En klok mann har sagt: "Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet." Han har nok mye rett i det. I vår tid møter vi som kristne i vårt land ikke mye hat og ytre forfølgelse, derimot møter vi mye likegyldighet. Folk trekker helst på skuldrene av oss. De synes nok vi er litt merkelige. I alle fall er det vi driver på med i kirken ganske uinteressant for dem.

Likevel er det heller ikke til å komme forbi at om vi virkelig vil stå fast på vår overbevisning, om vi vil være virkelig frimodige bekjennere av den kristne troen, vil vi møte motstand. Vi vil møte forakt og spott. Og slik har det i grunnen alltid vært. Alle sanne bekjennere av Kristi navn har fått merke motstand. Hvorfor er det slik? Fordi det vi bekjenner, vår tro og lære, er ubegripelig for de vantro. Det er en latterlig og dåraktig lære. Den er totalt ufornuftig, og mange mener at den er helt uegnet for vår tid.

Spesielt den trosartikkelen som sier at vi er frelst av nåde alene for Kristi skyld, uten våre egne gjerninger, alene ved troen på Jesus Kristus, er anstøtelig for verden. Alle som vil bli rettferdige ved sine egne gjerninger, støter seg på en slik lære. Derfor blir alle sanne bekjennere av det rene nådens evangelium også i dag foraktet og hatet. 

For vårt gamle menneske smaker det bittert å bli foraktet av verden. Den gamle Adam liker det ikke. Derfor prøver han så godt han kan å få de kristne til å fornekte sin tro på Jesus, slik Peter gjorde. Om vi fornekter vår tro, eller i alle fall tilpasser vår tro og lære til tidens meninger og ideer, får vi nok fred og ro. Vi blir nok populære, og verden roser oss for at vi er slike fine "kristne". Jeg tror ikke vi skal like noe særlig å bli rost av verden. Jeg tror vi skal ta det som et dårlig tegn om ikke-kristne roser oss for vår overbevisning og bekjennelse.

Dagens tekst er en kraftig formaning til oss til ikke å skamme oss over vår bekjennelse. Den er en kraftig advarsel mot å bli populære blant de vantro for vår tros skyld. Tvert imot formaner Jesus oss i dag å holde frimodig fast ved vår gode bekjennelse og vitne åpent om vår tro for verden.

Hvem vi ikke skal frykte
"Jeg sier dere, mine venner," sier Jesus, "vær ikke redde for dem som slår legemet i hjel, men siden ikke kan gjøre noe mer." Jeg tenker at det er del som reagerer når de hører slike ord av Jesus. Skal vi ikke frykte dem som kan slå våre legemer i hjel? Skal vi ikke være redd for dem som kan gjøre oss vondt på våre legemer? Egentlig skal vi ikke det.

Disse som bare kan skade oss på våre legemer, skal vi ikke frykte, sier Jesus. For disse er jo egentlig så svake og avmektige. De kan nok slå i hjel legemer. Men det er også det meste de kan gjøre. De kan nok påføre oss lidelser. De kan ta fra oss mye av det vi har kjært her i livet. De kan skade vårt gode navn og rykte. De kan plage oss på forskjellige måter. De kan ta fra oss venner og slektninger. Og de kan altså slå i hjel våre legemer, om de er riktig onde. For oss er jo dette fryktelig. Men det fins noe som er mye, mye verre, og som disse ikke kan gjøre. De kan ikke drepe sjelen (Matt 10,28). De kan ikke ta fra oss vårt egentlige liv. For våre sjeler hviler trygt i den allmektige Guds hender. Ingen kan rive noen ut av hans hånd (Joh 10,28). Ja, når våre legemer dør, da går våre sjeler til Gud. Da er vi fri fra alt det som virker skremmende og farlig her i tiden.

Som Luther synger i sin kjente salme:

Og om vårt liv de tar, og røver alt vi har,
la fare hen, la gå! Mer kan de ikke få.
Guds rike vi beholder.

Disse skal vi altså ikke frykte. De skal ikke få hindre oss i å bekjenne vår tro. Selv om det for oss synes som om de har stor makt, kan de egentlig ikke skade oss.

