Jesus som tolvåring i templet (Lukas 2,41-52). 
Preken på 1. søndag etter Kristi Åpenbaring av Tor Jakob Welde.

De fleste foreldre har det til felles at de føler at barna deres vokser og utvikler seg så raskt. Litt for raskt! Skulle ønske at tiden ikke gikk så fort! Plutselig er de kjære, søte små blitt tolv år og bryr seg ikke lenger om å sitte på fanget og kose slik som før: De er allerede i ferd med å bli voksne, de ønsker å løsrive seg fra mor og far og bli uavhengige. Og en dag vil de fly ut av redet. Disse tingene er ikke alltid så greit for foreldre å takle. Slik var det nok også for Maria, Jesu mor. Den gutten hun hadde båret inni seg i ni måneder og som hun hadde født, gitt melk, skiftet bleier på og gitt så mye omsorg; han var nå blitt tolv år gammel. Han vokste og utviklet seg så fort, syntes hun.

Alle venner og naboer der i Nasaret trodde jo at det var Josef som var faren til Jesus. Sannheten om denne familien var en stor hemmelighet. Maria kunne aldri glemme ordene som ble sagt om Jesus før han ble unnfanget i mors liv. En engel fra Gud hadde kommet og sagt at hun skulle få en sønn, Jesus, og dette uten medvirkning fra noen mann. For Gud den Hellige Ånd skulle gjøre det slik at hun ble med barn, et barn som derfor skulle være hellig, og kalles Den Høyestes Sønn, Guds Sønn. Maria hadde blitt helt forbløffet, men tvilte likevel ikke på at alt er mulig for Gud, og i ydmykhet svarte hun: "Jeg er Herrens tjenerinne. La det skje med meg som du har sagt." Omtrent ni måneder senere hadde hun så født Jesusbarnet, i Betlehem, i en stall, av alle steder. Og hun husket godt sauegjeterne som kom innom samme natten og fortalte merkelige ting om engler som hadde vist seg for dem og forkynt det store gledesbudskapet at nå var en frelser født, som er Kristus Herren, altså Gud! Noen vismenn hadde også kommet fra Østen med flotte gaver til sønnen hennes og tilbedt ham; en spesiell stjerne på himmelen hadde vist dem veien. Maria hadde gjemt alt dette i sitt hjerte og grunnet på det, hun hadde tenkt mye på alt som var skjedd. Hun visste at hun var blitt mor til Messias, redningsmannen som Gud hadde gitt løfte om i Bibelen, og derfor tenkte hun helt sikkert også ganske mye på fremtiden: Hva skulle det egentlig bli av denne gutten hennes, som hun var så glad i? Han hadde alltid vært så lydig og fin, og så klok, det var aldri vanskelig å ha med ham å gjøre. Hva skulle skje med ham?

Nå var han altså blitt tolv år, og familien hadde vært i Jerusalem for å feire påskehøytiden, de hadde vært i tempelet, spist påskelammet, og gjort alt som skulle gjøres ifølge loven som profeten Moses hadde gitt dem fra Gud. På hjemveien til Nasaret, etter en hel dags reise, finner de altså ut at de har glemt å få med seg gutten.

Vi kan jo selv tenke oss hvordan vi ville reagert hvis vi en dag hadde kjørt helt fra f.eks. Trondheim til Bergen, og da vi kom hjem hit om kvelden, så fant vi ut at familiens tolvåring ikke var kommet med. Vi trodde han satt på med slekt og venner i en av de andre bilene i reisefølget, men nei, ungen er ikke å finne noe sted. Ingen ting annet å gjøre enn å kjøre den lange veien tilbake igjen og lete, uansett hvor trøtte vi er. Maria og Josef måtte gå til fots, muligens hadde de et esel å ri på. Det var uansett fryktelig slitsomt, og de var engstelige hele veien for hva som kunne ha skjedd med gutten.

