La oss aller først slå fast følgende viktige sannhet når vi taler om utvelgelsen, og vi siterer fra de lutherske bekjennelsesskriftene, Konkordieformelens art. XI:

«Guds evige utvelgelse eller predestinasjon, det vil si Guds forutbestemmelse til frelse, omfatter ikke både gudfryktige og onde, men bare Guds barn som er utvalgt og forutbestemt til det evige liv, ´før verdens grunnvoll ble lagt´, som Paulus sier i Ef 1: Han har utvalgt oss i Kristus Jesus og ´forut bestemt oss til å få barnekår hos seg.´»

Hva er det de lutherske fedrene slår fast her? De sier at Guds evige utvelgelse til frelse ikke har sin motsats i en utvelgelse til fortapelse. Gud har ikke utvalgt noen til fortapelse. Han har bare utvalgt Guds barn til frelse. Men har en slik påstand sin rot i Skriften? La oss se på det.

Generelt
Før en person begynner å bygge et hus, har han først tenkt ut på forhånd hvordan huset skal se ut. Han har lagt en plan for hvordan han vil bygge. Jeg har ingen informasjon om hans planer og hensikter på forhånd. Dette er noe jeg først finner ut etter hvert som byggingen skjer. Husbyggeren har en fast plan som han følger. Jeg får bare innsikt i denne planen etter hvert som han bygger. Og jeg forstår også at han har tenkt å fortsette å bygge helt til huset står ferdig slik han hadde tenkt.

På samme måten kan vi tenke oss den Hellige Ånds verk i oss. Vi erfarer det hos andre kristne, og hos oss selv, at den Hellige Ånd har kalt oss ved evangeliet, at han ved evangeliet har skapt tro i hjertene våre, og at han helliggjør og bevarer oss i troen inntil enden. Dette er åndelige velsignelser som den Hellige Ånd øser over oss her på jorden. Vi forstår ikke hvordan det går til. Vi har ingen kunnskap om dem. Vi merker bare at det skjer. Bak den Hellige Ånds gjerning står Guds evige hensikt og plan med oss. Ja, alt det den Hellige Ånd gjør, er egentlig en oppfyllelse av Guds evige hensikter.

Kort sagt: Læren om utvelgelsen er egentlig dette: Alt det Gud har gjort, gjør og skal gjøre for oss for å bringe oss til tro på Kristus mens vi lever, og for å bevare oss i troen til det evige liv, er ikke noe som bare skjer tilfeldig. Heller ikke har det sin årsak i vår personlige fortjeneste eller verdighet. Det skyldes ikke at Gud forutså at vi skulle forholde oss på en bedre måte til hans kall enn andre. Men Gud har fra evighet av hatt til hensikt og planlagt alt, av bare nåde for Kristi skyld. Han har utvalgt og forutbestemt oss til frelse før verdens grunnvoll ble lagt.

Bibelsteder
Vi leser i Skriften: «Han har frelst oss og kalt oss med et hellig kall, ikke på grunn av våre gjerninger, men etter sin egen vilje og nåde. Det er den nåde som er gitt oss i Kristus Jesus fra evighet av» (2 Tim 1,9). Her ser vi hvordan Paulus gjør de troende oppmerksom på forskjellige ting som de har erfart i livet sitt. De er blitt kalt og omvendt ved evangeliet. Dette skjedde ikke tilfeldig, heller ikke fordi Gud oppdaget at de var spesielt verdige eller hadde gjort seg særskilt fortjent det. Han forutbestemte og ville dette fra før verden ble skapt, etter sin nåde i Kristus Jesus.

Les Ef 1,3-6! Her takker Paulus Gud for de åndelige velsignelser som de kristne i Efesos hadde tatt imot. Denne velsignelsen har sin grunn i utvelgelsen i Kristus «før verden ble skapt» (v 4). (En merknad til oversettelsen 1978: I begynnelsen av vers 4 er ordet kathos – «likesom» el. «fordi» – ikke blitt oversatt. Dermed har oversetterne fjernet bindeleddet mellom vers 3 og 4. Vers 3 bør slutte med et komma, og vers 4 oversettes slik: «likesom han i Kristus har utvalgt oss før verden ble skapt…»). Gud velsignet de kristne mens de levde, nøyaktig slik som han fra evighet av hadde forutbestemt og planlagt å gjøre. Hensikten med utvelgelsen var derfor at de kristne skulle bli velsignet med «all Åndens velsignelse». De var blitt utvalgt for at de skulle «stå hellige og feilfrie for hans ansikt». Gud forutbestemte dem «til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus».

