Mennesker kan nok gjøre oss mye vondt.

Vi er ofte svake og gir etter for menneske-
frykten.

Guds løfter i Ordet gir oss kraft til å frykte Gud mer enn mennesker.

 

Frykt ikke mennesker -
frykt Gud!

PREKEN OVER MATT 10,24-31
6. søndag etter påske

Har du noen gang hørt om en bedrift der arbeiderne har det bedre enn sjefen, får bedre betalt og har bedre arbeidsvilkår? Har du noen gang hørt om tilfeller der tjenerne har det bedre enn sin herre, bor flottere og lever finere? Jeg vet ikke om noen slike tilfeller. Og det er dette faktum Jesus tar utgangspunkt i dagens prekentekst når han sier: "En disippel står ikke over sin mester, en tjener ikke over sin herre. Det er nok for en disippel at han får det som sin mester, for en tjener at han får det som sin herre."

Disiplene til Jesus kunne ikke vente å få det bedre enn han hadde det. Ble han møtt med motstand, måtte de også regne med å gjøre det. Ble han forfulgt, måtte også de regne med å bli forfulgt. Kristus måtte bære sitt kors, men også alle de som vil følge ham, må bære korset. Annerledes kan det ikke være.

Bibelen lover alle Kristi etterfølgere store ting. Guds løfter til oss er store og rike. Han har lovet å gi oss full tilgivelse for alle våre synder. Han har lovet oss himmelen og den evige saligheten. Og for dette livet her på jorden har han lovet å være med oss alle dager. Han har lovet å sørge for oss både til legeme og sjel. Han er vår gode og kjærlige Far, og vi er hans elskede barn.

Men han har ikke bare lovet oss alt det som er godt. Han har ikke lovet at livet vårt skal være fullstendig uproblematisk. Han har ikke lovet at vi aldri skal møte motgang, at vi aldri skal bli syke, at vi alltid bare skal ha rikdom og overflod, at vi ikke skal møte trengsler og forfølgelser, sorg og vonde tider. Også slike ting skal vi som er hans barn, få oppleve. "I verden har dere trengsler," sa han til disiplene sine. Forfølgelser vil komme, sa han. "Jeg sender dere som sauer blant ulver... Bror skal angi bror og sende ham i døden, og en far sitt barn; og barn skal reise seg mot sine foreldre og volde deres død. Og dere skal hates av alle for mitt navns skyld" (Matt 10,16.21-22).

Dette er også en del av det bildet Bibelen gir av det å være kristen. Det er virkelig ikke bare en dans på roser. Kristenlivet består virkelig ikke i en endeløs lykkerus og herlighetsopplevelse. Livet som kristen er til tider et hardt liv. De som sier noe annet, er bedragere og løgnere. Livet som kristen er et liv under korset. På mange forskjellige måter er livet til en kristen merket av korset. Som kristne blir vi ofte foraktet og latterliggjort. Vi må tåle mye hån og motgang. Noen kristne blir forfulgt for sin tros skyld. 

Men på tross av all motgang i livet sier vår Herre Jesus til oss i dag: 

FRYKT IKKE MENNESKER - FRYKT GUD!
1. Mennesker kan nok gjøre oss mye vondt,
2. og selv er vi ofte svake,
3. men Guds løfter i Ordet gir oss kraft.

1.

"En disippel står ikke over sin mester, en tjener ikke over sin herre. Det er nok for en disippel at han får det som sin mester, for en tjener at han får det som sin herre," sier Jesus. Dette sier han til den som vil være hans disippel. Vil du være Jesu disippel? Vil du tilhøre ham? Da er dette rettet til deg. Du skal ikke få det bedre enn din mester og herre hadde det.

Hvordan hadde han det? Ja, vi vet jo hvordan Jesus hadde det. Vi vet jo hvordan han ble forfulgt nesten like fra han ble født, hvordan jødene hele tiden voktet på ham og prøvde å finne en anledning slik at de kunne få ryddet ham av veien. Når han drev onde ånder ut av stakkars mennesker, sa de at det var ved hjelp av Beelsebul, høvdingen over de onde ånder, han drev dem ut. De spottet ham og foraktet ham. De anklaget ham for gudsbespottelse og kom med falske anklager mot ham. Til slutt tok de og hengte ham på korset.

"Har de kalt husbonden Beelsebul, kan da hans husfolk vente noe bedre?" sier han. Vi er hans husfolk. Vi tilhører hans familie. Alle som tror på ham, tilhører Jesu familie. Derfor gjelder dette alle troende. Vi kan ikke vente oss noe bedre enn det Jesus fikk. Ble han hatet, blir vi det også. Ble han hånet, blir vi det også. Ble han ledd av, blir vi det også.

På mange måter er dette alvorlige ord. For dersom det er slik som Jesus sier i teksten vår i dag, nemlig at en kristen ikke kan regne med å få det bedre enn ham, hva om jeg da vitterlig har det bedre enn ham? Hva om jeg ikke møter forfølgelse som ham, ikke blir hånet som ham, ikke blir hatet som ham? Kan det da være et tegn på at jeg ikke tilhører hans "husfolk", at jeg ikke er medlem av hans familie? Jeg kaller meg en kristen, men hva nytter det om mitt kristenliv er så lunkent at folk ikke legger merke til det. Hva nytter det å kalle seg kristen om jeg er så konform med verden, at verden ikke ser det, eller langt mindre støter seg på det så det fører til motstand og hat. "Har verden hatet meg, skal den også hate dere," sa Jesus.

Vi skal ikke selv produsere kors som vi legger på oss. Det er Gud som legger korset på sine barn. Vi skal ikke oppsøke motgangen og forfølgelsen. Likevel er det all grunn til å spørre om ikke vi kristne i dag er blitt så lik verden og så opptatt av ikke å skille oss ut, at vi faktisk har det bedre enn vår herre og mester hadde det. Hvor mye er vi villig til å lide for Jesu skyld? Hvor mye er vi villig til å forsake? Tåler vi å møte motgang for vår kristne tros skyld? Tåler vi at folk ler av oss, synes vi er merkelige, kanskje også håner oss? Vår Herre og mester tålte alt dette. Vi kan ikke vente oss å få det noe bedre om vi vil være hans disippel og tilhøre hans familie.

På grunn av menneskefrykt er det mange som gir opp sin kristne tro. Menneskefrykten er kanskje den aller farligste fiende for oss kristne i dag. Derfor formaner Jesus oss så sterkt i denne teksten: "Vær ikke redd for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete." Mennesker kan gjøre oss mye vondt. De kan påføre oss mange plager. De kan fryse oss ut fra det gode fellesskapet. De kan baktale oss. De kan håne vår tro. Ja, de kan til og med ta fra oss livet, eller "drepe legemet" som Jesus sier.

Likevel er menneskers makt begrenset. De er ikke i stand til å ødelegge sjelen. Det er det bare Gud som kan. Han kan styrte oss med både sjel og legeme i helvete. Dette er noe som ligger kun i Guds makt. Derfor skal vi frykte Gud og ikke mennesker, for menneskers makt er så begrenset. Men Guds makt strekker seg like inn i evigheten. Det er ham vi skal stå til regnskap for, ikke andre mennesker. Derfor skal vi frykte ham.

2.

Men vi er jo så svake. Selv om vi så gjerne vil være brennende og frimodige kristne, griper vi oss selv gang på gang i at vi gir etter for menneskefrykten. For ikke å skille oss ut, blir vi som de andre, oppfører oss som dem, taler og lever som dem. Vi er så redd for dem som vi ikke skulle være redde for. "Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig," sa Jesus. Vi vil så gjerne være sterke kristne, men vi er så ofte svake.

Bare tenk på Peter, den sterke, frimodige Peter som sa at han aldri skulle forlate Jesus, om så alle de andre gjorde det. Han skulle ikke være så feig. Men vi vet jo hvordan det gikk, hvor skammelig han fornektet Jesus. Og det var ikke bare en gang, i ett lite svakt øyeblikk. Men tre ganger gjorde han det. Han var så redd for å bli fryst ut fra det gode fellesskapet rundt bålet. Han var så redd for sitt eget skinn. Han var så redd dem som bare kunne drepe legemet, men ikke gjøre noe mer. Da var det bedre å fornekte ham som hadde vært hans gode venn og frelser gjennom så lang tid.

