Har vi hogd
oss sprukne
brønner som
ikke holder
vann?

Er det surt
og forurenset 
vann vi gir
våre sjeler?

Vårt liv er et forgjengelig liv. Det vil si at livet vårt egentlig er et døende liv. Hvert sekund som går, rykker døden nærmere. Og vi blir preget av døden på forsjellige måter. Den fysiske og psykiske slitasje er tegn på at livet vårt er forgjengelig. Den minner oss om at dette livet ikke skal bestå for alltid. Likevel lever vi ofte som om det nettopp var det som var tilfellet. Vi lever som om dette livet var det endelige målet. Og vi strever med å fylle livet med mening, enten ved hjelp av yrkeskarriere, ved hjelp av fritidsaktiviteter, ved hjelp av familieliv, hus og hage, vennskap og sosialt samvær med andre mennesker, osv.

Men på tross av alt dette strev etter å gjøre livene våre meningsfylte, er bare dødens merke på våre liv så altfor tydelige. Dette gjelder også oss som er kristne. Også våre liv er merket av døden. Og det kommer ofte tider i våre liv da de nedbrytende kreftene truer med å få overtaket. Vi begynner å bli trette. Vi mister kraften. Vi har ikke lenger de samme drømmene og visjonene. Livets harde realiteter gjør oss motløse og trette. Vi blir utbrent.

Ikke minst gjelder dette alle dem som er pastorer og lærere. De må i sitt arbeid ofte ta inn over seg menneskelige konflikter og menneskelig nød. Ofte blir de stilt overfor problemer som synes uløselige med menneskelig makt. Likevel blir det ventet av dem at vi må kunne ha klare svar og kunne gi mennesker kloke og vise råd, mens de innerst inne vet at de ikke strekker til. Denne følelsen av utilstrekkelighet fører etter hvert til utbrenthet og kraftløshet.

Alle som arbeider med mennesker kan før eller siden komme til oppleve dette. Og uten å ville det, står vi ofte i fare for å fylle vår egen mangel på kraft fra andre og falske kilder. Vi vender oss til kraftkilder som ikke kan gi oss kraft. Vi går til vannkilder som ikke kan slukke tørsten vår. Slik klager Gud over sitt folk i den gamle pakt: "For to onde ting har mitt folk gjort: De har gått bort fra meg, kilden med levende vann, og de har hogd seg brønner, sprukne brønner som ikke holder vann" (Jer 2,13).

Er det slik med oss, også? Har også vi hogd oss sprukne brønner som ikke holder vann? Er det surt og forurenset vann vi gir våre sjeler? Å drikke forurenset vann er farlig. Det gjør oss syke.

I dag hører vi om et menneske med en kraftløs og uttørket sjel. Denne samaritanske kvinnen som Jesus møter her ved Jakobs brønn, tørstet etter levende vann for sin sjel. Hun hadde nok prøvd å fylle livet sitt med noe. Vi får blant annet vite at hun hadde hatt fem menn, og den hun nå levde sammen med, var ikke hennes mann. Samboerforhold er visst ikke bare noe som forekommer i vår tid. Men dette livet hadde ikke gjort henne lykkelig. Hun hadde det vondt med seg selv. Det at hun kom ut til brønnen midt på dagen når solen stekte som verst, tyder på at hun ville unngå å treffe for mange mennesker. Hun orket vel ikke de nedlatende og fordømmende blikkene. Så det var et ulykkelig menneske Jesus møtte denne dagen ved brønnen, et menneske som tørstet i sin sjel.

Dette så Jesus. Dette visste han som vet alt. Han avslørte kvinnen og åpenbarte hvem han var, den allvitende Guds Sønn, som kjenner hvert hjerte til bunns. Også ditt og mitt hjerte kjenner han. Han vet også om hva det er vi prøver å fylle våre liv med. Han vet om vår nød, vår kraftløshet, vår synd og elendighet, på samme måten som han visste om den samaritanske kvinnens nød, hennes synd og elendighet. Han så at hun var ulykkelig. Han ser også om vi er det. Ingenting er skjult for hans øyne.

