Det er blitt en tradisjon i vår forsamling at vi samles til påskefrokost før gudstjenesten på 1. påskedags morgen. I dag hører vi om en påskefrokost som var noe helt spesielt. Den oppstandne Jesus kommer til disiplene som er samlet ved Tiberias-sjøen og innbyr dem og sier: "Kom og få mat." Denne frokosten betydde noe helt spesielt for disiplene. Det forstår vi av det faktum at evangelisten Johannes har fortalt om den helt til slutt i sitt evangelium. For i seg selv var det ikke noe spesielt med denne frokosten der ved stranden, men for disiplene betydde den noe mye mer enn bare et lite måltid sammen med Jesus. Den ga dem fornyet håp, glede og styrke.

Det er fire ting som er spesielle ved denne frokosten. Det ene er stedet hvor frokosten ble servert. Det andre er gjestene som var med på frokosten, det tredje er den spesielle menyen og det fjerde er han som er den meget spesielle verten.

Denne spesielle påskefrokosten ble servert ved stranden av Tiberias-sjøen. Denne sjøen, som også kalles Genesaretsjøen, lå i Galilea. Byene Kapernaum, Korasin og Betsaida lå langs denne sjøen. I dette området var det Jesus hadde utført en stor del av sin virksomhet. Der hadde han gjort mange store under og holdt mange kraftige taler.

Like før han døde på korset, hadde han sagt til disiplene: "Etter at jeg er oppstått, skal jeg gå i forveien for dere til Galilea" (Matt 26,32). Her oppfyller han dette løftet helt konkret. Han åpenbarer seg for dem lys levende der ved stranden. Vi leste at dette var tredje gang han åpenbarte seg for disiplene etter at han var stått opp fra de døde (vers 14).

Men det som framfor alt var så spesielt med dette stedet, var at det var ved den samme sjøen som han tre år tidligere hadde kommet til disse fiskerne i det de holdt på å skylle garnene sine, og han hadde kalt dem til å være sine disipler. Han hadde sagt: "Kom og følg meg. Fra nå av skal dere fange mennesker." Dette guddommelige kallet hadde han ikke trukket tilbake. Det sto ved lag fortsatt. Og det beviser han nå når han etter at han har stått opp fra de døde, på ny åpenbarer seg for dem og kommer til dem ved den samme stranden hvor han hadde kalt dem til å være menneskefiskere.

"Vær ikke redd!" sa Jesus til Peter den gangen han kalte ham til apostel, "fra nå av skal du fange mennesker." Peter skulle bli en menneskefisker, men ikke bare han; også de andre disiplene skulle være menneskefiskere. "Likesom Faderen har sendt meg, sender jeg dere," sa Jesus til dem. Når Jesus her på ny viser seg for disiplene på samme sted og gjør nesten det samme underet som sist, minner han dem om det kallet de hadde fått. Oppdraget og kallet sto ved lag. De var kalt til å gå ut og kaste ut garnene sine for å fange mennesker inn til Jesus. "Kast noten til fangst!" "Gå ut i hele verden og forkynne evangeliet for alle mennesker!" (Mark 16,15). Dette var ordren de hadde fått. "Dere skal vitne om meg i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og like til jordens ender" (Apg 1,8), sa han til dem like før han fór opp til himmelen. Og de var lydige mot kallet. "De gikk ut og forkynte overalt" (Mark 16,20). De kastet noten til fangst. De var menneskefiskere.

Men gjaldt befalingen bare disiplene? Var det bare Peter og Jakob og Johannes og de andre disiplene som skulle være menneskefiskere? Nei, disiplene døde, men evangeliet fortsatte å nå lenger og lenger ut ved at de kristne fortsatte det verk disiplene hadde begynt. Peter skriver selv til alle troende: "Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som er Guds eiendom, for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys" (1 Pet 2,9). Alle kristne har fått i oppdrag av sin Herre å være menneskefiskere. Ikke bare vi som er kalt til å forkynne evangeliet offentlig i forsamlingens navn og på forsamlingens vegne, har fått dette oppdraget. Alle troende, hele den kristne menigheten, har dette oppdraget å være menneskefiskere. Oppdraget lyder for alle, ung og gammel, kvinne og mann: "Kast noten til fangst! Forkynne evangeliet for alle mennesker!"

