Vet du hvem barnet i krybben er? Kjenner du ham? For et banalt spørsmål, tenker du sikkert. Er det noe alle vet, så er det hvem som ligger i krybben. Det er jo Jesus. Ham kjenner jo alle.

Men gjør de det? Gjør vi det? Barnet i krybben - hvem er det? Hvem er denne mannen Jesus? Evangelisten Johannes utvider vår kunnskap om ham noe ganske enormt. Han forteller ikke bare om en god mann, om et fint menneske, om et ideal vi må se opp til og prøve å etterligne. Han forteller noe mye, mye mer. Han sier noe om ham som langt overgår det vi mennesker kan klare å fatte med våre enkle tanker.

Samtidig er det veldig viktig at vi vet hvem han er, for om vi ikke gjør det, kan vi heller ikke forstå det han gjør. Vi vil ikke forstå hans frelsergjerning. Derfor er hans person og hans gjerning nært sammenbundet. Har vi en feilaktig oppfatning om hvem han er, får vi også en feilaktig oppfatning om hva han kom for å gjøre. Dersom vi for eksempel tror at han bare var et fint menneske, et stort ideal, en stor mann som vi kan se opp til og prøve å etterligne osv., vil vi betrakte alle hans gjerninger og hele hans liv bare som et eksempel på hvordan vi bør leve. Jesus blir på en måte bare en veiviser til Gud, ikke selve veien. Og om vi klarer å følge hans eksempel, om vi klarer å ligne på ham, blir en sak som faktisk helt og holdent er overlatt til oss selv. Vi må klare oss som best vi kan. Vi har vår egen skjebne i våre egne hender. Og det er jo egentlig ingen god og betryggende situasjon, å ha sin egen skjebne i egne svake og sviktende hender.

Men dersom vi forstår hvem han er, forstår vi også hva han gjør. Vi forstår hans store frelsesverk for menneskeheten. Vi skjønner at han måtte være den han er for i det hele tatt å kunne frelse oss mennesker fra våre synder og vår ulykkelige skjebne.

Mens påskens budskap først og fremst konsentrerer seg om Kristi verk for alle mennesker, er det framfor alt Kristi person som står i sentrum for julens budskap. Så la oss en liten stund lære litt om hvem han er, han som ligger i krybben, og la oss gjøre det ut fra evangelisten Johannes’ juleevangelium.

Jesus Kristus - fra evighet av
Johannes går tilbake til begynnelsen når han innleder sitt evangelium. Alt har en begynnelse. Alle ting begynte en gang å eksistere. "I begynnelsen skapte Gud himmel og jord," leser vi i Bibelens aller første vers. Da begynte alt i himmel og på jord. Det er denne begynnelse Johannes går tilbake til når han innleder sitt evangelium med de kjente ordene: "I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud."

Også Markus innleder sitt evangelium med ordet "begynnelse": "Dette er begynnelsen til evangeliet om Jesus Kristus, Guds Sønn." Men Johannes taler om en annen begynnelse enn den Markus taler om. Ja, Johannes går også lenger enn Matteus. Matteus begynner nemlig med Abraham, han som Gud lovte skulle få en velsignet sæd, som er Jesus Kristus, Davids Sønn. Og Johannes går lenger enn Lukas, som fører Jesu slektstavle tilbake til Adam, det første menneske. Johannes går tilbake til den aller første begynnelse.

Men er ikke dette merkelig: Ved denne første begynnelse eksisterte det allerede noe. Da alle ting begynte å eksistere, da Gud begynte å skape himmel og jord og alle ting, da eksisterte det allerede noe. Hva var det som eksisterte? "Ordet," sier Johannes. "I begynnelsen var Ordet." Da alle ting begynte å eksistere, i tidenes morgen, da eksisterte allerede Ordet, sier han. Men hvem er dette Ordet? Hvem eksisterte allerede da alle ting begynte?