"Jeg vet at Messias kommer," sa kvinnen, "og når han kommer, skal han si oss alt." Og nå stod han her like framfor øynene hennes og snakket med henne, han som var den Allvitende. At Jesus vet alt, er både til advarsel og til trøst for oss mennesker. Det er til advarsel så vi ikke går rundt og tror at vi kan gjøre noe som han ikke ser. Han ser all vår synd, han kjenner alle våre tanker. Vi kan ikke skjule noe for ham. Om ingen andre ser, så ser likevel han. Om ingen andre vet, så vet likevel han. Men det er til trøst også. For om vi tror at vi er helt alene med vår nød, med våre mange uløselige problemer og bekymringer, så har vi en Frelser som vet om oss og kjenner all vår nød. Vi er ikke alene.

Men nå var det jo ikke så mye hjelp i det at han visste alt om han ikke også gjorde noe med det. Og det er nettopp det han gjør. Han gjør noe med vår nød, slik han gjorde med den samaritanske kvinnens nød denne dagen. "Den som drikker av dette vannet, blir trøst igjen," sa Jesus om vannet i Jakobs brønn. "Men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri mer tørste. Det vann jeg vil gi ham, skal bli en kilde i ham med vann som veller fram og gir evig liv." Det er bare en som kan slukke vår åndelige tørst. Det fins bare en som kan gi våre liv mening. Det er han som roper til oss: "Den som tørster, han komme til meg og drikke!" (Joh 7,37). Det er han som sier: "Den som tørster, vil jeg la drikke av livets vann for intet" (Åp 21,6).

Å, hvor lett har vi ikke for å glemme dette! Hvor ofte begir vi oss ikke ut på leting etter andre og slike som vi tror er nye og friske vannkilder, bare for å erfare at det var nok en sprukken brønn vi støtte på, bare for innse at heller ikke det som vi nå trodde skulle tilfredsstille oss i livet og gi oss energi og ny mening, bare var enda en falsk kilde med urent vann, at det bare var enda en menneskegjort lære eller filosofi som overhode ikke kunne hjelpe oss, men bare gjorde oss enda mer ulykkelige og kraftløse! Det er ikke alltid vi kan kjenne at vannet er forurenset. Er vi bare tørste nok, kjennes nesten alt vann friskt og rent ut. Det er først litt senere vi kjenner virkningene av å ha drukket urent vann, med kvalme, fordøyelsesproblemer, diaré og det som verre er.

"Den som tørster, han komme til meg og drikke!" roper Jesus ut til oss og til alle mennesker. Men hvorfor akkurat til ham? Hvorfor skal vi gå til ham framfor til alle andre som lokker oss med liv og helse? Hvorfor skal vi drikke av hans kilde? Kan han gi oss noe som de andre ikke kan? Ja, for han er selve livets kilde. I motsetning til alle de andre som jo alle sammen har fått sitt liv av Gud, er han selv Gud og Livets herre. Han har ikke fått sitt liv av noen, for han er selv Livet. "Jeg er Veien, Sannheten og Livet," sa han om seg selv. "Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til. I ham var liv" (Joh 1,3f). "Jesus Kristus... er den sanne Gud og det evige liv," sier Bibelen (1 Joh 5,20).

Det er bare han som selv er Livet, som kan gi liv, ingen andre. Hvordan kan vi tro at mennesker som jo selv har fått livet sitt av ham, skal kunne gi oss liv og kraft og mening? Nei, "kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann," sa Jesus til den samaritanske kvinnen. Jesus gir oss levende vann, rent, klart, friskt vann i motsetning til alle de andre som gir oss urent og uklart vann. Han gir oss liv og frelse, i motsetning til alle de andre som gir oss død og fordervelse. Den som drikker av det han vil gi, skal aldri mer tørste.

