"Let´s talk about love!" Slik lyder det i en gammel pop-låt. "La oss snakke om kjærlighet!" Ja, la oss snakke om kjærligheten. La oss snakke om den virkelige kjærligheten, den fullkomne kjærligheten.

"For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt men ha evig liv." Slik beskriver Bibelen kjærligheten. Kjærligheten er at Gud har elsket verden. Kjærligheten - den fullkomne kjærligheten - er ikke at vi har elsket Gud, eller for den saks skyld, hverandre. Den fullkomne kjærlighet har ingenting med romantikk å gjøre, ingenting med søte følelser å gjøre, ingenting med menneskelig vennskap å gjøre. Den fullkomne kjærlighet er at Gud har elsket verden.

"Om man kunne male og avbilde kjærligheten," sier Luther, "måtte man gjøre et slikt bilde som verken var virkelig eller menneskelig, verken englelikt eller himmelsk, men Gud selv." "Gud er kjærlighet," sier Bibelen (1 Joh 4,16). "Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder" (1 Joh 4,10). Det - og ingenting annet - er kjærligheten, sier Bibelen, at Gud har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder, at han har gitt sin Sønn, den enbårne.

LA OSS SNAKKE OM KJÆRLIGHET!
1. La oss snakke om Guds kjærlighet til verden
2. La oss snakke om hvorfor Gud elsker
3. La oss snakke om hvordan han har bevist sin kjærlighet

Hvem er det denne fullkomne kjærligheten gjelder? Hvem er det Gud elsker? Guds kjærlighet viser seg nettopp i det at den retter seg mot det som står dypt under ham. Guds kjærlighet omfatter verden, hele verden, alle mennesker uten unntak. Det at Gud har skapt meg og deg og alle mennesker er i seg selv et uttrykk for hans kjærlighet. Det at han har gitt meg legeme og sjel, øyne, ører og alle lemmer, fornuft og alle sanser, det at han daglig og rikelig gir meg alt det jeg trenger til livets opphold, bevarer meg mot alle farer, beskytter meg mot alt ondt, det skyldes bare hans faderlige godhet og barmhjertighet, leser vi i katekismen. Gud formet mennesket så vakkert. Han æret det så høyt at han skapte det i sitt bilde. Han skapte det til et evig liv i herlighet og lykke. Av bare kjærlighet gjorde han det. Det fullkomne, vakre, overmåte gode skaperverket var et uttrykk for Guds kjærlighet.

Gud hadde ikke behøvd skape oss mennesker. Han er fullkommen i seg selv. Han behøvde ikke oss mennesker for at hans herlighet skulle bli ennå mer fullkommen. Han skapte oss av bare kjærlighet, fordi han ville dele sin herlighet med oss.

Men nå er det ikke dette Jesus taler om i Joh 3,16 når han sier at "så høyt har Gud elsket verden". Den "verden" Jesus taler om, er ikke den skapning som i tidens morgen, på den sjette skapelsedagen, ble skapt i Guds bilde. Med ordet "verden" menes ikke mennesket i sin opprinnelige skjønnhet og renhet. Nei, når Jesus taler om verden her, taler han om den falne verden. Han taler om det i synd falne mennesket som pga. synden er under fordømmelsen. Det er den verden som er blitt fordervet av synden, Jesus mener. Den verden er det Gud elsker med en fullkommen kjærlighet.

Vi forstår egentlig hvor stor Guds kjærlighet er, først når vi forstår hva som menes med "verden", hvem det er Gud elsker. Han elsker dem som ikke elsker ham. Han elsker dem som hater ham. Han elsker dem som håner og spotter ham. Han elsker sine bitre fiender. Han elsker alle dem som med sine synder har gjort opprør mot ham. Han som er den evige kjærlighet, klager gjennom profeten Jesaja: "Barn har jeg fostret og oppdratt, men de har satt seg opp mot meg" (1,2). Ikke bare Israelsfolket, men hele menneskeheten har falt fra ham. "Alle har syndet". "Det finnes ikke én... som søker Gud. Alle er kommet på avveier, alle er fordervet, det finnes ikke én som gjør det gode, ikke en eneste" (Rom 3,11-12). Disse er det Gud elsker.

