Preken over Joh 4,4-14, av Tor Jakob Welde.

Hun var ikke spesielt vennlig mot Jesus, den samaritanske kvinnen som kom ut til brønnen den dagen. Så vidt hun kunne bedømme var den fremmede mannen som satt der og bad om litt vann bare en helt vanlig jøde, og hun kunne ikke fordra jøder; de var jo fiender av hennes folk. Så hvorfor i all verden skulle hun gi noe vann til ham? Hun var ikke klar over at Jesus kjente henne svært så godt. Han visste f. eks. at hun etter å ha hatt fem ektemenn, den ene etter den andre, nå levde i et slags samboerforhold med en annen mann, i strid med Guds vilje (Joh 4:16-18). Jesus visste også godt at hun ikke var tilfreds med dette livet sitt, at hun var plaget av skyldfølelse, og at hun var åndelig tørst. Kildene hun hittil hadde drukket av var ikke i stand til å tilfredsstille hennes virkelige tørst. Hun lengtet etter fred i sjelen.

I vår tid, akkurat som den gangen, forsøker folk så godt de bare kan å fylle livet sitt med mening, gjennom vennskap og romantikk, familieliv, yrkeskarrierer, fritidsaktiviteter osv. Og når livet iblant begynner å føles grått og kjedelig, tomt og trist, litt uten mål og mening, og man føler seg trøtt av alt, da vil vi gjerne prøve å finne en ny frisk kilde, uansett hva det er, noe som kan gi oss ny inspirasjon og ny appetitt på livet. Hva med en reise jorden rundt? Forslagene er mange. Du kunne jo prøve å starte med fallskjermhopping eller noe slikt? Det måtte vel kunne sprite opp tilværelsen din. Kanskje bare det å gå og kjøpe seg noen nye fancy klær eller andre ting ville hjelpe? Unge mennesker blir gjerne oppmuntret av skolekamerater eller i media til å utforske "sex & drugs & rock´n´roll," eller tantrisk meditasjon. "Eller om du ikke foretar deg noe annet, kan du i hvert fall bestemme deg for å unngå alle de kjedelige, grå og gørre folka, slike som ikke kan gi deg noen interessante input, vet du. Bli kjent med nye mennesker, jeg mener interessante mennesker, som er gøye å være sammen med; få dem inn i livet ditt!" Ja, slik kan vi lett begynne å tenke, i jakten etter en frisk kilde.

Akkurat som den samaritanske kvinnen ikke kunne skjule noe som helst for Ham som vet alle ting, så kan ikke vi det heller. Gud kan se tvers igjennom oss og kjenner godt til alle våre selvopptatte syndige holdninger, at vi er mest opptatt av å tjene oss selv. Han ser vår kraftløshet, hjelpeløshet, og Han vet om vår tørst. Og Han vet også utmerket godt hvor vi ofte har forsøkt å slukke tørsten vår: ved andre vannkilder, som ikke kan tilfredsstille. I profeten Jeremias bok sier Gud om sitt ulydige folk:" De har gått bort fra meg, kilden med levende vann, og de har hogd seg brønner, sprukne brønner som ikke holder vann" (Jer 2:13). Akkurat som den samaritanske kvinnen, har heller ikke vi tjent Kristus som vi burde. Men: Han ønsker likevel å tjene oss, hjelpe oss og gi oss det vi virkelig behøver. Han sa til henne: "Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann."

"Levende vann…, det høres jo interessant ut," tenker kvinnen. Men det er visst vanskelig for henne å forstå at han snakker om noe åndelig. Vi kan lese at hun sier: "Herre, gi meg dette vannet, så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og dra opp vann" (Joh 4:15) Tror hun at dette er en ny slags vidunderdrikk som er kommet på markedet? Da reagerer Jesus ikke slik som kanskje jeg ville ha gjort: "Oi! (Stønn!) Forstår du da ingenting(!)? "Levende vann" er jo en metafor, altså billedspråk; det er ikke meningen du skal ta det helt bokstavelig(!) - begriper du ikke det? Og forresten så er jeg svett og tørst og altfor sliten til dette her akkurat nå(!) - jeg spurte deg jo bare om å få litt vann, jeg…"