Menneskene i dag har en åndelig tørst, en tørst etter fred, fred med Gud, fred i sin samvittighet, ro i sjelen. Den eneste som kan slukke denne tørst, er Jesus Kristus. For han har med sin lidelse og død i alle menneskers sted, skaffet oss fred med Gud. Han har tatt bort alt det som gjør oss urolige, alt det som gir sjelen vår ufred og uro. Han har tatt bort vår tunge syndebyrde, all den skyld som vi har fått på grunn av våre synder. Den samaritanske kvinnen lignet mennesker i vår egen tid ved det at hun var full av skyldfølelse. Da Jesus pekte på synden i hennes liv, hadde hun ingenting å forsvare seg med. Hun visste at det var sant. Det fortalte samvittigheten hennes. Slik er det også med dagens mennesker. De er fulle av skyldfølelse. Og derfor klager de så mye på kirkene i dag som bare, som de sier, gir dem mer skyldfølelse. For kirkene har jo nesten sluttet å forkynne evangeliet om ham som tar bort all skyld. De har jo sluttet å lede menneskene til ham som er livets kilde, og som alene kan slukke menneskenes åndelige tørst.

Bibelen sier at vi for Jesu Kristi skyld har fred med Gud. For Jesu Kristi skyld har vi tilgivelse for alle våre synder. For hans skyld har vi rettferdighet, liv og salighet. Og ved troen på Jesus, vår Frelser, blir vår tørst slukket. Vi får fred i vår sjel. Vi får ny kraft og ny frimodighet til å leve det nye livet. Det betyr ikke at livet blir problemfritt. Det betyr ikke at det blir slutt på motgang og lidelser og prøvelser. Men det betyr at vår sjel har funnet ro. Det betyr at vi midt i prøvelsene og motgangen og smertene vet at syndene er tilgitt og glemt for Jesu Kristi skyld.

Det er Jesus selv som kommer til oss med dette levende vannet som slukker vår åndelige tørst. Vi kan ikke skaffe oss det av oss selv. Vi kan ikke presse det fram av oss selv, ved eget strev. Det er en Guds gave. Vi skal få drikke av det "for intet", som vi leste i Åpenbaringsboken, ikke som en lønn, ikke som en fortjeneste, men som en fullstendig fri gave, ikke som en gjengjeldelse for vår anger, for våre tårer, for våre lidelser, ikke som en betaling for våre gode gjerninger, men av nåde alene.

Jesus kommer til oss med dette vannet. På hvilken måte? På samme måte som han gav det til den samaritanske kvinnen, gjennom sitt Ord, gjennom evangeliet. På ingen annen måte kan vi få dette vannet enn gjennom evangeliet i Ordet og sakramentene. Men der gir han det til oss i rikt mål. Ja, evangeliet er bare nåde, bare trøst, bare kraft. I evangeliet fins ingen dom eller straff, ingen krav eller betingelser. I evangeliet fins ingen død, bare liv.

"Det vann jeg vil gi ham, skal bli en kilde i ham med vann som veller fram og gir evig liv." Han som er den sanne Gud og det evige liv, han gir deg og meg og alle troende det samme evige liv, hvor all nød er til ende og hvor vi skal få nyte en evig fred og en evig glede.

En liten gutt stod en dag ved stranden å øste vann opp i det lille spannet sitt. Da sa bestemoren hans til ham i spøk: "Om du øser opp så mye vann, blir det snart tomt i havet." Gutten tenkte seg om en liten stund, og så helte han halvparten av vannet tilbake igjen. - 

Ingen av oss kan øse havet tomt for vann. Slik er det også med Jesu livsbrønn. Den går aldri tom. Den rekker til alle mennesker, også til deg. Guds nådes hav er større enn all menneskelig synd og skyld. La oss derfor alltid øse rikelig ut av nådens hav. La oss aldri slutte å drikke av livets vann, evangeliet om Jesus Kristus vår Frelser. Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen)