Den unge
Jesus
åpenbarer
seg som
Guds Sønn.

Det er en velkjent historie som er tema for denne søndagen. Det er en den meget sjeldne beretningen om Jesus som ung gutt. Faktisk er dette det eneste stedet i hele Bibelen der vi kan lese noe om hva som skjedde med Jesus i tiden mellom det som skjedde omkring hans fødsel og flukten til Egypt og da han stod fram offentlig tretti år gammel.

Det fins legender som forteller om den unge Jesus i Nasaret, men ut fra Bibelen vet vi ikke noe annet enn det som står i dagens evangelietekst fra Luk 2. Det er klart at det som skjer her i Jerusalem under denne påsken da Jesus var 12 år gammel, må være veldig viktig for oss ettersom Den Hellige Ånd har inspirert Lukas til å fortelle om den.

Historien er velkjent. Hvert år pleide Josef og Maria å dra til Jerusalem for å feire påske. Nå var Jesus blitt 12 år, og ifølge jødisk tradisjon var han dermed blitt voksen. Alle de bud og forskrifter som Moseloven påla de voksne israelittene, gjaldt dermed også Jesus. Blant alle disse forskriftene var det et bud som sa at påskehøytiden skulle de ikke feire hjemme, men som det står i 5 Mos 16,6, "bare på det stedet som Herren din Gud velger ut til bolig for sitt navn", det ville altså for jødene på Jesu tid si templet i Jerusalem.

Vi ser altså hvordan Jesus helt fra han var barn oppfylte loven for oss. Også den jødiske seremonialloven, alle de ytre lover og forskrifter vi finner i Moseloven, alle den gamle paktens bud og lover, holdt han.

Men om vi går videre i historien, vet vi jo hvordan det gikk. Da påskehøytiden var over, og de skulle begi seg på hjemvei, ble Jesus igjen i Jerusalem uten at foreldrene hans visste om det. De trodde at han var med i reisefølget, noe han altså ikke var. Hvor var den unge Jesus i stedet? Som vi vet satt han blant lærerne i templet, lyttet til dem og stilte spørsmål. Og da Josef og Maria endelig fant ham etter å ha lett etter i ham i Jerusalem i tre dager, sa Maria: "Barnet mitt, hvordan kunne du gjøre dette mot oss? Din og far og jeg har lett etter deg og vært så engstelige." Men Jesus svarte: "Hvorfor lette dere etter meg? Skjønte dere ikke at jeg må være i min Fars hus?" Eller som det egentlig står i grunnteksten: "Skjønte dere ikke at jeg må være i det som angår min Far?"

Av dette den unge Jesus her sier, lærer vi oss to viktige ting om ham. For det første: Han var Guds Sønn. Og for det andre: Han var vår stedfortreder.

1. Den unge Jesus åpenbarer seg som Guds Sønn
Jesus kaller Gud "min Far". Du og jeg kan også kalle Gud for vår Far, slik vi gjør når vi for eksempel ber Fadervår. For han er vår Far, og vi er hans barn. Alle troende kan kalle Gud for sin Far. Men når Jesus kaller Gud for "min Far", gjør han det i en betydning som bare han kan gjøre.

Mange steder i evangeliene kaller Jesus Gud for sin Far, og alltid når han gjør dette, uttrykker han dermed sitt helt unike forhold til Gud Fader. Han taler som den enbårne Guds Sønn, av samme vesen som Faderen. Ja, et sted gjør han dette veldig klart når han sier til disiplene: "Jeg farer opp til ham som er min Far og deres Far." Han gjør altså et skille mellom det forhold han selv står i til sin Far og det forhold disiplene som vanlige, syndige mennesker stod i til Gud Fader.

Gud var hans Far fordi han var Guds enbårne Sønn. Gud var disiplenes Far og alle troendes Far fordi Gud har tatt dem til seg som sine barn for Kristi skyld. Tidligere var vi ikke hans barn, men gjennom troen på Jesus er vi blitt gjort til eller blitt adoptert som Guds barn, og han er blitt vår Far.

Hva ser vi altså? Jesus, som ennå bare er en tolv år gammel gutt, åpenbarer seg likevel her som Guds enbårne Sønn som er født av Faderen fra evighet.

Det må ha vært underlig for Maria å få høre dette svaret fra Jesus. "Skjønte dere ikke dere ikke at jeg må være i det som angår min Far?" Hun forstod det ikke da, men i tillegg til alt det andre underlige og for hennes egne fornuft så ubegripelige hun allerede hadde fått høre om gutten sin, gjemte hun det i sitt hjerte.

Ja, det var et underlig svar Jesus gav. Men det var et herlig svar! For i tillegg til at han åpenbarer seg som Guds enbårne Sønn, viser han at han allerede nå som en tolv år gammel gutt, var fullstendig klar over hva det var han var kommet til jorden for å gjøre. "Skjønte dere ikke at jeg må være i det som angår min Far?" sier han til sine foreldre. Det er som han vil si til dem: Jeg har fått en oppgave å utføre av min Far. Det er derfor jeg er her, for å gjøre min Fars vilje.

Og vi vet hvilken herlig oppgave han skulle utføre på jorden. Vi vet hvorfor Faderen sendte ham, nemlig for å oppsøke og frelse det som var fortapt – for å oppsøke og frelse deg og meg! Og altså: Allerede som tolv år gammel var han seg fullstendig bevisst hva han skulle gjøre. Dette var ikke noe som vokste fram hos ham gradvis. Hele tiden visste han hvilken stor og tung oppgave Gud hadde lagt på skuldrene hans, nemlig å være alle synderes Frelser.