Hvem vi skal frykte
Men det fins én som vi skal frykte, ikke i en slavisk frykt, men i en barnlig frykt, en frykt som springer ut av tro og tillit. Jesus sier videre: "Frykt han som først kan slå i hjel og så har makt til å kaste i helvete. Ja, jeg sier dere. Det er ham dere skal frykte." Her taler ikke Jesus om djevelen, som enkelte har trodd. Djevelen har ingen makt over oss. Vi tilhører ham som har overvunnet djevelen og gjort ende på hans gjerninger.

Nei, den vi skal frykte er vår Herre, Gud den allmektige. Ham skal vi frykte, så vi ikke sårer ham med våre synder og gjør ham som er en nådig Far for oss alle, vred. Bibelen sier at det fryktelig å falle i den levende Guds hender. For han har makt til å kaste i helvete. Derfor skal vi frykte ham og ingen annen. Ham skal vi alltid ha for våre øyne og våre hjerter. For hans åsyn skal vi leve. På samme måten som et barn har respekt for sin far, er redd for å gjøre ham imot, redd for å synde mot ham, på samme måten skal vi frykte vår himmelske Far. Og så er det faktisk slik at jo mer vi lever i den rette gudsfrykt, desto mer forsvinner menneskefrykten.

Men vi er jo så svake. Ofte er vi så redde for dem vi ikke skulle være redde for. Vi vil gjerne være sterke. Vi vil gjerne frykte Gud og ikke mennesker. Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig. Men det er en nådig og barmhjertig Herre vi har, en som kjenner våre svakheter. Og han viser oss at til og med når det gjelder de jordiske ting, kan ikke andre gjøre som de vil. Også alt dette, hele vårt jordiske liv og det som hører til dette livet, står i vår Faders hånd. Andre får bare lov til å gjøre så mye som den allmektige Gud tillater dem å gjøre.

Alt står i Guds faderhånd,
hva han vil, det gjør hans Ånd.

Det er dette Jesus mener når han sier: "Selges ikke fem spurver for et par skilling? Og ikke én av dem er glemt hos Gud. Men til og med hvert hår dere har på hodet, er telt. Så frykt ikke! Dere er mer verd enn spurver" (v 6-7). Hvilke trøsterike ord! Vår Frelser, som ikke kan lyve, som vet hva han snakker om, han forsikrer oss her at også når det gjelder sine troende venners jordiske liv, kan ikke andre mennesker gjøre hva de vil. Også alt dette står i Guds hånd. Og han styrer og leder alle ting slik at det blir til det beste for sine barn.

Selv det minste og ringeste av sitt skaperverk, selv det som vi mennesker ikke akter for noe som helst, holder han i sin hånd. Selv en liten spurv, ja, selv hvert hår på våre hoder, har han omsorg for. Hvor mye mer holder han ikke da sin vernende hånd over sine kjære barn som han har kjøpt med sitt eget blod og som er hans dyrt kjøpte eiendom! "Til og med hvert hår dere har på hodet, er telt," sier Jesus. Gud våker altså ikke bare over de store og viktige hendelsene i våre liv, men også det som synes lite og ubetydelig, styrer og leder han.

Dette er til stor trøst for oss. For det forteller oss at djevelen og alle våre fiender ikke en gang kan ta ett eneste hår fra oss uten at vår himmelske Far vil det. "Hva er det for en elendig og avmektig djevel," sier Luther, "som ikke en gang kan ta fra oss et hår!" Og Paulus skriver: "Er Gud for oss, hvem er da mot oss?" (Rom 8,31).

"Frykt ikke! Dere er mer verd enn spurver," sier Jesus til oss i dag. Ja, hvorfor skal vi egentlig være redde, selv om de som står imot oss ser aldri så sterke ut? Uten Guds vilje kan de ikke gjøre oss noe som helst. Og Guds vilje er alltid, også når vi ikke forstår den, en nådig, barmhjertig og god vilje. Han vil bare vårt beste, selv om det for oss skulle se ut som det motsatte, at han vil oss vondt. Gud vil oss aldri noe vondt. Alt han gjør for oss, er bare godhet og miskunnhet alle våre dager.