Det andre som er spesielt ved denne frokosten der ved bredden av Tiberias-sjøen, er de som var gjester. Hvem var gjestene? Det var Peter, Tomas, Natanael, Sebedeus-sønnene – dvs. Jakob og Johannes – og to andre av disiplene (vers 2). Hva var så spesielt med dem? La oss tenke litt over hvem de var, og hva de hadde gjort ganske nylig.

Det var Peter, han som hadde falt så dypt og fornektet sin Herre tre ganger og bannet og sverget på at han ikke kjente ham. Det var Tomas, han som hadde tvilt så sterkt på at Jesus var stått opp fra de døde at han ikke ville tro før han fikk se naglemerkene i hendene til Jesus og såret i siden. Og så var det Natanael, som riktignok hadde fått det vitnesbyrdet av Jesus at han var en "sann israelitt, en mann uten svik" (Joh 1,47), men som likevel hadde vært blant dem som flyktet hals over hode da soldatene kom for å arrestere Jesus i Getsemane. Og det var Jakob og Johannes, som sammen med Peter hadde fått se Jesus blir forklaret oppe på fjellet, og som Jesus hadde tatt med seg inn i Getsemane og som han hadde bedt om å være med å våke og be sammen med ham, men som bare en liten stund etter, hadde blitt så trette at de hadde sovnet. De orket ikke å våke sammen med sin Mester i hans verste time. Også de hadde flyktet da det gjaldt som mest.

Disse var det som fikk høre disse herlige ordene av Jesus: "Kom og spis!" Nå skal vi spise sammen, dere og jeg.

Hva forteller dette oss? Det forteller oss at det er syndere som Peter, tvilere som Tomas, redde som Natanael og svake og trette som Jakob og Johannes, Jesus vil være sammen med. Ja, det er slike som dem han vil bruke som sine menneskefiskere. For om Jesus bare skulle bruke sterke, uredde, frimodige, feilfrie mennesker til dette store oppdraget, hva hadde da skjedd? Han hadde ikke funnet én eneste person han kunne bruke på hele denne jord. Og vi må tenke på Paulus ord i 1 Korinterbrev: "Det som regnes som svakt i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som står lavt i verden, det som blir foraktet, det som ingenting er, det utvalgte Gud seg for å gjøre til intet det som er noe" (1 Kor 1,27-28). Og disse svake og i seg selv ubrukelige menneskene var det han ville fylle med sin kraft. Som Paulus også skriver: "Vi har denne skatten i leirkar, for at det skal bli klart at den veldige kraft er fra Gud og ikke fra oss selv" (2 Kor 4,7).

La oss så se litt på menyen ved denne spesielle påskefrokosten der på stranden ved Tiberias-sjøen. Hva var det Jesus serverte disiplene? Fisk og brød som han hadde stekt over en kullild, leser vi (vers 9). Hva var så spesielt med denne menyen? Ja, kanskje du vil tenke at det var en ganske spesiell frokostmeny. Vi pleier i alle fall ikke ha fisk til frokost. Men det er ikke sikkert at dette var så spesielt for disiplene.

Vi får ikke vite det, men er det ikke sannsynlig at Jesus med denne spesielle menyen, fisk og brød, ville påminne disiplene om den spesielle dagen for et år eller to siden, da han omtrent i det samme området hadde mettet alle disiplene og fem tusen andre menn i tillegg til kvinner og barn av bare fem brød og to fisker? Dermed ville Jesus forsikre dem om at han fremdeles var den samme allmektige Herren som før. Han ville vise dem at de fortsatt kunne stole på hans allmakt og omsorg. Han ville kort og godt få dem til å forstå at de ikke behøvde tvile på at han skulle være med dem og gi dem det de måtte trenge for både legeme og sjel.

