Har du takket Gud i dag? Eller er det med deg som det ofte er med meg at det er lett å be Gud om alle mulige ting, men at det er veldig vanskelig å huske å takke ham for alle ting? Hvorfor har vi så vanskelig for å takke Gud? Er det kanskje fordi vi tar tingene mer eller mindre for gitt? I dag hører vi om noen som virkelig hadde grunn til å takke Jesus, men der bare en husket å gjøre det.

Jesus var på vei mot Jerusalem, og han drog gjennom grenselandet mellom Samaria og Galilea. Da han skulle gå inn i en landsby, kom ti spedalske imot ham. De ble stående på lang avstand og ropte til ham: "Jesus, mester, miskunn deg over oss!" Da Jesus fikk se dem, sa han: "Gå og vis dere for prestene!" Og mens de var på vei dit, ble de rene. Men da de merket at de var blitt rene, vendte en av dem tilbake til Jesus for å prise Gud og takke ham. Denne mannen var en samaritan.

I denne korte beretningen skal vi først og fremst legge merke til den troen som de ti spedalske hadde. Alle ti bad Jesus om miskunn fordi de trodde at han kunne hjelpe dem. De tvilte altså ikke på Jesu makt. De visste at han hadde makt til å helbrede. I tillegg gjorde alle ti som Jesus sa. "Gå og vis dere for prestene," sa Jesus til dem, og de gjorde det. Legg merke til det: Uten at de først var blitt helbredet, gikk de likevel av sted for å vise seg for prestene som om de var blitt rene. Slik er nemlig troen. Den tror uten først å se. Den tror uten først å ha håndfaste bevis. "Salige er de som ikke ser, og likevel tror," sier Jesus (Joh 20,29).

Alle ti ble helbredet fra sin fryktelige sykdom. Alle ti kunne nå vende tilbake til samfunnet igjen. De kunne begynne å bo sammen med familien sin igjen. De kunne begynne å arbeide og leve helt normalt igjen. De var helt smertefrie. Byllene var vekke. Den svekkede stemmen som spedalskheten forårsaket, hadde fått sin vanlige kraft igjen. Kort sagt, de var blitt helt helbredet.

Alle ble helbredet, men bare en kom tilbake for å takke, de ni andre gjorde det ikke. Vi har sikkert lett for å fordømme disse ni. Men faktum er at de bare gjorde som Jesus hadde sagt. Han hadde jo sagt at de skulle gå å vise seg for prestene, og det ville de nå gjøre. Tror dere ikke at også de var glade for å bli helbredet? Tror dere ikke at også de var lykkelige over å kunne slippe denne forferdelige sykdommen? De var helt sikkert jublende glade, ja, kanskje de var så glade at de ikke kunne vente med å komme seg til prestene slik at de kunne erklære dem for rene og slik at de kunne skynde seg hjem til familien og til vennene og fortelle om det fantastiske som hadde skjedd med dem.

Men i sin glede hadde de glemt noe viktig - kanskje det viktigste. De hadde rett og slett glemt ham som hadde helbredet dem! Hadde det ikke vært for Jesus, var de ikke blitt friske. Likevel hadde de glemt dette.

Er det ikke dette som også ofte er vårt problem: at vi glemmer å takke Gud? Vi tar tingene for gitt. Selv om vi har fått aldri så mye godt fra ham, så tar vi det likevel for gitt, nærmest som en selvfølge. Men er det noen selvfølge at vi har det så godt som vi har det? Er det noen selvfølge at vi kan spise oss mette hver dag, at vi får sove i en god og varm seng og bo i våre egne hus, at vi har nok av klær å kle oss med, at vi har familie og venner rundt oss, at vi har arbeid vi kan gå til hver dag, at vi kan bo i et fritt og godt og trygt land langt borte fra krig og sult og nød, osv. osv.? Er noe av dette en selvfølge? Nei, det er ikke det. Gud har gitt oss alt dette fordi han er glad oss. Husker vi å takke ham? Husker vi å takke ham hver eneste morgen for den nye dagen vi har fått? Husker vi å takke ham om kvelden for alt det han har gitt oss? Når selv disse ni spedalske som har levd et så forferdelig liv, kunne ta det for gitt selv like etter at de var blitt helbredet, hvor lett har ikke vi for å gjøre det.

