"Folkefrelsar til oss kom." Slik lyder en gammel julesalme, eller som den heter på tysk: "Nun komm, der Heiden Heiland!" – "Kom, du hedningenes Frelser!" I dagens evangelium leste vi om vismennene som kom langveisfra for å tilbe barnet som var født. Disse vismennene var hedninger. De tilhørte ikke Israelsfolket.

Jesus er alle synderes Frelser, også hedningenes. Guds nåde i Jesus Kristus gjelder også dem. Jesus kalte seg selv verdens lys. Og nettopp dette hadde profeten Jesaja talt om: "Det folk som vandrer i mørket, får se et stort lys; over dem som bor i skyggelandet, stråler lyset fram" (Jes 9,2). Og den gamle Simeon utbrøt etter at han hadde fått holde Jesusbarnet i sine hender: "Med egne øyne har jeg sett din frelse, som du har beredt i alle folks påsyn, et lys som blir til åpenbaring for hedningene" (Luk 2,31-32).

Jesus var av Abrahams ætt, og han sa at han ikke var sendt til andre enn de fortapte fårene i Israels hus (Matt 15,24). Men han kom til sine egne, og hans egne tok ikke imot ham. Han kom til sitt eget folk, men de tok ikke imot ham. Og derfor har han latt seg finne av dem som ikke søkte ham. Derfor har han åpenbart seg for dem som ikke spurte etter ham, dvs. hedningefolkene. De som ikke var hans folk, vil han nå kalle sitt folk. De som ikke var hans barn, vil han kalle den levende Guds barn (Rom 9,25-26). Den troende hedningeverden skulle bli Guds Israel. Jødenes konge skulle bli hedningenes Frelser. Og de vise mennene som kom fra Østen, var de første hedninger som kom til tro på Frelseren som var født.

Hvordan kom vismennene til tro? Hvordan fant de Jesusbarnet? Og hva skjedde etter at de hadde funnet barnet? La oss tale litt om dette i dag, for av dette lærer vi hvordan alle mennesker komme til tro på Jesus og hva som skjer etter at troen er tent og de har funnet Jesus.

Vismennene kom først til Jerusalem. Der spurte de etter ham: "Hvor er jødenes konge som nå er født?" Det er interessant å legge merke til at de ikke spør om det nylig var født en konge. Det visste de tydeligvis. Men de ville vite hvor han var og hvor de kunne finne ham slik at de kunne tilbe ham. Og de spør ikke etter en hvilken som helst konge, de spør etter jødenes konge. De spør etter Messias, han som de troende i Israel ventet på.

Men hvordan kunne disse hedenske vismennene fra et land langt borte i det hele tatt vite noe om jødenes konge, om Messias? Og hvordan kunne de vite at denne kongen nettopp skulle fødes på den tiden, at Messias nå var født? De sier det selv: "Vi så hans stjerne i Østen." En stjerne hadde de sett, en ny, vidunderlig stjerne, som de ikke hadde sett før. "Vi så hans stjerne," nemlig den nyfødte jødekongens stjerne. Men hvordan kunne de vite at denne stjernen var jødekongens stjerne? Disse vismennene kom fra Østen, det vil altså høyst sannsynlig si fra de landområder der jødefolket 5-600 år tidligere hadde tilbrakt sitt babylonske fangenskap. Dit var jødene blitt ført i fangenskap etter at babylonerkongen Nebukadnessar hadde inntatt Jerusalem og jevnet byen med jorden.

I Babylon hadde profetene Esekiel og Daniel virket. Ja, Daniel hadde til og med vært ved det kongelige hoffet og hadde dermed hatt stor innflytelse i landet. Ganske sikkert var profetiene om Frelserkongen som jødene ventet på, blitt kjent blant mange babylonere også. Denne kjennskapen var gått i arv fra slekt til slekt, og dermed hadde også vismennene fått høre at jødene ventet på en stor konge og Messias, en som skulle forløse folket og hjelpe dem ut av all nød. Kanskje forsto de også ut fra Daniels profetier at tiden da Messias skulle komme, var nær. Og da, når denne nye stjernen viste seg på himmelen, en stjerne som de aldri hadde sett før, da tenkte de med en gang at denne stjernen var jødenes konges stjerne, at denne stjernen forkynte hans fødsel. Én ting er i alle fall helt klart ut fra teksten: De har hørt om jødenes konge, og de vet at han nå er født.

Med en gang gir de seg i vei. De tenker ikke på den lange veien de har foran seg, på alle strabasene som en slik reise fører med seg. Nei, de vil bare finne denne kongen som nå er født og hylle ham. De ville falle ned og tilbe ham.

At vismennene først dro til Jerusalem, er ikke så underlig. For slik fører ofte fornuften oss på villspor i saker som gjelder troen. Den som tar fornuften til hjelp i åndelige ting og retter seg etter den, farer vill og når ikke fram til sannheten. "La oss merke oss dette vel," sier Luther. "For om vi vil komme til dette barnet og finne det, da må vi ikke følge våre egne tanker og vår fornuft, men bare holde oss til Ordet, og ikke la noen få oss bort fra Ordet. For om vi lar Ordet fare, er det ikke langt igjen til frafall…"

Vismennene fulgte fornuften i det at de ventet å finne det nyfødte barnet som en jordisk konge i det kongelige palass i Jerusalem. Men de fant ikke barnet der fordi de ikke fulgte Ordet. Om de ville finne barnet, måtte de følge Ordet. De måtte følge Skriftene. De måtte spørre: "Hva står skrevet?" "For Ordet," sier Luther, "er den rette stjerne og skjønne sol som viser til Kristus."