Litt seinere skulle han gi dem dette mektige løftet: "Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende" (Matt 28,20). Inntil verdens ende! Legg merke til disse ordene. For disiplene døde lenge før verdens ende, ja, verdens ende har ennå ikke kommet. Med andre ord: Jesu løfte gjelder fortsatt! Han skal også være med oss og sørge for oss slik han sørget for sine disipler. Som Skriften sier: "Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid!" (Hebr 13,8). Så hvorfor skulle vi bekymre oss når vi har en oppstanden og allmektig Herre og Frelser? Som en sjømann en gang sa det: "Den samme Herren, som gir en hval et tonn med sild til frokost hver morgen, kan også sørge for sine barn."

Men det som framfor alt gjør denne lille frokosten der ved stranden til noe helt spesielt, er den spesielle verten, han som innbyr dem og sier: "Kom og spis!" For ikke bare var det han som hadde gjort alt ferdig til måltidet, som hadde tent opp bålet og stekt brødet og fisken over de glødende kullene, men det er til og med han som serverer. For vi leser: "Så gikk Jesus fram, tok brødet og gav dem, og likeså fisken."

Men er det ikke dette som er typisk for vår Frelser? Han ikke bare innbyr oss til bords, han tjener oss også. For det var nettopp derfor han kom, ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene, og gi sitt liv til løsepenge for oss (Matt 20,28).

Disiplene kjente ham ikke igjen til å begynne med. Han sto der plutselig på stranden, "men disiplene visste ikke at det var han", leser vi (vers 4). Men så begynte det å skje saker og ting som må ha fått det til å demre for dem. "Dere har vel ikke noe fisk, barn?" sa han til dem. "Nei," svarte de. "Kast noten ut på høyre side av båten, så skal dere få fisk," sa Jesus. Og de kastet noten ut, og de fikk så mye fisk at de ikke klarte å dra den opp i båten. Denne mirakuløse fangsten påminnet dem om det som hadde skjedd tidligere, den gangen han hadde kommet for å kalle dem til sine disipler. Heller ikke da hadde de fått noe fisk selv om de hadde strevd hele natten. Men også da fikk de så mye fisk at de ikke klarte å dra alt opp i den ene båten.

"Det er Herren," sier Johannes til Peter når de for andre gang har fått være vitne til en stor og mirakuløs fiskefangst (vers 7). De var ikke i tvil lenger. Det var den oppstandne, deres kjære Herre og Mester som sto der lys levende på stranden og innbød dem så mildt, og serverer dem et ferdig måltid.

Det er en viktig lærdom i fortellingen om denne spesielle frokosten. For det var ikke bare som den lidende og fornedrede tjeneren Jesus skulle tjene oss. Også som den oppstandne og opphøyde Frelseren og Kongen tjener han oss. Paulus sier at Gud "reiste Kristus opp fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen, over alle makter og myndigheter, over alt velde og herredømme og over alle navn som kan nevnes, ikke bare i denne verden, men også i den kommende. Alt la han under hans føtter, og ham, hodet over alle ting, har han gitt til kirken" (Ef 1,20-21). Han som er opphøyd over alle ting og som er kirkens herre og overhode, tjener fortsatt sin kirke. Han går i forbønn for hver og en av oss. Han sørger for at alle ting tjener til vårt beste. Han ser til at ingenting av det som hender oss, skal skade vår tro. Tenk altså, Jesus Kristus, vår oppstandne og opphøyde Frelser, han som er vår Herre og Konge, han tjener oss fortsatt. Han sørger fortsatt for oss både til kropp og sjel.

Og vet dere hva? Når han en gang kommer igjen i sin herlighet, skal han fortsette å tjene oss. Det står at når Herren kommer, skal han spenne beltet om livet, la tjenerne gå til bords og selv varte dem opp (Luk 12,37). Hvilken underfull Frelser vi har! Hvilken merkelig Herre og Konge som ikke lar seg tjene, men som selv tjener oss. Hvorfor gjør han det? Fordi han elsker oss og vil at vi alle skal bli frelst. Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE
Hvem er vi?  Hva skjer?  Hvor finner du oss? Våre søsterkirker  Lesestoff  
Til oppbyggelse  Ukens andakt  Prekener  Foredrag  Til hovedsiden

Tilbake til prekenarkivet