Denne helgen pågår VM i skiskyting i Tyskland. Skiskyting består egentlig av to forskjellige idrettsgrener, langrenn og skyting. Det gjelder å gå fortest mulig på ski og treffe flest mulig blinker på skytebanen. Her gjelder det altså å være flink både i utholdenhet og i konsentrasjon og teknikk.

I dagens episteltekst tar Paulus oss med til idrettsbanen. Han skriver til menigheten i den greske byen Korint. I denne byen pågikk noen berømte idrettsleker hvert år. Og hvert fjerde år var det olympiske leker i Hellas. Disse ble holdt helt fram til 394 e.Kr. Når derfor Paulus i sitt brev til korinterne tar utgangspunkt i noe som skjer på idrettsbanen, var dette velkjent for alle de kristne i Korint. Han tar i dette brevet utgangspunkt i en idrett som var veldig populær i det gamle Hellas. Denne idretten besto også av to forskjellige øvelser. Den ene øvelsen besto i å løpe fortest mulig et visst antall runder på løpebanen; den andre var å vinne en boksekamp mot en av konkurrentene.

Livet som kristen – sier Paulus – er som å være med i en idrett som består av disse to øvelsene, løping og boksing. Når vi springer, har vi et mål for øye og vi må være utholdende for å nå målet. Det nytter ikke å gi opp når vi bare har kommet halvveis. Når vi bokser, må vi konsentrere oss om å treffe. Vi må ikke slå ut i løse luften. Da sløser vi bare med kreftene. Målet for enhver idrettsutøver, er å vinne seiersprisen. Det er også målet for oss som kristne. Vi vil vinne seierskransen.

Guds ord lærer oss derfor i dag at…

"Vet dere ikke at de som er med i et løp på idrettsbanen, de løper alle sammen, men bare én vinner seiersprisen. Løp da slik at dere vinner den!" Slik innleder Paulus sin lille undervisning om det kristne livet.

"Løp da!" sier han. Og vi ser med en gang at her er det ikke tale om noen søndagskristendom eller lenestolskristendom. Her dreier det seg ikke om å bruke kristendommen og Guds ord bare som en vakker bakgrunnsmusikk til livet eller som en beroligende tablett som vi tar når vi får problemer i livet.

Når ropet lyder: "Klar, ferdig, gå!" eller startskuddet smeller, da springer alle løperne av gårde så fort de kan. De er innbitt og fullt konsentrert om å nå fram til mål før noen av de andre. Og når de nærmer seg mål, tar de ut de aller siste kreftene og gir alt.

Dette er bildet som Paulus bruker. "Løp da slik at dere vinner seiersprisen!" sier han til alle kristne. I en idrettskonkurranse er det som oftest bare én som kan vinne gull, men den seiersprisen Paulus taler om, kan alle vinne. Det Paulus vil understreke er at vi må løpe på en slik måte at vi vinner. Han er opptatt av selve måten vi løper på. For det er bare den som løper på den rette måten, som kan vinne.

For å holde oss til bildet med idrettsbanen: Det nytter for eksempel ikke å løpe en kortere distanse enn den som er fastsatt. Det nytter ikke å stoppe opp etter to runder og si at nå orker vi ikke mer, eller nå vil vi ikke mer. Det nytter ikke å tenke som så at nå får det være nok, de som deler ut medaljene får være fornøyd med at jeg springer to runder. Dersom løpet består av tre runder, må vi springe tre runder. Dersom løpet består av ti runder, må vi springe ti runder. Den som gir opp før han kommer til mål, vinner ingen seierspris. Han kunne like godt latt være å starte.

Noen ganger består et løp av hinder. De som løper må hoppe over eller forsere visse hinder. For å vinne nytter det ikke å løpe utenom hindrene. Eller vi kan tenke på skiskytingen. Langrennsløypene som utøverne må gå, består ikke bare av en rett strekning eller av en lang nedoverbakke. Det fins også mange oppoverbakker og krappe svinger. Den som vil vinne, må være like flink til å gå oppover som å renne nedover.

Slik er det også i livet. Vi vet at livet ikke bare er en dans på roser, heller ikke livet som en kristen. Det er ofte som en hinderløype med noen vanskelig hinder vi må forsere, eller som en langrennsløype med en del tunge oppoverbakker. Bibelen kaller dette for prøvelser og trengsler. "Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler," leser vi et sted. Det er forresten Paulus og Barnabas som sier dette til de hardt prøvede kristne i Antiokia. Det står at de styrket disiplene der og oppmuntret dem til å holde fast på troen (Apg 14,22). Det er en nyttig påminning for alle kristne, dette som Paulus og Barnabas sier her, også for alle kristne i vår egen tid. Veien inn i Guds rike går gjennom, ikke utenom, trengslene. Prøvelsene som Gud legger på oss, er nødvendige for at vi skal komme inn. De er som hinder i en hinderløype som er vi er nødt til å forsere om vi skal komme til mål.

Ja, vi har lett for å glemme dette. Vi tror at dersom det ikke fantes så mange hindringer, ville det være mye lettere å leve som en kristen. Men slik tenker ikke Gud. Han vet at dersom alt gikk lett, ville vi ganske fort glemme ham og miste troen og ikke nå fram til målet. Paulus ba tre ganger til Gud om å få slippe denne plagsomme og irriterende "tornen i legemet" (2 Kor 12,7-8). Han tenkte sikkert at han skulle bli en enda mer effektiv arbeider i Guds rike om han bare fikk slippe denne hindringen i livet. "Tre ganger bad jeg Herren om at den måtte bli tatt fra meg," skriver han, men Herren svarte Paulus: "Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet" (2 Kor 7,9).

Det er ikke mye "herlighetsteologi" i dette svaret. Så lærer heller ikke Bibelen noen herlighetsteologi, men korsets teologi. Riktignok har vi som kristne en herlighet å se fram imot i himmelen hos Gud. Men her på jorden har vi ikke fått noe løfte om å ha det bedre enn vår egen Herre og Mester hadde det. Han måtte gå lidelsesveien og korsveien. Det må vi også. "I verden har dere trengsler," sa Jesus til disiplene sine like før han skulle lide og dø. Men han sa også: "Kjemp frimodig, for se jeg kommer snart" (Joh 16,33).

Gud så at dersom Paulus skulle være den tjener for ham som han hadde utsett ham til, måtte han fortsette å ha denne "tornen i legemet", for at han ikke skulle bli hovmodig, står det (vers 7). Dette gjelder faktisk hver eneste kristen. Hver eneste en av oss, kvinne og mann, gammel og ung, må lære oss denne viktige lærdommen at i kristenlivet er det ikke vår kraft det kommer an på, bare Herren og hans nåde. Ja, det er faktisk slik at Kristi kraft fullendes i vår svakhet. Har vi bare Guds nåde i Jesus Kristus, vår Frelser, da har vi det vi trenger. Og all kraft vi trenger i vårt arbeid i Guds rike, skal Herren selv gi oss. Ja, han skal kjempe sammen med oss.

Så vi ser altså: Livet som kristen er som et løp på en idrettsbane. For å vinne seiersprisen, nytter det ikke å forsøke å unngå hindringene, gi opp når vi møter motgang eller stoppe opp på halvveien, men fortsette å løpe til vi når fram til målet.

Og nettopp dette med målet er et viktig poeng for Paulus. For han sier: "Jeg løper da ikke uten å ha et mål." Tenk om en maratonløper ikke hadde noe mål for løpingen. Etter å ha slitt seg de over 4 milene, oppdager han plutselig at det ikke fins noe mål. Målet er ikke der. Det fins ingen som tar imot ham, ingen som står klar med kald drikke, ingen premie som ligger og venter på ham. For et mareritt!

