Det du sår, skal du også høste 

Preken over Gal 6,1-10 av Siegbert W. Becker

Jesus brukte ofte eksempler fra dagliglivet for å undervise mennesker i åndelige ting. På Jesu tid var jordbruk en av de viktigste syslene mennesker drev med. Derfor brukte han ofte ting som skjer på gården som eksempler i undervisningen. Han sammenlignet f.eks. forkynnelsen av evangeliet med å så, og han viste hvordan Guds ord blir tatt imot av menneskene ved å beskrive hvordan ikke alt såkornet som en bonde sår ut på åkeren sin, bærer frukt. Noe av det blir tråkket ned og oppspist av fuglene, noe tørker og slår ikke skikkelig rot, mens noe blir kvalt av ugras.

Og for å vise at i kirken vil det alltid finnes mennesker som ikke er virkelig kristne, sammenlignet han kirken med en kornåker hvor fienden hadde sådd i ugras. Så når mange utenfor kirken hevder at det fins mye hykleri innenfor kirken, er dette ikke noen ny oppdagelse. Det samme sa Jesus selv for 2000 år siden. Men han sa også at det ikke er vår oppgave å plukke ut hyklerne. Han sa at de gode kornet og ugraset skulle få vokse side om side inntil høsten kom. Da skal ugraset skilles fra hveten og kastes på ilden. Derfor skal hver kristen heller være opptatt av å ransake seg selv og prøve sitt eget liv i lys av Guds ord slik at han ikke skal bli skuffet når innhøstingen kommer på den ytterste dagen.

I dagens episteltekst ser vi at Paulus taler om nøyaktig det samme, og også han gjør det ved å bruke et eksempel fra jordbruket. Han sier: "Det et menneske sår, skal det også høste." Vi befinner oss nå midt i innhøstingstiden for bøndene. Kornet er mange steder allerede kommet i hus, og innhøstingen av frukt og grønnsaker er i full gang, og snart skal potetene tas opp av jorda. Derfor passer det godt at vi i dag ut ifra Paulus ord til galaterne taler om den åndelige innhøstingen.

Når det gjelder vår åndelige innhøsting vet vi hva vi skal høste. Vi skal høste det vi sår. "Den som sår i sin syndige natur, skal høste undergang av den; den som sår i Ånden, skal høste evig liv ved Ånden," sier Paulus.

1. Den som sår i sin syndige natur, skal høste undergang

At vi høster det vi sår, er egentlig en så innlysende sannhet at ingen kan motsi den. Om vi sår korn, vet vi at vi ikke kommer til å høste epler. Men går vi over på det åndelige området er denne sannhet overraskende nok ikke lenger så innlysende for mange. De håper visst at selv om de sår noe, så vil de likevel få høste noe helt annet. De mener at de kan så all slags åndelig ugras og likevel ha en god avling når Guds innhøstingstime kommer.

Vi høster nøyaktig det vi sår. Dette er en lov i åndelige og etiske saker like mye som det er det innenfor landbruk. Godt såkorn er veldig viktig for at det skal bli en god avling. Paulus sier i teksten vår: "Den som sår i sin syndige natur, skal høste undergang av den." Profeten Hosea sa om folket som levde på hans tid: "Vind sår de, og storm skal de høste" (Hos 8,7).

Men hva menes med å så i sin syndige natur? Det er å leve slik vårt onde, syndige hjerte vil at vi skal leve. Å så i sin syndige natur er å tilfredsstille sin syndige natur. I denne sammenheng har vi vel lett for å tenke på alle typer av grove synder. Vi tenker på all sex og umoral som hersker i tiden. Vi tenker på ran og mord og vold. Å gjøre alt slikt er å så i sin syndige natur. Den som gjør det, skal høste undergang av det. I det forrige kapitlet har Paulus allerede ramset opp hva det er som kommer fra vår syndige natur. Det er "hor, umoral, utskeielser, avgudsdyrkelse og trolldom, fiendskap, strid, rivalisering, sinne, selvhevdelse, stridigheter, partier og misunnelse, fyll, festing og mer av samme slag... De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike," sier Paulus. De skal høste undergang.