Ja, vi vet det jo. Johannes gjør dette meget klart for oss her i innledningen til evangeliet sitt. Dette Ordet som eksisterte allerede i begynnelsen, var Jesus Kristus, Guds egen Sønn. Han skriver i vers 14: "Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet." Og den samme Johannes sier i innledningen til sitt første brev: "Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med våre øyne, det vi så og våre hender tok på, om det bærer vi bud, om livets ord" (1 Joh 1,1). Så det er altså ingen tvil om hvem Johannes taler om her i begynnelsen av sitt evangelium. Det er Guds enbårne Sønn, han som er "full av nåde og sannhet".

I begynnelsen, da alle ting begynte, da var han. Dette er dermed den første viktige kunnskap vi får om Jesus Kristus, barnet i krybben. Han eksisterte allerede i begynnelsen. Han er fra evighet av.

Jesus Kristus - en guddommelig person
"I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud," fortsetter Johannes. Legg merke til det høytidelige språket. Og det er ikke tilfeldig at evangelisten bruker et slikt språk. Han taler jo om høye ting, om vidunderlige hemmeligheter i guddommen, om ting som ingen mennesker kan gripe eller forstå med sin fornuft. Med et høytidelig språk gjentar han subjektet og sier ikke det, men Ordet var hos Gud. Hos Gud var Ordet.

Ja, hvor skulle det ellers være? Utenom Gud fantes det jo ingenting. Det sier også Moses når han skriver: "Gud sa: 'Det bli lys!'" Om Gud skulle tale denne aller første dag i verdenshistorien, måtte jo Ordet var hos ham. Han måtte ha Ordet hos seg. For utenom Gud fantes det ingenting.

Men her skiller Johannes personene tydelig fra hverandre. Det er tydelig at Ordet er en annen person enn Gud. Han var jo hos Gud. Vi gjør vel i å merke oss at Johannes legger stor vekt på ordet "hos". Han nevner det to ganger like etter hverandre at Ordet var hos Gud. Og det gjør han for å uttrykke så tydelig som mulig at det var en forskjell, at det var to personer, at Gud ikke var alene i begynnelsen, men at Ordet var hos ham.

Dette lille ordet "hos" er altså meget viktig. Dersom vi hopper over det i teksten, vet vi ikke hvem han er. Hvem er han altså, Jesus Kristus, barnet i krybben? Han er den evige, men samtidig en selvstendig person, forskjellig fra Faderen.

Men samtidig uttrykker dette lille ordet "hos" at her er det tale om fellesskap. "Jeg er hos deg," betyr jo at jeg er sammen med deg, at det er fellesskap mellom deg og meg. Og det greske ordet "hos" uttrykker ikke bare et rent ytre fellesskap, men et nært og inderlig fellesskap. Sønnen er Guds Ord. Han er født av Gud, slik vi bekjente i den nikenske trosbekjennelsen.

Jesus påminnet disiplene ofte om dette nære og inderlige fellesskapet mellom ham og Faderen. "Den som har sett meg, har sett Faderen," sa han til Filip. "Tror du ikke at jeg er i Faderen og Faderen i meg?" Og i sin yppersteprestelige bønn i Joh 17 sier han til sin Far: "Alt mitt er ditt, og det som er ditt, er mitt... Jeg ber at de alle må være ett, likesom du, Far, er i meg og jeg i deg." Den guddommelig Fader og det guddommelige Ordet, Jesus Kristus, står det i inderligste fellesskap, et fellesskap som langt overgår våre tanker og begreper. Så er det altså tale om disse to, Gud og Ordet, to personer som står i et inderlig, fellesskap med hverandre.

Jesus Kristus - Gud selv
Men så begynner Johannes virkelig å gjør det vanskelig for tankene våre. For hvordan skal vi kunne begripe det neste han sier om Ordet? Han sier: "I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud."

Nå har vi nettopp sagt at Sønnen var en person, skilt fra Faderens person, og så plutselig sier Johannes at han var Gud. Det gjør han fordi ingen skal tro at det er tale om to guder. Gud er en. Det har han alltid vært, og det skal han være for all evighet.

"Ordet var Gud". Det vil si at uten Ordet fantes det ingen Gud. Han er den sanne Gud, lik Faderen i makt og herlighet. Han har det samme evige, guddommelige vesen som Faderen. Jesus sa jo selv: "Jeg og Faderen er ett".

