Er du redd noen gang? Fins det noe som fyller deg med frykt? Fins det noe som gjør deg usikker og utrygg? Alle har vi vel noe som gjør oss utrygge og redde. Noen ganger kan vi bli helt lammet av frykt og redsel. I dag hører vi om en gang disiplene var fryktelig redde. De var så redde at de hadde låst seg inne.

Det var en meget spesiell dag: "Det var om kvelden samme dag, den første dag i uken." "Samme dag" – hva var det som var så spesielt med denne dagen? Det var den "samme dag" som Jesus hadde stått seierrik opp fra de døde. Han hadde beseiret graven og døden. De hadde ikke kunnet holde på ham. Så det var i aller høyeste grad en meget spesiell dag, en utrolig dag, en helt unik dag! Om kvelden på denne spesielle dagen var disiplene samlet bak stengte dører. Er ikke det egentlig ganske merkelig? Her har Mesteren deres stått opp fra de døde, og så sitter de bak stengte dører og skjelver av frykt!

Disiplene hadde virkelig ingen grunn til frykt denne dagen og alle dager etter denne spesielle dagen. Verken disiplene eller vi som lever i dag har noen grunn til frykt på grunn av denne spesielle dagen da Jesus sto opp fra de døde. For hva kan skade oss egentlig når han har beseiret synden, døden og helvetet?

For å markere at her er det ikke lenger noen grunn til frykt, er det aller første Jesus sier til disiplene når han kommer til dem der de sitter bak stengte dører: "Fred være med dere!" Her er det ingen grunn til frykt lenger, for …

1. Vi er trygg i fare
2. Vi har fred med Gud
3. Vi kan ha fred i hjertet

1. Vi er trygg i fare
Hva var det disiplene var så redde for? For jødene. De var redde for at jødene skulle komme og ta dem også, slik de hadde tatt Jesus. Det hadde vært så trygt og godt å være sammen med Jesus i alle disse tre årene. Han var så sterk. Han hadde så stor makt. Ja, han hadde jo all makt. Det hadde de sett mange ganger. Husker dere en annen gang disiplene ble redde? Det var da de var ute i båten og det blåste opp til storm. Selv om Jesus til og med var med dem i båten, ble de likevel redde. De hadde ropt til Jesus: "Hjelp oss, Jesus, vi går under!". Men Jesus hadde bare reist seg og stillet stormen og bølgene. Og de hadde blitt så forundret over den veldige makten han hadde.

Nå var han ikke lenger sammen med dem. Derfor var de redde. Men så kommer Jesus plutselig og står midt iblant dem og sier: "Fred være med dere." Og for at de ikke skulle tro at det var et spøkelse de så, viser han dem sine hender og sin side. Hvorfor nettopp hendene og siden? Fordi i hendene hans var det enda merker etter naglene som de hadde slått inn i ham da de korsfestet ham, og i siden hadde han enda såret etter spydet som soldatene hadde stukket inn i ham etter at han var død.

"Fred være med dere," sa Jesus. Hva mente han med det? Ja, han mente selvfølgelig at de ikke trang være redde. Han var ikke noe spøkelse, men han var den samme Jesus som de hadde kjent så lenge. Han var stått opp igjen av graven. Han levde og var midt iblant dem. Derfor trang de ikke være redde.

Jesus lever. Derfor trenger heller ikke vi være redde. Ja, faktum er at vi som er Guds barn, har egentlig ingenting vi trenger å være redde for. For hva skal vi være redde for? Jesus, vår allmektige Herre og Frelser, er jo med oss slik han har lovet. Husker dere da Jesus skulle fare opp til himmelen? Like før han for opp, sa han til disiplene: "Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler... Og se jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!" Han har all makt, og han skal være med oss alle dager. Det har Jesus lovet, og han bryter aldri sine løfter.

Det er mange ting som kan gjøre oss utrygge og redde. Vi kan bli redde for mennesker, slik disiplene var det. Når disiplene var redde for jødene, var de redde for at jødene skulle gjøre dem noe vondt. Kanskje var de redde for at de skulle bli tatt til fange og pisket, de også, slik de hadde gjort med Jesus.

