Det er en merkelig fortelling Jesus forteller oss i dag. Han forteller om rik mann som hadde en forvalter. En forvalter er en mann som passer på pengene og eiendelene til andre. Han eier dem ikke selv. Han bare passer på dem. Men han får også lov til å bruke pengene til det han synes er best. Han kan f.eks. sette pengene i banken slik at han kan få renter for dem. Eller han kan drive handel med pengene, kjøpe inn varer som han selger videre for en dyrere sum og dermed tjener mer.

Denne forvalteren Jesus forteller om i dag, var ikke noen god forvalter. Han sløste bort alle pengene til herren sin. Nå fikk den rike mannen høre om at forvalteren hans var så sløsete, så han kalte til seg forvalteren og sa: "Hva er det jeg hører om deg? Jeg vil nå vite hvordan du har brukt pengene mine som du skulle passe på for meg, for du kan ikke lenger være forvalteren min." Men om denne mannen var sløsete med pengene, var han i alle fall ikke dum. Han begynte å tenke: "Nå mister jeg jobben min. Hva skal jeg da finne på? Jeg er ikke sterk nok til å grave, og jeg skammer meg for å tigge. Jo, nå vet jeg hva jeg vil gjøre. Jeg vil skaffe meg venner - venner som vil ta seg av meg når jeg har mistet jobben." Og dermed begynte den uærlige forvalteren å kalle til seg alle de som skyldte herren hans penger. En etter en kalte han dem til seg. Han sa til den første: "Hvor mye skylder du min herre?" "Hundre tønner med olje," svarte han. "Se her har du gjeldsbrevet ditt, skriv femti i stedet," sa forvalteren. Og så spurte han den neste: "Og du, hvor mye skylder du?" "Hundre tønner hvete," svarte han. "Se her," sa forvalteren, "her har du ditt gjeldsbrev. Skriv åtti."

Hva tror dere disse som skyldte den rike mannen, syntes om forvalteren? De syntes selvfølgelig at han var veldig grei. Han sørget for at de fikk mye mindre gjeld. Og slik skaffet han seg mange venner som gjerne ville hjelpe ham senere da han mistet jobben.

Var det rett det denne forvalteren gjorde? Nei, det var helt galt. Han var uærlig. Han bedrog mannen som han var forvalter for. Likevel gir Jesus denne forvalteren ros. Vi leser i teksten: "Herren gav den uærlige forvalteren lovord fordi han hadde stelt seg klokt." Forvalteren hadde vært smart. Da han visste at han skulle miste jobben, hadde han begynt å tenke over situasjonen sin, og han hadde begynt å tenke på framtiden. Og det er det som er så smart med ham. Han sørget for framtiden mens han ennå hadde tid.

Hva vil Jesus lære oss med denne merkelige fortellingen? Han vil lære oss at de som sørger for evigheten mens de ennå har tid, dvs. mens de ennå lever her på jorden, de er kloke. Mens de som ikke sørger for evigheten, er de største dårer.

I dette eksemplet med den uærlige forvalteren ser vi avbildet de aller fleste mennesker. For de fleste mennesker lever like sikkert og sorgløst som denne forvalteren. De bekymrer seg ingenting om framtiden. De tenker først og fremst på å få det best mulig her i livet. Det eneste de ønsker, er å få oppfylt alle sine ønsker for dette livet. De bryr seg ikke om sjelen. De tenker ikke på hva som skal skje etter døden. Faktum er at de fleste mennesker betrakter de kristne som dumme fordi de er så opptatt av livet etter døden.

Om det nå ikke fantes noe annet liv enn dette her på jorden, om alt var slutt i og med døden, så handlet jo de vantro klokt. Da var det jo rett av dem å si: "La oss ete og drikke, for i morgen er vi døde." Eller om mennesket virkelig var sin egen herre, om det ikke fantes noen Gud som vi måtte avlegge regnskap for, så var det jo ikke så farlig. Da gjorde det egentlig ingenting om vi levde sorgløst uten tanke på framtiden.

Men det fins noe mer enn dette livet. Sjelen vår er udødelig. Når legemet vårt dør, lever sjelen videre. Den kan ikke forgå. Og det fins også en Gud, en husherre som alle mennesker må avlegge regnskap for. Mennesket er ikke sin egen herre. Vi er bare forvaltere av alt det Gud har gitt oss. Enten mennesker vil tro det eller ikke, enten de tror på Gud eller ikke, så er de likevel forvaltere. De er forvaltere over sitt eget liv som de har fått av Gud. Og de må avlegge regnskap for sitt forvalterskap.