I tillegg ser vi hvordan Paulus i dette skriftavsnittet understreker hva som er årsaken til utvelgelsen. Før verden ble til utvalgte Gud de kristne «i Kristus». Og han sier: «I kjærlighet har han, av sin egen frie vilje, forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, til pris og ære for hans herlighet og for den nåde han gav oss i sin elskede Sønn.» Her nevnes ingen årsak i mennesket, bare «i Kristus», «i kjærlighet» og «den nåde han gav oss i sin elskede Sønn». Guds nåde i Kristus er den eneste årsaken til utvelgelsen. Og vi ser altså hvordan Gud lar alt skje etter sin plan og vilje. Gud utfører og skjenker oss sine åndelige velsignelser her i livet nøyaktig slik han ville det fra begynnelsen av.

Andre tekster som klart og tydelig lærer om utvelgelsen er f.eks. Rom 8,28-30; 2 Tess 2,13; 1 Pet 1,2 og Apg 13,48.

Bibelske sannheter om utvelgelsen

	a. Utvelgelsen er Guds verk. «Han har utvalgt oss,» leste vi (Ef 1,4). Det var ikke vi som valgte Gud til å bli vår Far, men Gud valgte oss til å bli hans barn. Og dette gjorde han ikke mens vi levde, men «før verden ble skapt» (Ef 1,4), «fra evighet av» (2 Tim 1,9). Spørsmålet avgjøres ikke i løpet av vår levetid og avhenger ikke av noe i oss eller noe vi gjør, men skjedde før vi ble født. Om Rebekkas to sønner, Jakob og Esau, sa Gud før de var født: «Den eldste skal tjene den yngste. Guds plan og utvelgelse skulle stå fast, og den er ikke avhengig av menneskers gjerninger, men bare av ham som kaller» (Rom 9,11-12).
	b. Årsaken til Guds utvelgelse er ikke noen fortjeneste eller verdighet som han forutså i mennesket, men ene og alene hans nåde i Kristus Jesus. «Han har frelst oss og kalt oss med et hellig kall, ikke på grunn av våre gjerninger, men etter sin egen vilje og nåde. Det er den nåde som er gitt oss i Kristus Jesus fra evighet av» (2 Tim 1,9). «Og er det av nåde, er det ikke på grunn av gjerninger. Ellers ville jo nåden ikke være noen nåde» (Rom 11,6).
	c. Utvelgelsen gjelder individuelle personer. «I Kristus har han utvalgt oss«, sier Paulus (Ef 1,4). «Gud utvalgte dere fra begynnelsen av til å bli frelst,» skriver han til de kristne tessalonikerne (2 Tess 2,13). «Alle som var bestemt til evig liv, kom til troen» (Apg 13,48). Objektet for utvelgelsen er altså hver enkelt troende, ikke bare de troende generelt.
	d. Gud utvalgte. Det betyr at utvelgelsen ikke gjelder alle mennesker, ellers ville det jo ikke være noen utvelgelse. «Mange er kalt, men få er utvalgt,» sier Jesus (Matt 22,14). Hvem disse utvalgte er, har ikke Gud åpenbart på forhånd. Derimot blir utvelgelsens resultater tydelig i deres liv, noe vi skal komme tilbake til seinere. Utvelgelsen var samtidig også en forutbestemmelse. Gud utvalgte bestemte mennesker i en bestemt hensikt, og han gjorde det slik at denne hensikten kunne bli oppfylt i disse menneskene. Alt det han ville gjøre med dem etter at de var blitt født inn i denne verden, hadde han bestemt seg for før verden ble til.
	e. Hva er de utvalgte utvalgt til? De er utvalgt til å bli kalt med evangeliet og til omvendelse (2 Tim 1,9; Rom 8,28), til troens lydighet (1 Pet 1,2; Apg 13,48), til å bli adoptert som Guds barn ved troen (Ef 1,5; Rom 8,29), til å bli rettferdiggjort ved troen (1 Pet 1,2; Rom 8,30), til å bli helliggjort, eller som Paulus sier: til å «stå hellige og feilfrie for hans ansikt» (Ef 1,4), til gode gjerninger (Ef 2,10), til å bli bevart i troen inntil enden (Joh 10,28; Matt 24,24), og gjennom alt dette til evig liv (Apg 13,48; 2 Tess 2,13).

