Det trengs
guddommelig
fullmakt for
å kunne si:
"Dine synder
er tilgitt!"

"Hva er lettest å si, enten: Dine synder er tilgitt, eller: Stå opp og gå?" Slik spør Jesus de skriftlærde i dagens evangelium. Hva er lettest: Å tilgi synder eller å helbrede syke? Vi trenger ikke vri hodene våre for å finne svaret på spørsmålet, for teksten besvarer det selv. Svaret er kort og godt at det trengs guddommelig makt til å kunne gjøre begge deler. Det trengs guddommelig fullmakt for å kunne si: Dine synder er tilgitt. Og det trengs guddommelig allmakt for å kunne si til en syk: Stå opp og gå!

Det trengs guddommelig fullmakt for å kunne si:
"Dine synder er tilgitt"
De kom til Jesus med en mann som var lam og lå på en båre. Helt sikkert gjorde de det både fordi de som bar ham, og mannen selv ville at Jesus skulle helbrede ham. Men for Jesus var det noe som var enda viktigere for denne mannen enn å helbrede hans sykdom, og det var å forsikre ham om syndenes tilgivelse. Det står at Jesus så deres tro. Og selv om dette bare skulle bety at det var troen til dem som bar mannen, Jesus så, så Jesus også til den lamme mannens hjerte. Likesom han så inn i hjertene til de skriftlærde og så deres onde tanker, så han også inn i den lamme mannens hjerte, og så hans nød. Vi kan være ganske sikker på at Jesus nok ikke hadde sagt til den lamme: "Vær frimodig, sønn, dine synder er tilgitt", dersom han ikke hadde sett at denne stakkars mannen var i syndenød og trang å få høre avløsningsordene: "Dine synder er tilgitt!" Vår Herre Jesus, som kjenner alle våre hjerter til bunns, han visste hvordan denne mannen hadde det, ikke bare at han hadde en stor og alvorlig legemlig plage, men også at han var plaget i sin sjel.

"Bare vi får beholde helsen!" Slik tenker de aller fleste mennesker. Det viktigste er at vi får være friske og ikke rammes av alvorlige sykdommer eller handikap. Hvor mange er det som daglig spør seg selv: Hvordan står det til med min sjel? Hvordan er det med min åndelige helse? Hvor mange er det som spør slik Luther spurte: Hvordan får jeg en nådig Gud? Har jeg mine synders forlatelse?

Det står at de kom til Jesus med en som var lam og lå på en båre. Men Jesus sa bare til den lamme: "Vær frimodig, sønn, dine synder er tilgitt." Vi vet ikke om det var spesielle synder som tynget den lamme. Og det er heller ikke nødvendig for oss å vite det. Men det er nødvendig at vi forstår og erkjenner at det som framfor alt er vårt store problem som menneske, er selve hovedsynden, selve ursynden: Frafallet fra Gud, vantroen! Det kan gjerne stå tålig bra til med oss, menneskelig talt, og i menneskers øyne kan vi være ganske så gode. Men for Gud er det ingen forskjell: "Alle har syndet, og de har ingen del i Guds herlighet" (Rom 3,23).

Jesus tilsa den lamme mannen aller først hans synders forlatelse, fordi dette var det viktigste. Det var mye viktigere enn at han ble frisk. For også den som er frisk, må en gang dø. Som en så treffende sa det en gang i en fjernsynsdebatt der det ble diskutert alternativ medisin kontra allmenn medisin: "En ting kan vi i alle fall være enige om, og det er at fortsatt er det 100% dødelighet blant oss mennesker." Alle må vi en gang dø. Er det noe som er sikkert når det gjelder livet vårt, så er det dette. Ja, også alle de som Jesus helbredet, måtte til slutt dø. Men døden, sier Skriften, er ikke noe annet enn et resultat og en følge av synden. "Syndens lønn er døden" (Rom 6,23). Den som altså dør uten syndenes tilgivelse, han må også bære straffen for alle sine synder. Den som i dette livet har vært skilt fra Gud på grunn av sine synder, han må også i evigheten være skilt fra Gud. Og å være skilt fra Gud, er helvete. Derfor er syndenes tilgivelse det viktigste! Ingenting er viktigere enn dette!