En dag lyder det for alle mennesker: "Legg fram regnskap! Legg fram regnskap over driften av livet ditt!" Menneskene finner på mange slags utflukter for å slippe å tenke over dette. Noen sier at det fins ingen dom etter døden. Det fins ikke noe helvete. En kjærlig Gud dømmer da ikke noen til helvete, sier de. Men ikke bare Bibelen forteller oss dette. Også hvert eneste menneskes samvittighet vitner om at livet vårt ikke er fullkomment og at det dermed er en mulighet for at vi må stå til rette for vårt dårlige liv.

Andre mennesker sier at det fins ingen Gud. Mennesket er blitt til gjennom milliarder av års utvikling. Det fins ingen skaper, ingen som mennesket trenger stå til ansvar for. Det er klart at utviklingslæren er en herlig tanke for det vantro mennesket. Ettersom det ikke fins noen skaper som har skapt oss og gitt oss livet, fins det heller ingen som vi trenger stå til regnskap for. Menneskene prøver å innbille seg at det ikke fins noen regnskapsdag. Og de tenker at de dermed kan leve stort sett som de vil.

Noen betrakter det som klokt å ikke tenke over den skylden de har fordi har syndet. Men det kommer en dag da Gud skal se gjennom bunken av gjeldsbrev, og da er det umulig å dekke over all skylden. Gjeldsbrevet har Gud i sin hånd, og ve den som ikke har fått tilgivelse fra ham. Ve den som ikke har fått strøket ut sin skyld.

Noen mener at det er best ikke å tenke så mye på det som kommer etter døden. Vi blir bare nervøse av det. Men en dag kommer døden, og ingen av oss har garantier for at den først skal komme når vi er gamle og mette av dage. Den kan komme når som helst. Og da er det for sent om vi ikke allerede her i livet har sørget for evigheten.

Noen trøster seg med at om det fins en Gud, så er han nok en god Gud. Ja, det er sant at Gud er god, at han er full av kjærlighet og barmhjertighet mot synderen. Men for den som ikke bryr seg om hans nåde og tilgivelse, er han en fortærende ild, sier Bibelen. For Gud er på samme tid god og hellig. Han er på samme tid kjærlig og rettferdig.

Derfor er det en stor dumhet ikke å sørge for evigheten her i livet. For en gang lyder det. "Legg fram regnskap over driften, for du kan ikke lenger være forvalter hos meg."

Denne korte levetiden her på jorden har vi fått nettopp for at vi skal søke og finne frelsen. Vi taler ofte om livet som en nådetid. Det er den tiden hvert menneske har fått til å tro på Guds nåde.

I lignelsen om den uærlige forvalteren forteller Jesus om at de han hadde fått høre om at han måtte avlegge regnskap, var han ikke lenger sorgløs og likegyldig. Nei, da begynte han virkelig å bekymre seg om sin framtid. Han begynte å tenke over stillingen sin og sa til seg selv: "Hva skal jeg gjøre nå, når min herre tar stillingen fra meg? Jeg er ikke sterk nok til å grave, og jeg skammer meg for å tigge. Jo, nå vet jeg hva jeg vil gjøre for at folk skal ta imot meg i sine hjem når jeg blir avsatt." Straks kalte han til seg sin herres skyldnere, en etter en, og ettergav dem en del av gjelden. På denne måten skaffet han seg venner som han kunne ty til når han siden ble arbeidsløs og kom i nød.

Og så sier Jesus: "Herren gav den uærlige forvalteren lovord fordi han hadde stelt seg klokt." Hva mener Jesus med dette? Han mener ikke at det i seg selv var en prisverdig handling forvalteren gjorde, for det var jo fusk og bedrag. Men han hadde likevel handlet klokt i det at han hadde begynt å tenke på framtiden. Han var blitt revet ut av sin sorgløse tilværelse og forstod plutselig at den lykken han hadde opplevd til nå, ikke kom til å vare for alltid. Og i dette handlet han altså klokt, nemlig at han sørget for framtiden. Når han nå ble sparket av sin herre, stod han ikke helt på bar bakke, for han hadde skaffet seg så mange venner som han kunne ty til.

Av dette eksemplet er det "lysets barn", dvs. de troende, skulle lære noe. Jesus sa at "denne verdens barn er flinkere til å ordne seg med hverandre enn lysets barn." Ja, denne verdens barn er kloke når det gjelder de verdslige ting, og denne klokskap kan de troende lære noe av, mener Jesus. Forskjellen er at de troende skal bruke klokskapen på de himmelske ting. De skal være kloke når det gjelder himmelen og evigheten, dvs. de skal sørge for evigheten mens de lever her på jorden.

Den uærlige forvalteren var fullt klar over at det fantes ingen vei tilbake. Han hadde fått klar og grei beskjed: "Du kan ikke lenger være forvalter hos meg." Og slik er det på dommens dag. Da er det ingen vei tilbake. Da lyder det for alle: "Legg fram regnskap over livet ditt!" Ingen slippe unna. Alle må fram for dommen.

