Det er noe veldig spesielt med denne dagen. For 1. påskedag er framfor alle andre dager livets dag. 1. påskedag handler bare om livet. I dag feirer kristne over hele verden Jesu Kristi oppstandelse fra de døde. I dag feirer vi livets seier over døden.

For oss som har hørt påskebudskapet mange ganger, kan det være litt vanskelig å sette seg inn i situasjonen til dem som hadde fulgt Jesus da han gikk omkring på jorden, og som hadde vært vitne til alt det som skjedde på Langfredag. De hadde sett ham dø på korset. De visste at han var død, og de tenkte at det døde legemet hans lå trygt forvart i graven. De kvinnene som var på vei ut til graven tidlig om morgenen den første dag i uken, befant seg fortsatt i det vi kan kalle langfredagsstemningen. Det var døden som knuget dem. De var fremdeles rystet og fortvilt over at deres Herre og Mester lå død og begravet i sin grav. Denne morgenen hadde de bare én ting de skulle gjøre; de skulle gå ut til graven og fullføre salvingen av Jesu døde legeme. Deretter var det ikke mer de kunne gjøre. Jesus var død, og når hans legeme var blitt salvet, slik skikken var, kunne de ikke gjøre mer. Det var over. Alt var forbi. Døden betydde slutten.

Slik tenkte kvinnene, og slik tenker mange mennesker den dag i dag. Døden er slutten. Døden markerer avslutningen på livet. Etter døden er det ikke mer liv. Når de har senket kisten med sin døde slektning eller venn ned i jorden, når begravelsen er over, går de hver til sitt og sørger. Da er alt over. Livet er slutt. Døden har overtatt. Slik tenker mange.

Men kvinnene ble ganske fort revet ut av sin langfredagsstemning. For da de kom ut til graven, hadde det skjedd noe merkelig der. Mens de var på vei ut til graven, hadde de bekymret seg over hvordan de skulle klare å rulle vekk steinen som lå foran gravåpningen slik at de kunne komme inn i graven og salve Jesu legeme. Men da de kom ut til graven, så de at steinen var veltet bort. Og da de gikk inn i graven, var det ikke noe dødt legeme der inne. Graven var tom.

Hva skulle de vel tro? De var så innstilt på at de skulle finne Jesu døde legeme der inne. De var så sikker på at det var døden som hadde seiret på langfredag. "De visste ikke hva de skulle tro," skriver evangelisten (vers 4). De var forvirret. Hva hadde skjedd? Hvor var Jesus? Hvorfor lå ikke det døde legemet hans i graven?

Da stod med ett to menn hos dem i skinnende klær, forteller evangelisten videre. Kvinnene ble forferdet og redde og de bøyde seg med ansiktet mot jorden. Men de to mennene sa til dem: "Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er oppstått" (vers 5-6).

"Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde?" spurte englene. Har du noen gang lett etter noe på feil sted? Det er ganske frustrerende, ikke sant? Vi leter og leter, og finner det ikke. Vi er ganske sikker på at det var omtrent her vi mistet det, og vi håper å finne det akkurat her. Men så viser det seg at det var feil. Det vi leter etter, befinner seg ikke der vi leter. Det er på et helt annet sted. Og først når vi har funnet det vi lette etter, ser vi hvor dumt det var å bruke masse tid på å lete på feil sted.

Hvor skal vi lete etter den levende? Ja, vi går selvfølgelig ikke til kirkegården for å finne de levende. De levende finner vi ikke på kirkegården. Der finner vi bare de døde. Kvinnene trodde de ville finne Jesus på kirkegården, dvs. i graven. Men det var feil, fullstendig feil! Det var ikke bare litt feil, det var 100% feil! For ingenting kan være mer feil enn å lete etter den levende i graven.

Men, tenker du kanskje, kvinnene visste jo ikke at Jesus levde. Nei, nettopp! De tok fullstendig feil, slik så mange tar feil om Jesus. Han var død, men ikke nå lenger. Han hadde virkelig dødt der på korset på Golgata. Det var en virkelig død som inntraff da Jesus utåndet på korset.

Men ikke nå lenger. "Han var død, men se, han lever!" Graven var tom. Kvinnene ble brått rykket ut av langfredagsstemningen, dødsstemningen. Denne morgenen var helt spesiell. Det var ikke enda en dag hvor døden skulle herske. Det var ikke enda en dag uten håp. Denne dagen var Livets dag. På denne dagen måtte døden vike. På denne dagen skjedde det som får Paulus til utbryte: "Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?" (1 Kor 15,55).

For Kristus er Livets fyrste. Han er den Levende. I Åpenbaringsboken sier han om seg selv: "Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet" (Åp 1,17-18). Derfor kunne ikke kvinnene finne Jesus hvor de trodde at han måtte være. Jesus er den Levende.

Men det at kvinnene ikke visste dette, det at de var totalt uvitende om at graven var tom og at Jesus hadde stått opp til livet, gjorde dem fortvilte, bekymrede og forvirret. De var uten håp. De var motløse og hadde gitt opp. Ja, det er fortvilende å leve uten håp. Det er ingenting som er mer fortvilende enn ikke å se noen mening med livet. Mange mennesker forsøker å døyve denne håpløsheten med å være veldig aktive i livet. De finner på aktiviteter av alle mulige slag for å fylle dette livet med mening og for å skyve tanken på døden lengst mulig vekk. De arbeider og strever og stresser dag ut og dag inn. Dermed slipper de å tenke på døden. Og om de en eller annen gang må møte opp i begravelsen til en av sine nærmeste slektninger eller venner som har dødt, er ikke dette nok til å rykke dem ut av aktivitetsstemningen og rastløsheten. Det får dem ikke til å stanse opp og tenke over at døden når som helst kan komme til dem også. De fortsetter å skyve tanken på døden bort. For de orker ikke å tenke på døden, ikke nå i alle fall. Kanskje senere, når de blir gamle, men ikke nå.

Hva var det som fikk kvinnene ut av sin langfredagsstemning? Hva var det som fikk dem ut av dødsstemningen, ut av fortvilelsen og håpløsheten? Det var det englene fortalte dem: "Han er ikke her, han er oppstått. Husk hva han sa til dere mens han ennå var i Galilea: Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han oppstå" (vers 6-7).

Englenes budskap var meget enkelt. Det var like enkelt som det var oppklarende for kvinnene. Det var ingen innfløkte ord, ingen tvetydighet, ingenting som var vanskelig å forstå, men fullstendig glassklart og enkel: "Han er ikke her, han er oppstått." Mesteren lever! Frelseren har stått opp fra de døde! For dette var Livets dag; det var ikke dødens dag. Han er den Levende. Dere finner ham ikke i graven.

Og så påminner englene kvinnene om det enkle faktum at Jesus hadde jo sagt dette til dem på forhånd. Husket de ikke hva han sa til dem mens de ennå var i Galilea? Han skulle overgis i syndige menneskers hender. Han skulle korsfestes. Men det skulle ikke slutte der. Den tredje dagen skulle han stå opp igjen. Dette hadde han sagt til dem, ikke bare én gang, men mange ganger.

"Da husket de hans ord," skriver evangelisten. Han hadde jo sagt det! Han hadde jo sagt at han skulle stå opp igjen! Nå husket de alt. Og nå hadde det skjedd, nøyaktig som han hadde sagt. Han hadde stått opp igjen.

Dermed var det brått slutt på forvirringen. Dermed var fortvilelsen borte. Frelseren deres levde. Hvilken oppdagelse det ble for dem! Hvilken salig stund det ble! De hadde det slik som vi synger i salmen:

Å, salige stund uten like,
han lever, han lever ennu!
Han vandrer i seierens rike,
min sjel, hvorfor sørger da du?
Han er ikke lenger i graven,
hvor bleknet i døden han lå.

Og dette er kjernen i påskebudskapet. Ja, dette er kjernen i hele det kristne budskapet. Vår Frelser lever. Vår Gjenløser lever. Han ble overgitt i syndige menneskers hender. Han ble korsfestet og måtte lide døden for våre synders skyld. Men den tredje dagen sto han opp igjen. Døden kunne ikke holde på ham.

Kvinnene fikk høre det herlige budskapet om oppstandelsen av noen engler. Det er ingen engler som kommer og forkynner dette for oss. For det er ikke nødvendig. Gud har sørget for at budskapet om oppstandelsen blir forkynt for mennesker til alle tider gjennom sitt skrevne, inspirerte og ufeilbare ord i Skriften. Bibelen er vår "engel" som forkynner påskebudskapet til oss. Og når vi tar imot det vi hører i Guds ord om han som seiret over døden og sto opp den tredje dagen, da skjer det samme med oss som det skjedde med kvinnene. Forvirringen forsvinner. Motløsheten viker. Sorgen vendes til glede. Tvilen vendes til visshet. Håpløsheten vendes til tro.

I tillegg skjer det noe annet med oss. Vi klarer ikke å holde tett om dette. Andre må få høre det. Evangelisten skriver om kvinnene etter at de hadde fått høre at Jesus var stått opp fra de døde: "De vendte tilbake fra graven og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre" (vers 9). Dette var Livets dag. Dette var ikke sorgens og mørkets dag. De elleve disiplene befant seg i mørke fortsatt. De var langt nede. Spesielt gjaldt dette Peter. Han hadde virkelig sviktet sin Herre og Mester. Den feige Peter hadde bannet og sverget på at han ikke kjente ham. Ikke bare én gang i svakhet, men tre ganger hadde han fornektet Jesus. Derfor var han langt nede, og derfor var han i sterkt behov av å få høre den herlige nyheten som kvinnene kom med.

Hvordan reagerte disse elleve disiplene og alle de andre på det kvinnene fortalte? Ifølge evangelisten Lukas mente de at det hele var løst snakk, og de trodde ikke det kvinnene fortalte (vers 11). For disse kvinnene må alt det som skjedde denne spesielle dagen ha vært en meget merkelig opplevelse. Først hadde de selv vært langt nede mens de var på vei ut til graven. Så ble de først meget forvirret da de oppdaget den tomme graven. Deretter ble forvirringen vendt til stor glede da de fikk høre budskapet om oppstandelsen. Og de ble så glade, at de bare måtte fortelle dette til alle de andre. Og når de så endelig i sin store iver og glede får fortalt dette til disiplene, blir de møtte med vantro og hoderysting.

Tenk om vi hadde vært i disse kvinnenes sted! Hvordan ville vi ha reagert? Ja, hvordan reagerer vi egentlig når mennesker ikke vil høre om den levende Frelseren vår? Vi blir skuffet, ikke sant? Vi synes det er trist og leit at de andre ikke vil ta imot det herlige evangeliet vi selv har fått høre og ta imot. Noen ganger har vi lyst til bare å gi opp. Folk vil jo ikke høre på oss. De bryr seg ikke om at Jesus døde for dem på korset for å sone alle deres synder, og at han stod opp den tredje dagen som dødens seierherre. Så vi kan visst like godt bare gi opp, tenker vi.

Vi skal være glade for at kvinnene ikke ga opp. Vi skal være meget takknemlige for at det har funnes kristne i 2000 år som ikke har gitt opp å fortelle om den levende Frelseren. For hadde alle gitt opp, da hadde heller ikke vi fått høre om det. Da hadde vi også måttet leve i dødens mørke. Så Gud være takk for at vi har fått høre om ham som døde for oss og stod opp fra de døde den tredje dag. Og så vil heller ikke vi gi opp, men fortsette å forkynne om vår levende Frelser.

1. påskedag er Livets dag. Da feirer vi Livet. Vi feirer at Livet har seiret over døden. Vi feirer at vår Frelser er stått opp igjen og lever for all evighet. Og vi feirer at fordi han stod opp, skal også vi stå opp slik han har sagt: "Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø" (Joh 11,25-26).

1. påskedag er selve høydepunktet for en kristen. I Händels berømte verk Messias er den høyeste tonen som blir sunget i hele det store verket, den tonen som sopranen synger på ordet "risen" – "oppstanden" – i arien "I Know That My Redeemer Liveth" ("Jeg vet at min gjenløser lever"). Oppstandelsen er høydepunktet. Det var høydepunktet for vår Frelser, og det er høydepunktet for oss. Takket være hans oppstandelse, skal også vi stå opp. Døden er beseiret. Livet har vunnet.

Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE
Hvem er vi?  Hva skjer?  Hvor finner du oss? Våre søsterkirker  Lesestoff  
Til oppbyggelse  Ukens andakt  Prekener  Foredrag  Til hovedsiden

Tilbake til prekenarkivet