Sann og falsk rikdom

PREKEN OVER LUK 16,19-31 – 1. søndag etter Treenighetsdag

I denne verden eksisterer det en stor motsetning som menneskene visst aldri klarer å få bukt med uansett hvor mye de strever og arbeider for det, og det er motsetningen mellom fattig og rik. Politikerne taler så varmt om å bekjempe fattigdommen i verden. De snakker entusiastisk om hvordan de skal klare å redusere kløften mellom de rike og fattige landene i verden. Men på tross av alle anstrengelser fins det fortsatt fattige og rike overalt i verden den dag i dag, og det virker som kløften mellom de rike og de fattige landene bare øker. Selv ikke blodige revolusjoner og omveltinger har nyttet. Det fins fattige og det fins rike.

I dagens evangelium hørte vi om to slike, om en som var rik og en som var fattig. La oss betrakte disse to og se hva Jesus sier om dem.

1. Den rike, men likevel fattige mannen

"Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og glede dag etter dag," leste vi. Denne mannen var, det vi ville ha sagt, styrtrik. Han hadde mange penger. Han hadde en stor eiendom. Han kledde seg i purpur og fineste lin. På den tiden var det bare de aller rikeste som brukte slike fine klesplagg. Han var en fornem og høyt ansett mann. Og han var ingen rik gjerrigknark, slike som det fins ganske mange av. Han levde ikke sparsommelig og gjemte bort hele rikdommen sin. Nei, han visste også å nyte av rikdommen. "Han levde i fest og glede dag etter dag," sier Jesus. Han trang overhode ikke bekymre seg for noe. Han hadde alt. Han var rik, meget, meget rik.

Men likevel var han et fattig menneske, lut fattig. For han hadde ingen annen rikdom enn denne. Han hadde ingen annen lykke enn denne. Han hadde ingenting annet å glede seg over enn dette. Det er ofte slik at den som har mye, blir aldri fornøyd med det han har. Han vil hele tiden ha mer, finere bil, større hus, flottere hytte, raskere båt, osv. For all rikdom, all jordisk lykke har så lett for å miste sin prakt. Den rike blir så fort lei av det han har, og strever derfor hele tiden etter noe som er finere og bedre. Mange mener at det å bli rik, er det samme som å bli lykkelig. Den som er rik, har det godt. Den som er rik, er lykkelig. Men slik er det nok ikke.

Den rike mannen i teksten vår var en fattig mann, usigelig fattig. Og det var han allerede i dette livet, fordi han var fattig, så usigelig fattig og tom i sin sjel. Han hadde ingen tro og dermed ingen Gud, og den som ikke har Gud, hva har han egentlig?

Jesus gir egentlig ikke noe dårlig bilde av denne rike mannen. Ingen steder blir det antydet at han var en egenrettferdig fariseer, eller en hardnakket vranglærer, eller en som undertrykket de fattige. Jesus sier ingenting om at han var en som hadde skaffet seg rikdommen sin ved hjelp av bedrageri og utsuging. Jesus sier bare at han var en rik mann som levde i fest og glede dag etter dag.

Likevel forstår vi av Jesu ord at den rike mannen ikke hadde noen tro. "Dag etter dag" levde han i fest og glede. Alle hans levedager bestod i jordisk nytelse. Ingen dager gikk han i seg selv. Ingen dager stanset han opp og spurte hva meningen var med hele livet på jorden. Ingen dager hadde han tid til å stanse opp ved den fattige Lasarus som lå like utenfor porten hans for å lindre hans nød. Han levde bare for seg selv og sin egen rikdom. Han hadde ingen tid til å tenke på verken Gud eller sin neste. Av dette forstår vi at han var en vantro. Han var ingen grov synder, ingen forbryter, men likevel fantes det ingen tro, ingen tro som er var virksom i kjærlighet. Og den som ikke tror, går evig fortapt, sier Skriften.

At den rike mannen var en vantro, ser vi også av noe annet som sies i denne teksten, noe som for øvrig kaster lys over hele livet hans. For mens han lå i helvetets pine, bad han Abraham om at han måtte sende Lasarus til ham så han kunne dyppe fingertuppen i vann og svale tungen hans. Men Abraham viser tilbake på livet hans og sier: "Husk, mitt barn, at du fikk dine goder mens du levde." "Dine goder" – hva hadde vært den rike mannens goder i livet? Jordisk lykke, og ingenting annet. Jordisk rikdom var det han hadde betraktet som sine goder i livet. Aldri hadde han spurt etter Gud. Aldri hadde han brydd seg om de himmelske goder. Aldri hadde han tenkt på sin sjel. Tilgivelse for sine synder, evig liv, frelse for sin sjel – ingenting av dette hadde han brydd seg om. Å være opptatt av åndelige ting betraktet han ikke som noe gode i det hele tatt.

