Jesus gjorde
mange store
og tydelige
tegn.

Likevel spør
mennesker
etter tegn.

Derfor gir
Gud
oss ett avgjørende
tegn:
Jona-tegnet -
Kristi død og
oppstandelse.

Frelsestegnet

PREKEN OVER LUK 11,29-36
Kristi Åpenbaringsdag

"Bevis det!" sa en liten gutt til kameraten sin. Kameraten hadde nettopp påstått at han våget å klatre til topps i det høyeste treet i hagen. "Bevis det! Bevis at du våger! Jeg tror ikke det du sier før du beviser det!"

Jødene på Jesu tid ville også ha bevis, eller som Bibelen sier: "tegn". De ville ha tegn, bevis, på at Jesus var den han ga seg ut for å være. "Bevis det!" krevde de av Jesus. "Bevis at du er Messias, Guds Sønn! Bevis at du er den du gir deg ut for å være!" Fikk de noe bevis? Fikk de noe tegn?

Kanskje du også noen ganger skulle ha lyst til å se bevis, se tegn på at Jesus virkelig er Guds Sønn. Kanskje skulle du ha lyst til å se slike tegn i ditt eget liv. Kanskje skulle du ha lyst at han grep inn og forandret på ting i livet ditt som du ikke var fornøyd med, problemer av ulike slag, en sykdom eller lidelse som du ikke ble kvitt. Hvorfor kan ikke Jesus gripe inn i mitt liv? Hvorfor kan han ikke bevise at han er Guds Sønn og har all makt? Slik klager vi ofte.

Jesus gjorde tegn
Det var en gang en mann som var på besøk i en familie. Dag etter dag ble han servert det ene kraftige måltidet etter det andre. De fineste retter ble satt fram for ham, og han fikk spise seg god og mett til hvert eneste måltid. En dag etter at han virkelig hadde fått servert et herlig måltid, gikk han til husmoren og sa: "Jeg er så sulten. La meg få noe å spise!"

Uforskammet? Ja visst! Like uforskammet var jødenes krav til Jesus om å få se tegn. For var det noe Jesus virkelig hadde vist dem gang på gang like for øynene på dem, så var det klare og tydelig tegn på at han var Guds Sønn. Husker dere hva det står etter at Jesus hadde gjort sitt første under, vinunderet i bryllupet i Kana? Det står: "Dette sitt første tegn gjorde Jesus i Kana i Galilea. Han åpenbarte sin herlighet" (Joh 2,11). Og da døperen Johannes som satt i fangenskap, sendte sine disipler av gårde til Jesus for at de skulle spørre ham om han var den som skulle komme eller om de skulle vente en annen, da svarte Jesus: "Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, lamme går, spedalske renses og døve hører, døde står opp..." Disse under var beviset på at han var sendt av Gud, at han var Messias. For det var dette profeten hadde spådd at Messias skulle gjøre: "Da skal blindes øyne åpnes og døves ører lukkes opp. Da skal den lamme springe som hjorten, og den stumme skal juble med sin tunge," leser vi hos profeten Jesaja (35,5). Det var dette som skjedde nå. Tegnene var tydelige nok - Jesus var Messias. Derfor sa også Nikodemus til ham da han kom til ham om natten: "Rabbi, vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud, for ingen kan gjøre de tegn du gjør uten at Gud er med ham" (Joh 3,2).

Men her i teksten vår er altså jødene så frekke at de krever tegn av ham, han som ikke har gjort annet enn å gi dem tegn på tegn på tegn. Vi vet av parallellteksten hos Matteus at det først og fremst var fariseerne og de skriftlærde som krevde disse tegnene. Men det gjør ikke saken bedre, heller tvert imot. For de som kjente skriftene så godt, burde vite at denne Jesus fra Nasaret, var den som profetene hadde spådd om. De burde vite at i ham gikk alle profetiene i oppfyllelse, ja, at han var selve tegnet som Jesaja hadde talt om i det sjuende kapitlet: "Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, en jomfru skal bli med barn; hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel" (Jes 7,14). Hvorfor hadde de ikke undersøkt nærmere omstendighetene omkring Jesu fødsel? Hvorfor hadde de ikke spurt hans mor om hvordan han var blitt unnfanget og født? Men de var en ond slekt, sier Jesus.

Enda dårligere lys kommer de skriftlærde i dersom vi tenker på det vi leste om i dagens evangelium, fortellingen om de hedenske vismenn som kom til Jesusbarnet den lange veien fra Østerland for å hylle ham. Vi leste at kong Herodes og hele Jerusalem ble forskrekket da vismennene kom til Jerusalem og spurte: "Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi så hans stjerne da den gikk opp ved morgengry, og er kommet for å hylle ham." Da kalte Herodes sammen alle overprestene og folkets skriftlærde og spurte dem hvor Messias skulle fødes. "I Betlehem, i Judea," svarte de, for dette gikk klart fram av profetiene hos Mika. Og så siterte de skriftlærde denne profetien hvor det står: "Du Betlehem i Juda land er slett ikke den ringeste av fyrstene i Juda. For fra deg skal det komme en høvding som skal være hyrde for Israel, mitt folk" (Matt 2,1ff).

Så det manglet virkelig ikke på tegn. Det som manglet, var tro. Skriftene kjente de ut og inn, men de hørte ikke på dem. Men den som ikke hører på Moses og profetene, den som ikke hører og tar til seg Guds ord, han tror heller ikke om det blir gjort tusener av under og tegn like for øynene på ham. Han tror ikke selv om døde står opp. Husker dere hva som skjedde da Jesus hadde vekket opp den døde Lasaraus like for øynene på jødene? Overprestene og fariseerne ble så forferdet at de kalte jødenes høye råd sammen og sa: "Hva skal vi gjøre? Denne mannen gjør mange tegn. Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham" (Joh 11,47).

Så hva var altså problemet? Problemet var ikke mangel på tegn. Problemet var ikke mangel på klare og tydelige bevis. Problemet var vantroen. Problemet var den åndelige blindheten og tunghørtheten. Tegnene skjedde like for øynene på dem, men de ville ikke se. De fikk høre det herligste frelsesbudskap. Men de ville ikke høre.

Derfor kaller Jesus dem for en ond slekt. Og han sier at innbyggerne i den hedenske storbyen Ninive skal stå fram i dommen og anklage denne slekt. For hedningene i Ninive omvendte de seg da profeten Jona kom til dem og formante dem til å vende om. Ja, kjære venner, her har vi den viktige lærdommen som heller ikke vi må glemme, nemlig at det er ikke den som har syndet, som skal bli fordømt, men det er den som ikke vil tro på ham som frelser fra all synd. Det er ikke synden som fordømmer oss, men vantroen. Som Jesus sa: "Den som tror og blir døpt, skal bli frelst, men den som ikke tror skal bli fordømt" (Mark 16,16).

Jesus gir frelsestegnet
Jesus hadde gitt jødene mangfoldige klare tegn, likevel skulle de få enda ett tegn - et siste, avgjørende tegn, selve frelsestegnet. "Denne slekt er en ond slekt. Den krever tegn, men den skal ikke få noe annet tegn enn Jona-tegnet," sier Jesus.

Jesus skulle gi jødene Jona-tegnet. I parallellteksten hos Matteus står det slik: "For som profeten Jona var tre dager og tre netter i den store fiskens buk, slik skal Menneskesønnen være tre dager og tre netter i jordens dyp." Hva var det siste og avgjørende tegnet? Det var Kristi død og oppstandelse. "Korsfestet, død og begravet... oppstått fra de døde den tredje dag..."

Men hvilket tegn var vel det? Det var vel neppe et slikt tegn jødene hadde ønsket seg. En konge med tornekrone! Den hellige Gud korsfestet som en forbryter! Den levende Guds Sønns legeme begravet blant de døde! Men dette var likevel tegnet de skulle få. Ja, dette var tegnet alle mennesker skulle få, også du og jeg, også mennesker som lever i vår samtid.

Også vår slekt, som er en like ond slekt som jødene på Jesu tid, som krever tegn, som vender seg til slike som lover dem det gode liv, som krever lykke og glede i livet - også denne slekten skal få ett eneste tegn av Gud: Jona-tegnet - frelsestegnet - den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus!

Krever vår tid tegn? Krever de bevis på sannhetsgehalten i kristendommen? Krever de bevis for at den kristne troen er noe å satse på? I så fall skal de også bare få ett tegn, Jona-tegnet, frelsestegnet.

Men det er det vidunderligste tegn. For det er tegnet på Guds kjærlighet. Det er beviset på Guds nåde til menneskene. Det er tegnet på at Gud ikke skånet sin egen Sønn, men gav ham i døden for oss alle. Det er tegnet på Jesu kjærlighet til oss, han som gjorde seg selv til synd for oss, for at vi skulle få den rettferdighet som gjelder for Gud.

De skriftlærde hadde også lest de herlige ordene hos profeten: "Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han... Han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom" (Jes 53,4-5). De kunne disse ordene utenat, men de forstod dem ikke. De forstod ikke at han som profeten talte om, stod like framfor dem. Ja, selv da Jona-tegnet begynte å gå i oppfyllelse og han hang der på korset, spottet de og sa: "Andre har han frelst, la ham nå frelse seg selv, dersom han er Guds Messias, den utvalgte" (Luk 23,35). De trodde ikke, og da han var oppstått fra de døde, spredte de det ryktet at disiplene hadde kommet og stjålet legemet hans. - Det burde absolutt være et tankekors for oss i vår tid at det var de skriftlærde og fariseerne, altså datidens "teologer" og religiøse ledere, som fornektet frelsestegnet, den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. Er det ikke det samme vi ser i vår tid?

Jødene krevde tegn. Hvordan er det med oss i dag? Dersom jeg blir frisk, dersom Gud gir meg et lykkelig liv, dersom det ikke skjer noe vondt med meg, da vil jeg tro. Eller kanskje slik som mange moderne mennesker tenker: Dersom Gud gjør slutt på all krig og urettferdighet og sult og nød i verden, da vil jeg tro på ham. Hør hva Paulus skriver: "Jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus. For jøder er dette anstøtelig og for hedninger uforstand, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom" (1 Kor 1,22-23).

Dette er tegnet. Dette er tegnet for deg og meg og alle mennesker: Den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. Spør vi etter tegn, så skal vi vite at dette tegnet har Gud gitt oss i sin Sønn som døde for våre synder og oppstod for vår rettferdiggjørelse. Han er beviset på din og min og alle menneskers evige frelse.

"Bevis det!" sa gutten. "Bevis at du kan!" Gud har bevist for oss at han kan - at han kan og vil frelse oss, ja, at han i sin Sønn har frelst oss fra all synd, og gitt oss et evig liv. Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)

Til prekenarkivet       Til hovedsiden