Nei, Jesus reagerer ikke slik. Legg merke til hans store tålmodighet og unike tjenerholdning. Han ønsker virkelig å hjelpe denne kvinnen. Menneskesønnen var ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene (Mark 10:45), for å oppsøke det som var fortapt, og frelse det (Luk 19:10). Den samaritanske kvinnen var fortapt i seg selv, og slik er vi alle. Guds Sønn, hadde forlatt sin trone i himmelen og blitt menneske, for å tjene oss(!). Den tjenerholdningen som vi burde hatt og vist overfor Gud og vår neste, den viste han og levde den til fulle, for vår skyld. Som sant menneske, akkurat som oss, men uten synd, stilte han seg under Guds lov og oppfylte den i vårt sted, slik at all hans kjærlighet, tålmodighet og hellighet skulle bli regnet som vår.

En ganske fascinerende yrkesgruppe i den gamle Orienten var munnskjenkene. Munnskjenken var en hoffmann av høy rang; blant alle tjenerne ved de kongelige palassene var han en av de viktigste og mest betrodde. Vi leser at profeten Nehemja arbeidet som munnskjenk for perserkongen Artaxerxes (Neh 1:11-2:1). Og vi husker kanskje den egyptiske faraos munnskjenk, han som havnet i fengsel og fikk drømmen sin tydet av Josef, Jakobs sønn (1 Mos 40).

Det er interessant å sammenligne Jesus med en munnskjenk. Munnskjenkens oppgave var å servere vinen ved kongens bord, utvilsomt kun de beste vinene som var å oppdrive. Han hadde dessuten overoppsyn med vinkjellerne ved hoffet. Siden det på den tiden var en konstant frykt for sammensvergelser, komplotter og kupp, var det svært ofte også forventet av munnskjenken at han selv skulle drikke av vinen før Hans Majestet løftet begeret til sine lepper, slik at en skulle være sikker på at ingen hadde blandet gift i drinken for å forgifte kongen. Dersom da munnskjenken plutselig falt om på golvet, syk og dårlig, skjønte alle at her hadde det nettopp skjedd et attentatforsøk. Men altså takket være sin betrodde tjener, munnskjenken, hadde kongen sluppet fra det med livet og helsen i behold.

Hvis vi går til oldtidens Hellas var det vanlig at et beger med gift ble rakt til dømte forbrytere å drikke; giftbegeret var en offisiell form for dødsstraff der. Og akkurat dette ligger i bakhodet mitt når jeg i Det gamle testamente leser uttrykk som f. eks. dette fra Jeremias bok (25:15): [Herren, Israels Gud sa:] "Ta dette beger med vredesvin fra min hånd." At noen må "drikke vredens beger" er en poetisk måte å uttrykke at man blir rammet av straff og lidelse. Og det var helt klart denne typen beger Jesus hadde i tankene da han bad så inderlig i Getsemane: "Ta dette beger fra meg!" (Mark 14:36). Det står at han ble "grepet av angst og gru" og sa "Min sjel er tynget til døden av sorg" (Matt 26:37-38). En kolossal byrde var lagt på ham. Så han bad "Ta dette beger fra meg!" og "Min Far! Kan ikke dette beger gå meg forbi, men må jeg drikke det, så la din vilje skje" (Matt 26:42).

Det var jo du og jeg som hadde fortjent vredesbegeret, dødsbegeret som straff for all vår synd, for vårt opprør og fiendskap mot Herren Gud! Men: Gud elsker oss så høyt at Han sendte sin egen Sønn for å frelse oss fra våre synder: all vår synd og skyld ble plassert på Jesus, han ble "gjort til synd for oss" (2 Kor 5:21) og regnet som den verste av alle forbrytere. Derfor ble vredens og straffens beger rakt ham, og han led en ubeskrivelig smerte, en helvetespine i vårt sted, for at vi skulle få slippe. Han ofret seg selv for oss, tjente oss like inn i døden. Så høyt er vi elsket av vår Frelser.

Munnskjenkene drakk kun litt av vinen, for å sjekke om den var forgiftet, men vår frelser Jesus Kristus har tømt hele det store, bitre, dødelige straffbegeret. Derfor er det slik at det nå ikke er noe mer straff igjen, for oss som tror på ham. Straffen er gått oss forbi. Ved å dø for våre synder på korset, tok Jesus brodden og giften ut av vår død. Og da Gud reiste sin Sønn opp fra graven på den tredje dagen, erklærte Han hele verden, inkludert deg og meg, "rettferdig," "ikke skyldig!"