Men derfor var den rike mannen egentlig en fattig mann. Denne verdens gode var hans høyeste gode. Og slik er det også med oss. Om vi betrakter dette livet og det dette livet kan gi oss, som vårt egentlige mål, som vårt høyeste gode, som vår største lykke, da er også vi fattige, uansett hvor mye vi eier av penger og gods. For den som ikke har Gud som sitt høyeste gode, eier egentlig ingenting. Den som setter legemets behov foran sjelens behov, blir aldri egentlig rik.

Én sak må vi ha helt klart for oss: Ingen går fortapt bare fordi han er rik, og ingen blir frelst fordi han er fattig. Det er ikke rikdommen i seg selv som fordømmer og fører mennesker i fortapelsen, like lite som det er fattigdommen som frelser og fører mennesker inn i himmelen. Ifølge Bibelen er det bare én ting som avgjør evigheten for alle mennesker, og det er om vi tror eller ikke. Den som tror, skal bli frelst, den som ikke tror, skal gå fortapt. Den som tror evangeliet om syndenes forlatelse for Jesu Kristi skyld, skal bli frelst. Den som ikke tror evangeliet, skal gå evig fortapt. At den rike mannen i teksten vår havnet i helvetet, skyldtes ikke rikdommen, men vantroen.

Det ser vi tydelig om vi leser videre i teksten. Den rike mannen kommer nemlig med en annen bønn til Abraham etter at han har forstått at det er umulig for ham å slippe pinen i helvetet. Han ber Abraham å sende Lasarus til hans fem brødre som ennå er i live, så han kan advare dem mot å havne "i dette pinens sted", som han sier. Men også denne bønnen avslår Abraham og sier til ham at brødrene har Moses og profetene. De får høre på dem. Men den rike mannen gir seg ikke. Han mener at "Moses og profetene" nok ikke kan hjelpe brødrene til å omvende seg. "Men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg," sier han.

Her avslører han virkelig sin vantro. Hvordan kan Moses og profetene hjelpe mine fem brødre? tenker han. Nei, det er ingen hjelp i Guds ord. Men om den døde Lasarus står opp og kommer til dem, vil de vende om. Hvilken forakt for Guds ord! Hvilken forakt for det Ordet som alene kan frelse mennesker! Hvilken forakt for det Ordet som alene har makt til å omvende menneskenes hjerter.

Vi har allerede sett to bevis for den rike mannens vantro, nemlig hans selvopptatte nytelsessyke og hans mangel på nestekjærlighet. Her ser vi et tredje tydelig bevis, nemlig hans grove forakt for Guds ord. Vantroen består egentlig i dette at vi ikke tror Gud, ikke tror det Gud sier i sitt ord, ikke tror de løfter han kommer med.

Hvor fattig var ikke den rike mannen! Han levde i fest og glede dag etter dag, men uten Gud, uten å bry seg om sin sjel, uten å bry seg om Guds ord. Og dette livet her på jorden er kort. Den rike mannens tilsynelatende lykkelige liv kom til en ende. Døden kom også til ham.

"Den rike døde også, og ble begravet." Hva fikk han med seg? Hva kunne han ta med seg av all rikdommen? Ingenting! Han forlot denne verden like naken og bar som den fattige Lasarus, og kroppen hans ble til jord igjen.

Når Jesus beskriver den vantros evige skjebne, gjør han dette uten bortforklaringer, uten å pakke ordene inn i bomull. Han er klar og tydelig i sin tale. Den rike slo øynene sine opp i helvetet, i pinestedet, leser vi. Her er det ikke tale om noe dødsrike, om et hvilested, som alle de døde kommer til, en mellomtilstand hvor de skal oppholde seg fram til den ytterste dagen. Et slikt sted kjenner ikke Bibelen til. Heller ikke sier Bibelen noe om at de som dør i vantro, blir tilintetgjort og slutter å eksistere, slik som for eksempel Jehovas Vitner og andre hevder.

Da den fattige Lasarus døde, kom englene og bar ham til Abrahams fang, og da den rike døde, slo han øynene opp i helvetet hvor han var i pine, sier Jesus. Og mellom det stedet hvor den rike befant seg, og det stedet der Abraham og Lasarus befant seg, var det en dyp kløft som det var umulig å overstige. Den rike befant seg kort og godt i helvetet. Det er skremmende ord Bibelen bruker for å beskrive dette stedet. "Den sterke skal bli til stry," sier profeten Jesaja, "hans verk skal bli en gnist, og begge skal brenne opp uten at noen slokker" (Jes 1,31). "Marken som eter dem, skal ikke dø, og ilden skal ikke slokne" (Jes 66,24). Hvilken tragisk utgang på den rikes fantastiske liv!

2. Den fattige, men likevel rike Lasarus

Men la oss heller betrakte den fattige Lasarus og hente trøst og kraft i Jesu beskrivelse av denne mannen. Han var virkelig fattig i menneskers øyne. Han var så fattig som det går an å være. Han var fattig på alt som hører dette livet til. Han hadde ikke mat. Han hadde ikke hus. Han var syk. Han hadde ingen mennesker som brydde seg om ham annet enn hundene som kom og slikket de verkende sårene hans. Dette var Lasarus, så fattig, så syk, så forlatt av alle mennesker like til sin død, en usigelig fattigdom.

