-

Nådens midler – Guds verktøy

Ofte henvises det til at Gud er suveren og kan handle med oss som han vil. Og det er jo riktig. Men da må det også være riktig at Gud kan bestemme seg for å handle på en helt bestemt måte og bare på den måten når han skaper tro i menneskene. Og det er nettopp det han har gjort. Gud har i sin suverene frihet bestemt seg for å handle med oss mennesker gjennom sitt Ord og gjennom sakramentene. Gud har bestemt seg for å bruke disse midlene som vi pleier å kalle for nådens midler.Hvordan kommer et mennesket til tro? Skjer dette alltid ved forkynnelsen av Guds ord, eller kan Ånden tale på en annen, indre måte? Hva med «åndsdåp»? Det fins jo så mange som sier at de har opplevd en «åndsdåp». De ble fylt av Ånden og fikk en jublende visshet om frelsen.

Forkynnelsen av evangeliet er et virkekraftig middel til å skape tro i menneskenes hjerte. Evangeliet er Guds Ja til menneskene. Guds lov er Guds Nei til menneskene. Guds påbud og forbud forteller menneskene hva de skal gjøre og ikke gjøre, hvordan de skal leve og ikke leve. Loven viser menneskene at de kommer til kort overfor Gud, men har ingen evne til å skape tro i menneskenes hjerter. Loven er derfor ikke et nådemiddel. Det er det bare evangeliet som er – det er Guds rungende Ja til menneskene.

Nødvendigheten av nådemidlene

Hvorfor er nådemidlene nødvendig? Hvorfor trenger vi dem? – Jesu liv og død er historiske fakta. De er bevitnet av jøder og hedninger. Men betydningen av Jesu liv og død kan ingen mennesker forstå av seg selv uten at det blir åpenbart for oss av Gud. Paulus skriver i 1 Kor 2: «Det intet øye så, og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskes tanke, alt det Gud har gjort ferdig for dem som elsker ham, – dette har Gud åpenbart for oss ved sin Ånd» (1 Kor 2,9). Dersom vi syndere i det hele tatt skal få noen nytte av Kristi gjenløsning, må disse fortjenestene rekkes oss og tilregnes oss. Derfor er nådemidlene nødvendige. For i nådemidlene blir Kristi fortjenester åpenbart. Der gis de til oss, der og ingen andre steder. Det var Gud alene som i sin suverene frihet bestemt å frelse verden ved å gi sin enbårne Sønn til soning for alle mennesker. Og det var Gud alene som i sin suverene frihet bestemte at menneskene skulle få del i denne forsoning ene og alene gjennom Ordet om forsoningen. Det er utrolig dåraktig av mennesker å forsøke å finne på andre måter som de kan bli frelst på når Gud allerede i sin Sønn har gjort alt det som skulle til for at de skulle bli frelst. Like dåraktig er det dersom mennesker prøver å finne på andre måter som Gud skulle gi dem frelsen på. «Gud var i Kristus og forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han overgav ordet om forsoningen til oss» (2 Kor 5,19).

Nådemidlene forutsetter av Gud er nådig mot alle mennesker for Kristi skyld. Dersom vi fornekter at Guds nåde gjelder alle, rokker vi dermed også ved nådemidlene. En fornektelse av den objektive rettferdiggjørelsen rykker vekk grunnen for nådemidlene. For dersom Gud ikke har tilgitt alle synder, kan det heller ikke finnes noen midler som rekker tilgivelsen som et allerede fullbyrdet faktum. I det tilfellet ville nådemidlene bare bli loviske ritualer. Det ville bli slik at vi mennesker fortjener nåden bare dersom vi bruker nådemidlene. Og den kristne kirke ville ikke være noe annet enn en hvilken som helst annen lovreligion som det vrimler av i verden i dag. I alle de forskjellige religioner i verden er det menneskets religionsutøvelse, menneskets bruk og utførelse av visse seremonier og ritualer, som gir frelsen. I én religion må du f.eks. be så og så mange ganger pr. dag med ansiktet vendt i en spesiell retning. I en annen religion må du meditere idet du framsier visse faste uttrykk eller setninger, såkalte «mantra». I en tredje religion må du opprette et husalter med en liten Buddha-statue, og hver dag tenne lys og røkelse på alteret mens du framsier visse bønner.