Tilbake i Jerusalem lette de rundt omkring og kom til slutt til templet. Og der satt han altså blant lærerne som holdt på å undervise folket: Jesus lyttet til dem og stilte spørsmål. Diskusjonen handlet selvfølgelig om innholdet av skriftene i Det gamle testamente, sikkert mye om påsken, betydningen av denne høytiden, og om påskelammene som ble slaktet og ofret, og sikkert også mye om Messias som alle ventet på og lengtet etter. Alle som hørte tolvåringen "undret seg over hans forstand og over de svar han gav." Det greske ordet som er oversatt "undret seg", har å gjøre med noe som stikker ut; det var som om øynene deres bulte ut av ren og skjær forbauselse over denne guttens åndelige og intellektuelle nivå. De hadde aldri vært vitne til noe lignende.

Og så står det at "foreldrene ble meget forbauset da de fikk se ham." Ja, ifølge den greske grunnteksten var de så forbauset at de var nærmest slått ut av det de så og hørte. Maria sprang bort til ham og utbrøt: "Barnet mitt, hvordan kunne du gjøre dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så engstelige." Sønnen ble visst forundret og svarte (og dette er de aller tidligste ordene fra Jesu munn vi kjenner til, faktisk det eneste Jesus-sitat i Bibelen fra hans oppvekst): "Hvorfor lette dere etter meg? Skjønte dere ikke at jeg må være i min Fars hus?"

Vi kan vel forestille oss at det gikk et støt gjennom foreldrene ved disse ordene, og det står at "de forstod ikke hva han mente med dette." Heller ikke vi vil noen gang klare å fullt ut forstå dette som Jesus sa her, for det er et ufattelig mysterium. Denne tolvåringen var Kristus, Herren, frelseren som var blitt født i Betlehem, og som profeten Mika har skrevet om, at "Han har sitt opphav i gammel tid, han er fra eldgamle dager" (Mika 5:1). Døperen Johannes sa: "Jeg er ikke engang verdig til å bøye meg ned og løse sandalremmen hans" (Markus 1:7). Og evangelisten Johannes skriver om Guds Sønn: "I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud… Alt er blitt til ved ham: uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til… Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet" (Joh 1).

Lærde teologer har skrevet mange bøker om dette største av alle mysterier; at Jesus Kristus er samtidig både sann Gud og sant menneske, en person med både en menneskelig natur og en guddommelig natur forent i seg; ikke slik at det er to personer, men bare én person. Det går jo nesten ikke an å tenke seg at en som er allmektig og allvitende Gud samtidig vokser opp, modnes og utvikler seg slik som vi mennesker gjør, lærer å gå, snakke, begynner på skolen og lærer mer og mer etter hvert! Dette høres bare helt sprøtt ut for vår fornuft. For Gud vet jo alle ting, og har all makt! Hvordan kan da han som er Gud selv sitte der i templet så oppslukt av å lære og vokse i visdom og kunnskap?

Apostelen Paulus gjør det helt klart for oss at "i [Jesus] er hele guddomsfylden legemlig til stede" (Kol 2:9). Og: "I ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede." (Kol 2:3). Men Bibelen gjør det også helt klart at Jesus i løpet av sitt jordeliv ikke alltid gjorde bruk av alle sine guddommelige egenskaper, inkludert sin allvitenhet. Med sin menneskelige natur avstod han fra å bruke alt han hadde til rådighet.

Lutherske teologer har brukt en liten illustrasjon for å hjelpe oss å forstå dette bittelitt bedre, selv om den på ingen måte løser mysteriet: Tenk på hvordan det er når du sover om natten: Alle kunnskapene dine, alt det du vet, forsvinner jo ikke selv om du sover noen timer, selv om du ikke er bevisst og kunnskapene dine ikke er i aktiv bruk akkurat da, mister du dem jo ikke. På en lignende måte er det med Jesus Kristus. Han var allvitende og hadde alle guddommelige egenskaper hele sitt liv her på jorden, men i sin menneskelige natur gjorde han ikke alltid bruk av disse egenskapene, han lot dem ligge på hyllen, kan vi si.