I hver kristen fins det en Peter, for i hver kristen fins den gamle naturen som ikke vil være en frimodig og sterk kristen som fryktløs trosser all motgang og forfølgelse. Vi kjenner oss alle sammen igjen i Peter.

Til hjelp mot menneskefrykten har vi fått Guds ord. Til hjelp mot vår svake natur har vi fått mektige løfter. Vi finner noen av dem i denne teksten. Disiplene var som oss, like svake, like full av menneskefrykt. De hadde den samme svake natur som oss. Derfor sier Jesus gang på gang til dem: "Vær ikke redde! Vær ikke redde for dem som forfølger dere!" Og hvorfor behøvde de ikke være redde? Hvorfor behøver vi ikke frykte mennesker?

3.

Jesus sier: "Selges ikke to spurver for en skilling! Men uten ham som er Far for dere, faller ikke en av dem til jorden. Ja, hvert hår dere har på hodet, er talt. Frykt derfor ikke! Dere er mer verd enn mange spurver." Hvilke trøsterike ord! Her forsikrer Jesus oss at selv når det gjelder vårt jordiske liv, også vårt jordiske ve og vel, så kan ikke menneskene gjøre hva de vil. Også dette ligger i Guds hånd. Og han styrer alt til det beste for sine barn. Selv det minste og ringeste av skaperverket, selv det som vi mennesker ikke regner for noe, holder han i sin hånd. Selv en liten spurv som har så liten verdi, ja, selv hårene på hodet vårt bryr han seg om. Ikke en spurv faller til jorden uten at han "som er Far for oss", vil det, sier Jesus. Ikke bare de store og viktige hendelsene i livet vårt, våker han over, men også det som synes lite og ubetydelig styrer og leder han.

Han er vår gode Far. Han bryr seg om den lille spurven, ja, til og med om hvert hår vi har på hodet. Skulle han da ikke bry seg om våre liv? Skulle ikke da hele vårt liv ligge i hans hånd, hver eneste dag, hvert eneste sekund på dagen? Vi er jo hans barn, hans dyrt kjøpte barn. Han har kjøpt oss med sin egen Sønns blod. Vi er hans egen eiendom, tilhører hans familie.

Tenk, ingen kan ta ett eneste hår fra oss uten at vår himmelske Far vil det, langt mindre skade våre liv. "Hva er det for en elendig og avmektig djevel," sier Luther, "som ikke en gang kan ta fra oss et hår." Ja, så liten makt har de som forfølger oss, håner oss og ler av oss. Derfor trenger vi ikke være redde for dem. "Er Gud for oss, hvem er da mot oss?" sier Paulus (Rom 8,31). Ingen! Og han fortsetter: "For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre" (v 38-39).

Så kan vi svake og redde og skjelvende få finne styrke og mot selv om vi er sendt ut i en fiendtlig verden, "som sauer blant ulver". Guds ord og løfter skal styrke oss. Og dermed er vi inne på noe veldig viktig når det gjelder menneskefrykten. Vi er svake, men vi blir ikke sterkere av å holde oss borte fra Guds ord. Det er tvert imot slik at jo mer vi holder oss bort fra kraftkilden, Guds ord, desto svakere blir vi, og desto lettere har vi for å gi etter for menneskefrykten. Vi står i en kamp som kristne, en kamp både mot ytre og indre fiender som vil få oss til å falle. Vil vi prøve å kjempe denne kampen uten Guds ord, er vi dømt til å tape. Vi trenger derfor utruste oss. Vi trenger utruste oss med Guds løfter når vi står midt i kampen. Vi trenger utruste oss med evangeliet om syndenes forlatelse til trøst og legedom når vi er blitt såret i striden.

Det kan godt hende at vi også faller. Peter falt. Han gav etter for menneskefrykten. Vi har også gjort det, og vi kommer sikkert til å gjøre det igjen. Men som Jesus reiste opp igjen den falne Peter og tilgav ham hans synd, vil han også gjøre med oss. Også alle våre svake stunder da vi gav etter for menneskefrykten, har han gjort opp for da han døde på korset. Dette er vår store og herlige trøst i livet. Vi har en mektig Far som har lovet å beskytte oss, og vi har en god og nådig Frelser som har sonet alle våre synder. Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)

Tilbake til prekenarkivet