Men nådemidlene er ikke slike ritualer som vi kan utføre og dermed vinne frelsen. Vi fortjener ikke frelsen ved å bruke nådemidlene. Nådemidlene – Guds Ord og sakramenter – er tvert imot de midler som Gud bruker for å rekke oss den frelse som allerede ligger ferdig. Vi må alltid være på vakt så vi ikke gjør forkynnelsen av Guds Ord, dåpen og nattverden, om til loviske ritualer som vi kan bruke til å oppnå frelsen.

Hvilke er nådemidlene?

Loven er ikke et nådemiddel. Guds krav og bud til oss i loven kan aldri gi oss nåde. Loven rekker oss ikke frelsen, tvert imot: «Ved loven lærer vi synden å kjenne» (Rom 3,20). Loven avslører oss. Den forkynner Guds dom og fordømmelse. «De som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse. For det står skrevet: Forbannet er den som ikke holder fast på alt det som står skrevet i lovboken og gjør etter det» (Gal 3,10). Heller ikke bønnen er et nådemiddel. Vi kan ikke be oss frelst. Selvlagde gjerninger og ritualer er heller ikke nådemidler. Gud gir oss ikke nåde ved at vi mediterer hver dag eller leser visse bønner hver dag. Dessverre er det slik med oss mennesker, på grunn av vår medfødte loviske innstilling, at vi har veldig lett for å gjøre nyttige ting, som f.eks. det å lese daglig og regelmessig i Bibelen og be til vår himmelske Far, om til et lovisk ritual som vi håper å fortjene Guds velsignelse gjennom.

Hva er da nådemidlene? De er som vi har sagt, evangeliet i Ordet og sakramentene. Sakramentene er nådemidler bare fordi evangeliet er knyttet til dem. Uten evangeliet ville dåpen ikke være noe nådemiddel, dvs. et frelsende bad til ny fødsel. Uten evangeliet ville heller ikke nattverden være et velsignelsesrikt måltid som styrker oss i troen på Guds nåde. Derfor kan vi godt si at det egentlig bare finnes ett nådemiddel, evangeliet. I evangeliet åpenbares Guds nåde og frelse. Evangeliet er det glade budskap om Guds nåde i Jesus Kristus. Bibelen kaller det for «nådens evangelium» (Apg 20,24), «fredens evangelium» (Rom 10,15), «ordet om forsoningen» (2 Kor 5,19), «frelsens evangelium» (Ef 1,13). Evangeliet gjøres kjent for mennesker ved at det blir forkynt og undervist (Mark 16,15), eller ved at det knyttes til synlige elementer slik som i sakramentene. Vi kan også her nevne avløsningen, hvor evangeliet blir forkynt på en helt spesiell måte. I avløsningen rekkes evangeliet til hver enkelt synder ved at den som forkynner avløsningen, forkynner en personlige tilsigelsen av syndenes forlatelse.

Om dette sier de lutherske bekjennelsesskriftene: «Derfor skal og må vi holde fast på at Gud ikke vil ha noe med oss mennesker å gjøre på annen måte enn ved sitt ytre ord og sakrament. Men alt hva man roser seg av uten Ord og sakrament, er av djevelen» (SA, del III, art VIII,10).

Evangeliets vesen

Evangeliet er ikke bare som en biografi over Kristi liv og levnet, hans lidelse og død, men det er først og fremst en åpenbaring av betydningen og meningen ved Kristi liv og død. Evangeliet forteller oss om Gud som i sin kjærlighet sendte sin Sønn til verden. Det forteller oss at Kristus gjorde fullkommen soning for alle mennesker da han ofret sitt eget blod på korset (Hebr 9,12), og forsonet oss med Gud: «Da vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død» (Rom 5,10). Evangeliet åpenbarer for oss den rettferdighet vi må ha for Gud dersom vi vil bli frelst (Rom 1,17). Evangeliet åpenbarer ikke Guds nåde som en mulighet, forsoningen og tilgivelsen som en mulighet, avhengig av spesielle betingelser som vi må oppfylle. Nei, i evangeliet åpenbares forsoningen, gjenløsningen, tilgivelsen som et fullbyrdet faktum, som ikke på noen måte påvirkes av noe vi gjør eller hvordan vi er. Når Paulus i Rom 1,17 sier at i evangeliet «åpenbares Guds rettferdighet», må jo dette bety at denne rettferdigheten allerede ligger der fiks ferdig. Det er som når vi avduker en statue. Statuen er allerede ferdig. Den er bare skjult av dekket som ligger over den. Når dekket dras av, blir den ferdige statuen åpenbart. Slik er det også med evangeliet. Det åpenbarer den rettferdighet og frelse som allerede ligger ferdig.

