Preken på Første søndag i faste - Tekst: Hebreerbrevet 4:14-16

En av de viktigste hensiktene med Hebreerbrevet er å advare oss mot å falle fra troen på Kristus Jesus. "La oss holde fast ved bekjennelsen!" leste vi. Og andre steder i brevet får vi høre at vi må oppmuntre hverandre, så ingen av oss skal la seg bedra av synden og bli forherdet, vi må ikke være trassige og forherde hjertene våre når Guds ord taler til oss, vi må holde fast ved frimodigheten og håpet helt til slutt.

Og som et advarende eksempel peker Hebreerbrevet på Israels barn som vandret omkring i Sinaiørkenen, etter befrielsen fra slaveriet i Egypt. Jesus vår Herre ble fristet og prøvet i ødemarken i 40 dager; Israels barn gjennomgikk også mange prøvelser i løpet av det førti år lange oppholdet i Sinaiørkenen. Men av alle disse tusener på tusener av israelitter, ble de fleste ikke godtatt av Gud; de bestod ikke prøven, og fikk derfor ikke lov til å komme inn og bosette seg i det lovede landet, Kanaan.

Til å begynne med hadde folket stolt på Gud og takket og prist ham for friheten og alle de fantastiske tegn og under de var vitne til. De hadde altså begynt bra. Men etter hvert ble det svært mye vantro, klaging og opprør. De utfordret Gud, brydde seg ikke om hans ord og undervisning, stolte ikke på ham. Og det ble de straffet for. Gud sa: "De farer alltid vill i sitt hjerte, de kjenner ikke mine veier… De skal aldri komme inn til min hvile." (Hebr 3:10,11)

Dette er en alvorlig advarsel til oss, vi som er på vandring mot vårt himmelske hjemland. Det er ikke nok å begynne bra, hvis vi ikke står løpet helt ut. Vi må ikke følge deres eksempel som var vantro og ulydige i ørkenen, sier Hebreerbrevet (4:11).

Men hvordan skal vi nå klare å stå løpet helt ut, når det jo er så mye, både inni oss og utenfra, som vil bedra oss og lede oss vekk fra Gud og hans ord? Stadig møter vi vanskelige prøvelser og fristelser. Vi har en mektig åndelig fiende som vil få oss til å gi opp og falle fra troen. Og ofte går vi rett i fellene som fienden har satt opp; vi snubler og havner i grøften, vi synder hver dag. Hvordan skal vi da ha noen forhåpninger om å nå helt fram til målet?

Jo, hør her: Vi har en øversteprest, en stor øversteprest! Ja, men er det virkelig det vi trenger, vi som lever nå i dag? En øversteprest? Ja, det er det vi trenger. Og - vi har det:

"Da vi nå har en stor øversteprest som har gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! For vi har ikke en øversteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd." At vi har Jesus som vår øversteprest, er det som gjør den helt store forskjellen, det betyr alt.

Øverstepresten var jo den som, i gammeltestamentlig tid, steg fram for Gud i tempelet på folkets vegne. En gang i året, på den store forsoningsdagen, gikk han inn bak forhenget til det aller helligste, det innerste rommet i templet, for der å fungere som en mellommann mellom Gud og mennesker. Han måtte ikke komme tomhendt inn der for Guds åsyn. Nei, ifølge forskriftene de hadde fått fra Gud, skulle han bære fram offer på alteret; han skulle ofre blodet fra et lam, et lyteløst lam, og dette skulle gjelde som syndoffer for hele folket. Og i og med dette offerritualet kunne de troende ha full visshet om at Gud tilgav dem og renset dem fra alle deres synder, for det hadde han lovet. Ikke fordi blod fra bukker og lam i seg selv har noen slik renselseseffekt, men fordi dette syndofferet var et bilde som pekte fram mot det som skulle skje når den lovede Messias kom til verden, han som skulle utføre det store og virkelig effektive offeret for synd. For frelserens skyld fikk Guds folk allerede den gangen bare ta imot Guds nåde og tilgivelse gratis og for intet, gjennom troen.

Jesus, den store øverstepresten, kom heller ikke tomhendt inn for Guds åsyn; han hadde med seg offergaven, og det var seg selv, sitt eget liv! Jesus er altså samtidig både øversteprest og offerlam. Han selv er Guds lam, et lyteløst lam, uten feil, Han hadde levd et hellig og skyldfritt liv her på jord som vår stedfortreder. Dette overrakte han til Gud sin Far som offergave. "Her, her kommer jeg med det hellige og skyldfrie livet som menneskeslekten skulle ha levd - som representant for hele menneskeheten er jeg nå her med denne offergaven, meg selv, mitt eget liv." Jesu liv var feilfritt, han var blitt prøvet i alt, men var uten synd.