Forutbestemmelsen og utvelgelsen gjelder derfor ikke bare de troendes endelige frelse i himmelen, men den inkluderer hele veien som fører dem til himmelen. Med andre ord: Gud forutbestemte de utvalgte til evig liv gjennom omvendelse, tro, rettferdiggjørelse, helliggjørelse og bevaring i troen inntil enden, som Paulus sier: «Gud utvalgte dere fra begynnelsen av til å bli frelst. For dere ble helliget ved Ånden og trodde på sannheten» (2 Tess 2,13). Ingen utvalgte kommer til himmelen på noen annen måte enn slik det er bestemt fra evighet av. Derfor er hele den Hellige Ånds gjerning med å kalle, omvende, rettferdiggjøre, helliggjøre, bevare og til slutt frelse syndere, ingenting annet enn å sette ut i verk Guds evige frelsesplan, Guds utvelgelse. Dette går tydelig fram av Rom 8,28-30 hvor vi leser: «…». Legg merke til at Paulus sier at Gud «vedkjente» seg de utvalgte på forhånd. Det betyr at Gud helt fra evighet av har kjent de utvalgte som sine egne. Vi har en parallell til dette i Jesu bergpreken. Mot slutten av bergprekenen taler Jesus om de falske profeter og de falske disipler. Det er slike som skal komme til ham på den ytterste dagen og si: «Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, og drevet ut onde ånder ved ditt navn, og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn? Men da skal jeg si dem rett ut: Jeg har aldri kjent dere» (Matt 7,22-23). Det vil si: Jesus har aldri kjent dem som sine egne. Han har aldri vedkjent seg dem. Men de utvalgte har han vedkjent seg. Ja, ordet «kjenne» eller «vedkjenne» i Bibelen er ofte synonymt med «utvelge». Det Paulus altså sier i Rom 8,28-30 er at de Gud valgte, de forutbestemte han til å bli frelst. De han forutbestemte til dette, kalte han ved evangeliet, rettferdiggjorde han ved troen, og til slutt gav han dem den himmelske herligheten.

Bekjennelseskriftene sier om dette: 

«Gud har i denne sin rådslutning, plan og forordning ikke bare i alminnelighet beredt frelsen; men han har i nåde tenkt på alle og enhver av de utvalgte som skal bli frelst ved Kristus, utvalgt dem til frelse og bestemt at han på den måten som nettopp er angitt, ved sin nåde, sine gaver og sin kraft vil bringe, hjelpe, befordre, styrke og oppholde dem» (Konkordieformelen art XI,23).

Men dersom dette er riktig, nemlig at de utvalgte er utvalgt til omvendelse og tro, og gjennom denne omvendelse og tro er utvalgt til frelse, er det helt klart at en person ikke kan være utvalgt i lys av eller på grunn av sin tro. Troen er ikke en årsak til utvelgelsen, men et resultat av utvelgelsen. «Alle som var bestemt til evig liv, kom til troen» (Apg 13,48). Vi er utvalgt til tro, og gjennom troen til frelse. Vi er ikke utvalgt fordi Gud på forhånd så at vi skulle komme til å tro.

Kunnskap om vår utvelgelse
Intet menneske på jord har direkte kunnskap om at han eller hun er utvalgt av Gud. Vi kan bare ha en indirekte kunnskap om dette. I livet er det ofte slik at vi kjenne årsaken fra virkningen. Vi ser bare virkningen, men av det kan vi trekke slutning om hva som er årsaken. F.eks.: Kanskje verken så eller hørte vi at det snødde om natten; men dersom vi ser at det er hvitt ute om morgenen, forstår vi at det må ha snødd. På samme måten har vi ingen direkte kunnskap om vår utvelgelse, men vi har erfart den i våre liv. For vi har erfart alle de åndelige velsignelsene vi har fått i Kristus. Vi vet at vi er frelst av nåde for Kristi skyld. Vi tror at vi ikke skal gå fortapt, men ha evig liv fordi Gud sendte sin enbårne Sønn for å lide og dø for vår skyld. Denne troen har vi, og den er, som vi har sagt, et resultat av vår utvelgelse. For å si det enkelt: Fordi vi tror på Jesus, vet vi at vi er utvalgt. Troen er jo en personlig erfaring og en direkte kunnskap: «Jeg vet hvem jeg tror på,» sier Paulus (2 Tim 1,12). Og denne troen forteller meg at jeg er utvalgt fra evighet av og skal ha evig liv. Husk hva vi leste i Apg 13,48: «Alle som var bestemt til evig liv, kom til troen.»