Likevel var han veldig rik. Hvorfor? Fordi han var rik i Gud. Han, den fattige Lasarus, eide alt det den rike mannen manglet. Allerede navnet som Jesus helt sikkert bevisst har gitt ham, viser oss dette. Lasarus betyr: "Gud hjelper". Lasarus kunne virkelig gjøre Asafs kjente salme til sin egen: "Herre, når jeg bare har deg, ønsker jeg ikke noe på jorden. Om kropp og sjel forgår, er Gud for evig min klippe og min del" (Salme 73,25-26). Han hørte til den flokken av troende, som for verden er skjult, men som er kjent av Gud.

Hvordan vet vi at Lasarus var en troende? Jesus sier jo ikke noe om dette i teksten vår. Men likevel vet vi at han var det. For vi får nemlig se ham i Abrahams fang etter at han døde. Han var altså ikke bare en Abrahams etterkommer av fødsel, men han var en etterkommer av Abraham åndelig talt. Han var av Abrahams ætt i egentlig betydning. Han var en som fulgte etter Abraham i hans tro. "Det er de som tror, som er Abrahams barn," skriver Paulus til galaterne (Gal 3,7). De tilhører det rette Israel. De er sanne israelitter.

Så var altså Lasarus i all sin fattigdom og nød, mye rikere, mye lykkeligere, mye gladere enn den rike i all sin forgjengelige rikdom og lykke. Lasarus var virkelig rik. For han eide Gud. Han eide syndenes tilgivelse. Han eide evig liv og frelse.

Hva ble så enden på Lasarus sitt liv? Da Lasarus døde, mistet han ingenting, for han eide jo ingenting. Døden var derimot for ham en stor vinning, for døden betydde for ham slutten på alt det onde, på all nød og lidelse. "Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang," leste vi. Han fikk forlate sin skrøpelige kropp og ble båret av engler til Abrahams fang. "Abrahams fang" er et herlig bilde på den evige frelsen alle troende har i vente. "Abrahams fang" er de troendes arvedel. Det er stedet for evig hvile og fred. Det er det sted der alle Guds uforståelige veier her i livet skal bli åpenbart og forklart for oss. Da skal alt det vi ikke har forstått med Guds veier, alt det som vi synes har vært så meningsløst, bli forklart for oss. "Nå blir han trøstet", leser vi om Lasarus. Og slik skal det lyde for all evighet om alle de som har stridt den gode strid, fullført løpet og bevart troen: "Nå blir de trøstet."

Det går veldig godt an å være fattig på jordiske ting og samtidig fattig åndelig talt. Man kan leve et elendig liv, få mye motgang i livet og likevel gå fortapt. Vi blir ikke frelst fordi vi er fattige eller fordi vi har det vondt i livet. Vi får ikke del i den himmelske gleden bare fordi vi forsaker all glede her på jorden. Gud har gitt oss sine gode gaver for at vi i takknemlighet og glede skal nyte av det og bruke det vi har fått til beste for hverandre og for oss selv.

En som er fattig, er og forblir fattig om han ikke tror på Guds enbårne Sønn. Slike fattige fins det mange av her på jorden. Men hvor rik selv den aller fattigste her på jorden blir gjennom troen på Jesus Kristus, det forkynner Jesus klart og tydelig for oss i dagens evangelium. Han får arve himmelriket.

Så ligger da all vår hjelp og trøst, all sann lykke, uansett om vi er fattige eller rike her i verden, i Kristi rikdom, og bare der. Og da er det ingen forskjell om vi er fattige eller rike på jordiske ting. Troen på Jesus Kristus og hans frelsesverk visker ut forskjellen og gjør oss alle rike.

Den samme troen er det som får både den fattige og den rike til å gjøre gode gjerninger. I den rike virker troen ydmykhet, måtehold, barmhjertighet, gavmildhet, vennlighet, medlidenhet, takknemlighet. I den fattige virker troen tålmodighet, nøysomhet, tilfredshet, tillit til Gud, glede og håp. Og når så døden kommer til dem begge, får begge en evig rikdom. Den rike kommer ikke til å savne sin jordiske rikdom, og den fattige skal ikke klage over sin fattigdom. Begge to skal gå inn i den evige herligheten og nyte godt av det evige livets rikdom.

Derfor vil vi be Gud om at han må bevare oss i troen, slik at vi ikke gjør som denne verdens barn, som får sine goder her i livet og siden blir fratatt alt, men be om at han vil hjelpe oss slik at vi, enten vi er rike eller fattige, eier ham. Han er vår eneste trøst og vår sanne rikdom. For eier vi ham, skal vi få himmelriket i evig eie. Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)



DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE

Hvem er vi?
  Hva skjer?  Hvor finner du oss? Våre søsterkirker  Lesestoff  
Til oppbyggelse
  Ukens andakt  Prekener  Foredrag  Til hovedsiden


Tilbake til prekenarkivet