Så vet vi ennå mer om barnet i krybben, Jesus Kristus. Før Jesus Kristus ble Marias sønn, var han hos Gud, og han var sann og evig Gud, av samme vesen som Faderen, men samtidig en person forskjellig fra Faderen.

Innledningen til Johannes-evangeliet er ufattelig og ubegripelig for oss. Hvordan kan vi med vår lille fornuft fatte og begripe at det lille barnet som ligger i krybben, har eksistert fra evighet av? Hvordan kan vi begripe at det er Gud selv som ligger der? Men dette er det Johannes vil fortelle oss i dag på 1. juledag. Med kun noen ganske få ord klarer han å uttrykke en hemmelighet som er så dyp og ufattelig at ingen av oss kan gripe den uten at Gud får åpenbart den for oss. Det er jammen ikke å undres over at menneskene i dag ikke kan si noe mer om Jesus enn at han var et fint menneske. Jesusbarnet som vi feirer, er Gud selv, fra evighet av hos Gud.

Jesus Kristus - den allmektige Skaper
Men Johannes stanser ikke der. Enda mer får vi vite om barnet i krybben. For han sier: "Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til." Han eksisterte altså ikke bare i begynnelsen, men han var også i aktivitet. Gjennom ham er alle ting blitt til. Han er alle tings Skaper.

Gjennom Ordet skapte Gud alle ting. Ordet var verktøyet Gud brukte, noe skapelses-beretningen så tydelig understreker. Gud talte, og det skjedde.

Vår Frelser, Jesus Kristus, barnet i krybben, er med andre ord Skaperen av alle ting. Han er den allmektige selv, opphøyd over all skapning. Enhver ting som overhode eksisterer, har fått sin eksistens gjennom ham. Paulus uttrykker det slik i Kolosserbrevet: "Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte, som står over alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og usynlige, de som troner, og de som hersker, både makter og myndigheter - alt er skapt ved ham og til ham" (Kol 1,15-16). Dette er barnet i krybben. Dette er Jesus Kristus.

Jesus Kristus – livet og lyset
Johannes forteller oss mye om hans person, men han unnlater likevel ikke å gi leserne klar og tydelig beskjed om hvorfor han kom. Han sier: "I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke imot det" (vers 4-5). Og videre: "Det sanne lys som lyser for hvert menneske, kom nå til verden" (vers 9).

For å beskrive hensikten med hans komme, bruker Johannes to kraftige bilder – liv og lys. Jesus Kristus er livet. Jesus Kristus er lyset. Begge deler forteller noe veldig viktig om hensikten med hans komme. For dersom det er ham som er livet og lyset, betyr det at utenom ham fins det ikke liv og lys. Utenom ham fins det bare det motsatte av liv, nemlig død, og det motsatte av lys, nemlig mørke. For å understreke dette kaller Johannes ham for "det sanne lys" i motsetning til alle falske lys, alle falske guder, alle falske veier til Gud. Selv sa Jesus: "Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys" (Joh 8,12). Og han sa: "Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg" (Joh 14,6).

Dette er selvfølgelig et budskap som skurrer kraftig i vår postmoderne tid. I vår tid heter det nemlig at enhver blir salig i sin tro. Enhver må selv finne seg sin personlige vei til Gud. Det fins frelse i alle religioner. Det fins ingen absolutt sannhet, osv. Vel, vi kan ikke si noe annet enn at vår Frelser, Jesus Kristus, er i kraftig utakt med vår tid. Eller kanskje vi heller skulle si at det er vår tid som er i utakt med han som er den evige og uforanderlige, vår store Gud.

At verden reagerer slik på ham, er ikke annet enn vi kan forvente, for Johannes skriver: "Lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke imot det." Og han sier: "Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham" (vers 11). Men evangelisten fortsetter: "Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn – de som tror på hans navn" (vers 12).