Det nære fellesskapet som eksisterte mellom Gud og mennesket, er slitt i stykker. Menneskene, slik de fødes inn i verden, er fremmede for livet i Gud (Ef. 4,18). De er uten Gud i verden (Ef 2,12). "Frykt for Gud vet de ikke av" (Rom 3,18). "Menneskene elsket mørket høyere enn lyset, fordi deres gjerninger var onde," leser vi i dagens evangelium. De har ingen sann kunnskap om Gud, ingen kjærlighet til ham, ingen tillit til ham. Slik mennesket er av naturen, er det en fiende til Gud (Rom 8,7). Ja, det avskyr alt det som er hellig, avskyr Gud Ord, avskyr hans bud og vilje. Og på samme måten som menneskene fullstendig mangler kjærlighet til Gud, mangler de også kjærlighet til nesten. Bitterhet og misunnelse, hat og ondskap, uvennlighet og fiendskap er de holdninger som har erstattet kjærligheten. Menneskenes "strupe er som en åpen grav," sier Bibelen, "de har falske ord på tungen, under leppene har de ormegift, i munnen forbannelser og harde ord. De er raske på foten når de vil utøse blod, ødeleggelse og elendighet følger i deres spor. Fredens vei kjenner de ikke" (Rom 3,13-17). En treffende beskrivelse, ikke sant? Når vi betrakter verden slik den er, må vi bare gi Bibelen rett, og betrakter jeg meg selv, blir jeg ikke mindre i tvil om at Bibelens beskrivelse av det falne mennesket er rett. Vi lever stort sett bare for oss selv, elsker og tjener oss selv, følger våre egne begjær og lyster.

Denne verden, disse mennesker er det Gud elsker. Vi kan godt forstå at Gud elsker sitt eget bilde. Men at han elsker en verden som pga. synden har mistet Guds-bildet og falt så dypt at den er blitt hans bitre fiende, er helt ubegripelig. Dette er en så uforståelig kjærlighet at den overgår all menneskelig fatteevne. Hvordan kan Gud elske oss? Hvordan kan han elske meg som har falt så dypt, som er så full av onde tanker, ord og gjerninger? Jeg begriper det ikke, men Bibelen sier at det er nettopp meg og alle andre syndere Gud elsker.

Men taler ikke Bibelen også noe om Guds hellighet? Taler den ikke også noe om Guds vrede mot synden? Jo, salmisten sier: "Du er en Gud som ikke tåler ondskap; ingen som er onde, får bo hos deg" (Salme 5,5). I sitt hjerte hater Gud alt det onde. Og derfor åpenbarer Guds vrede seg fra himmelen over all ugudelighet og urett hos mennesket (Rom 1,18). Gud tåler ikke synd. Likevel elsker han verden. Han mener det helt alvorlig med sin vrede over synden. Gud er lys, og lyset kan ikke tåle mørket. Samtidig elsker han den i synd falne verden. Likevel har han en uendelig medlidenhet med den onde og fordervede verden. Hvordan skal vi forstå dette? Hvordan skal vi kunne forene Guds fullkomne og evige hellighet, han vrede over synden, og Guds fullkomne og evige kjærlighet, hans medlidenhet til synderen?

Gud vil ikke at noen synder skal dø, men leve. Han hater synd. Han er fullkomment hellig og kan ikke tåle noe syndig. Samtidig elsker han synderen med en fullkommen kjærlighet. Han vil ikke at vi skal gå fortapt, men leve. Han har ikke forandret på sin opprinnelige plan om å gi oss del i sin herlighet.

Men hvordan skulle han kunne redde oss elendige syndere fra fortapelsen uten samtidig å gi avkall på sin hellighet og rettferdighet? Hva gjorde han for å redde den verden han elsket? "For så høyt har Gud elsket verden, at han gav sin Sønn, den enbårne". Gud gav sin Sønn. Her har du beviset for Guds kjærlighet! Men her har du også beviset for Guds hellighet og rettferdighet! Han har gitt sin enbårne Sønn! I Ham, Jesus Kristus, Guds Sønn, oppfylles både Guds kjærlighet og Guds hellighet.

"For så høyt har Gud elsket verden, at han gav sin Sønn, den enbårne." Han har gitt sin Sønn til oss som en gave. Og denne gaven er like stor som giveren selv, like stor som Gud selv. For han er Gud selv, "sann Gud av sann Gud, av samme vesen som Faderen". Hvilken kjærlighet - at Gud gav sin egen Sønn til verden for å lide og dø for verdens synd! Hvilken kjærlighet - at Han var villig til å være alle menneskers stedfortreder, ta på seg alle menneskers synder, dine og mine synder og gjøre fullkomment soning for alle. På grunn av det som Jesus har gjort, er nå Guds hellighet og rettferdighet tilfredsstilt. Jesus har oppfylt Guds rettferdighet da han levde et hellig og syndfritt liv og led en uskyldig død på korset.

