Stor vinning!

(Preken av pastor Ugis Sildegs, Latvia, ved avslutningsgudstjenesten på Internasjonal Ungdomsleir, Fredtun på Karmøy, 3. august 2003).

Markus 8,34-38:
Så kalte han til seg folkemengden og disiplene og sa til dem: "Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp, og følge meg. 35 For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld og for evangeliets skyld, han skal berge det. 36 Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? 37 Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel? 38 Den som skammer seg over meg og mine ord i denne utro og syndige slekt, ham skal også Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin Fars herlighet, sammen med de hellige engler."

Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Med disse ordene vil Kristus sammenligne to veldig forskjellige ting. Han spør: "Hvilke av disse to tingene er mer viktig og mer verdifull enn den andre? Den ene er vår sjel, mens den andre er resten av verden med alt det den kan gi og tilby." Kristus setter dette dilemmaet foran oss som om han vil si: "Kom og se, sammenlign dem! Hvilke av dem synes du er viktigst, din udødelige sjel eller all den fornøyelse som denne verden kan gi deg?

Dersom vi velger vår sjel, betyr ikke dette at vi må flykte fra denne verden og leve som munker og bare tenke på himmelen over oss. Men når vi velger vår sjel, betyr det at vi lever i denne verden som mennesker som betrakter himmelens rike og det at vi kommer inn i det, som den viktigste tingen i livet vårt.

Men dessverre tenker de fleste mennesker at denne verden er alt de har og at de må bruke hele sin tid på verdslige ting. Millioner av mennesker bruker alle sine krefter og bruker hele sin tid og energi på verdslig, forgjengelige ting.

Selvfølgelig fins det mennesker som innrømmer at det også fins høyere verdier enn bare de materielle, verdier som står over de tingene vi kan se og ta på. Men endog såkalte kristne mennesker nedvurderer deres sjels virkelige behov. Selv for dem står det virkelige livets behov høyere enn de åndelige tingene, tro og håp om himmelen.

Av og til klamrer mennesker seg til den illusjonen at de kan vente til den dagen de skal dø. Da skal de få tid til å tenke på de åndelige behovene. Men alle vet jo at det er umulig å vite når døden kommer. Døden er utenfor menneskets kunnskap og kontroll. Og selv om den siste time kommer og et menneske er klar over det, er det vanligvis veldig vanskelig å forandre sin tenkning og sin tro. "Nå er det for seint, og det som er gjort, er gjort" – slik tenker ofte mennesker som har levd et verdslig liv uten å tenke på sin udødelige sjel.

I det øyeblikk er det sjelen som står igjen som den virkelige skatten, og ingen ting kan sammenlignes med den. Med vår sjel må vi en dag stå framfor vår Herre og Skaper. Og da – dersom du da har mistet din sjel, har du mistet alt. Chrysostomos skrev: "Alle ting har Gud gitt oss et par av, et par ører, et par øyne, et par hender og et par bein. Dersom en av dem blir skadet, kan du bruke den andre. Men sjelen som Gud har gitt, er bare én. Om vi mister vår sjel, ar alt tapt." Det er derfor Kristus meget tydelig setter det framfor øynene våre. Her og nå, mens vi ennå har Guds nådetid, må vi svare på hans kall og omvende oss.

Tenk deg at et menneske virkelig kunne få hele verden! Tenk hvilken suksess det ville bli! Han ville eie milliarder på milliarder av kroner. Han ville være leder over alle nasjoner og land. Han ville ha utallige tjenere og slaver. All fornøyelse, skjønnhet og tilfredsstillelse ville tilhøre ham. Han ville eie alt i en slik mengde at det er umulig å begripe det. Han ville eie all vitenskap, kunnskap og teknologi i verden. Tenk hvilken rikdom!

Selvfølgelig kan ingen eie alt. Mennesker er vanligvis fornøyd med mindre enn alt. Selv det å eie en million dollar, ha en god jobb eller være president for mange mennesker er for de fleste mennesker godt nok. De fleste er fornøyd dersom de bare får nyte en liten del av den verden som de kaller sin egen.

Det er tydelig hva som er hensikten med at Kristus stiller framfor oss, ikke det vi kan få, men det vi ikke kan få og som er umulig for oss å oppnå – nemlig herredømme over hele verden. Kristus vil at vi skal tenke over dette og innse at verdslige ting ikke er det som har virkelig verdi og er vår sjels største skatt.

Den som kanskje er rik og velstående i livet sitt, blir nøyaktig likedan som alle andre når han ligger og skal dø. Han kan ikke ta med seg noe som helst av alt det han eier fra dette livet. Han må forlate denne verden like fattig og naken som en tigger.

I dødens stund og i evigheten er alt det verdslige borte, og det er bare sjelens skatter som består. Og da, dersom du har den kristne troens skatter, er du virkelig rik. Om du har tatt imot syndenes forlatelse i Kristi navn, eier du noe som er mer dyrebart enn gull og diamanter. Om du i troen har mottatt Kristi rettferdighet, eier du alle himmelens skatter. Da har Gud behag i din troende sjel, og evig herlighet og salighet er det du har i vente etter at dette livet er til ende og du mister alt i døden. Disse skattene skal ikke bli ødelagt eller forgå; de skal skinne i evighet.

Du bør ransake deg selv og avgjøre hvilke av disse to tingene som er viktigst og mest verdifull, din udødelige sjel eller alle de forgjengelige rikdommene som kan få i denne verden? Din sjel er evig og skal ikke forgå, men rikdommene varer bare en kort tid mens vi lever i denne syndige og ufullkomne verden.

Derfor bør vi ta sjelens behov alvorlig. Vi har et mye større og videre perspektiv enn denne korte eksistensen som vil ende med døden. Vi har et evig perspektiv – et større perspektiv som viser oss hva som er virkelig verdifullt.

Sjelens skatter er ting som ikke blir satt noe særlig pris på i vår verden. De blir foraktet, forsømt og sett ned på. Men akkurat disse tingene er mye mer dyrebare enn diamanter og gull. De er Guds gaver som er gitt oss for fritt og for intet. Disse tingene er Guds ord, dåpen og den hellige nattverden. Mennesker står ikke i kø for å få dem. Det er ikke disse tingene mennesker søker aller mest etter. Men merkelig nok er det nettopp disse tingene som gir det mest dyrebare av alt, nemlig et velsignet liv for vår sjel.

Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Og så fortsetter Kristus med å si: Den som skammer seg over meg og mine ord i denne utro og syndige slekt, ham skal også Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin Fars herlighet, sammen med de hellige engler.

Her er det et annet dilemma for oss. Hva skal vi strebe etter? Anerkjennelse av mennesker i dette livet eller anerkjennelse av Kristus i evighet? Her er det på ny noe vi bør tenke over og avgjøre: Hvilken anerkjennelse er viktigst?

I dag er det slik at til og med i mange kristne kirker og samfunn finner vi såkalte kristne som forsøker å unngå Kristi ord og i stedet innføre en Kristus som er mer behagelig for dagens moderne mennesker. De gjør ham til ingenting annet enn en fin lærer som kommer med alle slags gode råd til gode mennesker. Samtidig fornekter de at han er Gud, han som har all makt over menneskene. De fornekter oppstandelsen og himmelfarten. De skaper sin egen moral og religion. Disse menneskene kaller Kristus en utro og syndig slekt.

Derfor oppmuntrer Kristus oss til å være trofaste mot hans ord. Han advarer oss: Ikke bry deg så mye om hva andre mennesker tenker om deg. De er bare mennesker. Menneskers tanker skifter og forsvinner, og ofte tar de feil, men Kristi ord er alltid sikkert og trofast. Som han sa: Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå. Det er derfor Kristi oppfatning om oss er den viktigste.

Derfor må vi se på Kristus og høre på hans ord! Ikke bry deg som mye om menneskers anerkjennelse. Selv om tusener og millioner nekter å tro på kristendommen, selv om det er hardt for de kristne å bære byrden med å være upopulær, misforstått og noen ganger ensom, selv om de kristne ikke blir akseptert av andre på grunn av sin tro, - eier vi som er kristne, noe som er mye bedre og viktigere enn menneskers anerkjennelse. Vi har Kristi anerkjennelse. Vi har Gud anerkjennelse. Også i dag forkynner han i Ordet og sakramentene at alle våre synder er tilgitt og at vi har fått hele hans kjærlighet.

Og igjen må vi tenke på den ytterste dagen, dommens dag. Vi vet ikke når denne dagen kommer. Men én ting er sikkert, den kommer uansett til oss den dagen vi må forlate denne verden og dø. Da vil popularitet og anerkjennelse fra verden ikke bety noe som helst. Det eneste som vil bety noe, er Kristi anerkjennelse. I avløsningen og Herrens nattverd som vi mottar i en sann tro, gir Kristus oss også i dag forsikring om at vi er hans elskede barn, at vi er anerkjent av ham, nå og så lenge vi forblir i hans gode nåde.

Velsignet og lykkelig er vi, kristne lutheranere, fordi Gud har gitt oss kunnskap og tro på det som det er alle viktigst å være opptatt av, og vi vet godt hvem sin anerkjennelse vi skal være opptatt av. Amen.



DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE

Hvem er vi?
  Hva skjer?  Hvor finner du oss? Våre søsterkirker  Lesestoff  
Til oppbyggelse
  Ukens andakt  Prekener  Foredrag  Til hovedsiden


Tilbake til prekenarkivet