De som tar imot ham som er livet og lyset, får selv liv og lys. De får de sanne livet, det livet som består i at de er Guds barn og arvinger til det evige livet. Og de får lys, dvs. de får se at de er frelste Guds barn for Jesu Kristi skyld. De får lys på den måten at de ikke lenger lever i åndelig mørke og uforstand. De ser at Gud er en nådig Gud som tilgir dem alle deres synder. De ser at Gud er "full av nåde og sannhet" – for Jesu Kristi skyld.

Jesus Kristus - et menneske som oss
Men hvordan vet vi at det er Jesus Johannes taler om? Hvordan vet vi at det virkelig er barnet i krybben Johannes bruker slik veldige og ufattelige ord om? Fordi han sier om dette Ordet, at det ble menneske og tok bolig iblant oss. Han som altså var i begynnelsen, som var hos Gud, ja, som var Gud, og som har skapt alle ting, han er blitt menneske.

Ja, har Johannes talt ubegripelige ord hittil, så gjør han det nå enda mer. Gud er blitt menneske. Ordet som ikke selv hadde noen begynnelse, men som var fra evighet av, det er nå i tiden blitt noe som det ikke var. Ordet er blitt menneske, eller som det egentlig står på gresk. "Ordet ble kjøtt, og tok bolig iblant oss." Den evige Guds Sønn har i sin guddommelig person antatt en sann, menneskelig natur, slik at han nå er Gud og menneske i en person. "I tidenes fylde sendte Gud sin sønn, født av en kvinne," sier Paulus (Gal 4,4). "Siden barna er mennesker av kjøtt og blod, måtte også han bli menneske som de," skriver Hebreerbrevets forfatter (2,14).

Forstå det kan vi ikke. At Gud blir menneske, at det evige blir begrenset av tiden, at det uforgjengelige tar på seg forgjengelighet, kan vi ikke fatte.

Men vi skal heller ikke gruble over dette. I stedet skal vi juble og være glade. Vi skal fryde oss over dette store under at Gud er blitt et menneske som oss.

"Ordet ble kjøtt," sier Johannes. I Skriften betegner ordet "kjøtt" den menneskelige natur slik den er på grunn av synden, svak, dødelig og forgjengelig. Ordet antok ikke en slik menneskenatur Adam og Eva hadde før syndefallet. Han hadde kunnet gjøre det om han ville, men han gjorde det ikke. Nei, han kom i "syndige menneskers skikkelse", sier Bibelen (Rom 8,3). "Han var ringeaktet, forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom, en foraktet mann som ingen ville se på, vi regnet ham ikke for noe," sier profeten om den lidende Kristus. Han underkastet seg all lidelse, all svakhet som pga. synden hadde rammet menneskene. Ja, til og med døden underkastet han seg. Han er vår bror. Han er blitt lik oss i alt, i all vår elendighet og svakhet, bare uten synd. For han var ren og hellig, skilt ifra synden. "Det fantes ikke svik i hans munn." Han var uskyldig.

"Denne store ydmykelse, som ingen tunge kan klare å uttale, har evangelisten pekt på gjennom ordet kjøtt," sier Luther. Han har tatt på seg vår svakhet. Han er ikke bare blitt et sant menneske, men han har også fornedret seg. Han ble ydmyk og svak og tok på seg en tjeners skikkelse.

Dette gjorde altså han som var i begynnelsen, som var hos Gud, ja, som var Gud, og som har skapt alle ting. Han ble et menneske, ja, mer enn det, han fornedret seg selv og var lydig til døden, døden på korset.

Kjenner vi barnet i krybben? Vet vi hvem Jesus er? Johannes har virkelig gitt oss en utvidet kunnskap. Forstå det kan vi ikke, men juble og glede oss over det, kan vi. Og det vil vi fortsette å gjøre mens vi fortsetter med vår julefeiring. Vi vil juble og glede oss over at Gud er blitt menneske, at den evige Gud er steget ned til oss for å frelse oss fra all vår synd og svakhet. Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE
Hvem er vi?  Hva skjer?  Hvor finner du oss? Våre søsterkirker  Lesestoff  
Til oppbyggelse  Ukens andakt  Prekener  Foredrag  Til hovedsiden

Tilbake til prekenarkivet