Men en kom tilbake og takket Jesus! For ham var det mye viktigere å få vise sin takknemlighet til ham som hadde frelst ham, enn det var å komme seg hjem til sin familie for å fortelle om det som var hendt. Med en gang han var blitt frisk, snudde han og sprang tilbake til Jesus, kastet seg ned for føttene hans og takket ham. Alt det andre fikk vente. Først måtte han takke! Først måtte han vise Jesus hvor glad og takknemlig han var.

Den takknemlige samaritanen kom tilbake for å takke fordi han visste hvem som hadde helbredet ham. Det står at han priste Gud høylytt, kastet seg ned for Jesu føtter og takket ham. Den som kjenner giveren, dvs. den som virkelig vet hvem han er og hvorfor han har gjort alt det gode, han takker giveren. Salmisten sier: "Herren er god mot alle, barmhjertig mot alle sine skapninger" (Salme 145,9). "Alles øyne venter på deg, og du gir dem mat i rette tid. Du åpner din hånd og metter alt som lever med det som godt er" (Salme 145,15-16). Og Jesus sier at vår himmelske Far "lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over dem som gjør rett og dem som gjør urett" (Matt 5,45). Gud er god mot alle. Han gjør godt mot alle. Men det er svært få som takker ham, og det er fordi de ikke kjenner ham. De vet egentlig ikke hvem giveren er. I stedet for å be bordbønn og takke Gud for maten, foreslår de heller at vi skal takke kua for maten. Mange betrakter Gud bare som en streng og fordømmende Gud som de ikke vil ha noe med å gjøre. Noen fornekter til og med at han fins.

Det er et ordspråk som heter: "Utakk er verdens lønn!" Og årsaken til at verden ikke takker Gud sin Skaper, er at de ikke kjenner ham. Fordi de ikke kjenner den gode og nådige Far som gir dem alt godt, som til og med gir dem sin egen Sønn for at han skal gjøre opp for alle deres synder, takker de ham heller ikke.

Job kjente giveren. Selv etter at Gud hadde fratatt ham absolutt alt her på jorden, bortsett fra livet, kunne han si: "Herren gav, og Herren tok, Herrens navn være lovet!" (Job 1,21). Slik er det med den som kjenner giveren. Han er takknemlig selv om han kanskje må slite gjennom livet med en alvorlig sykdom eller et plagsomt handikap. Den som kjenner giveren, er takknemlig selv om han ikke får alt det han kunne ønske seg i livet. Paulus ble ikke helbredet for sin "torn i legemet". Likevel var han takknemlig, for han hadde lært å kjenne giveren som nådens Gud, og hadde han bare nåden, hadde han nok.

Vi kunne nok ønske å få det litt bedre noen og hver av oss. Men la oss ikke glemme alt det gode vi allerede har fått av Gud. En gang iblant burde vi finne fram Luthers forklaring til den første trosartikkelen og påminne oss selv om alt det gode Gud har gitt oss og gir oss hver eneste dag. Framfor alt vil vi aldri glemme det beste av alt vi har fått, evangeliet om Frelseren vår, Jesus Kristus. For Jesu Kristi skyld har vi fått tilgivelse for alle våre synder, rettferdighet og evig liv. Alt dette har vi fått av Gud. Det er vår eiendom her og nå. Så god er Gud. Så god og barmhjertig og nådig er giveren. Derfor vil vi takke ham av hele vårt hjerte.