Evangeliet er Guds egen proklamasjon av den universelle nåde og tilgivelse. Når derfor evangeliet blir forkynt, blir samtidig denne nåde rakt ut til alle mennesker. Evangeliet forkynner tilgivelse. I evangeliet forkynner Gud for alle syndesyke sjeler: «Vær frimodig, dine synder er tilgitt» (Matt 9,2). Evangeliet er derfor Guds egen absolusjon, Guds egen avløsning av synderen, hans frie løfte om nåde og tilgivelse, hans betingelsesløse Ja til synderen. Dersom vi knytter bare en bitte liten betingelse til dette løftet, rokker vi ved selve evangeliets vesen. Vi gjør Guds Ja til et tja!

Alle nådens midler rekker den samme nåden og har den samme hensikt og kraft. Dåpen og nattverden er bare forskjellige måter å rekke mennesker Guds nåde på. De gir ingen annen nåde, ingen større eller bedre nåde enn evangeliet. Heller ikke gir de bare porsjoner eller deler av nåden. For Guds nåde og Kristi fortjenester er en enhet som ikke kan deles opp, men som alltid rekkes oss fullt og helt.

Selv om dette løftet om tilgivelse og nåde bare kan tas imot i tro fra vår side, er ikke denne troen en betingelse som løftet er basert på. Gud lover oss ikke tilgivelse for syndene under den forutsetning at vi tror, men han lover oss tilgivelse for syndene fordi Jesus Kristus har sonet all vår skyld. Troen er bare hånden som tar imot løftet. Det frie løftet om nåde gav Gud oss lenge før vi kom til tro, lenge før vi ble født, og denne nåden er på ingen måte avhengig av noe i oss. For å bruke et bilde: Før vi kan spise, må det finnes mat. Men maten blir ikke til noen nytte for oss dersom vi ikke spiser den. Slik er det også med løftet om nåde. Det blir ikke til noen nytte for oss personlig om vi ikke tar imot det i tro.

I tillegg er det slik at det ligger i selve løftets natur at det virker tro i den som hører det. Løftet skaper selv tro. Guds løfte i evangeliet skaper i mennesket tro på løftet. «Troen kommer av det budskap vi hører, og budskapet kommer av Kristi ord» (Rom 10,17). Det derfor Bibelen kan si at vi blir født på ny «ved Guds levende ord» (1 Pet 1,23), eller som det står i Jakobs brev: «Av sin frie vilje har han født oss ved sannhets ord» (Jak 1,18).

Men denne kraften i evangeliet til å røre ved menneskehjertene og omvende dem er ikke en naturlig kraft, slik som vi også kan finne i løfter som vi mennesker gir hverandre. Men det er en overnaturlig og guddommelig kraft. Fordi evangeliet er Guds ord, og fordi den Hellige Ånd er uatskillelig forenet med det, fins det i evangeliet hele tiden og under alle omstendigheter en overnaturlig kraft og guddommelig virkning. Enten evangeliet blir lest eller hørt eller ved at vi minnes det i vårt hjerte har det samme kraft. Derfor er evangeliet aldri et livløst instrument, men det er som Jesus sier: «De ord jeg har talt til dere, er ånd og liv» (Joh 6,63). «Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd» (Hebr 4,12). Og Paulus sier at evangeliet «er Guds kraft til frelse for hver den som tror» (Rom 1,16). Dermed er ikke evangeliet en død hånd som bare holder fram frelsens velsignelser, men det er Guds kraft. Den Hellige Ånd virker gjennom evangeliet. Han skaper hjertene om til troende hjerter som tar imot nåden og løftet om tilgivelse.

