Troen - det vanskeligste og det største

Troen er det største et menneske kan få. Troen fører oss over fra mørke til lys, fra død til liv. For Gud har åpenbart at han elsker oss, og det skaper lys og liv. Dette er det største av alt for troen å feste seg til. Men samtidig det vanskeligste. Ingenting er i grunnen vanskeligere å tro, når vi har møtt den hellige og han har fått se vår egen vanhellighet og urenhet, enn at han elsker oss og gir seg selv for oss. At han elsker oss på tross av vår dårlighet, ugudelighet og vantro. At han elsker oss i vår ugudelighet og vantro. Ikke rart at Paulus kan si: "For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft" (1 Kor 1,18). At Gud elsker oss og har gitt sin Sønn for våre synders skyld, kan aldri bli annet enn dårskap og vanvidd for et menneske før Gud har fått vise alvoret i og nødvendigheten av dette. Ikke å undres over at dette er vanskelig å forstå. For hvordan kan vi forstå rekkevidden av vår synd mot Gud, vi som selv av naturen er uten kunnskap om ham og om oss selv. Guds ord sier at vi av naturen er fiendtlig innstilt mot ham.

I troen gir Gud oss tillit til at hans kjærlighet gjelder oss. I troen viser Gud oss at dette, evangeliet, er det største av alt: at det innebærer fred med Gud, redning fra døden, livet av hans hånd og evigheten til håp. Evangeliet er det største og det vanskeligste for troen. Og derfor må Gud gi oss troen på det. Og det gjør han. Og nettopp i dette ligger evangeliets storhet - at vi får alt av hans kjærlige hånd - også troen. Slik er ikke troen noe menneskelig verk av tilslutning, lydighet og tillit, men Guds gave til oss - som gjør at vi nettopp i troen kan være mennesker til hans ære...

Troen på evangeliet er det største og vanskeligste, sa vi. Nå skjønner vi kanskje bedre hva dette betyr: Det vanskeligste er det fordi vi av oss selv ikke kan tro dette, det største er det fordi evangeliet, ordet om Jesus Kristus, gir oss alt - også troen.

Fra "Kristen kunnskap og kristen tro"
av Aksel Valen-Sendstad

Til sitatarkivet    Til hovedside