Av og til virker det som om djevelen er så sterk at han til og med er sterkere enn Jesus. Djevelen er så listig og slu. Han har så lett for å fange mennesker inn i sitt garn og få mennesker til å slutte å tro på Jesus. Dette gjør oss redde. Vi blir redde for at djevelen skal få fanget en av våre også, eller at han skal få makt over oss selv. Men vi trenger ikke være redde. For Jesus er sterkere enn djevelen. Han beseiret djevelen, og etter at han var blitt levende igjen, for han ned til helvetet for å forkynne sin seier over djevelen og alle hans engler. Jesus sa en gang at helvetets porter ikke skulle få makt over Guds kirke. "Ingen er så trygg i fare, som Guds lille barneskare," synger vi ofte i Lina Sandells kjære salme. Og slik er det jo: Ingen er så trygg som den som tror på Jesus. Lina Sandell har helt rett. Ingen er så trygg i fare, som Guds lille barneskare. "Fred være med dere," sa Jesus. Det var ment til oss også.

2. Vi har fred med Gud
"Fred være med dere," sier Jesus til oss. Likevel er det ikke til å komme forbi at vi mennesker ofte blir fylt med ufred. Vi blir urolige og redde. Hva er det som gjør oss urolige? Når vi har gjort noe galt, kanskje vi har løyet og bedradd noen, kanskje vi har sagt eller tenkt noe stygt om andre mennesker, da blir vi urolige, ikke sant? Vi får ufred i hjertene våre. Slik er det med oss alle. Det er synden vår som gjør oss urolige, som fyller oss med ufred. Synden gjør at vi blir redde for Gud, slik Adam ble det da han hadde spist av det treet han ikke fikk lov til å spise av. Husker dere hvordan Adam sprang og gjemte seg i hagen, da han hørte at Gud kom. Det var synden som gjorde ham redd. Før han hadde gjort det onde, var han ikke redd for Gud i det hele tatt. Da hadde han et godt og tillitsfullt forhold til sin Skaper. Men da han hadde syndet, ble han redd for Gud. Hør hva han svarer Gud når Gud spør ham hvor han er: "Jeg hørte deg i hagen. Da ble jeg redd fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg," sier Adam til Gud. Da hadde han ikke fred lenger når han tenkte på Gud. Han fryktet Gud. Slik er det med oss alle. Når vi har falt i synd, ser vi med andre øyne på Gud enn det vi burde ha gjort. Vi betrakter Gud med frykt, og ser på ham som en hard dommer.

"Fred være med dere," sier Jesus til de redde disiplene. Ja, for også disiplene hadde grunn til å være urolige i hjertene sine. De hadde oppført seg som noen store feiginger da soldatene kom for å arrestere Jesus i Getsemane. De hadde flyktet hals over hode. Og Peter hadde til og med bannet på at han ikke kjente Jesus, at han aldri hadde vært sammen med ham, da noen av jødene påstod at han også var blant dem som hadde fulgt med Jesus. Så disiplene hadde også grunn til å være redde. De hadde gjort mye galt.

Men Jesus sa: "Fred være med dere." Hvordan kunne han si det? Hadde det skjedd noe i forholdet mellom ham og disiplene? Hadde det skjedd noe i forholdet mellom Gud og oss? Ja, for Jesus har tatt straffen for alle våre synder da han led og døde på korset. Han har gjort opp for oss. Han døde for de feige disiplene. Han døde for deg og meg. Han døde for alle. Alle menneskers synd, også dine og mine synder har han tatt straffen for. Hva betyr det når et annet menneske har sonet en annen sin straff? Det betyr at den andre går fri, ikke sant? Jesus har tatt vår straff på seg, derfor går vi fri. Og derfor har vi fred. Vi har fred i samvittigheten vår. Vi har fred i hjertene våre, fordi vi har fred med Gud.