"For så høyt har Gud elsket verden, at han gav sin Sønn," eller som det står i v. 17: Gud har sendt sin Sønn til verden. Likesom Jakob sendte sin kjære sønn, Josef, for å se hvordan det stod til med hans brødre, har Gud sendt sin kjære Sønn fra sitt faderhus. Abraham fikk befalingen av Gud: "Ta Isak, din eneste sønn, som du er så glad i, og dra til Moria-landet! Der skal du ofre ham!" (1 Mos 22,2). Og det gjorde Abraham. Han sparte ikke sin eneste sønn (1 Mos 22,12). Men Abraham og Isak er bare et svakt, svakt bilde på det uforlignelige offer Gud har brakt verden, Guds egen Sønn. Han sparte ikke sin egen Sønn, "men gav ham for oss alle" (Rom 8,32).

"Bevis at du elsker meg! Bevis at du har glad i meg! Gjør noe for meg!" Slik tenker vi mennesker om kjærligheten. Vi vil se kjærligheten bevist i handling. Hvordan beviser Gud sin kjærlighet? Gud gav sin Sønn. Det er en gave, ikke en lønn, ikke en fortjeneste, men en gave. Hvorfor gav Gud? Ikke fordi vi hadde fortjent å få gaven, men fordi han elsket oss, bare fordi han elsket oss! Og hva var hensikten? Hva ville Gud oppnå med sin gave? "Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham." Gud gav sin Sønn til verden for at han skulle ta seg av deres sak. Han skulle gjøre noe med den fortvilte og elendige situasjonen som verden befant seg i. Og han skulle ikke bare pynte på såret. Han skulle ikke bare lindre smerten. Men han skulle helbrede fullt og helt den syke verden. Han skulle ta bort helt og holdent det som var årsak til verdens elendige situasjon, nemlig synden. Det var framfor alt synden Jesus kom for å gjøre noe med. Han er det Guds lam som bærer verdens synd (Joh 1,29).

Og Jesus på sin side tok villig våre synder på seg og bar dem opp på korset. Han elsket oss så høyt at han var villig til å ofre seg selv for oss. Slik rammet Guds vrede over din og min og alle menneskers synd Jesus Kristus. Da Kristus døde på korset, døde han i ditt og mitt sted. Guds dom rammet ham. Dermed er du og jeg befridd fra synden og dommen og døden. Vi er forsonet med Gud ved hans Sønns død (Rom 5,10). Ved sin død gjorde Guds Sønn ende på ham som hersker ved døden, det er djevelen, og befridde oss fra dødens og djevelens makt (Hebr 2,14-15). Ja, Jesus er en soning, ikke bare for våre synder, men for hele verdens (1 Joh 2,2). Jesu blod, Guds Sønns blod, er en betaling, en løsepenge, for hele verden.

"Så høyt har Gud elsket verden." Ja, så høyt har han elsket oss, at han gav sin Sønn den enbårne. Hvem av oss kan vel forstå en slik kjærlighet? Hvem kan vel begripe at den fullkomment evige og hellige Gud kan elske den så dypt falne og fordervede verden? I Jesus Kristus, hans enbårne Sønn, har vi beviset. Han har gått imellom Gud og oss. I ham har vi en nådig Gud. For hans skyld elsker Gud oss med en evig kjærlighet.

Den som tror dette, står det i teksten vår, han skal ha evig liv. Han skal ikke gå fortapt. Tror du dette? Tror du at Jesus døde for deg og for dine synder? Tror du at Gud er glad i dag for Jesus skyld? Du skal også ha evig liv. Den som tror, skal bli frelst, sier Bibelen – ikke fordi troen er en så fin og god gjerning, men fordi troen griper det Jesus Kristus har gjort for alle mennesker. Troen er den tomme hånden som tar imot Guds gave til verden.

Så kan vi leve glade og takknemlige over evangeliet som Gud har gitt oss. Han elsker oss alle. Ikke en eneste av oss er unntatt Guds kjærlighet. Beviset har vi i hans enbårne Sønn, som har gjort opp for alle våre synder. Vi vil be den Hellige Ånd om kraft til å holde fast på dette evangeliet. Vi vil be om hjelp slik at ingen tar det fra oss. Vi vil be om Åndens råd slik at vi ikke begynner å tvile på det. Og vi vil be om Åndens ledelse til å fortelle det til alle som vil høre: "For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, en enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv." Amen.

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE
Hvem er vi?  Hva skjer?  Hvor finner du oss? Våre søsterkirker  Lesestoff  
Til oppbyggelse  Ukens andakt  Prekener  Foredrag  Til hovedsiden

Tilbake til prekenarkivet