2. Den unge Jesus var vår stedfortreder
Ingenting var viktigere for Jesus, ingenting hadde høyere prioritet for ham, enn å være nær sin Far, høre og lære hans Ord, utføre hans vilje til punkt og prikke. Ja, Jesus elsket sin Far over alle ting. Og husk: Han gjorde det for oss som ikke alltid får til å sette Gud først i våre liv, som ofte ikke har lyst til å høre og lære Guds ord, som så lett blir trette av å gjøre hans vilje, som har så lett for å fjerne oss fra Gud og ikke holde oss nær til ham. For oss var det Jesus allerede som en tolv år gammel gutt oppfylte loven fullkomment.

Etter at Maria og Josef hadde funnet Jesus i templet, står det at han ble med dem hjem til Nasaret og var lydig mot dem (v 51). Jesus var lydig mot sine foreldre, og dermed oppfylte han også det 4. budet. Det betyr at han aldri var bitter mot dem, aldri trassig og tverr, aldri sur når de bad ham om en tjeneste.

Det er underlig å tenke på at han som var Maria og Josefs skaper og Herre, samtidig var lydig mot dem. Det er merkelig å tanke på at han som er hele universets skaper og Herre, på en slik ydmyk måte underkastet seg sine jordiske foreldre som bare var to vanlige, enkle syndere som du og jeg. Og slik levde Jesus hele sitt barndoms- og ungdomsliv helt til den dagen han stod fram for å begynne sine offentlige virksomhet, for det står til slutt i teksten: "Jesus gikk fram i alder og visdom og var til glede for Gud og mennesker."

Disse årene av Jesu liv som han tilbrakte hjemme hos foreldrene sine i Nasaret, var altså ikke år som bare forsvant uten at noe skjedde. Fordi Jesus også var et sant menneske, vokste han slik som alle andre mennesker gjør, både mentalt og fysisk. Fra å være en tolv år gammel gutt vokste han til å bli en tretti år gammel mann. Samtidig levde han hver eneste dag i disse årene i aktiv lydighet mot det fjerde budet og mot alle andre bud for oss. Selv i disse årene, som vi ikke får vite noen ting om i Bibelen, uten dette ene verset som står til slutt her i evangelieteksten, var han altså i ferd med å utføre frelsesverket som vår stedfortreder. Hver dag levde han sitt fullkomne liv uten synd, og han gjorde det for oss, for deg og meg.

Tenk på det, du som er yngre! Det var ikke bare som voksen mann Jesus levde et fullkomment liv, men allerede som barn gjorde han dette. Og han gjorde det for alle jenter og gutter. Han var alles stedfortreder. Gjennom troen på Jesus står alle små og store jenter og gutter som fullkomment rettferdige for Gud. Ja, gjennom troen på ham kan hvert menneske si, enten vi er unge eller gamle: Jesus Kristus er min rettferdighet. Hans liv er mitt liv.

La derfor ikke samvittigheten få plage deg. Den vil nok aldri slutte med å anklage deg og fortelle deg om dine mangler og synder. Men for Kristi skyld er du samtidig fullkomment rettferdig, fullkomment skyldfri og ren. Når Gud ser på deg, ser han et fullkomment rettferdig menneske.

I Galaterbrevet kap 4 står det slik: "I tidens fylde sendte Gud sin sønn, født av en kvinne og født under loven. Han skulle kjøpe dem fri som stod under loven, så vi kunne få barnekår." Denne sannhet er det dagens evangelium handler om, Kristi aktive lydighet, hans fullkomne oppfyllelse av loven i hvert menneskes sted.

Nå er det mange som hevder at dersom vi taler for mye om dette at Jesus har oppfylt loven for oss, vil det føre til ville tilstander. Det er farlig å forkynne dette, mener mange. For dermed tror de som hører det, og spesielt de unge, at de bare kan leve som de vil. De vil få inntrykk av at de ikke trenger å holde budene. Dette er vanlige argumenter, spesielt fra pietistisk hold, mot læren om Kristi aktive lydighet. Men vi kan ikke la være å forkynne at Jesus har oppfylt loven for oss, for det første fordi Bibelen så tydelig sier det, og ikke minst for det andre, nemlig at denne læren er til stor trøst og styrke for alle dem som ikke synes at de får det til å leve livet som de skulle. At Jesus har levd mitt liv, er en stor trøst å vite når jeg synes at alt går på tverke. At Kristi rettferdighet er min rettferdighet, er utrolig godt å vite når samvittigheten anklager meg og jeg er fortvilet om min egen store synd og svakhet.

Lovens vei er ikke en frelsesvei for oss, for vi klarer ikke å holde den. Jesus har derfor holdt den for oss. Men i tillegg til å være vår stedfortreder, er han også det eksempel vi skal følge etter. Slik Jesus elsket sin Far over alle ting, skal også vi gjøre. Slik han lot det oppdrag og den misjon Faderen hadde gitt ham, få høyeste prioritet, skal også vi gjøre. Og slik han var lydig mot sin mor og far og levde hele sitt liv i kjærlighet til sin neste, skal også vi være. Så ser vi at loven gjelder også oss, ikke som en måte å bli frelst på, men som en rettesnor for livet vårt.

Og så vet vi at om livet vårt ikke blir som det skulle ha vært og som vi så gjerne ville at det skulle ha vært, har Jesus levd sitt liv for oss. Det skal hver eneste dag være vår trøst og styrke mens vi fortsetter å leve det kristne livet. Amen.