Ja, om vi selv måtte betale vår skyld hos Gud, om vi selv måtte gjøre opp for våre synder, da fantes det ingen annen utvei enn at vi selv måtte forsone oss med Gud. Og det vet vi er umulig. For Gud krever av oss at vi er fullkomne, at vi er fullkomment skyldfrie, at vi står rene og rettferdige for hans hellige åsyn.

I vår tid snakker man ikke lenger om synd og skyld. I dag snakker man om feiltrinn og svakheter, som om jeg ikke selv var skyld i det. Men for Gud er dette ett og det samme. For Gud tåler ikke feiltrinn heller. Han krever en fullkommen kjærlighet til seg og til vår neste. Han krever en fullkommen oppfyllelse av loven.

Og derfor har vi alle sammen skaffet oss en veldig gjeld hos Gud, en ubetalelig gjeld. Om det ikke nå finnes noen som kan betale denne gjelden, så fins det heller ingen nåde hos Gud, ingen tilgivelse, ingen barmhjertighet. Da kan vi egentlig bare gi opp. Da er alt vårt strev forgjeves. For intet menneske kan betale sin skyld hos Gud. Guds Ord sier uttrykkelig: "Ingen kan løse ut sin bror og gi Gud løsepenge for ham – det ble for dyrt å frikjøpe hans liv, det må en oppgi for alltid" (Salme 49,8-9).

Men Gud være lovet! Det fins nåde hos Gud, og Guds nåde er større enn vår skyld, alltid større. Selv om et menneske har vært en aldri så dårlig og uærlig forvalter over livet sitt, og sløst bort hele livet og alt det han har fått av Gud, fins det likevel nåde. Gud er villig til å ettergi ham og alle andre all skyld og gjeld.

Hvorfor? Fordi vi har en Frelser som har båret våre synder, betalt hele vår skyld med sitt eget blod, gjort opp for Gud i vårt sted, og skaffet oss rettferdighet, liv og frelse. Gjennom denne Frelseren, som er Jesus Kristus, Guds egen Sønn, får vi komme til Gud. For han er Guds kjære Sønn som Gud har behag i. Den som har satt sin lit til Jesus og hans frelsesverk, har alt det som han har skaffet til veie, nemlig tilgivelse for all synd, evig liv og frelse. Derfor sier Jesus: "Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, han har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet" (Joh 5,24).

Denne lignelsen som Jesus forteller oss i dag, er en alvorlig påminnelse om å sørge for evigheten mens det ennå er tid. Men hva må jeg gjøre for å sørge for at jeg kan bli stående for Gud på regnskapsdagen? Bibelen sier: "Av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave" (Ef 2,8). Vi har hørt evangeliet om Guds nåde i Jesus Kristus. For Jesu skyld tilgir Gud oss alt. For hans skyld er vi frelst. Det klokeste og beste vi derfor kan gjøre mens vi lever på jorden, er å tro på evangeliet om denne nåde og frelse. Å leve i troen på Jesus er den rette klokskap. Å leve i vissheten om at vi for Jesu skyld får stå som skyldfrie på regnskapsdagen, er virkelig å bruke livet klokt.

Den dårlige forvalteren i lignelsen gjorde i alle fall noe klokt: Han brukte pengene til å skaffe seg venner for framtiden. Vi skal også bruke pengene, sier Jesus. Og vi skal bruke dem på en slik måte at vi også skaffer oss venner i vår framtid. Hva er vår egentlig framtid? Er framtiden vår bare dette korte livet her på jorden, og så er alt slutt? Nei, vi skal til himmelen. Jesus kaller det for "de evige boliger", det evige huset, det evige hjemmet hos Gud. Dit er det vi skal. Det er vår framtid. Og nå mens vi lever her på jorden, skal vi bruke pengene som vi har fått av Gud, slik at vi kan få oss mange venner som venter på oss og tar imot oss når vi kommer til himmelen.

Hvordan kan vi få oss slike venner? Kan vi bare gjøre som forvalteren i lignelsen, gi dem penger eller andre ting? Nei, slike venner kan vi bare få oss ved å gi dem evangeliet, ved å fortelle dem om Jesus. Alle de som hører evangeliet og tror på Jesus Kristus, kommer til de evige boliger. Og alle disse skal stå og ta imot oss når vi også kommer dit.

Det er det vi skal bruke pengene våre til, sier Jesus. Da er vi kloke. For da skaffer vi oss venner for framtiden, for den evige framtiden. Så vil vi be Gud om hjelp og kraft til å være trofaste og kloke forvaltere over alt det han har gitt oss slik at det kan bli til beste for hans rike, og vi kan få oss mange venner som skal ta imot oss i himmelen. Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE
Hvem er vi?  Hva skjer?  Hvor finner du oss? Våre søsterkirker  Lesestoff  
Til oppbyggelse  Ukens andakt  Prekener  Foredrag  Til hovedsiden

Tilbake til prekenarkivet