Det var en stor prøvelse for Jesus å tenke på hva som skulle skje i Jerusalem, han visste jo utmerket godt hva som ventet ham. "Se, vi drar opp til Jerusalem," sa han, "og alt det som profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse. Han skal overgis til hedningene og bli hånet og mishandlet og spyttet på, og de skal piske ham og slå ham i hjel." I møte med denne prøvelsen stakk han ikke av og gjemte seg, for å slippe unna. Nei, av kjærlighet ofret han seg for oss. Kjærligheten utholder alt, og tåler alt. Jesus fikk oppleve så mange djevelske fristelser og så mye vondt. Han skjelte ikke igjen når han ble utskjelt (1 Pet 2:23). Han ble mishandlet, men bar det ydmykt; han åpnet ikke sin munn, lik lammet som føres bort for å slaktes, lik sauen som tier når den klippes. Han åpnet ikke sin munn. (Jes 53:7) Han er påskelammet som ble slaktet og ofret for oss. Han ofret seg selv en gang for alle; hans offer gjelder for alle tider og alle mennesker. Derfor behøves ingen jordisk øversteprest lenger; det er slutt på det, det gjelder ikke lenger; fordi Jesus Guds Sønn er vår store øversteprest for alltid.

De siste ukene har det vært mange debatter om homofili i norske radio og TV-kanaler. Og jeg har hørt mange si at det er helt inkonsekvent av oss konservative kristne å holde fast på Bibelens fordømmende ord om homofilt samliv. For vi holder jo ikke fast på alt det andre som står i den gamle boken? Det er jo så mange ting, som at mannfolk ikke skal klippe håret kort: "Dere skal ikke runde av håret på sidene og rake skjegget i kantene" (3 Mos 19:27). Så hvordan kan jeg da stå her i dag, glattbarbert og med ganske kortklipt hår? Vil jeg ikke rette meg etter alt Guds ord sier? Og så står det jo også blant mye annet i Moseloven om klær: Det skal ikke komme på deg klær som er vevd av to slags garn." (3 Mos 19:19). Men jeg er sikker på at flere av oss bruker klesplagg som er 70 % bomull og 30 % noe annet. Hvis vi ikke bryr oss om disse forskriftene, hvorfor må vi da på død og liv bry oss så mye om det som står om homofili?! Ja, slik er det flere som har sagt.

Vi kunne egentlig fortsette og spørre hvordan vi egentlig våger å spise svinekoteletter til middag når det jo står i 3. Mosebok at det ikke er lov å spise kjøttet av verken kamel, hare eller svin. Og hvorfor, egentlig, har jeg aldri med meg blod av bukker eller lam hit til gudstjenestene på Avaldsnes, eller i det minste et par duer, for å ofre på alteret? Det står jo i Moseloven at prester skal bære fram offer, gjør det ikke? En prest må jo ikke komme tomhendt fram for Gud.

Ja, svaret på alt dette er jo at alle forskriftene om mat og klær og hår og så videre i Moseloven, kun gjaldt for Israelsfolket i den gammeltestamentlige tiden. Dette folket skulle være adskilt og forskjellig fra andre folk; for dem gjaldt spesielle regler. I Abrahams ætt skulle alle slekter på jord velsignes, fra dette utvalgte folket skulle Gud sende en frelser for alle folkeslag. Og alle reglene om gudstjenester, om tempelet, om renselse, syndoffer og prestetjeneste, var ment å være en skygge og et avbilde av det Jesus skulle gjøre som vår frelser. Gud forteller oss klart i sitt ord, i Det nye testamente, at alle disse reglene og lovene ikke gjelder lenger nå når Messias er kommet, og den nye pakts tid er kommet. Alt dette er oppfylt i og med Jesus. Men samtidig gjør Jesus og hans apostler det helt klart at det fremdeles er Guds vilje at vi ikke skal drepe, stjele, lyge og drive hor. Ekteskapet skal holdes i ære av alle, og menn som ligger med menn skal ikke arve Guds rike. Så dette angår og gjelder også oss som lever i dag.