De skriftlærde hadde jo helt rett når de tenkte med seg selv: "Hvem andre enn Gud kan tilgi synder?" (parallellstedene hos Markus og Lukas). Fordi synden i sin dypeste grunn er frafall og opprør mot Gud og Guds vilje, er det selvfølgelig bare Gud som virkelig kan tilgi syndene. Og derfor sier Jesus om de skriftlærde at de hadde onde tanker. For når de anklaget Jesus for å være en gudsbespotter når han tilga synder, bekjente de samtidig sin vantro, og de avslørte seg selv som gudsbespottere fordi de ikke trodde at Jesus var Guds Sønn. Men for å bevise at han var Guds Sønn, og at han hadde makt til å tilgi synder, sa Jesus til den lamme: "Stå opp, ta båren og gå hjem!"

Dermed beviste Jesus at han hadde guddommelig makt og dermed at han hadde guddommelig fullmakt til å tilgi synder. Det er rett at det bare er Gud som kan tilgi synd, men Jesus var Gud. Det beviste han ved å gjøre guddommelige gjerninger og ved å utøve guddommelig makt.

"Menneskesønnen har makt til å tilgi synder," sa han. Men nå kunne vi spørre oss slik som sikkert mange også har spurt seg selv: Hvorfor var det da nødvendig for Guds Sønn å bli menneskesønn, å ta på seg et menneskes skikkelse, slik at de skriftlærde og mange med dem aldri har betraktet ham som noe annet enn kun et menneske? Og når vi tenker på at denne Jesus som de her beskylder for gudsbespottelse, og som til slutt ble anklaget og korsfestet nettopp på grunn av gudsbespottelse, til slutt ropte ut på korset: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?", må vi ikke da spørre oss selv: Kan et slikt ynkelig, fornedret og gudsforlatt menneske si til et annet menneske: "Vær frimodig, dine synder er tilgitt"?

Kristus kunne. For han ble menneske for å bli menneskehetens stedfortreder, for å bli den gudsforlatte og frafalne menneskeslektens stedfortreder. Han hadde fullmakt til å tilgi synder, til å tilgi alle synder til alle mennesker, fordi han bar alle synder opp på korset og ofret seg selv som et fullkomment syndoffer for alle menneskers synder. Han har fullmakt til å tilgi synder og dermed befri menneskene fra syndens straff, fordi han tok straffen på seg!

Og han, som er den eneste på jorden som har fullmakt til å tilgi synder, har gitt sin kirke på jorden den samme makt til å tilgi synder. Slik sa han til Peter: "Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen" (Matt 16,19). Og han sa til alle disiplene: "Dersom dere tilgir noen deres synder, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt" (Joh 20,23). Og etter sin oppstandelse fra de døde, gav han denne ordren til hele sin kristne kirke på jorden: I mitt navn "skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag" (Luk 24,47).

Det er ikke helsen vår som er det viktigste, heller ikke penger, kunnskap, arbeid og karriere. Hovedsaken for oss og for alle mennesker er syndenes tilgivelse, for har vi syndenes tilgivelse, da har vi fellesskap med Gud, med den levende Gud, og vi har fått liv og evig frelse i eie.

Det trengs guddommelig allmakt for å kunne si til en lam:
"Stå opp og gå!"
Det som for oss kunne synes som to forskjellige ting, nemlig å tilgi synder og helbrede sykdom, det var for Jesus egentlig ett og det samme. Bibelen sier at "syndens lønn er døden". Resultatet av synden er døden, og dermed all sykdom og lidelse, som jo bare er forvarsler på døden og bevis på at vi er underlagt døden. 

Men like sikkert som at sykdom og død er et resultat av synden, er det at liv og helse er et resultat av syndenes tilgivelse. Hvor det er syndenes forlatelse, der er det liv og salighet, sier katekismen. Rekkefølgen er slik som vi ser det i dagens evangelium: Først syndenes forlatelse, deretter forløsning fra alle syndens følger. 