Men merk altså: Det er ikke utvelgelsen som er grunner seg på min tro. Det er bare min kunnskap om utvelgelsen som jeg kan utlede av troen. Troen på Kristus forklarer ikke hvorfor jeg er utvalgt, men den viser men at jeg er utvalgt.

Men kan ikke dette føre til en kjøttslig sikkerhet, dvs. at jeg bare kan slutte å bry meg om hvordan jeg lever, for jeg tror jo på Jesus, og vil dermed helt sikker bli frelst? Nei, slik er det ikke. Den som vet at han tror på Jesus og derfor vet at han er utvalgt, han skal fortsette å leve i anger over sine synder og i en sann omvendelse. Han skal fortsette å høre evangeliet om nåden i Kristus og ta til seg ordet om syndenes forlatelse. Bibelen formaner hver eneste kristen: «Ransak dere selv om dere er i troen, prøv dere selv!» (2 Kor 13,5). Det er nemlig en umulighet å tro på syndenes forlatelse for Kristi skyld og samtidig fortsette å leve i synden og forsvare synden. En sann omvendelse innebærer alltid anger over synden og tro på syndenes forlatelse.

Likeså skal vi heller ikke begynne å spekulere i Guds hemmeligheter og hans skjulte forutviten. Vi skal ikke prøve å trenge inn i de ting som Gud ikke har åpenbart for oss. Vi skal rolig og takknemlig slå oss til ro med at fordi vi har hørt evangeliet og ved det evangeliet har kommet til tro på Jesus som vår Frelser fra synden, vet vi at vi er utvalgt. Dette skal vi nøye oss med, og ikke spekulere i de ting Gud har forbeholdt seg selv og sin visdom.

Trøsten i læren om utvelgelsen
Læren om utvelgelsen er til stor trøst for en kristen. Den viser oss at vår frelse og alt som har med vår frelse å gjøre ikke bygger på tilfeldigheter. Min og din frelse er en del av Guds evige plan og rådslutning. Heller ikke har frelsen vår noe med mitt eller ditt personlige valg å gjøre. Paulus skriver i Rom 9,16: «Så kommer det altså ikke an på den som vil eller anstrenger seg, men på Gud som viser miskunn.» Heller ikke har frelsen noe med våre personlige fortjenester å gjøre. Men min og din frelse er noe som har sin grunn i Gud. Gud er den som vil. Gud er den som planlegger. Gud er den som utvelger. Gud er den som setter sin plan ut i verk. Og denne Guds evige rådslutning og plan kan ikke slå feil eller mislykkes. Derfor er vi sikre på vår evige frelse.

Vi leser i Konkordieformelens art. XI: 

«Slik gir denne lære også den skjønne, herlige trøst at Gud har latt enhver kristens omvendelse, rettferdighet og frelse ligge seg så sterkt på hjertet og har ment det på ens å trofast måte at han «før verdens grunnvoll ble lagt» har holdt råd om det og «i sitt forsett» har han bestemt hvordan han vil føre meg til det og bevare meg i det. Videre har Gud villet sikre min frelse så trygt og godt, fordi den ellers lett kunne bli mistet ut av hendene på oss ved svakhet eller ved ondskapen i vårt kjød eller bli revet og røvet fra oss ved djevelens og verdens list og makt, at han har bestemt mi frelse i sitt evige forsett, som ikke tar feil eller blir omstøtt, og har lagt den i forvaring i vår Frelsers Jesu Kristi allmektige hånd som ingen kan rive oss ut av, Joh 10. Derfor sier også Paulus i Rom 8: Siden vi er kalt ifølge Guds råd, ´hvem kan da skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus?´» (Konkordieformelen art. XI,46-47).