Det vi hører om i prekenteksten vår i dag, om den store øverstepresten, det er heller ikke noe fjernt, tørt og teoretisk som ikke angår oss i dag:

For Jesus er den samme i dag som i går, han er fremdeles vår øversteprest den dag i dag, i februar 2004. Det står ikke at vi hadde en stor øversteprest, men at vi har en; en som har gått gjennom himlene, Jesus Guds Sønn. Vi har ikke en øversteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd.

Jesus er Guds Sønn, sann Gud fra evighet, men han er også samtidig et sant menneske, vår bror. Noen har jo tenkt seg at han på en måte sluttet å være sant menneske da han døde på korset, eller ved oppstandelsen, eller ved himmelfarten. Men nei, ifølge Bibelen har vi en øversteprest i himmelen som er vår bror, et sant menneske, en som kan ha medlidenhet med oss i vår svakhet fordi han er en av oss; fordi han selv har levd her og gått gjennom masser av prøvelser, fristelser og nød. Han vet hvilken styrke som kreves, for han er selv blitt satt på prøve, "prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd." Han forstår den situasjonen hver enkelt av oss er i. Han vet hvor vanskelig det kan være, hvordan det kan føles midt i kampen.

"Fordi han selv led og ble fristet, kan han hjelpe dem som fristes" står det et annet sted i Hebreerbrevet (2:18), og "han har et prestedømme som ikke tar slutt, fordi han er og blir til evig tid. Derfor kan han også fullt og helt frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid lever og går i forbønn for dem. (Hebr 7:24f)

Han som har så stor kjærlighet til oss at han gikk i døden for oss, er fremdeles fylt av kjærlighet og medlidenhet med oss; han kan ikke annet å vise medynk, når han ser hvordan vi strever og ofte ikke føler at vi orker mer, når vi fylles av mismot og holder på å gi opp midt i trengsler, fristelser, motgang og lidelse, alt vi må gå gjennom på vandringen vår her. Og han har ikke tenkt å bare overlate oss til oss selv og la oss gå under, nei, han vil lede oss helt frem til målet.

At han fremdeles er vår øversteprest betyr ikke at han fortsetter å ofre seg selv igjen og igjen, men at han holder opp den offergaven han har båret fram en gang for alle; holder den fram, og lar den gjelde for Gud. Han går i forbønn for oss, taler vår sak, som en forsvarsadvokat. Allerede Jesaja talte om dette: "Han tok på seg de manges synd og gikk i forbønn for syndere" (Jes 53:12). Og Paulus skriver: Kristus Jesus døde, ja, mer enn det, han stod opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han går i forbønn for oss. Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? (Rom 8: 34, 35)

I en salme vi synger av og til sies det også så bra: "O Jesus, åpne du mitt øye, så jeg kan se hvor rik jeg er… Jeg har en bror som ved Guds side vet om min sak og ber for meg… Jeg har en talsmann tro i nøden, en trøster og en hjelper god." (NoS 335)

Til slutt i teksten vår står det: "La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, så vi kan få miskunn og finne nåde som gir hjelp i rette tid." La oss derfor tre fram; hva da, "derfor"? Jo, fordi vi har en stor øversteprest. På grunn av Jesus er Guds trone en "nådens trone." Vi skal få komme med frimodighet; selvfølgelig med ydmykhet, men ikke nølende eller skrekkslagne. Vi får øse ut for ham alt det som fyller hjertet, både sorger og gleder og alle ting, som barn som kommer til sin kjære far. Han vil alltid høre bønnene våre og stiller ingen krav om at vi må være veltalende. Og alltid får vi komme til Guds nådetrone og ta til oss av hans ord og løfter, og hente kraft og styrke der, ved Den Hellige Ånd. Det er helt sikkert at vi der får miskunn og finner nåde, fordi Jesus er vår øversteprest på tronen. Vi får ta Guds fulle rustning på, så vi kan møte djevelen og alle de lumske fristelsene hans med Guds ord, og si som Jesus sa da han ble fristet: "Det står skrevet: …"

Og vi får komme fram til Herrens bord, i nattverden, der han styrker oss med sitt eget legeme og blod, gir seg selv til oss på denne helt spesielle måten. Han forener seg med oss og forsikrer hver enkelt om at alle våre synder - både de fra fortiden og de som måtte komme i framtiden - alt er tilgitt, fordi han selv gjennom sin korsdød har båret syndens straff. Da kan du være sikker på at han vil lede deg trygt fram, helt til målet. Han skal bevare din kropp og din sjel til evig liv. Amen.

(Pastor Tor Jakob Welde)