Enda verre ville det være om vi ikke hadde noe mål for livet vårt. Et liv uten mål er et liv uten mening. Noen forsøker å fortelle oss at det er vandringen som er målet, dvs. det er selve livet og det vi fyller dette livet med, som er målet. Og det er klart at vi benekter ikke at livet er viktig i seg selv. Det er en Guds gave til hver av oss, og Gud vil at vi skal forvalte denne gaven så det blir til hans ære og til andre menneskers beste. Derfor er det viktig hvordan vi lever og hva vi gjør med våre liv.

Likevel er det ikke til å komme forbi at selv om livets mange gjøremål og hverdagens sysler kan være meningsfulle i seg selv, er det en tomhet over livet om vi ikke har noe mål. Det går nok an å fylle livet med en del saker som kan virke meningsfulle for en stund, et meningsfullt yrke, en meningsfull fritid, osv. Men om ikke livet har en himmel over seg, om vi ikke har det evige livet hjemme hos Gud som målet for dette jordiske livet, blir det egentlig ganske tomt, alt sammen.

Hva er målet vårt? Målet vårt er, sier Paulus, å vinne en krans "som aldri visner". Det er å vinne det evige livet hos Gud. Målet vårt er himmelen. Det er dit vi skal. Det er det vi lengter etter. Det er det vi har satt hele vårt håp til.

En idrettsutøver løper for å vinne en krans som visner, sier Paulus. Ja, for alt i denne verden visner før eller siden. All ære og berømmelse som vi kan skaffe oss i dag, kan være borte i morgen. Alle ting ender med døden. Og tenk om det var døden som var målet vårt! Tenk om vi ikke hadde noe annet mål med livet vårt enn døden! Hvor kaldt og trist er det vel ikke å følge et dødt legeme til graven. Tenk om den kalde graven var målet! Men den er ikke det. Målet vårt er den himmelen som Jesus, vår Frelser, har åpnet for oss da han gikk i døden og ble lagt i graven for vår skyld. Han gikk gjennom døden og inn i herligheten. Vi skal følge etter ham. Vi skal ikke bli igjen på denne forgjengelige jorden hvor alle seierskranser visner og forgår. Kristus har gått for å gjøre i stand et sted for oss i himmelen hos Gud. Dit skal vi følge etter ham. Og når han kommer tilbake, skal han vekke våre døde legemer opp av graven, ta oss ved hånden og lede oss inn dit.

Dette er målet for livet vårt. Og det gjør faktisk livet mye lettere å leve, ikke sant? Tror dere maratonløperen hadde orket å springe over fire mil om han visste at han ikke skulle komme i mål? Han hadde gitt opp lenge før. Derfor sier Paulus, og du og jeg vil si sammen med ham: "Jeg løper derfor ikke uten å ha et mål." Og han skriver til filipperne: "Brødre, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet og den seierspris som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus" (Fil 3,13-14).

Som jeg sa, tar Paulus utgangspunkt i en idrett som besto av to øvelser. I tillegg til å løpe skulle utøverne også gjennom en boksekamp. Paulus sier: "Jeg er ikke lik en bokser som slår i løse luften. Nei, jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal bli forkastet."

"Et slag i løse luften" er et uttrykk som vi også kan bruke i vår dagligtale. Det betyr å gjøre noe som er nytteløst. Et slag i løse luften er et nytteløst slag. Det gjelder å treffe. Hvem er vår motstander som vi som kristne først og fremst må kjempe mot? Paulus sier at han kjemper mot seg selv og tvinger kroppen til å lystre. Med andre ord: Vår motstander er først og fremst oss selv.

Hva kan Paulus mene med dette? Vil han at vi skal gjøre som man gjør innenfor visse religioner og begynne å plage vår egen kropp? Vil han at vi skal sørge for at vi får det så dårlig og elendig som mulig i dette livet? Nei, Paulus lærer ingen selvplaging. Det kristne livet består ikke i selvpining.