Den takknemlige samaritanen vendte tilbake til Jesus for å takke ham. Alt annet fikk vente. Først måtte han tilbake for å takke ham som hadde gjort så mye godt for ham. Familie og venner - ingen var viktigere enn Jesus. Det var ham som hadde gjort det gode. Det var ham som hadde helbredet ham. Derfor kom han først. Selvfølgelig hadde nok også den takknemlige i teksten vår lyst å springe å fortelle til familie og venner hva som hadde skjedd med ham. Selvfølgelig hadde nok han også lyst til å være sammen med dem etter så lang tids fravær. Men Jesus kom likevel først. Han måtte vende tilbake til ham først for å vise sin takknemlighet, for å gi ham æren, for å vise hvor jublende glad han var.

Den som er takknemlig, vender tilbake til giveren. Han er glad og takknemlig i hjertet, men han lar det ikke bare bli med de gode følelsene. Han vil også vise giveren hvor glad han er. Han vil i praktisk handling forsøke å fortelle giveren hvor takknemlig han er.

Det fins mange måter vi kan vise hverandre at vi er takknemlige. Vi kan rekke fram hånden og si takk. Vi kan gjøre en tjeneste i gjengjeld.

Også Gud kan vi vise vår takknemlighet. Først og fremst viser vi dette når vi holder hans bud, når vi gjør det vi vet han blir glad for. Tenk å få gjøre Gud glad! Gud blir glad når vi gjør hans gode vilje. Slik kan vi vise hvor takknemlige vi er for alt det gode vi har fått ham. Slik kan vi vende tilbake til Gud.

Vi kan også vise Gud hvor takknemlige vi er, ved at vi folder våre hender og takker ham. Når vi samles til gudstjeneste, takker og lovpriser vi Gud mange ganger. Vi gjør det gjennom de bønner vi ber og de salmer som vi synger. Etter at vi har sunget vårt kyrie eleison synger vi vårt gloria: "Ære være Gud i det høyeste... Alene Gud i himmerik, skje lov for all sin nåde, som han har gjort på jorderik, i disse signede dage..."

Men vi vil ikke bare gjøre dette i gudstjenesten. Hver eneste dag vil vi vende tilbake til Gud og takke ham for alle hans store velgjerninger mot oss. Vi vil ta oss tid så ofte vi kan, midt i hverdagens strev, å vende tilbake til vår gode Gud og Frelser og takke ham for alle ting. Ja, ofte vil vi la andre ting ligge for å få tid til å takke Gud. Om vi virkelig innser hvor god Gud har vært og er mot oss, blir det med oss som det ble med den takknemlige samaritanen - å vende tilbake til Gud for takke blir det aller viktigste for oss. Det kommer først i våre liv.

Sist, men ikke minst, kan vi vise Gud vår takknemlighet, ved at vi tror på ham, at vi tror løftene som han gir i sitt Ord, at vi tror Ordet om syndenes forlatelse. Gud vil så gjerne at vi alle sammen skal tro på ham, skal betrakte ham som vår gode og nådige Far som tilgir oss alt for sin Sønns, Jesu Kristi skyld. Og han blir glad når vi i dypet av våre hjerter stoler på at evangeliet gjelder oss, at Jesus døde for oss. Han blir glad når vi vender tilbake til ham og gir ham æren. Ingen av oss har fortjent Guds nåde. For Kristi skyld, han den rene og hellige, som døde for de urene, bare for hans skyld er Gud nådig mot oss. Og Gud gleder seg når vi tar imot hans nåde, tar imot hans ord og bevarer det. Slik kan vi vende tilbake til Gud og vise vår takknemlighet. Må Gud gi oss alle et takknemlig hjerte! Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE
Hvem er vi?  Hva skjer?  Hvor finner du oss? Våre søsterkirker  Lesestoff  
Til oppbyggelse  Ukens andakt  Prekener  Foredrag  Til hovedsiden

Tilbake til prekenarkivet