Men Bibelen formaner oss også: «Derfor, brødre, må dere sette enda mer inn på å befeste deres kall og utvelgelse. Gjør dere dette, skal dere aldri falle» (2 Pet 1,10). Slike formaninger som dette har vi fått for at vi ikke skal bli slappe og likegyldige når det gjelder vår tro. Ingen må tenke som så at fordi han tror i dag og derfor kan være sikker på sin utvelgelse, kan han nå slutte å høre evangeliet. For den som slutter å høre evangeliet, han mister troen. Vi finner trøst i vår utvelgelse bare så lenge vi lever i troen. Når derfor Peter skriver her at vi skal befeste vårt kall og «utvelgelse», mener han ingenting annet enn at vi skal gjøre utvelgelsen fast for oss selv, og det kan vi bare gjøre når vi styrkes dag for dag i troen på Guds nåde. Og for å bli styrket i troen, må vi flittig bruke de midler som Gud har gitt oss til dette, nemlig evangeliet i Ordet og sakramentene. Gjennom disse midler forsikrer Gud oss om sin nåde og dermed også om vår utvelgelse.

Forholdet mellom utvelgelsen og omvendelsen
Bibelen viser oss meget klart at både utvelgelsen og omvendelsen er av nåde alene uten noe menneskes medvirkning og fortjeneste. Når den Hellige Ånd leder oss til Kristus og til frelsen, er dette ingenting annet enn oppfyllelse og iverksettelse av utvelgelsen. Derfor er det en så nær sammenheng mellom utvelgelsen og omvendelsen at dersom vi lærer feil om den ene av disse to, vil det automatisk føre til falsk lære også om den andre. Synergister lærer at menneske bidrar med noe i omvendelsen, dermed lærer synergistene at mennesker er utvalgt ut ifra dette «noe» som de vil bidra med. Gud likesom så at noen mennesker ville si ja til ham, bestemme seg for å bli en kristen, ta den rette avgjørelsen osv., og derfor utvalgte han nettopp dem, sier synergistene. Kalvinistene derimot lærer at Gud har forutbestemt mange mennesker til å gå fortapt, derfor lærer de at den Hellige Ånd ikke ønsker å frelse alle mennesker.

Midt imellom disse to lærer som begge på hver sin måte strider mot klare skriftsteder, står vi lutheranere. Alle som tror og bekjenner med Luther i hans forklaring til den tredje trosartikkelen i den lille katekismen, har ingen problemer med å forstå og tro at når den Hellige Ånd leder oss til Kristus og gjennom troen på ham fører oss til himmelen, så skjer dette fordi Gud har bestemt og villet det fra før verden ble til. Forklaringen til den tredje trosartikkelen lyder: «Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham, men den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg ved sine gaver, helliggjort og bevart meg i den rette tro…». Den Hellige Ånd kaller meg ved evangeliet, opplyser meg ved sine gaver, helliggjør og bevarer meg i troen. Alt dette skjer fordi jeg er utvalgt fra evighet av. Dette får jeg lov til å tro. Denne visshet kan jeg ha, ikke fordi jeg har tatt en avgjørelse for Gud, ikke fordi jeg har sagt ja, ikke fordi jeg har gjort meg fortjent, men bare fordi Gud har vist nåde mot meg, arme, syndige menneske, og i Kristus utvalgt meg til å bli hans barn.

Det er klart at for fornuften er dette en helt paradoksal tanke. Ja, med min lille fornuft kan jeg overhode ikke fatte hvordan dette skjer. Jeg kan bare i undring og dyp takknemlighet ta imot det i tro som det ufattelige mysterium det er.

Falske lærer om utvelgelsen
Nettopp fordi læren om utvelgelsen er så fornuftsstridig, fins det mange falske lærer. På den ene siden har vi kalvinistene som lærer følgende: «For å vise sin herlighet har Gud besluttet å forutbestemme noen mennesker og engler til evig liv, og andre har han forutbestemt til evig død» (Westminster-bekjennelsen). Men ingen steder i Bibelen kan vi finne noe som helst om at Gud har forutbestemt mennesker til evig død. Tvert imot lærer Bibelen at Gud vil at alle mennesker skal bli frelst (1 Tim 2,4), og den lærer at det er ene og alene menneskets egen feil dersom det går fortapt (Matt 23,39).