Paulus taler her om det gamle mennesket som forsøker å hindre ham i å nå målet. I Paulus sitt liv gjaldt det at han som hadde forkynt Guds ord for så mange mennesker, ikke selv ble forkastet, som han sier. For dem som forkynner Guds ord, fins det mange fristelser. En fristelse kan være at vi begynner å tro at det er vår egen kraft det kommer an på. Vi glemmer at det ikke er vi som skal omvende mennesker, bare Gud, den Hellige Ånd, gjennom det evangelium som vi forkynner. En annen fristelse kan være at dersom vi skulle få litt berømmelse og ros og ser framgang i arbeidet, tar vi æren til oss selv og glemmer at det er Gud som skal ha æren. En veldig farlig fristelse for alle som forkynner Guds ord, er at vi lett kan tro at det vår person som er viktig, og ikke Jesus. Forkynneren eller pastoren kommer i forgrunnen, Frelseren må tre i bakgrunnen.

Men kanskje den største fristelsen for oss, som for alle kristne, er at vi gir etter for vår gamle natur og blir sløve når det gjelder å gi sjelen vår næring fra Guds ord. Den største faren for alle kristne i dag tror jeg er at vi glemmer at vi ikke lever av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn. Vi mennesker kan egentlig aldri få nok av Guds ord. Vi kan egentlig aldri spise oss mette på evangeliet. Det går faktisk ikke an. Det er faktisk tvert imot. På det åndelige området er det helt motsatt av hvordan det er på det jordiske. Jo mer vi hører evangeliet, desto mer får vi lyst til å høre det. Jo mindre vi hører, desto mindre lyst har vi til å høre det.

Vi må ikke tro at det er det nye mennesket i en kristen som ikke vil høre evangeliet. Når vi ikke har lyst til å gå til gudstjeneste for å høre Guds ord og tilbe Gud i de troendes forsamling, eller samle våre tanker i bønn og bibellesning hjemme hos oss selv, er det ikke det nye mennesket som står bak denne ulysten. Det er vårt gamle menneske, det som Bibelen kaller for kjødet. Kjødet vil selvfølgelig ikke høre Guds ord. Det vil overhode ikke gå på Guds veier. Det gamle mennesket er ikke kristent. Det kjemper bare imot.

Derfor består det kristne livet i en kamp, kampen mellom ånden og kjødet, kampen mellom det nye og det gamle mennesket. Denne kampen varer livet ut. "Jeg kjemper mot meg selv," sier Paulus, "for at jeg ikke… selv skal bli forkastet." Vi må kjempe troens gode strid, fullføre løpet og bevare troen (2 Tim 4,7). En slik kamp blir ikke et slag i løse luften. Den er ikke nytteløs.

Men hvordan skal vi kunne løpe og kjempe? Vi kjenner oss så svake og kraftløse mange ganger. Vi vet hvor ofte vi har gitt etter i kampen. Mange ganger har vi hatt lyst til å gi opp. Hør: Paulus erfarte nøyaktig det samme som oss. I Rom 7 beskriver han denne kampen inngående som pågikk i ham selv, kampen mellom ånden og kjødet, mellom det nye og det gamle mennesket. Men husker du hvordan han avslutter dette lange avsnittet i Rom 7,12-25? Han skriver: "Jeg ulykkelige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme? Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre!" (Rom 7,24-25). Ved Jesus Kristus, vår Herre, skal vi seire. Seieren ligger i hans allmektige hender. Ved ham skal vi seire. I hans kraft skal vi vinne seiersprisen. Med hans hjelp og trøst skal vi tåle motgangen og korset som han legger på oss. Og vi skal alle som én vinne den seierskrans som aldri visner. Den ligger trygt forvart hjemme hos Gud og venter på oss. Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE
Hvem er vi?  Hva skjer?  Hvor finner du oss? Våre søsterkirker  Lesestoff  
Til oppbyggelse  Ukens andakt  Prekener  Foredrag  Til hovedsiden

Tilbake til prekenarkivet