Det fins imidlertid en viktig forskjell i våre liv. Tidsforskjell er ofte større i våre liv. Syndenes forlatelse, ja, den fikk vi allerede da vi ble døpt og kom til tro på Jesus. Den fullkomne forløsningen fra alle syndens følger får vi først på den ytterste dagen!

Hvilken jubel og lovsang skal det vel ikke bli på den dagen når Jesus kommer for å si til alle syke og krøplinger som lever på jorden og som tror på ham, ja, også til alle de som ligger i gravene og som døde i troen på ham: "Stå opp og gå hjem! Hjem til min Fars hus!" Det blir vår endelig forløsningsdag, den dagen Jesus skal befri oss fra alle syndens følger.

Hvor det fins syndenes forlatelse, der fins det liv, nytt åndelig liv. Og om dette nye livet er ekte, vil det også omfatte hele mennesket, også menneskets legemlige liv. Vi ser det f.eks. hos de mennene som bar den lamme til Jesus. Matteus forteller oss uttrykkelig at Jesus så deres tro. Han alene så troen. Men fruktene av troen kunne alle se: Deres livsførsel! Hvordan de brukte sin tid og sine krefter til å hjelpe en stakkars syk venn til Jesus. Og evangelistene Markus og Lukas forteller oss at dette slett ikke var så enkelt. For en stor folkemengde som var samlet i huset der Jesus var, stengte veien for dem så de ikke kunne komme fram med båren. De måtte derfor bære mannen opp på taket, lage et hull i taket og fire båren ned gjennom hullet slik at han havnet rett framfor Jesus. Så mange anstrengelser og ubehageligheter bare for å hjelpe en syk venn! Jesus så til deres hjerter, han så deres tro. Vi derimot kan se troens frukter: Kjærligheten, tjenestesinnet og offerviljen.

Vi har mye å lære av disse mennene. De var gode venner. Det går ikke an å ha bedre venner enn de som bringer oss til Jesus. De var ekte venner, venner som var villige til å ofre litt for å vise barmhjertighet. Det er alltid lett å vise litt barmhjertighet og vennlighet dersom det ikke koster så mye. Verre er det dersom det krever av oss at vi setter av tid eller at vi må være villige til å utsette oss for ubehageligheter.

Luther sier: "Om du ikke kommer for å høre Guds ord og ta imot sakramentet og ikke hjelper din neste, da skal du vite at du ennå ikke er frelst, men fortsatt er i dine synder. For hvor vi ikke finner disse fruktene, der fins heller ikke troen."

Hva er lettest å si: "Dine synder er tilgitt", enn å si: "Stå opp og gå"? Begge deler er like vanskelig, begge deler kan bare skje med guddommelig makt, med guddommelig fullmakt og guddommelig allmakt. Men som det var for Kristus, slik er det også for oss. Dersom vi spør: Hva er lettest, å vitne om kjærlighetens evangelium for menneskene, eller å utføre kjærlighetsgjerninger for andre mennesker? - da er svaret: Begge deler er like vanskelig, så vanskelig at vi ikke kan gjøre det av egen kraft. Men vi trenger heller ikke gjøre det av egen kraft. "Dere skal få kraft når den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner..." sa Jesus til sine disipler. De skulle få kraft, den Hellige Ånds kraft, til å vitne og til å gjøre godt.

Dette løftet gjelder også du og jeg. Også vi skal få kraft, den Hellige Ånds kraft. Og denne kraften består alltid i denne doble makten: Den består i Ordets makt til å omvende menneskers sjeler, og den består i kjærlighetens makt til å gi oss offervilje og tjenersinn og omsorg for hverandre. Alternativet er aldri: Gode ord eller gode gjerninger. Kjærlighetens gjerninger beviser at de gode ordene ikke bare er tomme ord, men at de er levende ord, ord som har frelst våre egne sjeler og gitt oss et nytt liv.

"Da Jesus så deres tro...", leste vi. Jeg vet ikke hva Jesus ser hos deg. Men jeg vet at han også vil gi deg tro og kraft til å leve det nye livet, et liv i visshet om syndenes tilgivelse for Jesu Kristi skyld, og et liv i kjærlighet og omsorg for din neste. Amen.

Tilbake til prekenarkivet       Til hovedsiden