Herren sier til sine troende gjennom profeten Jesaja: "Frykt ikke, jeg har løst deg ut, jeg har kalt deg ved navn, du er min" (Jes 43,1). Det er ingen grunn til frykt, for han har løst oss ut. Han har kalt oss ved navn, og vi er hans.

Vi er hans kjære barn, og han er vår nådige Far, for Jesu Kristi skyld. Kan et barn frykt sin far? Ja, men bare dersom barnet har gjort noe vondt mot faren, eller dersom faren er en ond og streng far. Vår himmelske Far er ikke ond og streng. Han elsket oss tvert imot så høyt at han gav oss sin enbårne Sønn til soning for alle våre synder. Vår Far elsker oss med en fullkommen kjærlighet. Og alt det vonde som vi har gjort mot ham, har hans Sønn tatt på seg og gjort opp for i stedet for oss. Derfor er det ingen grunn til frykt. Vi har fred med Gud.

3. Vi kan ha fred i hjertet
Som vi hørte i teksten vår, var det en som ikke var sammen med disiplene denne kvelden. Det var Tomas. Da han hørte at de andre hadde sett Herren, ville han ikke tro det. Han måtte først få se Jesus med egne øyne. Ja, han måtte til og med få se naglemerket i hendene til Jesus og legge fingeren i det og stikke hånden i siden hans, før han ville tro. Tomas blir ofte kalt "tvileren". Men han ikke bare tvilte, han ville rett og slett ikke tro. Han var så overbevist om at Jesus ikke kunne være stått opp fra de døde, han var så overbevist om at det ikke kunne være sant alt det han hadde hørt om den tomme graven. Kvinnene som hadde vært ute ved graven tidlig om morgenen første påskedag, og funnet at den var tom, hadde fortalt om det. De av disiplene som også hadde sprunget ut til graven og hadde funnet at den var tom, hadde også fortalt om det. De to Emmaus-vandrerne hadde fortalt om at de hadde hatt følge med Jesus. Og nå kom alle disiplene og fortalte at Jesus hadde kommet til dem mens de var samlet om kvelden. Likevel ville ikke Tomas tro det før han selv fikk se det.

Åtte dager senere var disiplene igjen samlet. Og denne gang var Tomas med dem. Igjen kom Jesus mens dørene var lukket. Og igjen sa han de samme ordene: "Fred være med dere." Så sier han til Tomas: "Kom med fingeren din, og se mine hender, og kom med hånden og stikk den i min side. Vær ikke vantro, men troende!" Og da trodde også Tomas at det virkelig var Jesus, og han utbryter: "Min Herre og min Gud!"

Det er lett å begynne å tvile. Det er lett å begynne å tvile på at det virkelig er sant at Jesus har stått opp igjen av graven. Ofte kunne vi også ønske at vi fikk se Jesus med egne øyne, og vi tenker kanskje at det skulle være så mye lettere å tro om vi fikk se. Men Jesus sier: "Salige er de som ikke ser og likevel tror." Vi skal ikke få se Jesus før han kommer tilbake for å hente oss hjem til seg. Inntil da vil vi tro. Vi vil tro at alt det Bibelen forteller om ham, er sant. Vi vil tro at alt det Bibelen forteller om vår frelse, er sant. Vi vil ikke tvile som Tomas, men tro. For Jesus sier: "Fred være med dere… Vær ikke vantro, men troende!"

"Fred være med dere," sier Jesus til oss. Fred i farene, fred med Gud, fred i hjertene når vi begynner å tvile. Han vil gi oss denne freden hver dag slik han har lovet. Han vil gjøre det gjennom sitt Ord. Så la oss høre Guds ord, og finne fred. For Kristi døds og seierrike oppstandelses skyld er det ingen grunn til frykt. Amen

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE
Hvem er vi?  Hva skjer?  Hvor finner du oss? Våre søsterkirker  Lesestoff  
Til oppbyggelse  Ukens andakt  Prekener  Foredrag  Til hovedsiden

Tilbake til prekenarkivet