Den som følger Skriftens klare Ord, uten å bry seg om fornuftens mange innsigelser og protester, han farer ikke vill, men når fram til Sannheten. "Hvis dere blir i mitt ord," sier Jesus, "er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri" (Joh 8,31-32).

Men kunne Ordet i dette tilfellet hjelpe vismennene slik at de fant fram til barnet? Ja, for det står at da kong Herodes hørte det som vismennene fortalte, ble han meget urolig og kalte sammen overprestene og folkets skriftlærde og spurte dem hvor Messias skulle fødes. "I Betlehem i Judea," svarte de, "for slik er det skrevet hos profeten: Du Betlehem i Juda land er slett ikke den ringeste av fyrstene i Juda. For fra deg skal det komme en høvding, som skal være hyrde for Israel, mitt folk." Så også her kunne Ordet gi en klar og utvetydig veiledning. Messias skulle fødes i Betlehem. Jødenes konge skulle komme fra Betlehem, ikke fra den store staden Jerusalem. Ville vismennene finne ham, måtte de følge Ordet og dra til Betlehem.

De brydde seg ikke om at hele Jerusalem med alle overprestene og de skriftlærde var likegyldige til det som hadde skjedd. De fulgte ganske enkelt profetens ord, og i troen på dette ord gikk de til Betlehem. Her ser vi hva troen er. Alle andre tanker som de selv og hele verden måtte ha, skyver de til side og holder seg bare til Ordet. Det som står skrevet, følger de og gjør etter. De lar ingen andre tanker føre dem vill og få bekymre dem.

Og Gud belønner og styrker deres tro. "Stjernen som de hadde sett gå opp, gikk foran dem, inntil den ble stående over stedet der barnet var." Ja, den som følger Guds ord, farer ikke vill. Han famler ikke i blinde. Guds ord bedrar ikke. Det lyver ikke. Det fører oss aldri på villspor. Det fører oss alltid til målet, Jesus Kristus, vår Frelser. Følger vi Ordet, blir vi ikke til skamme, men når fram til sannheten.

"De ble fylt av glede," står det, "og de gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet det. Så åpnet de sine skrin og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra."

Disse fine vismennene tok ikke anstøt av hans fattigdom. De visste av profetien at dette fattige barnet var Israels hersker og konge, og at han også ville være deres herre og konge og deres Frelser. Derfor faller de ned på sine knær og tilber ham. De var sikkert meget prominente personer. Men de hadde funnet ham som sto mye høyere enn dem selv. De hadde funnet sin Herre og sin Gud.

De ble glade da de fant Jesus. Ja, alle som finner Frelseren, blir glade. Alle som finner Jesus, blir fylt med fred og glede i sine hjerter. Og det er en dyp og ekte glede som fyller dem. For den har ikke noe med våre følelser å gjøre, men bygger på Guds ord som forkynner oss at dette barnet er Frelseren fra syndene. Han er den som tar bort vår syndeskyld. Og bare den som vet at skylden er betalt, kan være virkelig glad.

Og så ga vismennene ham dyrebare gaver: gull, røkelse og myrra. Hvorfor ga de ham slike gaver? De ville gi den nyfødte kongen noe av det beste de hadde å gi. De visste at han var konge, og vismennene ga ham gaver som det sømmet seg å gi en konge. Men han var mer enn en konge, han var deres Frelser. Derfor ville de gi ham det beste de hadde.

Hva med oss? Vi har også funnet Frelseren. Jesus-barnet er også vår Herre og vår Gud. Han er den nåderike kongen som har tatt bolig i våre hjerter hvor han hersker med sitt milde ord. Hva gir vi ham? Evangelisten forteller oss ikke hvor mye gull, røkelse og myrra han fikk av vismennene. Vi kan tenke oss at det var ganske mye, men vi får ikke vite hvor mye. Og det er heller ikke poenget. Matteus konsentrerer seg om deres hjerter. Han forteller oss hvor glade de ble, og hvordan de ydmykt knelte for barnet.

Vår Gud som har gitt oss alle ting – og særlig tilgivelsens store gave og det evige livet – er ikke interessert i hvor mye vi gir, men han er interessert i hjertet til den som gir. Gud elsker en glad giver, sier Paulus. Vismennene var i alle fall glade givere. De ga av et udelt hjerte, et hjerte som ikke vaklet mellom om de skulle gi eller ikke, men som uten å tenke seg om gjorde det de hadde bestemt seg for, nemlig å gi jødenes konge av sin rikdom. De ga i tro og takknemlighet, for de hadde funnet frelseren.

Vi har også funnet Jesus. Han har fylt oss med en glede som overgår all forstand. Vi har sunget også denne julen: "Jeg synger julekvad, jeg er så glad, så glad!" Denne gleden skyldes vissheten om at syndene er tilgitt, at skylden er sonet og at Gud er en forsonet Gud for Kristi skyld. Så vil vi også gjøre som vismennene, de første hedningekristne, bøye kne for Frelseren og hylle ham og gi ham våre gaver, våre takksigelser og lovprisninger. Vi vil gi ham av våre krefter og vår tid, av vårt gods og gull. For han er vår Frelser og vår konge. Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE
Hvem er vi?  Hva skjer?  Hvor finner du oss? Våre søsterkirker  Lesestoff  
Til oppbyggelse  Ukens andakt  Prekener  Foredrag  Til hovedsiden

Tilbake til prekenarkivet