Dersom det er riktig som mange sier, at Gud gir oss nåde og skaper tro i hjertene uavhengig av nådens midler, kunne vi egentlig bare la være å bruke evangeliet og sakramentene helt og holdent. Vi kunne bare la være å forkynne Guds ord. Og det er jo nettopp det f.eks. kvekerne har gjort. De hevder at Gud kan gi lys uten ytre midler. Derfor kan de samles til møte uten at det blir sagt ett eneste ord. Det er da ingen vits i å lese Bibelen og høre evangeliet.

Nådemidlenes gyldighet og virkning

er ikke avhengig av prestens eller forkynnerens eller sakramentsforvalterens personlige eller offisielle karakter. Nådemidlenes gyldighet hviler ene og alene på den guddommelige innstiftelsen, og de har sin virkning i seg selv.

I Matt 23 advarer Jesus mot de skriftlærde og fariseerne. Men han sa til folket at de ikke skulle forkaste de skriftlærdes ord: «Alt det de sier, skal dere gjøre og holde. Men det de gjør, skal dere ikke rette dere etter. For de sier ett og gjør noe annet» (Matt 23,3). Deres onde gjerninger gjorde altså ikke at ordene ble ugyldige. Fordi de forkynte Guds ord, var ordene i seg selv gyldige. Det samme finner vi i Paulus´ brev til filipperne. Paulus taler der om de som forkynner evangeliet uten de rette motivene. «Men hva gjør det?» sier han. «Kristus blir forkynt i alle fall, enten det nå skjer med baktanker eller i oppriktighet. Det gleder jeg meg over, og jeg vil fortsette å gjøre det» (Fil 1,16-18). Prestens eller predikantens personlige karakter påvirker sannheten, autoriteten og virkningen i det Guds ord som han forkynner, like lite som papiret som Bibelen er trykket på, påvirker innholdet i Bibelen. Forkynneren er bare en tjener, en ambassadør, en budbærer for Gud, og det er budskapet som teller, ikke budbæreren.

Tenk om f.eks. gyldigheten av vår dåp skulle være avhengig av han som døpte oss. Vi ville da aldri kunne bli sikre på om vår dåp var en gyldig dåp eller ikke.

Heller ikke er nådemidlenes gyldighet avhengig av prestens offisielle status. Det betyr ingenting for evangeliets kraft om vedkommende som forkynner det har apostolisk suksesjon eller ikke. Ja, den som forkynner evangeliet og forvalter sakramentene kan rett og slett ikke gjøre noe som helst med evangeliets gyldighet. Et Guds løfte som blir lest av en lekmann er like gyldig og sikkert som om det ble lest av en biskop. En kirkelig ordinasjon gir ikke evangeliet mer kraft og gyldighet.

Ordet og sakramentene er gyldige fordi Gud selv innstiftet dem. «Meg er gitt all makt i himmel og på jord, gå derfor ut!» sa Jesus. Når evangeliet blir forkynt og sakramentene blir forvaltet i hans navn, er de alltid gyldige og virkekraftige. Luther sier et sted: «Vår tro og sakrament må ikke hvile på personen, enten han er gudfryktig eller ugudelig, ordinert eller ikke ordinert, kalt eller har sneket seg inn, djevelen eller hans mor, men bare på Kristus, på hans Ord, hans embete, hans befaling og innstiftelse». De lutherske bekjennelsesskriftene sier om det offentlige prekenembetet at det «ikke har sin gyldighet på grunn av personens autoritet, men på grunn av det Ordet som er gitt den av Kristus» (Traktatet om pavens makt og overhøyhet, 26).

Evangeliet er alltid virksomt

Det er alltid i stand til å produsere en virkning og vende menneskehjerter om Gud til. Bibelen bruker ord som «levende og virkekraftig» når det taler om evangeliet. Og gjennom profeten Jeremia sier Herren: «Mitt ord, er ikke det som en ild, lik en slegge som knuser fjell?» (Jer 23,29). Salmisten sier at Guds ord «gir sjelen nye krefter», «gir den uerfarne visdom», «gir glede i hjertet» (Salme 19,8-9). Og Jakob oppfordrer alle: «Ta villig imot det ord som er plantet i dere, og som har makt til å frelse deres sjeler» (Jak 1,21). Guds ords løfter er alltid like alvorlig ment. Gud er alltid like brennende i sitt ønske om å frelse mennesker. Han sier til Israel: «Hele dagen rakte jeg hendene ut til et ulydig og gjenstridig folk» (Rom 10,21). Han sier til synderne: «Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø; om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull» (Jes 1,18). «Vend om, du frafalne Israel! lyder ordet fra Herren. Jeg ser ikke lenger på deg med harme, men vil vise miskunn, lyder ordet fra Herren, jeg vil ikke for evig være vred» (Jer 3,12).

Ja, ikke en gang menneskers vantro kan gjøre nådemidlene ugyldig. Selv om mennesker ikke vil tro Guds løfter og forkaster hans nåde og tilgivelse, er likevel evangeliet like gyldig, like sikkert og visst. Paulus skriver i Rom 3: «Hva så om noen av dem har vist seg utro? Kan deres utroskap oppheve Guds troskap? Slett ikke! La det stå fast at Gud taler sannhet, men hvert menneske er en løgner» (Rom 3,3-4).

Evangeliet skaper ikke alltid tro

Det er ikke alltid evangeliet gir den virkning det var tenkt til. Det skaper ikke alltid tro. Det er fordi Guds kraft, når den virker gjennom evangeliet, kan motstås av mennesket. Som Stefanus klager over de forherdede jødene som steinet ham: «Alltid står dere den Hellige Ånd imot, som deres fedre, så også dere» (Apg 7,51). Feilen ligger ikke hos Gud, heller ikke i evangeliet. Feilen ligger hos menneskets trassighet og uvilje. For å bruke et bilde: Frøet som vi legger i jorden har kraft i seg til å spire, gro og blomstre. Men ytre omstendigheter, dårlig vær, frost og kulde, eller ugras som suger all kraften ut av jorden osv. kan hindre frøet i å spire fram. Slik er det også med evangeliets frø. Det har makt i seg til å påvirke hjertene og skape tro, men andre ting som egenrettferdighet, kjærlighet til synden, etc. kan hindre det i å slå rot i menneskehjertet. Det samme kan påvirkninger utenfra. Slik kan evangeliet hindres i å få den velsignelsesrike virkning. En fiendtlig holdning fra menneskets side kan ikke gjøre evangeliet uvirksomt, men det kan hindre evangeliet i å få den rette virkning. En slik motstand mot Guds makt er mulig når han handler med oss gjennom midler. Men det er umulig å gjøre motstand når han handler med oss direkte, i sin utildekkede herlighet og allmakt. På den ytterste dagen skal han handle med alle mennesker på en slik måte, og da er det umulig å stå ham imot. Da må alle framfor dommen, enten de vil eller ikke.

Uten evangeliet dør kirken

Nådens midler er evangeliet i Ord og sakrament. Loven er ikke nådemiddel, heller ikke bønnen eller andre gjerninger som vi gjør. Men evangeliet er en Guds kraft til frelse. Enten evangeliet forkynnes fra prekestolen eller det er knyttet til synlige tegn i dåpen eller nattverden, er det et kraftig middel som kan omvende selv det hardeste menneskehjerte. For i evangeliet bor den Hellige Ånd. Den Hellige Ånd er uløselig forenet med evangeliet.

Fordi evangeliet er en Guds kraft til frelse, er det ingenting vi mennesker kan gjøre for å «sprite» det opp. Det eier Guds allmektige kraft i seg selv. Det er som det minste såkorn som har all kraft i seg til å utvikle seg til en stor og vakker plante. Evangeliet virker ikke bedre om det blir forkynt av en taler med mye «karisma» eller blir forkynt på en spesielt levende måte. Riktignok kan mange ytre ting hindre mennesker i å høre evangeliet, men når mennesker hører det, er evangeliet fullt ut i stand til å gjøre sin gjenfødende, fornyende og forvandlende virkning.

Evangeliet om Guds kjærlighet til synderen for den korsfestede og oppstandne Jesu Kristi skyld er derfor kirkens største skatt. Dersom evangeliet forstummer og ikke blir forkynt lenger, er det virkelig fare på ferde. Da er kirken i ferd med å dø. Selv om tykke kirkemurer og tradisjoner nok kan bevare kirken som en menneskelig institusjon, er den ikke lenger en levende kirke dersom ikke nådens evangelium blir forkynt. For bare evangeliet – Ordet om korset, det glade budskapet om alle synderes frelse for Kristi skyld – kan skape tro og liv.

(Bibelstudium av pastor Egil Edvardsen).