På den andre siden har vi synergistene som nok kan lære at Guds nåde og Kristi gjenløsning er universell, likevel lærer at det må være et eller annet i mennesket som beveget Gud til å utvelge nettopp ham og ikke en annen. De kan bruke slike uttrykk som at Gud utvalgte «men henblikk på troen», som om det skulle være noen menneskelig fortjeneste i troen. Men Bibelen utelukker som vi har sett, all menneskelig verdighet eller fortjeneste som en årsak til utvelgelsen. Utvelgelsen er av nåde.

Den menneskelige fornuften kan ikke harmonisere Bibelens lære om utvelgelsen. Den forstår ikke at Gud av nåde for Kristi skyld utvalgte noen til å bli frelst, mens han ikke utvalgte andre til å gå fortapt. Fornuften må heller ikke prøve å harmonisere Bibelens lære. Vi kan bare gjenta det Gud har åpenbart i sitt Ord, og vi må ikke begynne å spekulere i de tingene som han har beholdt for seg selv i sin skjulte visdom. Gud har ikke åpenbart for oss alt det han vet, alt det han har gjort og skal gjøre for vår frelse. Heller ikke har han åpenbart for oss årsakene til sine handlinger. Men han har åpenbart for oss i sitt Ord alt det han ønsket at vi skulle vite om vår frelse i Kristus. Gud tilfredsstiller ikke alltid vår nysgjerrighet. Noen ganger lar han oss forbli uvitende om ting, og læren om utvelgelsen er nettopp et slikt område hvor han har forbeholdt mye til sin skjulte visdom. Derfor vil vi bare si med Paulus: «Å, dyp av rikdom og visdom og innsikt hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor ufattelige hans veier!» (Rom 11,33).

Hvordan skal jeg bruke læren om utvelgelsen?
Læren om utvelgelsen er gitt oss av én eneste grunn, nemlig for at den skal være til trøst. Bare derfor har Gud åpenbart det han vil vi skal vite om dette. Overalt hvor det tales om utvelgelsen i Bibelen, ser vi av sammenhengen at det er tale om evangeliets trøst til syndere. Læren om utvelgelsen inneholder bare evangelium, ingenting skremmende, ingenting dømmende, ingenting lovisk. Den sier ingenting om hva jeg skal gjøre, den sier bare hva Gud har gjort fra evighet av. Når apostelen Paulus skriver til efeserne: «I Kristus har han utvalgt oss før verden ble skapt, så vi skulle stå hellige og feilfrie for hans ansikt…» (1,4), så er det helt tydelig at han vil gi de troende efeserne trøst i dette. Han vil forsikre dem om deres utvelgelse. Men denne visshet vil han ikke at de skal nå fram til ved hjelp av sin egen fornuft, eller ved hjelp av lovens bud, eller ved å se etter visse ytre tegn hos seg selv, eller ved å spekulere om det som er skjult for oss og som Bibelen ikke åpenbarer for oss. Han vil f.eks. ikke at efeserne skal begynne å granske Guds forutviten og sette dette faktum at Gud vet alt også før det skjer, opp imot utvelgelsen. Guds forutviten og Guds utvelgelse er to forskjellige ting. Ingen steder i Bibelen settes disse to i sammenheng.

Bibelen vil ikke at vi skal bli visse om vår utvelgelse ved å gå slike veier. Tvert imot henviser han oss til «all Åndens velsignelse i himmelen» som Gud har velsignet oss med. Det er vår trøst. Det er vår visshets grunn, at den Hellige Ånd har vist oss Guds vilje med oss. Vi har ikke kommet fram til dette av oss selv. Vi har ikke tenkt det ut eller spekulert det ut på egen hånd. Nei, den Hellige Ånd har vist oss at vi tilhører ham og er hans utvalgte barn.

Slik er det altså vi skal bruke læren om utvelgelsen: Gud har allerede «kalt meg ved evangeliet, opplyst meg ved sine gaver, helliggjort og bevart meg i den rette tro». Dermed vet jeg at jeg er utvalgt, og jeg kan med frimodighet si med Paulus: «Hvem kan anklage dem som Gud har utvalgt? Gud er den som frikjenner, hvem kan da fordømme? Kristus Jesus døde, ja, mer enn det, han stod opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han går i forbønn for oss… For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre» (Rom 8,33-34; 38-39). Velsignet er altså den som bruker læren om utvelgelsen på denne måten. Han skal finne trøst mot alle fristelser. Amen.

(Foredrag av pastor Egil Edvardsen.)