Bekjennelse uten frykt
Og derfor kommer nå, som en helt naturlig følge av det Jesus har sagt, en kraftig oppmuntring til oss til å bekjenne ham for menneskene: "Jeg sier dere: Den som bekjenner meg for menneskene, ham skal også Menneskesønnen kjennes ved. Men den som fornekter meg for menneskene, han skal også bli fornektet av Guds engler" (v 8-9). Når Jesus nå altså har lært disiplene sine at de ikke trenger frykte noen annen enn Gud, oppfordrer han dem kraftig til å bekjenne ham for menneskene. Han vil at de fritt og åpent skal bekjenne hans stor navn og hans veldige gjerninger for verden. Han vil at mange skal få høre om ham og hva han har gjort for dem. Han vil at menneske skal komme til ham og bli frelst. Derfor skal disiplene bekjenne ham.

Jesus oppfordrer oss i dag til å bekjenne ham, til å kjennes ved ham som vår Herre og Frelser. Ikke bare i våre hjerter, ikke bare for andre medkristne, for det er jo ikke så vanskelig, men "for menneskene", dvs. spesielt for dem som ikke kjenner ham. Hva betyr dette å bekjenne ham? Det betyr å vitne om ham som Guds Sønn, han som er kommet til verden for å ta bort verdens synd og for å frelse verden fra dødens og djevelens makt. Å bekjenne Jesus vil si å bekjenne hans person og hans verk, hvem han er og hva han har gjort for alle mennesker.

Denne bekjennelsen skal vi kristne bekrefte ved våre egne gjerninger. En tro uten gjerninger er en død tro. Slik er det også med vår bekjennelse: Fins det ingen troens frukter, ingen kjærlighet, glede og fred som ledsager vår bekjennelse, er den til ingen nytte. For menneskene vil ikke bry seg om å høre på en bekjennelse som motsies av våre gjerninger. Ved vår bekjennelse skal verden få lære at denne Jesus er vår Herre som har gjenløst oss ved sitt dyre blod. Han har kjøpt oss fri ved sin lidelse og død på korset. Og han har stått opp igjen ifra de døde som et bevis på at han er vår Frelser. Han har gjenløst oss "for at vi skal leve under ham i hans rike og tjene ham i evig rettferdighet, uskyldighet og salighet", som det står i katekismen. Våre liv er med andre ord også en bekjennelse. Om vi lever etter hans vilje, forstår mennesker at han er vår Herre.

Men samtidig som han formaner disiplene til å bekjenne ham for menneskene, gir han dem store løfter. "Den som bekjenner meg for menneskene," sier han, dvs. enhver, mann eller kvinne, ung eller gammel, "enhver som bekjenner meg, han eller hun skal også jeg bekjenne og kjennes ved for Guds engler," eller som det står hos Matteus: "for min Far i himmelen". Tenk på dette! Jesus skal kjennes ved oss for sin Far i himmelen. Han skal si til sin Far i himmelen: "Jeg kjenner dette mennesket. Jeg vet at det er en frimodig bekjenner." Hvilken ære! Hvilken nåde! På den ytterste dagen da alle skal få etter det de har gjort i sitt liv, da skal Frelseren ta sine troende til side og kjennes ved dem. Han skal bekjenne for sin Far at de er hans.

Hvor frimodig og uredde kan vi da ikke være idet vi bekjenner ham for menneskene, selv om det koster oss litt. Kanskje koster det oss litt motstand, litt hån, litt forakt, kanskje til og med litt forfølgelse. Men hva gjør vel det når Jesus, vår Herre og Frelser, kjennes ved oss! Hva gjør vel det når han har lovet å være med oss alle dager inntil verdens ende! Han vil gi oss kraft og frimodighet. Og best av alt: Han vil kjennes ved oss for sin himmelske Far! Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE
Hvem er vi?  Hva skjer?  Hvor finner du oss? Våre søsterkirker  Lesestoff  
Til oppbyggelse  Ukens andakt  Prekener  Foredrag  Til hovedsiden

Tilbake til prekenarkivet