I stedet for vredens beger rekker Gud oss nå Frelsens beger: Salmisten synger: "Jeg løfter frelsens beger og påkaller Herrens navn" (Sal 116:13). I sin kirke på jorden rekker Gud frelsens beger også til oss. Gjennom Ord og sakrament gir Han oss syndenes forlatelse som en fri gave, og vi får bare ta imot og takke og love og prise ham gjennom salmesang og bønner. Vi kaller søndagssamlingen vår "gudstjeneste", fordi Jesus her tjener oss med sitt Ord. Som en munnskjenk gir han oss å drikke av den aller kosteligste drikk som kan tenkes, sitt levende vann, evangeliet, inneholdende Guds rike og sanne, sikre løfter. Gjennom dette skaper Gud den Hellige Ånd troen i våre hjerter, og styrker den, gjennom dette samme livgivende evangeliet.

Siden september 2001 har sikkerheten ved vannverkene rundt om i verden vært skjerpet; en frykter jo at terrorister skal forsøke å ødelegge drikkevannet vårt med f. eks. bakteriologiske våpen. På samme måte må også vi kristne være skikkelig på vakt og passe på at ingen får forgifte vårt åndelige drikkevann. Vi må vokte oss for folk som bevisst eller ubevisst vil forurense eller fortynne vår "hjertemedisin," forkynnelsen av Guds Ord.

Tenk om noen du er glad i var innlagt på sykehus pga hjertesykdom, og så fikk du en dag kjennskap til at på laboratoriet der på sykehuset driver de litt skjødesløst og eksperi-menterer og trikser og mikser med hjertemedisinene pasientene skal ha. Den ene dagen prøver de én ting, neste dag noe annet, det er ikke så nøye: Så får de se hvordan det virker og hvordan det går med pasientene; noen stryker sikkert med, mens andre forhåpentligvis friskner til og blir glade og fornøyde. Hvis du fikk høre om noe sånt, ville du bli forskrekket og forlangt at din slektning eller venn øyeblikkelig skulle flyttes fra dette livsfarlige stedet over til et sykehus hvor man er mer nøye på det.

Det er fordi vi er syke og svake syndige mennesker at vi trenger akkurat den rette medisinen, Guds ord forkynt uten forfalskning og forurensning, ikke uttynnet eller utblandet. Av den grunn vil vi være svært nøye på det med læren (et ganske upopulært ord i vår tid). Vi er jo avhengige av denne medisinen for vårt evige liv. Den er vår motgift mot døden! Kristus sa: "Den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri mer tørste. Det vann jeg vil gi ham skal bli en kilde i ham med vann som veller fram og gir evig liv." Og derfor vil vi la Kristi ord få ha rikelig plass hos oss (Kol 3:16) gjennom daglig privat bibellesning, samt deltakelse i menighetens gudstjenester og Herrens hellige nattverd.

Den samaritanske kvinnen ble en troende den dagen, ved å lytte til Jesus og det evige livs ord han talte til henne. Han sørget for at hun fikk slukket sin åndelige tørst, og han var den eneste som kunne gjøre det. Sjelen hennes fikk finne ro og en helt ny glede, for hun hadde møtt og lyttet til Messias, verdens frelser; nå visste hun at alle syndene hennes var tilgitt og glemt. Nå ville hun tjene andre. Det står at hun gikk inn i byen og fikk folk til å være med ut og lytte til Jesus de også, og mange flere kom til tro (Joh 4:28-29, 39-42). Du som leser dette har den samme gode frelser som hun hadde, han elsker deg like høyt, og gjennom sitt ord gir han deg de samme velsignelser han gav henne. Hun klarte ikke å holde den vidunderlige medisinen for seg selv, og det vil ikke vi heller, men dele det livgivende evangeliet med alle som holder på å dø av tørst, lede dem til Jesus som roper ut: "Hør, alle som tørster, kom hit og få vann!" (Jes 55:1) "Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden. Den som tørster vil jeg la drikke av kilden med livets vann for intet" (Åp 21:6). Amen.