Men her i teksten nevner Paulus enkelte ting som vi gjerne ikke har så lett for å forbinde med å så i sin syndige natur. Fordi vi kanskje ikke selv føler at vi har gjort oss skyldig i så grove synder, har vi lett for å tenke som så at vi er da vel ikke så verst, tross alt. Fordi vi ytre sett lever et finere liv enn visse andre, kan vi lett falle i samme grøft som fariseeren i templet, han som takket Gud for at han ikke var som andre mennesker. Men Paulus sier: "Den som tror han er noe, men ingenting er, han bedrar seg selv. Hver og en skal prøve sin egen gjerning. Han skal ha sin ros av det han selv har gjort, og ikke se på de andre."

Vi har så lett for å sammenligne oss med andre. Når vi finner noe hos oss som vi mener er bedre enn hos andre mennesker, blir vi selvtilfredse i vår innbilte godhet. Men Gud har aldri sagt at vi skulle være like god som naboen, at vi skulle bruke naboen som målestokk for våre liv. Gud sier at vi skal bruke ham som målestokk: "Vær derfor fullkomne, slik deres himmelske Far er det," sa Jesus (Matt 5,48). På Dommens dag skal Gud dømme hvert menneske, ikke etter hva andre har gjort, men etter hva vi selv har gjort. Paulus sier: "Enhver skal bære sin egen byrde." Dette å sammenligne seg med andre og ikke med Gud, er det teksten vår kaller å så i sin syndige natur.

Og fordi vi har lyst til å føle oss bedre enn andre, synes vi kanskje ikke at det er så forferdelig om naboen eller en annen faller i stor synd. Og jeg kan gjerne snakke om naboens fall for at alle skal se hvor stor synder han er, og hvor god jeg selv er.

Paulus sier i denne teksten hvilken holdning vi skal ha når en av våre medkristne begår en synd. Han sier: "Brødre, dersom noen blir grepet i et feiltrinn, må dere som lever ved Ånden, vise ham til rette. Men gjør det med varsomhet, og pass deg selv, så ikke du også blir fristet." Når en av våre medkristne faller i synd, trenger han eller hun vår hjelp. Vi skal gå til den som har syndet og vise ham eller henne til rette. Vi skal ikke gå til andre og utbasunere synden for andre. På alle mulige måter skal vi forsøke å hjelpe den som har falt til å innse sin synd og vende om fra den. Og når han gjør det, skal vi ikke nøle med å tilgi og glemme.

Og hele tiden skal vi passe oss selv, sier Paulus, så vi ikke selv faller. Kanskje mener vi om oss selv at vi er sterke. Vi faller nok aldri i en slik synd, tenker vi. Men vi er bare svake syndere, og kan lett bli fristet til den samme synd. Dette må vi aldri glemme. Men dermed kan vi også formane og hjelpe hverandre på den aller beste måten. For vi står på samme plan, den som formaner og den som formanes. Og hensikten er hele tiden at vi alle skal nå fram til det evige målet hos Gud.


2. Den som sår i Ånden skal høste evig liv ved Ånden

Følgene av å så i sin syndige natur, å tilfredsstille vår gamle Adam og hans lyster, er undergang. Det fører til fortapelse.

Men Paulus sier noe mer. Vi trenger nemlig ikke så i den gamle naturens dårlige jord. Vi kan så i den gode jorden. Vi kan så i Ånden. "Den som sår i Ånden, skal høste evig liv ved den Ånden." Å så i Ånden betyr å leve et liv som behager Gud den Hellige Ånd. Det er å leve det nye livet. Det er å leve i den Hellige Ånds kraft og under hans ledelse.