Og som sann Gud med all makt hadde jo Jesus ikke behøvd å vandre omkring på støvete veier og bli svett og sliten og tørst; han kunne ha beveget seg omkring på helt andre måter hvis han hadde villet. Men det var så veldigt viktigt at han skulle være oss mennesker lik, være som oss, bare uten synd. Derfor gav han avkall på det som egentlig var hans, som Paulus skriver: "Han gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og var mennesker lik" (Fil 2:7). Derfor utviklet han seg, lærte, arbeidet og svettet han, slik som oss.

Noen tenker kanskje: Vel, disse store mysteriene og slike ting er sikkert interessant og fascinerende for teologene, men hva har dette egentlig med mitt liv å gjøre, her og nå i Norge i år 2003 etter Kristi fødsel? Og dette er jo et viktig spørsmål.

Det aller største problemet for oss mennesker som lever nå i år 2003 er og blir at vi ikke klarer å leve etter Guds vilje; vi har vært ulydige mot Gud og forbrutt oss mot Guds lov helt siden vi var små, og vi gjør det fortsatt. Vi er syndige mennesker og nettopp synden er årsaken til alle våre problemer, all sorg og smerte, sykdom og død. Og det verste av alt er at synden gjør oss fortjent til en evig straff, langt vekke fra Gud, en evig død.

For å berge oss mennesker fra dette var det Gud i sin store kjærlighet ble menneske. Han kom til oss for å vandre i våre sko, kan vi si. For å være lydig mot Guds lov og vilje i stedet for oss, leve et liv i fullkommen lydighet og hellighet som vår vikar. En vikar er jo en person som kommer og gjør jobben i stedet for noen andre, kanskje i stedet for en skolelærer som ikke kan være på arbeidet fordi hun er syk eller av andre grunner. Vi mennesker trengte en vikar, for vi klarte ikke dette å leve etter Guds lov og Guds vilje. For å bli vår vikar under loven måtte Guds Sønn bli oss lik. For det er klart at hvis noen andre skal gå i våre sko (som vi sier), så må størrelsen passe. Gud måtte derfor bli menneske, han måtte bli slik som oss, bare uten synd. Han ble et lite menneskebarn som vokste, utviklet seg og lærte, akkurat som alle andre menneskebarn, selv om han samtidig var sann Gud.

Paulus skriver: Men i tidens fylde sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne og født under loven, Han skulle kjøpe dem fri som stod under loven, så vi kunne få barnekår (Gal. 4:4).

Paulus sammenligner også Jesus med Adam, han som med sin ulydighet førte arvesynd og fordømmelse over hele menneskeslekten. Han skriver i Romerbrevet: "For likesom de mange kom til å stå som syndere på grunn av det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige på grunn av den enes lydighet (Rom 5:19).

Jesus sa en gang: "Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning" (Joh 4:34). Lydighet mot loven, med andre ord. Og det var derfor han var så ivrig der i Guds tempel som tolvåring; han var så oppslukt av å lære mer om Guds ord og Guds vilje. For han visste allerede den gang om den store oppgaven som var lagt på ham. Loven måtte oppfylles. Derfor sa han: Jeg må være i min Fars hus, følge min Fars vilje, gjøre min Fars gjerninger.

Du og jeg har så ofte brydd oss fint lite om Guds Ord og vilje og Guds hus, vi har ofte vært ganske likegyldige. Og selv om vi vet utmerket godt at det fjerde budet sier at vi skal hedre vår far og mor, så har vi mange ganger vært trassige og ulydige mot foreldrene våre, og såret dem. Unge mennesker blir lett frustrerte og utålmodige når foreldrene ikke forstår dem, og da kommer gjerne mange sinte ord om hvor teite og dumme og urimelige mor og far er, de forstår jo ingenting!

Men vi hører i teksten vår i dag at Jesus, som faktisk var Marias og Josefs herre og Gud, var lydig og underdanig mot sine jordiske foreldre, mot dem som ikke klarte å forstå ham. Han begynte ikke å sprelle og sparke, som sikkert en del andre tolvåringer ville gjort, og skrek ikke "Nei! Jeg vil heller være her i Jerusalem, jeg vil ikke hjem til Nasaret, den fillelandsbyen, det er så kjedelig der, ingen flinke lærere der; jeg vil være her lenger!"

