre synder. Han som ligger i krybben, er vår redning. Jeg leste senest i morges på internett at år 2002 var det svarteste børsåret i historien. 200 milliarder norske kroner hadde gått tapt på Oslo Børs i løpet av året på grunn av den sterke nedgangen i kursene. Ja, pengene er ingenting å stole på. Aksjer er bare papir som kan miste sin verdi i løpet av en dag. Ingenting av det vi omgir oss med her på jorden, har varig verdi. Men han som ligger i krybben, kan vi stole på. Han mister ikke sin verdi. Han er vår Frelser nå og alltid.

Derfor vil vi synge av hjertet også denne julen:

Jeg synger julekvad,
jeg er så glad, så glad!
Min hjertens Jesus hviler
i stall og krybbe trang,
som solen klare smiler
han på sin moders fang.
Han er Frelser min,
han er Frelser min!

Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE
Hvem er vi?  Hva skjer?  Hvor finner du oss? Våre søsterkirker  Lesestoff  
Til oppbyggelse  Ukens andakt  Prekener  Foredrag  Til hovedsiden

Tilbake til prekenarkivet