I det Paulus taler om dette, sier han for det første: "Den som blir undervist i Ordet, skal la læreren få del i alle goder." De som får undervisning ut ifra Guds Ord, skal dele med den som underviser dem. Å dele innebærer et tosidig forhold. Dette skriftstedet betyr ikke bare at pastoren skal få del i forsamlingsmedlemmenes jordiske goder, at han skal å sin lønn av dem, etc., slik mange synes å oppfatte det. Det betyr også at tilhørerne skal dele de gode tingene som pastoren gir dem i Guds ord. De skal ta Guds ord på alvor, og de skal ta imot alle velsignelsene som Guds ord gir, syndenes forlatelse for Jesu Kristi skyld, håpet og trøsten og gleden som Guds ord gir oss alle, løftet om det evige livet som Jesus gir oss. Alt dette skal de ta imot og dele, dele med hverandre og dele med sin pastor. For også han trenger håp og trøst og glede. Også han trenger forsikringen om at hans synder er tilgitt. Det blir altså et tosidig forhold.

Dette er det første som er nødvendig om vi vil så i Ånden. I en levende tro tar vi til våre hjerter alle de dyrebare løfter som Gud gir oss i sitt ord. Vi tar med takknemlighet og glede imot alle de velsignelser vi eier i Jesus Kristus, han som ble korsfestet for våre synder på Golgata, og som bar på sitt legeme hele frukten og alle følgene av våre synder. Vi må bare bekjenne at vi ofte har sådd i vår syndige natur, men vi vet at i Jesus er alle våre synder sonet. Han høstet de bitre fruktene av vår fordervelse. Han tok straffen på seg.

Men om vi ikke vil ta imot den frelse som rekkes oss i Ordet om Jesus, vår Frelser, da må vi selv høste fruktene av vår synd. Da har vi ikke noe håp. Paulus sier i teksten vår at vi ikke må bedra oss selv, "Gud lar seg ikke spotte." Den som ikke tar imot velsignelsene i Guds ord, spotter Gud. Å høre Guds ord og la seg undervise i skriftene, skulle derfor være det aller viktigste for oss i livet, det som fikk aller høyeste prioritet i våre liv. "Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg," sa Jesus i dagens evangelium. Først Guds rike, og så alt det andre som opptar oss i livet. "Den som sår i Ånden, skal høste evig liv ved Ånden."

Men å høre Guds ord og ta Ordets velsignelser til sitt hjerte i tro og takknemlighet, det går hånd i hånd med å gjøre etter Ordet. Det er umulig å skille et menneskes tro fra dets liv. Den som i dypet av sitt hjerte vet hvor mye Gud har gjort for ham, vil også gjerne gjøre godt mot sin neste. Paulus sier: "La oss ikke bli trette av å gjøre det gode. Når tiden er inne skal vi høste, bare vi ikke gir opp. Så la oss gjøre godt mot alle så lenge det er tid, og mest mot den som er våre søsken i troen."

Her kommer igjen innhøstingens lov inn i bildet. Vi føler kanskje ofte at det å gjøre godt mot andre, er nytteløst og slitsomt. Vi ser likesom ingen frukter av det. Kanskje har du lyst til å hjelpe et menneske som er i åndelig nød ved å gi det evangeliet, fortelle om Jesus som døde for alle, men vedkommende er likegyldig og bryr seg ikke om evangeliet. Eller du vil prøve å gjøre slik Paulus sier her i teksten vår, nemlig vise til rette på en vennlig og forsiktig måte en som har gjort noe galt, men du blir bare kaldt og foraktelig avvist og bedt om å passe dine egne saker. Eller du forsøker å hjelpe mennesker på andre måter, men det virker som de ikke setter noe særlig pris på din hjelp. Da kan vi lett gå trette i å gjøre det gode. Men vi må ikke glemme at det er en som setter pris på alt dette. Alt det du gjør av kjærlighet til Frelseren, skal du høste en god og rik frukt av. "Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp," sier Paulus. Når Guds time er inne, skal vi høste.

Så la oss ikke gi opp å leve det nye livet. La oss ikke gi opp å gjøre det gode. Vi vet at for Jesu skyld er vi blitt renset fra alt det vi har sådd i vår syndige natur. La oss med den Hellige Ånds hjelp så stadig mer i Ånden. Amen.

 

(Prekenen er oversatt av pastor Egil Edvardsen.)

Tilbake til prekenarkiv  Til hovedsiden