Nei, det står: "Så ble han med dem hjem til Nasaret og var lydig mot dem. Hans mor gjemte alt dette i sitt hjerte. Og Jesus gikk fram i alder og visdom og var til glede for Gud og mennesker." Ja, Guds velbehag hvilte over denne gutten gjennom hele oppveksten og resten av livet hans her på jorden, "Dette er min sønn, den elskede, i ham har jeg behag," sa Gud Fader om ham (Matt 3:16). Og det store poenget her, og den store trøsten for oss, er jo at det var for deg og meg han levde dette livet i fullkommenhet og hellighet, som vår stedfortreder. Både for små jenter og gutter og for oss voksne og eldre var det Jesus gjorde det, for alle oss som blir så fort trøtte av å følge Guds vilje, vi som føler oss mislykket fordi vi ikke får det til med livet vårt slik vi burde, vi som så ofte glemmer å "søke først Guds rike og hans rettferdighet." I tro på Jesus kan vi nå frimodig få si at: Hans liv er mitt liv. Hans lydighet mot loven er min lydighet.

Jesus var lydig like inn i døden. "Han fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja, korsets død," står det i Filipperbrevet (2:8). Da han ble voksen insisterte mange av landsmennene hans på å få ham drept, "fordi han kalte Gud sin egen far og dermed gjorde seg lik Gud," som det står (Joh 5:18). Dette kunne de verken tro på eller tolerere. Og selv om all makt i himmel og på jord var gitt til ham, avstod han fra å bruke sin makt da de kom for å arrestere han, og da de pisket ham, spyttet på ham og hengte ham på et kors. "Han fornedret seg selv og ble lydig til døden." Menneskesønnen var ikke kommet til jorden for å herske med makt, "ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange," står det skrevet (Matt 20:28). Det var Guds vilje og plan at Sønnen skulle ofres for å sone hele verdens synder. Og Sønnen var fullkomment lydig mot Guds vilje. Ved å ta straffen for alle våre synder på seg, tok han vekk all vår skyld og skam, det som skilte oss fra Gud.

Det hendte gang at en kvinne ropte til Jesus: (Luk 11:27-28) "Salig er det morsliv som har båret deg, og det bryst som du har diet!" Men da sa han: "Ja, salige er de som hører Guds ord og tar vare på det!" Det var jo nettopp det Maria gjorde, og vi kan lære mye av hennes eksempel.

Så la oss gjøre som Maria; høre Guds ord og ta vare på det. La oss gjemme i hjertet det vi lærte i gudstjenesten i dag, og grunne på det. Fortellingen om Jesus som tolvåring i templet er gitt oss for at vi skal ha trøst av den. Selv om vi ikke kan fatte og begripe alt, vil vi likevel tro på det. (For det som fortelles i dagens evangelium har alt å si for oss som lever her og nå i Norge i år 2003. Et vanlig menneske kunne aldri klare å berge oss. Men Jesus er sann Gud og sant menneske i én person, og han er vår redning.) Vi skal få tenke på at det som skjedde den gangen i templet i Jerusalem og i Nasaret, det skjedde nettopp for vår skyld. Og vi får tro at på grunn av Jesus og hans lydighet mot Guds vilje og lov, så skal vi få bo i Herrens hus, i det himmelske hus, gjennom lange tider, ja til evig tid (Sal 23). Ja, for hele vår barndom, vår ungdomstid og resten av vårt liv er dekket av Jesus og hans nåde.

Den som hører Guds ord og tar vare på det, han vil også ta Jesus som sitt eksempel. Og derfor vil vi ikke gå hjem nå og være sure og tverre og smelle i dørene. Men de som er små vil forsøke å være lydige mot sine foreldre, slik som Jesus var det, og mor og far vil vise forståelse mot sine barn og prøve å være gode eksempler for dem. Og alle vil vi strebe etter å vise tålmodighet, overbærenhet, kjærlighet og respekt i samvær med våre nærmeste og andre mennesker vi møter. Må Gud hjelpe oss alle til det. I Jesu navn, amen.